Panserjeger ved Den Norske Legion
Bernt Odmar Larsen forteller
General Jeckel, sjefen for kampgruppen som også omfattet Den Norske Legion en tid, sa en gang: ”Hadde det vært tre armekorps nordmenn på østfronten hadde den tyske overkommandoen ikke behøvet å gi andre ordre enn: ’Stopp når dere kommer til Vladivostok!’”
Bernt dro 2. august 1941 med sending nr 2 til Falingbostel. Leder var kaptein Finsen. I Falingbostel ble han først ansatt ved 3 kompani som kom til å danne grunnlaget for det senere panserjegerkompaniet. Dette kompaniet stod først under kommando av Carsten Sveen, som imidlertid etter en tid ble sjef for 2 kompani.
Kaptein Finsen overtok så 3 kompani som da ble Legionens panserjegerkompani.
Kompaniet hadde fire tropper. Det var først hestetrukket, men fremme ved fronten ble det motorisert. Bevepningen var 3,7 cm PAK-kanoner.
Ved fronten hadde troppen først 4 vogner, senere 5.Ved hver vogn var det en PAK og personalet bestod av kanonkommandør, 4 menige og 1 fast sjåfør.
Hver mann var bevepnet med karabin. Kanonkommandøren hadde pistol. Troppsførerne og kompanisjefen hadde maskinpistol og pistol.
Fullt oppsatt talte kompaniet 209 mann.
I Falingbostel ble det drevet øvelser i alle militære disipliner. Legionen kom ned i juli/august 1941 og gikk rett inn i øvelsene som ble drevet til nyttår 1942, da Legionen ble sendt med jernbanetog til Stettin hvor den ble innlosjert i den såkalte ’Kuchenmuhler-Anstalt’ som tidligere hadde vært brukt som sinnssykeasyl. Her var Legionen i 4 uker som ble benyttet til finpuss, og så dro den – i begynnelsen av februar 1942 – til fronten ved Leningrad.
Vi kom i innsats de siste dager av februar og først i mars ved et lite sted som het Finskoje. Vi lå ca 11 km fra Leningrad som vi så foran vår front.
Min tropp var plassert i avsnittet til 1. kompani, sjef Olav Lindvig. Troppsjef var Rolf Gilstad som senere ble kompanisjef i Skibataljonen.
Jeg var observasjonsunderoffiser og mitt arbeide bestod i å skaffe rede på avstander i forterrenget, og i det hele tatt å skaffe rede på alt som kunne være til nytte for ildgivningen mot en angriper innen vårt avsnitt. Det var imidlertid lite å gjøre for panserjegerne i dette avsnittet, så vi erhvervet oss klengenavnet ’Frontens Aristokrater’, et navn som dog ble endret da kampene begynte og vår uniform ble så medtatt at vi så ut som lasaroner.
I påsken 1942 ble vi flyttet til et avsnitt lenger frem mot selve byen Leningrad. Feltet omfattet småbyene Staropanova-Uritsk-Peterhof. Panserjegerne ble nå spredt over hele Legionens front, men troppen min ble satt inn bak en tysk politibataljon og ble forsterket med en kanon til. Vår troppsfører, Arnfinn Vik, som senere ble kompanisjef i Skijegerbataljonen, overtok i dette avsnittet en del russiske kanoner av kaliber 5 cm og oppover.
I slutningen av mars 1942 deltok jeg i et pionerkurs som ble avholdt i Palkolovo ved Leningrad, vis a vis Konstantinovka. Kurset var et lyn-pionerkurs, med en underoffiser og fire mann fra hvert kompani. Undervisningen omfattet kunnskaper om og bruk av de mest alminnelig anvendte miner, sprengladninger med mer. Vi fikk også undervisning i bruk av geværgranaten. Den skjøt på avstander inntil 250 meter. Tyskerne brukte to mann til å håndtere geværet under skytingen, i det geværets skråstilling måtte bestemmes med en libelle. Men underoffiser Håkon Jøntvedt fra Legionens 4. kompani fant ut at man kunne klare seg med bare en mann, når denne tok retningen med venstre øye og samtidig kikket over libellen med høyre. Jøntvedts metode ble senere brukt over hele østfronten.
Jøntvedt var en av de som falt der borte. Han var en prima kar. Førsteklasses soldat og kamerat.
Vi hadde i Legionen en underoffiser Svenningsen fra Oslo, en mann som var full av ideer. Jeg traff ham en dag han satt i grava og filosoferte og sang viser, og vi pratet om løst og fast.
”Her har jeg et merkelig våpen” sa han og viste meg en liten sprettert.
”Hva er det for noe?” sa jeg.
”Nå skal du se” sa han.
Dermed slo vi to påler ned i bakken og festet en bilslange til disse pålene, akkurat som vi som guttunger satte en strikk i en gaffel. Så dro han slangen tilbake til et merke han hadde satt i gravkanten og la en stein i bunnen av denne slyngen.
Jeg kikket i min observasjonskikkert da han dro slyngen tilbake og slapp den, og jeg så hvordan steinen datt ned på taket av en russisk bunker så støvskyen stod!
”Det må du prøve med en granat også!” sa jeg.
”Jeg har ikke flere! Jeg har sendt dem av gårde alle sammen!”
”Du kan få av meg” sa jeg og ga ham et par kasser.
Og han skøyt! Det dundret og røyk der fremme, etter som han ambulerte i grava og skøyt, snart fra det ene stedet, snart fra det andre.
Vi hadde mye moro med ham og døpte oppfinnelsen hans ’Svenningsens Hemmelige Våpen’.
Vi var alle begeistret for oppfinnelsen og ble derfor himlanes forbannet, da han en dag fortalte at han var blitt utsatt for press for å holde opp. ”I går, straks jeg var ferdig og satt og tok meg en røyk, kom en offiser bort til meg og sa:’Ikke gjør det der! De andre kan oppdage det og begynne på samme måten!’ Men vet dere hva jeg svarte? Jeg skvatt opp, slo hela sammen og sa: ’Jeg trodde det var krig vi var i!’”
Den 15 mai 1942 ble Bernt såret av en granat som eksploderte på bunkertaket og ble 18 mai transportert til sykehus i Krasnoje Selo. Han lå i køya, da granaten kom, og husker ikke annet enn et glimt. Han våknet til fullt kaos i bunkeren, men ble hjulpet etter beste evne av en kamerat Rygh fra Trøndelag. Begge trommehinnene var sprengt. Han ble sendt til spesialist i Polen, så kom han til Graz og derfra til Holmestrand. Han ble så behandlet på Akers krigslasarett og ble den 31 okt 1942 dimittert, i det han ikke lengere kunne anses som stridsdyktig.
Bernt er stille en stund. Så sier han: ” Jeg har så mange gode minner at jeg ikke vet, hvilket uttrykk jeg skal bruke. Jeg tenker på dem som falt der ute, på alle mine gode kamerater, hvis siste ord var:’Hils Norge!’, ’Hils Quisling!’, ’Hils familien!’, ’Jeg gjorde min plikt for Norge!’ – Det ble sagt så mange strålende ting i siste øyeblikk at det er ikke til å tro! Og disse flotte guttene som ligger der borte i en ukjent grav blir her hjemme kalt for landsforredere! For en skam!
Men jeg vil aldri – så lenge jeg lever – glemme de gutta som stod sammen med meg der borte i øst!”