(MED 7 KOMPANI REGIMENT NORDLAND)
(ERLING LARSEN FORTELLER)
Jeg stod i I Bataljon, kp. 7, av regiment Nordland og reiste til Tyskland sammen med Dagfinn Henriksen, som kom til kp. 5.
Min rute var Heuberg-tysk/russiske grense ved Lemberg-Rostov-7 km. videre i nordlig retning-tilbake til Mius-såret desember 1941. Ostenskaja lasarett-Iduvanskaja-Lemberg lasarett-Klagenfurt rekonvolesanthjem og over i regiment Westland, kp. 2.
Dimittert juni 1942 i Berlin
Jernkors II, såretmerket, stormmerket (krav:minst 3 stormangrep), østmedaljen, krigsfortjenestekorset.
Like før ankomsten til Lembergavsnittet hadde soldatene fått utlevert russiske ordbøker. Det var blitt sagt, at vi skulle marsjere gjennom Russland - at Russland hadde gitt fritt leide for gjennommarsj - og at vi ved denne marsjen ville kunne oppnå forbindelse med Afrika-korpset. Russerne var fredelig innstillet, ble det sagt.
Krigen kom brått på oss alle.
Den 21. juni 1941 hadde jeg ekstravakt, straffevakt. Vakthavende underoffiser hadde hatt fødselsdag, og vi drakk og festa for lenge, så det ble en ukes straffevakt. Jeg stod vakt alene.
Så kom det plutselig om natta veldig mange fly og langt borte fra kom det drønn på drønn av bomber og granater - en fjern, rullende torden. Dette var om 5-tiden om morgenen, og det var fremdeles mørkt.
Først dagen etter fikk vi beskjed. I natt hadde tyske troppe gått over grensen og vi skal følge på. Kompanisjefen leste opp en ordre og hengte opp et Europa-kart. Han pekte, en lang sirklet bevegelse: Dette er Russland og det vesle her er Tyskland. Det ser kanskje ille ut, det er kanskje litt trist at vi, denne lille flekken, skal erobre hele det store Russland - men vi skal nok klare det!
Innkjøringen i Lemberg var omtrent som Håkon VII's inntog i Oslo i 1945.Vill jubel blandt Lembergs befolkning, det vaiet hakekors overalt, folk løp til og kastet blomster til oss, sigaretter kom seilende gjennom luften.
Den første berøring med fienden hadde vi sydøst for Lemberg, der kompanisjefen og 7 mann falt.
Vi kom nedover en skråning der det stod 15 cm. artilleri, rykket videre nedover en dal og gjennom noen store kornåkere. Nede i dalen var det en liten landsby og over på den motsatte høyden kunne vi se russerne med mengder av biler og pansere. Vi fant oss noen stillinger.
En av kameratene, Mathias Olsen, sa: 'Ser dere russserne?'
Bak oss var et batteri på fire kanoner, 20 til 30 meter unna. Akkurat da Mathias hadde sagt disse ordene, smalt det første skuddet. Jeg hadde snudd på hodet mot Mathias, så jeg fikk trykket rett inn mot kinnet og datt på baken. Og så fikk vi se nedslagene. Vi så tydelig hvordan artilleriet vårt gjorde veg i vellinga på den andre siden. Vi så russerne fly rundt helt forstyrra, bilene hoppet hit og dit av granatnedslagene. Russerne fikk ikke tid til å besvare ilden, det kom bare en eneste granat langt borte i våre linjer.
Vi dro videre nedover vegen, noen snikskyttere skjøt på oss. Vi var innom enkelte hus, noen døde lå etter oss.
Bilene kom: Aufsitzen! Og så videre nedover dalen.
Vår tropp dro ut til høyre, kompanisjefen en annen veg over temmelig sterkt befestede stillinger som måtte stormes. En russer skjøt kompanisjefen bakfra, noen finner falt. De aller første av våre falne.
På vår kant drev vi med opprensking etter snikskyttere. Terlecher og jeg så en slik fyr oppe i et tre. Det ble sendt en maskingeværsalve opp til ham, og så skjøt han ikke mere.
En wehrmachtsoldat dirigerte oss frem til vore stillinger ved en landsby. Vi kjørte frem og overtok stillingene etter wehrmacht som hadde bygget dem ferdig.
Det var regn og søle. Russerne så vi ikke. De lå i en kornåker og skjøt på oss i grålysningen. Foran oss på en kilometers avstand var en landsby.
Vi lå oppe på en kul i landskapet og hadde ikke skikkelig oversikt over dalsenkingen foran oss, da vi hørte raslingen av fremrykkende pansere og ropet: 'Panzer vorne!'
Og så fikk vi øye på pansere av forskjellig slag som rullet frem, et par ekstra store, noen med flere tårn. Et tårn ble skutt av, men panseren rullet videre. Seks-syv stykker passerte oss. Vi hadde intet panserskyts. Nærmeste panser var 50 meter unna. Jeg ladda med panserammunisjon og brente løs, men det hjalp ikke noe. Vårt 3,5 cm pak hjalp ikke noe det heller.
Så prøvde vi med granatkaster. Granaten slo ned i nærheten av udyret, det var alt. Panseren kjørte bare videre forbi oss og langt bakover. Det så temmelig trist ut.
Til høyre for oss ropte det at nå kom det pak, og et par kjørte også opp. Et par skudd fra panserne og begge pak-ene våre var straks ute av bruk.
En panser kom under tilbakekjøringen forbi oss, som den hadde bitt seg merke i fordi vi befant oss på denne kulen i landskapet. Et av kanontårnene svingte mot oss. Det blinket og skuddet rev unna benet på mg-et vårt. Det så liddeli trist ut, det var akkurat som om nå var det slutten.
Men plutselig hørte vi: 'Hurra!' Vi så bakover. Der rullet tyske pansere frem og russerne svingte og dro seg unna. Et brøl av jubel forplantet seg langs hele linjen vår.
Mens dette stod på, røkte jeg pakkevis av sigaretter. Det var kanskje slutten og disse sigarettene skulle i allfall ikke russerne få!
Natten 20-21 juli 1941 bloe vi trukket ut av stillingene og avløst av wehrmacht. Derpå ble vi sendt direkte mot Kiev.
Ved Smela var det temmelig hardt, med to angrep for kp.7. Divisjonskommandøren med hele staben kjørte forbi oss og ble omringet.
Vi fikk ordre om å gå til angrep på en høyde ved Smela, det var 1. og 2. tropp av kp. 7 og 11 som ble satt inn.
Russerne lå i et skogholt bak høyden og dette skogholtet hadde form av en hestesko som omga høyden. Foran skogen var det en dulp, et dalsøkk.
Fra høyden brukte russerne artilleri og granatkastere, og så var det for oss å løpe forover i full fart, en for en, og så ta fatt på oppstigingen mens russerne fyrte løs på oss med alle slags våpen. Særlig var pansergranatene stygge. Det ulte og blåste rundt ørene på oss, mens vi arbeidet oss frem gjennom kornåkeren.
Vi kom oss helt frem, etter en forferdelig kamp, men hadde igjen et siste skritt inn i skogen. Vi lå i bunnen av hesteskoen og der gravet vi oss ned, mens russerne stengte oss inne på begge sider.
Men så ble det plutselig belgmørkt, og vi benyttet mørket til å skyte oss ut og komme tilbake igjen til den opprinnelige høyden.
En spahtrupp neste morgen fant skogen tom.
Mens vi lå som sikringstjeneste langs Dnjepr med en bru foran oss, ble vi beskutt fra den andre siden. Her falt en finsk offiser.
Det var vanskelig å komme over brua, men vi forsøkte ved beskyting av hager og hus på den andre siden å skaffe dekning, slik at vi kunne løpe over.
Mens vi lå der og plaffet og skjøt, kom det en galning på motorsykkel og suste rett over brua og ut på et jorde, mens vi dekket ham så godt vi kunne. En ung soldat, tyskeren Meier, fikk ordre om å løpe etter, men nektet. Så løp frontkjemper Svendsen fra Tønsberg over.
Denne motorsyklisten er den mest kaldblodige fyr jeg har vært borti.
Jeg kommer til å huske på at da vi nærmet oss Dnjepr, ble jeg en dag med på en spahtrupp frem mot elva. Vi var ti mann på en bil og kjørte frem til en liten landsby, der noen russiske sivilister holdt på å grave beskyttelsesgraver til seg, siden krigen også var kommet hit. Plutselig satte russerne inn med artilleribeskyting og vi avgårde til en større landsby, der vi stoppet utenfor en butikk. Der gikk vi inn og bar ut det vi mente vi kunne få bruk for.
Da vi var ferdige, strømmet den russiske befolkningen inni butikken og forsynte seg. Jeg husker en liten gutt som kom bærende på pengekassen.
Da vi lå i den første landsbyen, fikk vi ordre om å gå frem og få rede på de russiske artilleristillingene.
Vi gikk frem på en veg med høye alletrær. Så fikk vi 2-300 meter borte se en russisk soldat som vinket til oss. I kikkerten så vi at han holdt et gevær i handen og fikk inntrykk av at han ville overgi seg. Vi gikk derfor helt frem til der han stod, i et vegkryss og like foran en landsby. Men russerne hadde gravet skyttergraver i vegkrysset, og da vi kom bort til russeren, hoppet han ned i graven. Der var det fullt av russere og vi trodde de ville overgi seg. Og naturligvis ville det være kjekt å komme tilbake med en bataljon fanger. Derfor gikk gruppeføreren vår opp på gravkanten, dro frem en tysk-russisk ordbok og prøvde å gjøre seg forståelig for russerne. Rett som det var titta han i boka og rett som det var prata han ned til russerne om at de måtte overgi seg.
Men så viste det seg at ruserne trodde vi var kommet for å overgi oss, og da de skjønte de hadde tatt feil, tok en av dem og kastet en handgranat. Vi slengte oss ned og kom i dekning på grunn av skyttergraven, og der lå vi og lempet handgranater ned i grava. Russerne dukket seg ned i grava og det benyttet vi oss av til å stikke av. Vi løp som bare faen og kom unna med bare 3-4 sårede.
Det var liddeli mange russere!
Etterpå det reiste vi lenge uten å se noe toø russerne. Vi overnattet i landsbyen.
"Du Henriksen. Husker du hvor det gikk en bru gjennom en landsby. En bru som var sprengt?"
HENRIKSEN: "Ja da. Jeg kom frem til den fra trosset, hvor jeg hadde vært som såret."
LARSEN: Vi kom dit en ettermiddag. Fra en høyde så vi ned i en dal, og der lå det en landsby. En spahtrupp var blitt kjørt ned der tidligere på dagen og var blitt tatt av russerne. Da vi senere kom frem til vognen, så vi at russerne hadde pint mannskapet i hjel. De hadde stukket ut øynene på dem, skåret av ørene, nesen. Det var et gresselig syn.
Det ble bestemt at vi skulle angripe landsbyen neste dag, da man trodde det skulle ligge kosakker der.
Om natta lå vi oppe på høyden.
Om morgenen, da det ble lyst, begynte artilleriet å skyte. Vi hadde fin oversikt og så at det var fullt av kavalleri i dalen på den andre siden. Jeg lå ved siden av artilleri-observatøren og hørte hvordan han anga mål og treff og så hvordan hestene galloperte til alle kanter.
Så gikk vi til angrep, men ble beskutt jævlig fra den andre siden av elven. Elva var grunn og kunne delvis vasses og så tok vi landsbyen. En masse skvadroner ble slått på flukt, og kp. 7's innsats ble jaggu nevnt i en 'særmelding', så vi hadde nok vært flinke.
Så kom vi til det stedet der vi brøt igjennom, men jeg var ikke med, for jeg hadde fått gulsott i landsbyen.
En gang jeg var med på et gjennombrudd gikk bilen min i stykker om natta, bak de russiske linjene. Vi ble stående i flere timer, da det var umulig å reparere, så lenge det var mørkt. Om morgenen fikk vi imidlertid bilen i stand igjen og kjørte videre til vi kom til et dalsøkk, der det stod en bil fra Luftwaffe. Karene turde ikke kjøre videre, da nærmeste høyde ble bombardert av russerne. Men vi fortsatte over høyden, uten å bli truffet. Vegen var nå rett.
Så kom 6 'Ratas' og vi kjørte bilen vår inn i en svær høysåte. Flyene så ikke oss, men så Luftwaffe-bilen og bombet denne.
Da flyene var vekk, fortsatte vi frem til en korsveg hvor det kom to russiske bile fra høyre. På jordet var det en mengde kavalleri som bar seg aldeles forstyrra. Vi skjøt både på bilene og kavalleristene. De russiske sjåførene hoppet ut av bilene og stakk av, mens kavalleristene galloperte bortover vegen vi skulle kjøre. Vi etter. Og vi jaget kavalleristene foran oss, til de dumpet borti en landsby som var besatt av våre.
HENRIKSEN: Vi hadde i kompaniet 16 finner som var ute som spahtrupp og som var så heldige at de fikk ta i mot kavalleristene, da de kom gallopperende i et antall på et par hundrede. Finnene lot rytterne komme ganske nær seg, før de brente løs. Det var bare fem russere som slapp unna.
Så gikk finnene frem og ribbet de falne fiender for sigaretter osv. Men de tok ingen fanger. Finnene pleide ikke å gjøre det.
LARSEN fortsetter: Den 17. var vi fremme med spahtrupp og kom et godt stykke fremover, men ikke helt til jernbanelinjen. Vi så noen russere her og der og de trodde nok vi var mange, for vi gikk frem i bred formasjon.
Vi så at noen hester reiste seg opp, og da vi gikk mot russerne, løp de. Det ble litt skyting og vi tok 6-8 fanger. Det lå igjen et par russere da vi gikk videre.
Så kom vi til den bekken Henriksen prater om og der knep vi også noen russere. Mens vi stod der og snakket med dem, var russerne liksom litt ovenpå. Og derfor så jeg meg om, fra bekkefaret opp mot høyden, og der kom det jaggu myldrende russere i tusenvis! Men da løp vi så mye vi orket, fangene også, for dem tok vi med oss.
Og så begynte selve spetakkelet, og jeg hadde den værste uka i mitt liv!
Det var 35 kuldegrader og vind. Min gruppe var sendt som spahtrupp ned til landsbyen og der stod jeg sammen med Kalischefski i kanten av landsbyen. Det var mørkt. Så hørte vi noen nærme seg.
Kalischefski: 'Hører du russerne?
Jeg: 'Ja'
Kalischefski: 'Jeg stikker av og melder!'
Jeg hørte russerne, men plutselig smalt det. For da Kalischefski løp tilbake med melding, kastet han en handgranat over taket på det huset vi stod ved, for å skremme russerne, og denne granaten datt ned like foran meg.
Så brølte jeg: 'Ruki verch!' (Hendene opp!)
Russerne ropte: 'Nicht schiessen!'. Og kom frem med hendene i været. Kalischefski kom nå tilbake og vi førte så alle våre fanger tilbake til kommandoplassen.
HENRIKSEN: Artilleriet vårt hadde bare 120 skudd, men de brukte de godt. De sendte skudd på skudd midt inn mellom russerne og vi så russiske huer, armer og bein fløy til alle kanter.
Artilleriobservatøren som lå fremme på høyden fikk hodeskudd, så artilleriet måtte hjelpe seg uten ham.
LARSEN fortsetter: Jeg og Kalischefski lå sammen oppe på høyden. Russerne skjøt så vi ikke turde stikke opp hue engang. Men vi fant en kasse som vi stakk opp, og den ble straks skutt ut av fingrene på oss!
Vi lå og pratet og røkte. Det var blitt helt stille foran oss. Så tittet Kalischefski opp og underleppa datt ned på ham: 'Die russen kommen!'
Og der var de. I tusenvis, men ingen skyting.
Og så stakk vi! Og da var nærmeste russer ikke over 100 meter borte. Vår avdeling hadde gått tilbake og hadde glemt å varsle oss!
Men da skal jeg si vi hadde hjertet i halsen!
Vi visste ikke hvor vi skulle løpe. Det ula og peip med nedslag overalt rundt oss. Og de svære kappene vi hadde på oss hindret oss fælt. Kalischefski prøvde å kaste kappa, men fikk det ikke til, da han hadde snørt beltet utenpå kappa. Og vi hadde ikke god tid til å pusle med avkledning!
Vår gruppefører var Terlecher.
En dag kom han med denne ordren: 'Jeg har fått ordre av regimentskommandøren om å gå opp på denne høyden her og slåss til siste mann!'
Hvortil Kalischefski bemerket: 'Når vi er ferdige allikevel så vil jeg ha det makelig den siste timen jeg har igjen å leve!'
Hvorpå han delte ut all ammunisjonen av ammunisjonskassen han hadde gått og slitt på.
Fra høyden hadde vi fin utsikt og langt borte så vi liksom en tåke. Det var russiske pansere, kavalleri, alt mulig, som kom nærmere og nærmere.
Og vi var 12 mann med 2 maskingevær!
Dessuten hadde vi oppe på haugen to artilleriobservatører, men de var så nervøse at hendene på dem skalv, så lagføreren jaget dem tilbake.
Da russerne kom på skuddhold, klemte vi i veg som bare det, og russerne svarte. Slik lå vi der og skjøt.
Men så begynte de russiske granatene å komme og straks etter hadde vi ikke mere ammunisjon igjen.
Det hadde lykkes oss å stanse russerne en tid, for de begynte å sette opp artilleri. Og da sa lagføreren: 'Vi kan jo ikke ta i mot dem med bajonetten! Nå går vi!'
Og så kom vi tilbake til de andre som faktisk hadde fått tid til å grave ut stillinger. Og der lå vi og holdt russerne hele dagen.
Neste dag kom et nytt angrep som faktisk rullet opp hele linjen. Så var vi plutselig alene. Vi lå bak en høysåte, mens russiske pansere skjøt og skjøt.
Så kom det bakfra en tysk bil. Vi vinket for å få den til å komme seg unna. Men bilen kom helt bort til oss. Det var regimentsjefen som ropte: 'Hold ut! En halv time til! Vi får tyske pansere!'
Vi holdt også ut. Og 37 tyske pansere kom og slo over bred front angrepet tilbake. Vi holdt oss i stillingen til kl. 24, da vi gikk tilbake til Mius. Der stanset russerne.
Ved Mius var det depoter, mat og ammunisjon. Det var dette som gjorde at vi holdt denne stillingen.
Ved en anledning, det var julaften 1941, angrep russerne det italienske avsnittet, drepte fire hundrede og satte seg fast der . Men en SS bataljon ble satt inn en formiddag og kastet dem ut igjen.
En gang om natten stod vi ved et hus med vaktpost på loftet. Taket var skutt i filler, så det var god utsikt mot russersiden.
Russerne skjøt jevnt og plutselig hørte vi et fall oppe på loftet og skjønte at vaktposten var truffet. En mann ble sendt opp som avløsning, men kom ikke helt opp, før han brølte: 'Die russen kommen!'
Så var det opp med maskingeværene mot russerne som kom bakfra inn på gården. Men en høysåte var skutt i brann og ga ganske bra lys, så vi kunne se å sikte, og vi så en haug med russere som ramla.
Over hele plassen til venstre for meg var det russere som ramlet og jamret seg. En av de som lå på bakken kastet en handgranat mot oss og jeg så at han fumlet i lomma med handen, så jeg tenkte: 'Faen! Nå kommer det en til!'
Men han tok ikke ut noen handgranat, men en barberkniv, og med den kuttet han strupen av på seg!
Så løp russerne, men havnet oppe i minefeltet. Det smalt i den brennende høysåten og der fant vi senere to døde russere med handgranater.
Det var et fælt virvar.
Så sa Terlecher: 'Vi må rense huset!'
Og vi til å hive inn handgranater som skremte et par sårede russere så de kom kravlende ut.
Fælt virvar! Døde folk over alt!
Men tenk på det: Av gruppen vår var ikke en eneste såret!
Terlecher ledet kaldt og rolig. Kommanderte og greide opp. Jeg antar det var ca femti russere som angrep.