Med 5. kompani Regiment Nordland – Dagfinn Henriksen

MED 5 KOMPANI REGIMENT NORDLAND

(DAGFINN HENRIKSEN FORTELLER)

I januar 1941 meldte jeg meg som frivillig og ble i februar innkalt til undersøkelse. Det var 7 leger: Ena for øra, en for nese, en for ben osv, så vi ble gransket grundig nok.

Senere møtte jeg på Bjølsen skole i Oslo og derfra ble jeg, sammen med ca 100 andre frivillige, sendt med fly til Aalborg i Danmark. Derfra med tog til Munchen, der vi stoppet et par dager for å bese oss, og deretter til Graz.

I Graz foregikk den første rekruttutdannelsen ved regimentet 'Der Fuhrer'. Utdannelsen varte til påsken i 1941. I påsken ble vi så sendt til Heuberg ved Bodensjøen, hvor regiment 'Nordland' ble satt opp med artilleri,flak og alt tilbehør. Regimentet hadde dog ikke panser.

Divisjonssjef: Steiner

Reg. sjef: Von Scholl

Jeg kom til 5. kompani, altså bataljon II

Så gikk ferden til fronten over Nurnberg til Breslau med tog, men videre derfra i bil til området Lemberg.

Vi reiste fra Heuberg i begynnelsen av juni 1941 og kom til fronten et par dager før krigen brøt løs. Vi lå i teltleir og ble en morgen vekket av de veldige eksplosjonene til 'Stukas' som hadde begynt å bombe russerne.

Vi visste det ville bli krig, men stort mer visste vi ikke heller. Det ble sagt oss i Heuberg at vi skulle marsjere gjennom Syd-Russland og Kaukasus, for å forene oss med Afrika-korpset i Egypten. Russerne skulle være fredelig innstillet og ville komme til å tillate en slik marsj.

I store trekk ble krigen slik for meg:

Heuberg - grensen - området ca 7 km. nord Rostov - tilbake til elven Mius, hvor jeg ble såret i ansiktet av en granatsplint. Så til Wien i lasarett-tog nyttårsaften og 3 måneders lasarettopphold. Til ersatzbataljon i Klagenfurt og videre til Genesungsheim i Toppelbad ved Graz i et halvt år. Derfra til S/S Hauptamt Berlin (14 dager) og så til Fursorgsoffizier i Oslo. Dimittert februar 1943.

Utmerkelser: Jernkorset II, såret-merket, stormmmerket, østmedaljen, krigsfortjenestekorset.

Krigen begynte altså tidlig om morgenen, jeg tror nesten ved fem-tiden. Da rykket tyskerne frem over hele greia. Men vi var ikke med. Jeg tror vi ble liggende der vi lå hele dagen.

Kompanisjefen kom med et kart over Russland og leste opp en ordre om at det var forbudt å drikke vann, ta i mot mat, gå inn i russiske hus, gå alene. En masse slike ting og det var streng straff for ikke å overholde disse påbudene. De var redde for at det var gift i mat og drikkevann.

Det var pionerer og pansere som gikk over grensen først. Da vi kom over, fant vi kollossale masser russiske pansere og bile liggende utbrendte og fæle i lange rekker. Vi for vår del hadde ikke noen fiendekontakt, før vi kom forbi Lemberg. I Lemberg ble vi mottatt med blomster og sigaretter.

Jeg var først mg-skytter 2, senere 1. Jeg slet hele sommeren, så jeg holdt på å bli gælen. 1.skytteren falt ved Dnjepropretorsk. Betalingen for jobben var 1 mark pr dah, men ved fronten 2. Og hver 10 dag var det utlønning, så vi hadde litt å fare med, når vi gikk til kantinebilen. Marketenteri hadde vi ikke. Bare kantinebiler, og det var spiess-en som greide med dette. Han var høyeste underoffiser og var kompaniets 'mor'. To bånd over armen.

Kosten var ofte liddelig skral. Jeg har sett tyske soldater ta fra falne kamerater 'jernrasjonen', det vil si reseveprovianten, men ikke ta vare på 'soldboka', noe de hadde plikt til å gjøre.

Den 7. juli 1941 kom vi til byen ..... stor, pen, med nydelige gater. Der husker jeg at polakkene ba om å få være med å kjempe, men tyskerne ville ikke gi dem lov. Derimot fikk de tillatelse til å samle inn jøder, og da fikk vi se det rasende hatet polakkene nærte mot jødene. At jeg skulle oppleve noe slikt, og uten å ha vært i kamp! Det huset vi var innkvartert i lå i utkanten av byen og nær kirkegården. Og dit dro polakkene jødene; Unge, gamle, voksne og barn. Stakkarene ble stillet opp ved åpne graver og anmodet om å ta av seg skoene.

Det var alt. Så ble de skutt og datt ned i graven, eller ble puttet nedi, hvis de ikke trillet dit selv. Jødehatet var så kolossalt, at det ikke kan karakteriseres sterkt nok.

Med russerne hadde vi faktisk ikke noe sammenstøt, før etter Lemberg. Bataljonens virkelige ilddåp var kampen om høyde 24, rett vest for Kiev.

Der kom kommandoen: Absitzen! - Fertigmachen zum Gefecht!

Bilene kjørte tilbake, mens vi rykket fremover gruppevis. Vi var avdelt som beskyttere for de andre troppene som rykket frem for å ta Kiev. Vi kom dit søndag 20 juli i grålysningen og lå der, såvidt erindres, et døgn. Så gikk vi derfra om natten.

Russerne hadde satt opp et helsikes artilleri som skjøt på oss hele dagen. De sendte også frem en masse pansere som vi tok knekken på. Her falt Rolf Halmrast fra Drammen. Han var den første nordmann hos oss som falt.

Bataljonen var utviklet med 5. kompani til høyre og 7. kompani til venstre. Vi kunne se over til hverandre. Fælt vær den dagen. Regn og søle.

Gruppene lå i småhull med 2 og 2 mann i hvert, og det første vi gjorde var å gjøre disse hullene så dype, at de ga dekning.

Rett som det var, lød det: Panzer vorne! Det var mange slags pansere, noen med og andre uten tårn.

Vi hadde ved hvert zug en pak, men den var uten betydning. De 3,5 cm pak gjorde ikke noe mot panzer. Russerne kjørte rundt høyden og herjet, men så kom tyske pansere og jaget dem.

Russerne var forberedt på at vi skulle komme og hadde alt klart. De fyrte løs på haugen og tre mann falt. Det var en kanonade av den annen verden. Det som reddet oss, var at vi rykket inn i en ferdig stilling.

Midt under skytingen fløy jeg over til nabohullet etter en røyk til meg og kameraten. Jeg våget livet for den røyken.

Den 20 juli om kvelden ble vi trukket tilbake og avløst av Wehrmacht. Den 21. gikk det videre mot Kiev. Vi kom til en landsby som jeg har glemt navnet på. Der gikk vi av bilene, tok på oss stormsekken og gikk østover mot Kiev. Vi rett og slett siksakket oss rundt byen i to dager. Ingen tap, men så ble vi satt i gang sydover, og noen dager senere kom vi i kamp ved Smela, som ligger vestenfor Dnjepropetrovsk. Jeg var med og renset opp i noen hus. - Vi drev og svidde av hele landsbyen. Hvert eneste hus. For de hadde skjult noen russere.

Først ved Dnjepr ble vi satt inn for alvor. Hittil hadde vi vært spart. Nå skulle vi være sikring for panserarme Guderian. Da russerne lå på hitsiden av elven, gikk en spahtrupp foran oss, men da vi var nådd frem, hadde vi det fint, i det vi overtok sikringstjenesten langs elva med et par hundrede meter mellom hver post.

I løpet av august 1941 ble divisjon Wiking dratt sydover langs Dnjepr til Dnjepropetrovsk som ligger med sin største del på elvens vestside. Vestsiden var tatt av SS regiment Germania, som var et regiment i divisjon Wiking. De andre regimentene var Nordland og Westland.

Vi kom til Dnjepropetrovsk tidlig om morgenen og fant da en liten pontonbru over elva. Da vi lå under russisk beskyting, måtte vi smyge oss frem langs med veggene. Brua bestod forresten bare av noen enkelte planker. Vi stakk innom en skole, husker jeg, og pimpa øl. Men det haglet med granater. De sa at det stod 60 russiske batterier og fyrte på oss, så brua ble atter og atter skutt i filler og her gikk vi frem med 50 skritt mellom hver mann.

På den andre siden var helvete heitere enn hett. Vi mistet folk i fleng, så vi grov oss ned i en park. Det gikk fint til å begynne med, for det var løs jord øverst. Men så kom vi ned på grus, så vi hakket som rasende med bajonetten. Da jeg hadde hakket meg et hull, la jeg meg ned og rikka meg ikke, før om kvelden.

Så gikk vi i kvarter lenger i utkanten av byen, og her fikk jeg den store skjelven. Ikke var det mat, ikke noe å drikke, men varmt som i helvete og granatene hagla ned. Og slik som det smalt, når de russiske pansene fyrte løs mellom husblokkene! Pang! Fy!

Da vi gikk over den svære jernbanetomta kom det en granat som sikkert var en tyvesentimeter og rev bena av en finne. Stakkaren lå og jamret seg og så stakk Bjørn Johansen og jeg ut etter ham. Da vi kom bort til ham, tok vi og løftet ham mellom oss, men med det samme kom det en granat som holdt på å blåse oss ned. Vi var gjennomhullet overalt, både bukse og trøye var det hull i og den ene skotuppen min var kappet av. Men ingen av oss hadde en eneste skramme. Det var helt fabelaktig. Det var jo en hel drøss med hull gjennom klærne våre.

Vi dro så finnen i land, men han døde mens vi holdt på med ham.

Om kvelden hadde vi karret oss frem til en pumpe, hvor vi pumpet oss fulle av vann. Men det var trengsel, så vi nesten sloss om vannet. Etterpå gikk vi i kvarter i den lange tarmen i byen hvor det ligger et elektrisitetsverk.

Utenfor Dnjepropetrovsk ligger svære strekninger med sanddyner. Det er sand, sand og atter sand. Her mistet vi bl.a. 1.mg-skytteren vår og forresten mange andre folk. Distriktslege Hansen, Holmestrand, mistet begge sønnene sine på samme dag. Den ene om morgenen og den andre ved 10-tiden.

LARSEN som sitter og hører på (tilhørte 7.kompani): "Fy faen! Det var fælt. Dette var den eneste gangen det begynte å svime for meg. Vi sloss hele dagen i denne sandørkenen, men da russerne først var begynt å løpe, løp de fort! Vi kom nok for fort på russerne. Det var flere høyere russiske offiserer på inspeksjon i forreste linje og der ble de drept. Vi fikk kjeft for det, for vi skulle prøvet å ta dem til fange."

HENRIKSEN fortsetter: Russerne ante ikke at vi ville sette inn et storangrep dagen etter at vi hadde tatt byen. Men det gjorde vi altså. Vi slo oss igjennom hele sandørkenen og var da langt foran Wehrmacht, slik at vi måtte gå tilbake. Det var en slitsom jobb. Men vi fikk da i allfall litt vann i en landsby og fikk også trykt ned noen epler. Så grov vi oss ned i stillingen for natta.

Under dette angrepet ble Leif Gunnar Overn fra Modum (20 år) og Arne Mathisen fra Drammen borte for oss. De kunne ikke tenke seg at angrepet ville stanse opp og løp derfor videre fremover. De kom foran oss og inn i en landsby med bare russere. Men de gikk i dekning og kom tilbake til oss om natta.

(Leif Overns bror, Hans Overn, kan fortelle at en frontkjemper kom med et eksempel på hvor rolig og kald Leif var: Under et russisk artilleribombardement gikk Leif nynnende bortover, da vi hørte en granat komme. Leif kastet seg ned, granaten sprang ganske nær ham og Leif fortsatte sin veg, nynnende på den samme melodien!)

Overn falt siden.

HENRIKSEN fortsetter: I østkanten av sanddynene lå vi på en høyde med skog nedenfor. Ved 22-23 tiden stod jeg post fremme i hølet. Det var stappmørkt, men jeg hadde kikkert som jeg brukte flittig. Plutselig så jeg noe svart foran meg. Det beveget seg og det klinket i noe som viste seg å være en påsatt bajonett. Det var en russer som snek seg inn på stillingen vår.

Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre. Men jeg hadde den fordelen at jeg, ved hjelp av kikkerten, hadde fått øye på russeren, mens han ikke hadde sett meg. Så fyren kom like bort til meg og skvatt som bare faen, da jeg brølte:'Hands up!' to ganger. Russisk kunne jeg ikke, og i befippelsen sang jeg ut på engelsk! Men virkningen var god. Russeren ble paff og slapp geværet.

Mens kameraten min ble igjen i hullet for å passe på videre, tok jeg russeren med tilbake til kompaniets kommandoplass, der kompanisjefen var. Han hadde med seg tolk og denne fikk ut av russeren at russerne ville angripe kl. 1 om natten og at angrepet ville bli ført frem gjennom skogen, til venstre for meg. Kompanisjefen varslet selvfølgelig straks bataljonssjefen som traff sine forholdsregler og bl.a. disponerte artilleri og andre våpen mot skogen.

Da russerne stormet frem under hurra-hurra, slapp bataljonssjefen ilden løs og skjøt skogen sønder og sammen. Gud bevares for et skrik og skrål og hvilke jammerhyl vi fikk høre borte i skauen! Den hadde vært fullpakket av russere og ble nå fullstendig rasert.

Men hadde vi ikke fått vite om angrepet og vært klare til å ta i mot det, med ammunisjonen klar, ville det nok gått ille med oss.

Men det rare er, at da jeg dagen etter skulle prøve pistolen min og magasingeværet, fikk jeg dem ikke til å virke. De var fulle av sand.

Jeg ble takket av kompanisjefen for god vakt. Dette er den fineste jobben jeg har gjort.

Wehrmacht var blitt slått tilbake nord for Dnjepropetrovsk og så ble vi sendt opp gjennom byen og løste av.

I august 1941 hadde vi så vårt 'skoleangrep'. Vi ble støttet av italiensk artilleri som brukte granater med luftsprenging. En kjærring sa at russerne hadde tatt artilleriet sitt tilbake.

Først gikk vi frem gjennom en mais-åker som var så høy at den ga oss bra skjul. Men da vi kom ut på en tomatåker, der vi kunne sees, gikk vi over til sprangvis fremrykking som ble utført helt enestående.

Vi kom fremover i svær fart, i det bare en mann i gruppen sprang av gangen. Det gikk gjennom åkeren, den russiske stillingen og en landsby.

Vi fant 86 russiske lik i gravene. Mitt kompani hadde bare 2 falne og 4 sårede. Likedan var det ved de andre kompaniene, der dog tapene var mindre enn hos oss.

Regimentskommandøren roste oss veldig og bataljonssjefen spaserte rundt, så stolt som en hane.

Vi tok massevis av fanger

Om natten kom det russisk flyangrep og tre bomber ble sluppet ned. De to falt på åpen mark, menden tredje falt i et skolehus, fullt av russiske fanger. Av disse ble 20-30 drept, mens 40-50 ble såret. Ingen av våre ble truffet.

Et par dager senere var vi med på en stor fremrykking i angrepsformasjon, ca 70 km øst for Dnjepropetrovsk. Vi gikk mange, mange kilometer gjennom mais-åkrer og lin-åkrer. De første var fæle, for vi måtte skyve de stive stenglene til side for å komme frem.

LARSEN sier at 3. skytteren var såret, så Larsen måtte bære en ammunisjonskasse i hver hånd. "Det var et jævli slit, og jeg ville ikke ha greid det i dag!"

HENRIKSEN gikk og bar i alle mulige stillinger, snart høyt, snart lavt. Svetten randt i strømmer.

LARSEN: Jeg skal fortelle deg noe. Jeg hadde en pakke sigaretter i en lomme og tenkte å ta meg en røyk. Men da jeg fikk frem pakka, var den bare kliss av svette, så jeg måtte hive hele dritten. Den gangen hadde vi det stridt. Vi lå jo ute i mangfoldige netter.

HENRIKSEN: Vi gikk fremover i angrepsformasjon om dagen og når vi så tenkte vi skulle ta det igjen om natten, ble vi sendt på spahtrupp hele natta. Neste dag bar det så videre fremover. Og så plutselig haglet det ned over oss og da var det om å gjøre å grave seg ned.

Vi kom en dag til en landsby som viste seg å være tett besatt med skyttere, til og med oppe i trærne. Vi ble pepra så inn i helvete og mange falt. Jeg ble lettere såret og kom til et lasarett som var proppfullt og lignet det rene slaktehus. Det var flere norske som ble såret den dagen, bl.a.Tvedt og Svendsen.

Utgangen på kampen kjenner jeg ikke, da jeg lå på lasarettet.

LARSEN: Jeg var sammen med Odvar Ness fra Rena. Han falt senere. Vi lå sammen bak en såte, da det smalt i hjelmen til Odvar. En kule var gått tvers igjennom hjelmen, men uten å såre Odvar.

HENRIKSEN: Men har du hørt om Aalholm? Vi hadde sloss hele dagen rundt om i disse sanddynene, og om kvelden, da Aalholm tok av seg hjelmen for å puste på, fant han en russerkule inne i hjelmen. Men han hadde ikke merket at hjelmen var blitt truffet.

LARSEN: Jeg holdt en gang på å få granaten fra en bombekaster rett i hue! Jeg satt med en kamerat i et skytterhull og ved siden av hadde vi gravet ut et lite wc. Jeg skulle over i wc og hadde lagt det ene benet opp på bakken og støttet meg på hendene, klar til å kaste meg over, da vi plutselig hørte ulingen fra projektilet til en granatkaster. U-h-h! kom lyden nærmere. Da tok kameraten tak i meg og nappet meg tilbake i skytterhullet, og med det samme jeg tok dekning der gikk granaten i bakken der hodet mitt nettopp hadde vært!

HENRIKSEN: En gang jeg lå og skjøt sprang en granat 15 m fra hodet mitt. Jeg ble ikke truffet, men kobbelet mitt på ryggen ble slitt tvers av!.

HENRIKSEN fortsetter: Vi tok ikke den byen vi gikk frem mot. Vi ble avløst.

Med det samme jeg husker det; En ammunisjonskasse veide 12,5 kg. Vi ble aldeles utkjørt av å fly med en slik en hele dagen, kaste oss ned, opp igjen osv. Men vi hadde en kar, Eivind Jonassen fra Drammen. Han sprang med fire kasser, men han var i Legionen.

Vi rykket stadig fremover og kom lenger og lenger mot sør.

En natt fikk vi ordre om å gjøre alt klart, og så kjørte hele divisjonen og vel så det i svarte natta tvers gjennom de russiske linjene. Det gikk for full musikk og alt hva remmer og tøy kunne holde, og da vi var kommet igjennom, var det å besette alle landsbyer bak de russiske linjene. Russerne svinset omkring, aldeles huggærne og uten å vite, hva de skulle gjøre, for overalt støtte de på tyske tanks.

Vi tok over 80.000 fanger. Mitt kompani mistet bare to mann som var ute på spahtrupp.

(Om denne affæren, se: Liddel Hart: Over bakkekammen)

Jeg lå innkvartert i en landsby, der 16 finner hadde skutt ned et par hundre kavallerister og ble herfra sendt ut på spahtrupp med en gang. Vi var to 'grupper'. Da vi var kommet et stykke frem, gikk vi ut av bilen for å gå videre, mens en underoffiser ble igjen hos sjåføren som hadde kjørt hele natten og var helt utslitt. Det viste seg at begge sovnet av. For vi andre hørte skudd og gikk derfor tilbake. Men så kom det motorbrøl mot oss, det var to russiske pansere som fyrte løs, men uten å treffe, da vi hadde kastet oss ned på bakken. Panserne kjørte så videre, vi løp etter og da vi kom opp på en høyde og fikk utsikt, så vi at en av panserne tauet bilen vår.

Da jeg senere var ute med en annen spahtrupp til en annen landsby, kom jeg jamen over vogna vår. Den var blitt helt utplyndret og vi mistet alt vi hadde, jeg således en klokke og et fotografiapparat.

Underoffiseren fant vi drept med et skudd gjennom hodet. Men den tyske sjåføren var blitt tatt til fange. Det hørte vi av noen sivile russere.

Så marsjerte vi videre og nærmet oss Rostov. Divisjonen kom til en landsby og vår bataljon var forreste bataljon, med min gruppe soms piss.

Vi gikk gjennom landsbyen og da vi kom bort mot kommusarhuset, som var et murhus, gikk vi meget forsiktig - da det plutselig kom en veldig eksplosjon og gruppeføreren forsvant. Han var gått på en mine og var sprengt helt i filler og kastet ned i grøfta.

Jeg - som nå overtok kommandoen - gikk bort til gruppeføreren og tok fra ham soldbok og maskinpistol. Mens jeg holdt på med dette, begynte en helvetes skyting fra alle kanter, så vi ikke hadde annet å gjøre enn å gå ut til høyre på en myr og karre oss opp en bakke til et hus som lå der. Det var en fæl jobb. Vi sakk ned i myra, russerne skjøt, vi løp og datt og krabbet og kom helt utpumpet opp til huset, der vi tok en pause og bestemte oss for å holde oss en stund. Men, for sikkerhets skyld, sendte jeg en mann bort til skråningen mot bekken og det var lurt. For han kom stormende tilbake og fortalte at det vrimlet av russere i bekkefaret.

Og vi av gårde, gjennom en stor kornåker og over til en landsby. Vi mistet bare gruppeføreren, og jeg fikk ros av troppsjefen fordi jeg hadde med meg tilbake gruppeførerens soldbok og maskinpistol.

Vi rykket frem nord for Rostov. Vi ble konsekvent holdt utenfor alle byer. Jeg har ikke en eneste morsom ting å berette. Etter at vi først var tatt frem, var vi alltid foran.

Når vi kom i hvilestilling, var det appell fra morgen til kveld. Det var eksersis og vakt døgnet rundt. Fælt. Vi var glade over å komme til fronten igjen.

SS ble sendt fra det ene stedet til det andre. Det var helt motorisert. Når det knep måtte SS til. Noen østerriske og tyske Gebirgsjager fra Wehrmacht dannet en unntagelse. De stod fullt på høyde med SS.

Vi var kjørt frem nord og litt øst av Rostov. Den 16. november hadde vår gruppe en spahtrupp fremme og vi kom 16 km. foran den landsbyen vi lå i. Vi hadde ikke støtt på noen russere, menda vi nå kom frem til en jernbanelinje og krabba opp på den for å få en titt fremover, så vi at det var tjukt med russere på de andre siden.

Noen russere gikk frem for å ta oss. En avdeling ble sendt av gårde for å omgå oss og dessuten satte en kavalleriavdeling seg i bevegelse. Vi sprang derfor ned av jernbanelinjen og til et bekkefar som vi fulgte, mens vi løp som bare pokker.

Da vi hadde løpt et stykke, svingte russerne av og inn mot oss. Vi i stilling og fyrte løs på kloss hold med alle våpen. Russerne stakk, vi av gårde og kom helt utpumpet frem til en landsby som var ganske anderledes enn de landsbyene vi hittil hadde støtt på. Den var meget renere og penere, og folkene var også anderledes. For de tok seg av oss, serverte vin og mat og satte ut vaktposter som skulle varsle om noen kom etter oss.

Landsbyen var akkurat som en oase.

Vi tok rørende avskjed med disse folkene og så videre tilbake til vår landsby.

Om kvelden den 18. ble vi kjørt frem som bataljonens siste reserve. Vi hadde jakke, skjorte, bukse, men ikke undertøy. Alt slikt var blitt vekk i landsbyen. Kappe hadde vi ikke.

Vi gikk i gang med å grave stillinger 2 og 2 og dette ble vår redning, da vi på denne måten greide å holde varmen. Det var jo minus 35 grader og sur vind. Vi lå på bakken og banket hull i jorden med bajonetten. Om morgenen hadde jeg og kameraten min, en tysker, hugget hull for tre mann.

Når vi ikke hadde kapper var det fordi bilen vår var tatt av russerne.

Dette var en forferdelig kald jobb og tyskerne hadde gresselige tap ved den russiske offensiven som utviklet seg til krigens største katastrofe for oss, da den nådde over hele fronten.

Om morgenen gikk russerne til angrep mot oss, akkurat som mot 7. kompani. Vi fikk ordre om å bli liggende, til vi fikk ordre om retrett, da vi skulle forsvare brua. Elva var ikke solid frosset, og så lå nå troppen min der.

Først da russerne var kommet inn på oss på tyve meter, fikk vi ordre om å gå tilbake. Vi skjøt alt vi kunne. Vi skjøt helt til troppsføreren ga signal om å stikke. Da rasket vi til oss geværene og sprang over brua.

Ved at vi skjøt av alle krefter fikk vi russerne til å kaste seg ned foran stillingen vår. Men da vi skulle opp fra brua og opp på høyden, skjøt russerne som gælne. Men enda vi var uten dekning, ble ingen av oss truffet.

Oppe på bakkekammen gikk vi i stilling et øyeblikk, men løp så videre igjen. Det var stadig retrett, men utpå kvelden kom vi til et sted med mange fine høysåter. Der traff jeg Arne Mathiesen fra Drammen. Vi grov oss ned i en såte og sovnet straks inn og vi våknet ikke, før noen trampet på oss. Det var en tysker. Vet du hvorfor han trampet? Fordi han var tysker og var blitt innbanket den tyske disiplinen. Da han stakk, hadde han glemt igjen reserveløpet til maskingeværet, og da han kom på denne forglemmelsen, løp han altså alene tilbake for å lete etter det. Han fant det også. Og så slo vi oss sammen med ham og løp tilbake. Men hadde ikke han trampet på oss, ville vi enten vært drept eller fanget. Nå fant jeg igjen avdelingen min, men på disse dagene hadde jeg hverken spist eller sovet og heller ikke vært i hus.

Nå ble hele bataljonen samlet i landsbyen hvor jeg fant den og vi fikk ordre om å stikke av og klare oss, så godt vi kunne.

Og vi stakk. Noen på beina, noen på biler. Men kanonene ble sprengt.

Vår gruppe hadde ikke bil. 3. gruppe fikk plass på en russisk Ford.

Under letingen etter bil var vi blitt etter, så sjåføren ville kjøre på for å ta igjen det forsømte. Men han kjørte oss ned i en grøft. Vi tok derfor med oss det mest nødvendige, sprengte resten og tok beina fatt. I mellomtiden var vi kommet opp på en hovedveg hvor vi prøvde å komme med de bilene som for forbi oss. Men de var alle fulle, så vi ble stående igjen og ganske alene. Så sprang vi da. Sprang og gikk, sprang og gikk til morgenen, da vi kom til en landsby hvor det var alle mulige enheter. Der sov vi litt, men så lød ropet: 'Die russen kommen!'

Jeg smatt opp i en varebil sammen med en volksdeutscher fra Romania og vi kjørte til en annen landsby, der vi ble satt av. Her ble vi innkvartert på et slags vis, men ble snart jaget opp igjen av ropet: 'Die russen kommen!'.

Slik gikk det atter og atter, til vi havnet på et wehrmacht-kjøkken. Det var fire av oss som hadde holdt sammen; En danske, en finne, den volksdeutsche og jeg. Og på det kjøkkenet fikk vi pen behandling.

Så en dag traff jeg faen tute meg på troppsføreren! Og jeg meldte meg naturligvis tilbake til avdelingen.

'Er du gal?' sa troppsføreren.

'Gal?' sa jeg.

'Har vi det ikke bra her da?' mente han

Så ble jeg på kjøkkenet og skrelte poteter til det kom en bilkolonne med hele Wiking. Da fikk vi beskjed av sjefen i byen om å stå ved vegen og jumpe på, når avdelingen kom. Og da 5. kompani kom, jumpa vi på. Da hadde vi i 14 dager vært for oss selv.

Så kom vi til en landsby, der det ble foretatt grundig kontroll. Av vårt kompani, 5. kompani, var det 36 mann igjen.

LARSEN: Så møtte vi Germania fullt oppsatt. Men vi var en fæl bande. Av hele bataljonen var det bare 90 mann igjen som var kampdyktige, og av vår tropp var det bare 12 mann igjen.

En natt under tilbaketoget gikk vegen rett gjennom russerne som lå på begge sider og trodde vi var russere.

Ved en anledning fikk vi sitte på med en tysk panser.

Vi havnet til slutt i en liten landsby like fremfor fronten, slaktet kuer og griser og levet herrens glade dager, mens vi utførte posttjeneste. Så ble vi avløst, og dagen etter kom russerne som troll av eske. Av de som avløste oss kom ingen seg vekk.