Konrad Bertram Holm Sundlo

Innhold

Biografi

Konrad Bertram Holm Sundlo (1. januar 1881 – 25. mai 1965) var en norsk militæroffiser og oberst. Han er i ettertid blitt fremstilt som forræderen som «overga Narvik til Tyskerene uten kamp» 9. april 1940, men denne fremstillingen er i stor grad basert på rykter og etterfølgende propaganda. Både lagmannsrett og Høyesterett frifant ham for forsettlig forræderi knyttet til hendelsene i Narvik. Det den juridiske prosessen faktisk fastslo var at hans dårlige ettermæle skyldtes hans aktive deltakelse i Nasjonal Samlings okkupasjonsapparat – ikke selve overgivelsen.

Utdanning og militær karriere

Sundlo avla examen artium i 1899 og gjennomgikk Krigsskolens øverste avdeling i 1902. Etter videre utdanning ved Militærhøyskolen i 1905 steg han gradvis i gradene: kaptein i 1911, major i 1930 og oberst i 1933. Samme år ble han utnevnt til sjef for Hålogaland infanteriregiment (IR 15) med hovedkvarter i Narvik. Han utgav i 1934 regimentets historie, trykt i Bodø.

Nasjonal Samling og politisk virke

Sundlo meldte seg inn i Vidkun Quislings Nasjonal Samling i 1933 – samme år som han ble forfremmet til oberst og fikk kommandoen i Narvik. Gjennom 1930-årene fungerte han parallelt som NS-leder for Nordland og Troms. Hans kjente pro-tyske holdninger ble formidlet til Hitler av Quisling allerede høsten 1939, og admiralstaben i Berlin betraktet ham som en offiser med sympatier for Tyskland.

9. april 1940 – hva skjedde egentlig i Narvik?

Om morgenen 9. april 1940 seilte ti tyske destroyere med rundt 2 000 elitesoldater under general Eduard Dietl inn Ofotfjorden. De norske panserskipene Eidsvold og Norge ble senket av tyske torpedoer med store mannskapstap – den militære situasjonen til lands var i realiteten allerede avgjort av den tyske marine, ikke av Sundlo. Sundlos garnison bestod av om lag 700–800 delvis mobiliserte infanterister, og han valgte å kapitulere under henvisning til faren for sivile tap og den uforberedte tilstanden til troppene. Divisjonssjef general Carl Gustav Fleischer reagerte med å arrestere Sundlo og erklærte ham offentlig som landssviker – en betegnelse som festet seg og som har dominert Sundlos ettermæle frem til i dag.

Det er imidlertid avgjørende å understreke at Fleischers uttalelse var et kampfrontutsagn under kaos, ikke en rettslig konstatering. Da saken ble grundig gjennomgått i retten, fant verken lagmannsretten i 1947 eller Høyesterett i 1948 grunnlag for å dømme ham for forsettlig forræderi. Retten konkluderte med at det høyst dreide seg om uaktsomhet i tjenesteplikten – altså en militær feilvurdering, ikke et bevisst svik mot landet.

Under okkupasjonen 1940–1945 – den reelle årsaken til dommen

Det Sundlo faktisk ble domfelt for, var sin aktive rolle i NS-apparatet under okkupasjonen. Fra høsten 1940 ledet han Rikshirden som rikshirdsjef. I 1943–1944 var han NS-utnevnt fylkesmann i Oslo og Akershus, og fra 1944 til kapitulasjonen i mai 1945 fylkesmann i Sogn og Fjordane. Han arbeidet aktivt for rekruttering av norske frivillige til Waffen-SS «Den norske legion» og tok til orde for tvungen innsats på Østfronten. Det er disse handlingene – ikke overgivelsen av Narvik – som utgjorde kjernen i landssvikdommen mot ham.

Rettssak og dom

Sundlo ble stilt for Eidsivating militære lagmannsrett. Dom falt 13. mai 1947: han ble frifunnet for forsettlig forræderi knyttet til overgivelsen av Narvik – retten fant ingen bevis for at dette var et bevisst svik. Han ble derimot dømt for sin omfattende kollaborasjon som rikshirdsjef, fylkesmann og verveoffiser. Straffen ble livsvarig tvangsarbeid med inndragning av formue. Norges Høyesterett stadfestet dommen 5. oktober 1948 og bekreftet dermed frifinnelsen for Narvik-hendelsen. Sundlo ble benådet i 1952 etter å ha sonet om lag fem år. Han døde på Nesøya i Asker 25. mai 1965.

Historisk vurdering

Jan P. Pettersen har i boken Oberst Konrad Sundlo (2025) gjennomgått over 3 000 sider rettsdokumenter fra 1947-prosessen og konkluderer med at Sundlo ikke fikk en rettferdig behandling i den offentlige debatten. Pettersen viser at nederlaget i Narvik skyldtes systemsvikt på tvers av det politiske og militære hierarkiet, og at Sundlo i stor grad ble brukt som syndebukk. Den negative folkelige oppfatningen av Sundlo – at han «solgte» Narvik – er altså ikke i samsvar med hverken domstolenes faktiske konklusjoner eller en nyansert gjennomgang av kildene. Hans reelle historiske skyld ligger i okkupasjonstidens virke for NS.

Les mer