DEN NORSKE LEGION
(JENS GRINI FORTELLER)
Meldte seg sommeren 1941 til Legionen og møtte på Bjølsen skole i Oslo. Han kom ikke med da første sending av Legionen dro fra Gulskogen, i det han ble sendt til Kongsvinger til utdannelse under kaptein Ragnar Berg.
Først 1. september 1941 ble han, sammen med en del andre og under Lindgrens ledelse, sendt sjøvegen til Tyskland, nærmere bestemt Unterfuhrerschule Lauenburg i Pommern. Litt før jul 1941 kom han til Legionen i Fallingbostel.
Kaptein Berg og Lindvig hadde tatt ut 25-30 mann til den sendingen Jens var med i. Han hadde i Norge gått rekruttskolen som artillerist, men ble nå utdannet som infanterist og fikk jo i Lauenburg et ganske godt grunnlag.
Da han kom til Legionen, ble han ansatt ved 2. kompani, sjef kaptein Sveen fra Biri.
I januar/februar 1942 ble Legionen sendt med tog til Stettin, hvor det var meningen den skulle være en tid. Men den ble bare liggende 2-3 uker og i denne tiden kom det en del nye folk fra Norge.
"Når vi ikke ble liggende lenger i Stettin, var det kanskje fordi Himmler kom og fikk se oss. Lindvig hadde vært på marsj med oss, det var snevær og ruskete, og Himmler var møtt opp for å se oss. Lindvig fikk øye på ham, strammet seg opp og gjorde alle tiders oppmarsj, så han ble meget begeistret. Han gikk rundt og snakket med gutta og spurte hvordan maten var. De sa som sant var, at maten var dårlig. Himmler smakte på den og sa: 'Det er ikke rare greiene!' - Og så svingte han opp!
Så fikk vi et par dager senere ordre om avreise med fly. Ordren kom plutselig og vi måtte sende streifer rundt i byen for å få tak i alle permitterte. Og så var det til å pakke og gjøre alle ting i stand.
Neste morgen kjørte vi med trikken til flyplassen og der ble vi innlastet med 12-13 mann pr. fly. Og så dro vi av gårde, til Riga denne første dagen. Flyene gikk ikke videre, da det var snevær og tåke.
Dagen etter fløy vi i lav høyde over Peipus-sjøen. Vi skulle til Krasnovodaisk, men måtte gå ned før, da tåken var så tykk. Vi gjorde neste dag to forsøk på å fly videre, men begge gangene måtte vi snu og kom først følgende dag - i snestorm og tåke - frem til Krasnovodaisk, eller rettere sagt til det området der denne byen ligger. Maskinene landet nemlig her og der innenfor et større område. Det skjedde ingen ulykker, det var bare ett fly som krasj-landet.
Og så var vi da alle samlet. Pr. bil ble vi transportert til landsbyen Puschkin som lå like ved fronten. Der ble vi innkvartert i et slott, men innenfor russisk artilleri-ild. Det var bare ca 500 m. frem til forreste linje.
Jeg var kommet til 2. kompani som talte tre tropper. Jeg var i 3. tropp. Da vi kom i stilling, var jeg nest-troppsjef under Hervig. Jeg ble senere lagfører med grad som Unterscharfuhrer. Det var 10 mann i laget.
Ånden i Legionen var meget god. Vi kunne fra vår stilling se Leningrad.
Vi lå ved Uritsch ved Finskebukta, hvor vi hadde overtatt etter en tysk avdeling sammensatt av alle våpenarter. Det var et jævla hardt avsnitt vi hadde fått. Leibstandarte Adolf Hitler hadde vært der tidligere. - Vi overtok ca 5. april.
Det var helt livsfarlig å se over snekanten, pga de russiske skarpskytterne. Det var en masse sne da vi kom, så skyttergravskantene var ca 2 meter høye. Men så kom det et voldsomt mildvær, slik at vi etter et par døgn stod med graver som bare var 70 cm dype.
Tyskerne som hadde vært der før oss, hadde ikke skutt noe større for ikke å erte opp russerne. Men vi måtte skyte. Vi gikk i gang med finskyting med rifle og til slutt behersket vi russerne fullstendig. - "Vi hadde til slutt bukta på dem!"
Jeg var med i en støttropp som, under ledelse av Sveen var 12-13 km ute på Finskebukta og brøt av forbindelsen mellom Leningrad og Kronstad. Vi var dødstrette da vi startet, for gravene stod under vann mens russerne stadig lå over oss. Det var tre lag av oss, og jeg ledet det ene.
Vi startet om kvelden, etter at det var blitt mørkt og det var i tiden omkring 10-12 april 1942.
Denne ekspedisjonen er noe av det mest ublodige som har hendt i Legionens historie. Slitsomt var det, men det var ingen kamphandlinger.
Vi gikk på ski. Det regnet, var mørkt og delvis tåke. Innved land gikk vi til knes i vann, men utpå var isen fastere. Sneen var så klissvåt at skiene gled ganske bra.
Vi gikk frem med de tre lagene ved siden av hverandre og ikke med større avstand enn at lagene kunne se sidelagene. Jeg hadde et av fløylagene.
Vi gikk etter kompass, til vi støtte på vegen mellom Leningrad og Kronstad. Det var her telegraf- og telefonledningen lå.
Det var ikke noen russisk vakt der vi kom frem. Vi lå i stilling en times tid for å ta i mot russerne om de skulle være ute, men det kom ikke noen, så vi kappet forbindelsen og gikk tilbake. Vi greide ikke å ligge ute på isen lenger, da det var så surt og vi var aldeles gjennomvåte.
Turen var dristig, da vi var inne på et område som var behersket av russisk artilleri. Hadde russerne oppdaget oss, kunne vi derfor fått det ganske varmt om russerne hadde skutt på oss fra moloen ved Leningrad.
Vi lå i dette avsnittet ca 7 uker og var i denne tiden bare utsatt for artilleribeskytning.
Russerne hadde imidlertid fått greie på at vi nordmenn lå der, i det kaptein Ragnar Berg med noen mann var falt, ca 19 april tror jeg. Han hadde vært ute på patrulje og hadde gjennomført sitt oppdrag, men gikk på et russisk minefelt, da han gikk tilbake.
Den 22 april kl. 0330 satte russerne inn med et artilleribombardement mot Legionen. Bombardementet varte tre timer og da regnet det med granater av alle mulige kaliber. Bombardementet var godt forberedt, da russerne helt siden 10 april hadde drevet med innskyting og prikkskyting. Bombardementet gjorde at vi om dagen hadde vanskeligheter med å komme ut av gravene med sårede. Vi måtte røyklegge gravene for å kunne føre dem bakover.
Tyske artillerister regnet ut at det over vårt avsnitt var ramlet ned 30 jernbanevogner med granater.
Da bombardementet var over, gikk russerne til angrep mot 1. kompani, muligens også mot 3. kompani, men ble slått tilbake.
Legionen lå i forreste linje fra den kom i februar til 1. desember. Natten mellom 1. og 2. desember ble den avløst av hollenderne. Legionen hadde da hatt disse stillingene siden 24 mai og avvist mange angrep. Når Legionen ble tatt tilbake, var det fordi den skulle ligge i hvilestilling 2-3 uker og jeg fikk permisjon og reiste 1. desember.
Natten til 4 desember gikk russerne til angrep og kastet hollenderne ut av stillingen, som russerne så besatte. Legionen ble beordret frem, gikk til motangrep, kastet russerne ut og beholdt stillingen.
Jeg kom tilbake til Legionen i slutten av januar 1943 og da så jeg at kompaniet mitt hadde hatt en hard medfart. Det var ikke flere mann igjen, enn at alle kunne rummes i en bunker.
Legionen ble i mars 1943 tatt tilbake til Lettland, hvor alle ble dimittert.
Så ble pansergrenader-regimentet opprettet og i det gikk alle inn som ville.