2. Politikompani – Kampen ved Chapkosero 7 mars 1944

Rolf Orenes forteller

Over nyttår 1944 begynte det å bli urolig på Kandalaks-fronten der russerne traff forberedelser til det store fremstøtet som bl a knuste den norske skibataljonen. Over hele avsnittet gikk russerne frem med rekognoseringsavdelinger opptil bataljons styrke, og det var en slik bataljon som den 7 mars 1944 støtte frem mot 2. norske politikompani som da lå ved Chapkosero som lengst fremskutt sikring mot øst.

Kompaniet, som stod under kommando av kompanifører Beck, var oppsatt med fire tropper, hver på fire lag. Altså i alt 16 lag som alle hadde et lett maskingevær. Lagenes styrke skulle normalt være på 10 mann, men ikke alle lag var fulltallige.

Kompaniet hadde innrettet seg i to støttepunkter med et halvt kompani på hvert sted. Kompanifører Beck hadde kommandoen over et av støttepunktene som lå på en slags holme, ute i et vann eller en myr. Marken var nemlig tildekket med sne og tilfrosset. Like inntil støttepunktet vokste det litt skog som skjulte dette, men som samtidig vanskeliggjorde sikten fremover. Foran denne skogkransen var terrenget åpent flere hundrede meter, inntil skogen tok fatt igjen.

Støttepunktets besetning bestod av 72 mann.

Den andre halvdelen av kompaniet hadde innrettet seg i et annet støttepunkt som lå ca 2 kilometer ut til siden.

Kompaniet var eneste norske avdeling på denne delen av fronten, i det avdelingene til høyre og venstre var tyske. Kompaniet var kommet til Kandalaksfronten i februar 1943 og lå der til mai 1944.

Russernes aktivitet var ikke forblitt ubemerket av nordmennene, så da de 7 mars gikk frem med en forsterket bataljon (ca 600 mann) traff de nordmennene i hølyeste alarmberedskap.

Kompanifører Becks 72 mann hadde ordnet seg med en tømmerbunker per lag og slik at bunkerne understøttet hverandre gjensidig. Rundt det hele var det rukket piggtråd og hvert lag hadde satt ut en mann som vakt.

Det var klarvær og frost.

Den russiske bataljonen sendte foran seg en rekke patruljer og på grunn av skogen og mørket lykkes det disse å komme frem til piggtrådsperringen og klippe over denne. Først da russerne var innenfor, ble vaktpostene oppmerksomme på dem og skjøt alarm. Klokken var da 0430.

På kompaniets høyre fløy lå bunkeren til 1 lag av 1 tropp med lagfører Kåre Berg og Rolf Orenes som 1. maskingeværskytter, og alarmert av skytingen stormet hele laget ut og gikk i stilling.Men da var russerne bare 5-6 meter borte.

Orenes slengte maskingeværet i stilling, menfikk ikke automatmekanismen til å virke. Den var frosset fast. – ”Fordømt kaldt!” – Han kastet derfor maskingeværet på bakken og gikk i gang med å kaste håndgranater, mens lagets to geværskyttere – en på hver side av ham – begynte å plaffe ned russerne med enkeltskudd. Men dette hadde ikke store virkningen mot den massen som kom inn. Det så derfor ille ut og riktig galt ble det, da russerne fikk frem en flammekasterog lot den feie frem og tilbake.

”Da ble vi redde!” sa Orenes – ”rett og slett redde! Og vi trakk oss en 4-5 meter bakom bunkeren for å være beskyttet mot flammene. Og samtidig brølte vi etter hjelp!”

Og hjelpen kom også! Det var riktig nok ikke mer enn 7 mann, men det var voksne karer som ikke var skvetne og deres fører, unterscharfuhrer Johan Gundersen fra Grimstad, var ikke av dem som betenker seg lenge. Med et brøl stormet den kraftige pluggen frem i spissen for sine folk, og samtidig kom også kompaniføreren løpende. Da han fikk se 1. maskingeværskytter stå og kaste håndgranater, skrek han: ”Hvorfor skyter du ikke?” – ”Det virker ikke! Det er for kaldt!” svarer Orenes.

Beck griper så maskingeværet og fyrer køs fra hoften, men får bare i veg ett og ett skudd. Automatmekanismen virket ikke.

I mens suser håndgranatene fra begge sider, i det også russerne var forsynt med slike. Og en granat treffer kompanifører Beck og river opp hele høyre side. Beck stupte, men hans siste rungende ordre var: ”La ikke de hundene ta dere!”

Og så begynte en rasende kamp, for nordmennene trengte på for å hevne sin falne fører og få russerne ut. Reserven som var kommet frem hadde med seg en halv kasse håndgranater, men den varte ikke lenge. Som hagl føk granatene mot russerne og så sprang Gundersen opp og løp frem, fulgt av alle de andre og med Orenes ved siden av seg.

To av russerne var kommet innenfor bunkeren og gjorde sitt beste, men ikke lenge. Med en maskinpistol han holdt i løpet knuste Gundersen skallen på den ene, mens den andre plutselig befant seg i klørne på Orenes som hadde fått overtaket på russeren og presset armene på denne inn til siden. Det ble en vill brytekamp til akkompagnement av eksploderende håndgranater. Frem og tilbake peste de to, inntil russernes armer slappet av så Orenes fikk ham fra seg med et kraftig puff. Så nappet han bajonetten opp av balgen, et støt, og denne russeren skulle ikke angripe noen nordmann mer.

”Det var fælt!” tenkte Orenes. ”Men det var han eller jeg!”

I mens hadde de andre nordmennene gjort ende på de russerne som hadde klatret opp på taket av bunkeren, så støttepunktet var atter helt i kompaniets hender. Med denne innsatsen hadde laget tatt brodden av det russiske angrepet og det var heldig, i det det bare hadde en mann såret. Men så var jo kompanifører Beck falt.

Fra de to falne russerne som var kommet innenfor bunkeren tok nordmennene to maskinpistoler, hvilket var en betydelig styrkelse av forsvaret. De gikk som en klokke og med dem fyrte de løs!

Nå gikk russerne tilbake og de fikk fart på seg, da en norsk sidepostering, som hadde et tungt maskingevær med skuddfelt inn foran kompaniets stilling, gikk i gang med feiing helt inn til piggtråden.

Så var det forholdsvis rolig en tid, men etter vel en halv time kom neste angrep. Fire tyskere som var blitt igjen i støttepunktet, hadde fått stillet opp en 3,5 cm granatkaster – nordmennene hadde ikke slike – og med denne granatkasteren og egne våpen slo støttepunktets besetning tilbake tre angrep denne formiddagen.

Russerne satte hver gang inn ca 300 mann som kom i den typiske russiske ’overraskelsesformasjonen’ – dvs pakket sammen som et kjøttberg og uten ildforberedelse.

”Jævlig lett å slå tilbake et slikt angrep, når man har skikkelige våpen!”

Det var russiske elitetropper som angrep, i det det var disse troppene som ble brukt til det store fremstøtet.

Da angrepene var avvist, hadde nordmennene tilbake tre håndgranater og en kasse ammunisjon. Hadde russerne forsøkt seg enda en gang, hadde de kommet igjennom.

Da nordmennene ved 12-tiden gikk ut for å se på dem som lå der ute, kom 20 russere med hendene i været og overga seg. Flere av dem var hårdt såret.

En del sårede russere begynte plutselig å skyte på nordmennene ”…og da hadde vi ikke annet å gjøre enn å kaste oss ned og begynne skarpskyting, til alle russerne var døde.”

”Da vi hadde tatt livet av alle, oppdaget vi at vi var fordømt sultne og gikk derfor i gang med å titte i russernes ryggsekker og i bagasjen som de hadde ført med seg med rein. Og vi var heldige. For russerne var rikelig forsynte med slike gode saker som amerikansk sjokolade osv, så vi holdt altså en slags gala-fest der!

Vi hadde telegrafert etter forsterkninger og da vi ser en avdeling på ca 40 mann i hvite forsvinningsdrakter komme mot oss, tar vi dem for våre og vinker. De vinker igjen. Men plutselig sprer de seg pålinje og åpner ild. Vi kastet oss ned og besvarte denne.

Noen av våre på støttepunktet prøvde å omgå russerne og ta dem i ryggen og herunder faller tyskeren Burgdorf”.

Av russerne klarte et par å komme seg unna. Russerne mistet i alt 126 døde og 26 fanger, mens det av støttepunktets besetning falt to mann mens en ble lett såret.

Johan Gundersen ble innstilt til jernkorset I, men fikk det aldri. Det ble gitt til den tyskeren som overtok kommandoen da kompanifører Beck falt.

Det stilnet av en tid og i april ble kompaniet avløst av Skijegerbataljonen som kom til å ta i mot det store russiske fremstøtet som knuste bataljonen. Bataljonen lå jo lengst fremskutt mot øst, slik som nordmennene alltid gjorde.