(MED GERMANIA)
(ARNT TORP FORTELLER)
Den 10 mars 1941 møtte jeg sammen med en hel del andre på Sagene skole og dagen etter, 11 mars, reiste vi 72 mann med tog gjennom Sverige og ferge over til Danmark, og så med tog gjennom Danmark via Flensburg til Tyskland.
Her reiste vi opp gjennom Rhin-dalen, med en avstikker bortom Nancy for å se den ødelagte Maginot-linjen, og til Sennheim i Elsass.
I Sennheim fikk vi utlevert uniformer og så begynte utdannelsen som varte i ca 14 dager. Det var ikke noe latmannsliv, for vi holdt på fra 0400 om morgene til 20-21 om kvelden. Anne hver dag hadde vi straffe-eksersis. Det var derfor vi var oppe kl. 0400.
Styrken bestod av en bataljon hollendere og en del dansker, foruten nordmenn. Det var ikke så mange dansker som oss.
Programmet bestod vesentlig i innstudering av tyske kommandoord. Vi hadde også utmarsjer. Således besøkte vi en dag Hartmannsweilerkopf, som i verdenskrig I kostet 100.000 mann livet. Det lå enda igjen piggtråd fra den tiden, men det fantes ikke et eneste tre, bare stubber. Mesteparten av jorden var også borte,så det syntes nesten bare fjellet.
Her i Sennheim drev vi adskillig med idrettsøvelser og det viste seg hvem som var best, i det vi nordmenn vant lengdesprang, stafettløp og fotball. Nordby, fra Tvedestrand, vant lengdespranget. Han falt i Russland.
Fra Sennheim ble vi sendt til Graz hvor den egentlige utdannelsen tok til. Den varte i ca en måned.
Denne utdannelsen var noe ganske annet enn den jeg gjennomgikk i Norge ved Jegerkorpset. Utdannelsen i Graz var fantastisk hard. Jernhard. Tidlig opp og sent i seng. Jeg trodde til å begynne med at jeg ikke ville greie den vanvittige tjenesten, men det gikk som alt annet og, da jeg kom til Russland, i virkelig krig, var jeg glad for at jeg hadde gjennomgått denne skolen.
Så var vi i Heuberg i 14 dager. Her møtte regimentssjefen opp. Det var mye finpuss av utdannelsen og på den veldige ekserserplassen ble hele regimentet samlet. Dessuten lå det Wehrmacht-avdelinger der.
-------
(Det mangler noen sider av Torp's fortelling. Denne fortsetter så med beskrivelse av bataljonens fektning mellom Tarnopol ig Proskurov)
------
Vi gikk så fremover gjennom åkeren. Det var en liten fordypning i terrenget, så vår fremrykning kunne ikke sees av fienden. Jeg følte ingen redsel, men en intens sitring i kroppen fortalte at den ikke var langt unna. Det tok jo tid, før vi kom på skuddhold og mens vi gikk fremover begynte det å regne på russisk, så vi var gjennomvåte på et øyeblikk.
Da vi var 7-800 meter fra russerne, sluttet dalsenkingen, russerne så oss og så smalt det. Det var nifst.
Vi gikk imidlertid fremover til vi var ca 250 m. fra den russiske stillingen som lå på den andre siden av en liten forsenking. Vi fikk ordre om å stille siktet på 200 m. og så fyrte vi løs. Vi måtte opp i stående stilling for å skyte, i det åkeren var så høy, og vi skiftet stadig plass for å vanskeliggjøre siktingen for russerne.
Vi kunne se de russiske stillingene. De lå på en høyde rett mot oss, men det var altså en liten forsenking mellom oss, men der var det myrlendt og en stor bekk rant tvers igjennom.
Så snart 4. kompani var kommet i stilling og hadde begynt å skyte, skulle vi angripe. Stillingen skulle tas med storm.
Såvidt jeg husker var det på et fløytesignal at angrepet startet, det ble livlig i åkeren og vi stormet frem under - bokstavelig talt - våre egne troppers kuler. Det syntes meg å være et infernalsk leven den gangen (siden ble jo dette småtterier). Våre egne maskingeværers iltre bjeffing blandet seg med duren fra de adskillig langsommere russiske.
Plutselig hører jeg et skrik og ser lange Munthe Kaas Pay ta seg til armen og forsvinne i kornet. Jeg ble ikke svært mye modigere av det, men frem måtte jeg jo med mine 30 kg. ammunisjon. Da vi var kommet ned i den åpne forsenkingen, var vi jo ypperlige skyteskiver, men vi brølte hurra og stormet på.
Først gikk det ikke. Myra begynte jo her og nå sank vi nedi. Jeg sank nedi til langt opp på skaftestøvelen og med 15 kg. ammunisjon i hver hånd var det sannelig ikke så lett, så jeg følte meg som en fri mann da jeg kom til bekken. Den var 4-5 meter bred og jeg var nedi til opp på låret, men det spilte ingen rolle. Gjennomvåt var jeg før, men noe som var viktigere var at jeg vasset raskere frem gjennom bekken enn gjennom myra.
På den andre siden av bekken var det litt stigning opp til den russiske stillingen, men her var det fast mark, så vi kom oppover i en fart.
Det var blitt beordret påsatt bajonett, men vi fikk ikke bruk for den. For da vi nådde toppen, var russerne på vill flukt mot en skog like bakenfor. Jeg så bare ryggen på fienden og ble med en gang modig. Jeg slapp ammunisjonen, rev geværet av ryggen og skjøt.
En hel del russere var blitt igjen i stillingen, hvor de stod med hendene i været.
Vi tok ca 100 fanger. Dessuten falt mange av de flyktende russerne som ble beskutt av kp. 2 og 3.
For krigsveteranene var dette angrepet bare barnemat, så de lo av oss nykomlinger.
Vi måtte slå oss til i disse russuske stillingene. Gjennomvåte og med regnet fremdeles plaskende ned måtte vi sitte i den åpne skyttergraven, bare med en teltduk til vern mot kulden og regnet. For kaldt var det den natta, selv om det var i begynnelsen av juli.
Tross det ubehagelige natteleiet sovnet jeg som en stein og sov hele natta, bare avbrutt av 2 timers vakt fra kl. 24 til kl. 02. Om morgenen var jeg stivfrossen, men så snart sola kom, kledde vi av oss og la klærne på bakken til tørk. Mens klærne tørket, tok vi oss et bad i bekken, spiste og koste oss riktig i den varme sola.
Tross den sure natta ble ingen av oss syke.
Vi hadde bare noen lettere såret. Munthe Kaas Pay ble som nevnt skutt gjennom armen. Han ble sendt på sykehus og derfra dimitert hjem. Han reiste rundt i Norge og holdt foredrag om krigen.
Etter dette angrepet var vi stadig i berøring med fienden. Vi var hele tiden fortropp og det gikk nesten ikke en dag uten at vi løste skudd. Alltid var vi på farten og erobret den ene landsbyen etter den andre. Overalt var folk vilt begeistret når vi kom og visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss.
Når vi kom, ble kirkene ryddiggjort og det ble holdt festgudstjeneste der folk for første gang på mange år opptrådte i nasjonaldrakter.
Det som bøndene gledet seg mest over var at de skulle bli frie bønder.
Mat var det imidlertid dårlig bevendt med.
Det gikk ikke lang tid, før jeg var blitt trenet frontsoldat. Jeg betraktet det nærmest som et arbeide jeg hadde å utføre, hver gang det ble gitt ordre om et nytt angrep.
Slaget om Kiev
I nattens mulm og mørke besatte vi 'artillerihøyden', ca 4 km. fra Kiev. Vi grov skytterhull og arbeidet gikk lett, da vi grov i åker og ikke ble forstyrret av noe russisk angrep.
Men de følgende 4 dager haglet det med granater og vi - som satt 2 og 2 i jordhullene - kunne ikke gå ut om dagen.
Vi hentet mat til laget om natten og tredje natt var det jeg og min kamerat Marscher som hadde jobben. Kjøkkenet der vi hentet maten lå i dekning bak kollen, og mens vi var der begynte russerne med et artilleribombardement.
Da vi kom tilbake, ga vi maten til lagføreren til utdeling og gikk så bort til jordhullet vårt. Det eksisterte ikke mere. Det var blitt helt ødelagt av en granat.
Vi takket Gud, grov et nytt hull og satte oss til å spise.
Neste dag var det atter artilleribombardement. En granat sprang rett foran vårt hull og Marscher ble døv. Han ble sendt til sykehus, men kom ikke mere tilbake.
Disse dagene kostet oss 7 drepte og 12 sårede. Fra de andre kompaniene ble 2 nordmenn sendt tilbake.
Vi deltok i innmarsjen i Kiev.
Nattkamp i Smela
Vi besatte byen, som var rømmet, men russerne var ikke langt unna. De hadde forskanset seg like utenfor byen og uroet oss stadig med nattangrep.
Vi lå i en villa på en høyde i utkanten av byen og hadde det ikke så verst, i det det til villaen hørte en hage full av frukt. Nedenfor villaen var det en åker med solblomster som var høyere enn en voksen mann. Om natten sikret vi oss med en dobbeltpost.
Så var det en ekstra mørk natt at en russisk patrulje på 9 mann lurte seg frem, overrasket vaktposten og stakk den ned.
Drescher var tilfeldigvis trått av på naturens vegne og da han gikk tilbake, så han noe som beveget seg like innpå huset vårt. Han listet seg borttil, så det var russere, trakk pistolen og skjøt. Jeg våknet av smellen og varslet de andre. Lagfører Hartvigsen spratt opp som troll av eske og løp ut med oss i helene.
Vi måtte ute i hagen gjemme oss bak trærne til øynene hadde vennet seg til mørket. Vi var ikke forberedt på at russerne var så nære, og hadde ikke satt på bajonetten. Men det gjorde vi nå. Russerne var også i tvil om hva de skulle gjøre og gjemte seg derfor bak huset.
Vi snek oss frem fra tre til tre og på signal åpnet vi ild. Det ble veldig halloi, to av dem datt mens de andre styrtet mot oss med ville brøl. Det falt meg ikke inn å rømme, så lenge kameratene sloss. Jeg kjørte bajonetten inn i en bløt masse og så ble alt borte for meg.
Da jeg våknet, lå jeg inne på senga. Hartvigsen fortalte at en av russerne hadde dratt til meg med geværkolben. Heldigvis hadde han mistet bajonetten som satt på geværet.
Der falt 6 av russerne og 3 av oss. Av oss var det bare Hobom som slapp fra det usåret.
Det viste seg at vi hadde fått hjelp av to andre grupper
Etter hvert forsvant mange kamerater og forsterkninger kom, vesentlig flamlendere, belgiere og hollendere.
Fra Smela gikk det videre. De stor byene ble som regel forsvart til det ytterste, mens det nesten aldri var motstand ute på landet eller i landsbyene. Derved ble 'rekruttene ' øvd opp langsomt og uten større risiko.
Jeg merket aldri at det kom nye soldater til kompaniene, foran store kamper. Den tyske hærledelsen ønsket ikke ha rekrutter med i slike kamper, men holdt dem vekk - utenfor slagfeltet.
Slaget om Dnjepr - Kampene om Dnjepropetrovsk
Den 27. august 1941 ble en forstad erobret og den 28. kom ordren om videre fremmarsj. Vi ble mottatt med et kuleregn fra husene som alle var besatt. Ledelsen stoppet angrepet, i det den hadde besluttet å vente, til det ble mørkt.
I mellomtiden spilte artilleriet opp og den fiendtlige ilden minsket øyeblikkelig.
Da kvelden kom, gikk vi frem og tok de forreste ruinene. Russerne satt i kjellervinduene og oppe i ruinene og skjøt, men de ovega seg, når vi kom innpå. Vi slo oss til ro for natten her i utkanten av byen som er tre ganger så stor som Oslo.
Vi skulle finkjemme en lang, rett gate med forholdsvis moderne hus, opp til 6 etasjer høye. Utsiktene var slett ikke hyggelige. To skyttere skulle bli igjen i ruinhaugen med sine maskingeværer og dekke oss som gikk frem. Samtidig skulle de små panservernkanonene 'forstyrre' fienden.
Det var nifst å gå frem med kuler fra to kanter, men frem måtte vi. Så vi valgte oss ut det huset vi skulle ta og gjorde oss klare til å storme frem mot inngangsdøra som var smadret av en pansergranat. Det var 15-20 meter frem til døra, men jeg syntes det var en evighet før jeg kom frem, enda jeg løp på null komma null tid.
Vi løp en og en, og jeg var 5. mann.
Da alle 8 var samlet nede i gangen, begynte finkjemmingen. Først var det kjelleren. Jeg gikk ned i den med fem mann til. Den var tom.
Så var det opp igjen. I 1. etasje lå tre russere og stønnet. De var såret av en pansergranat og fortalte at det opprinnelig hadde vært 18 av dem. Det var altså 15 'friske' igjen.
To av de sårede russerne hadde maskinpistoler og jeg tok den ene, da den inne i hus er et bedre våpen enn det lange geværet. Fangene lot vi ligge der de var, etter at vi hadde tatt fra dem våpnene.
Vi lurte oss så opp i 2. etasje hvor vi kom overraskende på fem mann som ikke ble oss var, før de kjente maskinpistolene våre i ryggen. De overga seg straks. En av dem forsøkte dog å sette seg til motverge, noe han ikke burde gjort. Men levenet varslet dem som var i 3. etasje. For da vi kom ut på gangen, fikk Drescher en kule gjennom venstre underarm. Vi dro ham tilbake og forbandt ham.
Men nå var de dyre, de gode rådene vi trengte. Vi hadde samlet oss i dem midterste av leilighetene og denne lå midt i skuddlinjen. Det var derfor umulig for oss å vise oss utenfor, uten å risikere å få vår grav her ved Dnjepr. Det var bare en ting å gjøre. Vi måtte slå ut veggen til naboleiligheten. Det var gudskjelov ingen betongmur vi måtte igjennom, men bare en alminnelig mur av stein med tapet utenpå. Det var fort gjort å kaste ut et par steiner og i hullet la vi, for sikkerhets skyld, tre handgranater som vi hadde koblet sammen. Lagføreren påtok seg å trekke av.
Som kjent tar det 4,5 sek. før en slik granat eksploderer. Da alt var klart, samlet vi oss på kjøkkenet, med russerne i den innerste kroken. Hartvigsen gikk deretter inn på soveværelset, der granatene var plassert og trakk av, hvorpå han stormet ut til oss igjen. Han måtte gjennom soveværelset og stua for å komme til kjøkkenet, og det var ikke mer enn såvidt at båten bar. For i det samme han fikk slengt igjen døra, smalt det!
Men for en smell! Jeg trodde hele huset hadde ramlet ned! Kjøkkendøra ble splintret så flisene føyk rundt ørene på oss. Men det var hull i veggen og det så det sa seks! Det hadde sikkert greid seg med to granater. Men bedre føre var..!
Det hadde ikke før smelt, så spratt Hobom ut i entreen igjen og tok plass innenfor døra der han opprinnelig var blitt plassert som vakt, og bra var det. For russerne i etasjen ovenfor hadde øyensynlig forstått hva vi hadde fore, da de hørte smellen. For de kom øyeblikkelig nedover trappen for å ta i mot oss i den indre leiligheten. Men den gang ei, sa Hobom og sendte en serie i magen på den ene russeren, så han seilte nedover trappa, stein dau. En av de andre ble såret, før de rakk å trekke seg tilbake.
Vi stod nå omtrent på like fot, i det russerne hadde 9 mann, derav en såret, mens vi hadde 8 mann og en såret. Men russernes stilling var jo langt gunstigere enn vår. De kunne nemlig skyte ned på oss, mens vi måtte skyte oppover. Jeg hadde sett at det var en kommisær blandt dem, så noen overgivelse ville det ikke bli tale om. Disse kommisærene var nemlig helt desperate, og skjøt så lenge de hadde en patron i magasinet.
Huset måtte imidlertid erobres. Det var ingen veg forbi, så trappa måtte stormes.
Jeg er virkelig glad for at vi hadde en så modig lagfører og at han hadde tanke for at noen annen enn han selv skulle gå først.
Med maskinpistolen klar gikk han rolig ut av døra og vi andre fulgte etter, jeg som 3. mann. Vi hadde erobret så mange våpen at alle hadde hver sin maskinpistol.
Døra til denne leiligheten var skjult av trappa, så for så vidt var det ingen fare i å gå ut. Men man skulle ikke gå mange skrittene, før man var i skuddlinjen.
Det som foregikk nå gikk så fort for seg, at det ikke ble klart for meg, før jeg hørte skuddene. Det så for meg ut som om Hartvigsen sprang, snudde seg rundt og skjøt samtidig. Han hadde ikke gitt noen ordre om hva vi hadde å foreta oss, men en mann som gjør slikt behøver ikke gi noen ordre!
Instinktsmessig fulgte vi etter ham og nå kan jeg skryte av at det var jeg som oppfattet situasjonen hurtigst og hoppet forbi han som stod foran meg. Hartvigsen var allerede halvvegs oppe i trappa da jeg kom etter. Jeg så snurten av en russer som forsvant inn av en dør, og sendte en serie etter ham, så han gikk i dørken.
De andre var like etter og det hadde vel ikke gått mer enn et halvt minutt, før vi var samlet i tredje etasje. Den russeren jeg hadde såret prøvde å krype inn i leiligheten, menble i stedet dratt ut på gangen. Det viste seg å være kommisæren! Nå var vi da, gudskjelov, ferdige med ham. Han ble, for sikkerhets skyld, bundet på hender og føtter. Det er aldri godt å vite, hva slik en kar kan finne på!
Det viste seg at alle de øvrige hadde tatt tilflukt inne i den samme leiligheten og at de ikke hadde gitt opp motstanden, men forskanset seg inne i stua. Det var ikke annet å gjøre enn å skyte tvers gjennom døra, selvfølgelig uten å treffe noen. Men vi måtte jo si fra at vi fortsatt var til stede.
Jeg grunnet nok litt på hva Hartvigsen nå hadde tenkt å foreta seg. For jeg visste at den som forsøkte å åpne døra ville være en død mann, lenge før han fikk sjangsen til å slippe dørhåndtaket. Men jeg tvilte ikke et øyeblikk på at han ville finne på et råd, nå som så mange ganger før. Og han gjorde det da også, på den enklest mulige måte, i det han tømte en russisk maskinpistol for sine 72 skudd og dermed laget et hull i døra. Det var ingen av dem innenfor som turde vise seg i skuddlinjen og det var derfor en bagatell for Hartvigsen å stikke en handgranat gjennom hullet. Resten var lett. Helt lammet av sjokket og smellen overga russerne seg med en gang.
Huset var renset for fiender. Da vi kom ned i 2. etasje satt Drescher der fremdeles med pistolen i neven og holdt vakt over de fem russerne, og nede i 1. etasje lå de tre sårede og stønnet.
I den tiden alt dette foregikk hadde jeg ikke hatt tanke for den kampen som raste rett utenfor døra, jeg mener ute på gaten. Jeg var derfor spent på å få høre, hvordan de andre gruppene hadde hatt det.
Vi var litt redde for hvordan det ville gå, når vi måtte ut på gata - om vi kom til å bli beskutt. Men vi hadde ikke behøvd å gjøre oss noen bekymringer i den retning. For med det samme vi skulle gå ut, kom troppsjefen inn sammen med en melder. Han fikk av Hartvigsen en kort beretning om hva som hadde foregått og han var synlig fornøyet over at vi ikke hadde noen drepte og bare en såret.
Så heldige hadde ikke de andre gruppene vært.
Etter ordre av troppsjefen gikk Gert og jeg tilbake til kompanisjefens standplass med fangene. De friske russerne måtte bære de sårede. Etter en halv time kom vi tilbake igjen til vår gruppe.
Under den videre fremrykningen hadde vi støtte av panservogner og stormkanoner. Stormkanonen er en slags panservogn, med den forskjell at den ikke er overbygget, men bare har et skjold foran. Den er utstyrt med bare en kanon, men riktig nok en meget stor sådan.
Med dette foran oss gikk fremrykkingen forholdsvis glatt. Et skudd fra en slik kanon var som regel nok til at russerne kom stormende ut og overga seg. Bare på de stedene hvor kommisærer hadde kommandoen måtte vi røyke dem ut. Slike bygninger ble først godt bombardert, og når vi så kom til stede, var som regel de fleste russerne drept.
Russerne hadde også panservogner og småkanoner, men enten det nå skyldtes deres dårlige skyteferdighet eller redselen - virkningen av den russiske granatilden var i allfall langt mindre enn vi hadde våget å gjøre regning med.
I 10 dager varte disse gatekampene og jo lenger inn i byen vi kom, dess hardere var motstanden. Russere var det alle steder. Inne i leilighetene, oppe på takene, inne i trikker, bak barrikader i gata, oppe i trær i parkene - overalt lå de og skjøt på oss. Men vi kom som nevnt fremover.
I vårt kompaniavsnitt tok vi over tusen fanger og det ble talt opp over 300 drepte. Dessuten ble det tatt en mengde våpen.
Det var divisjon Wiking, bestående av regimentene Germania, Nordland og Westland som fikk æren av erobringen. En noe dyrekjøpt ære, når man hører at det kostet divisjonen 1200 falne. Hvor mange sårede? Vet ikke, men antagelig 2000.
.....
Vi skulle over den ca 1100 meter brede Dnjepr og danne brohode.
Da vi kom til elven hadde pionerene bygget ferdig bro. Vi gikk over, en og en - med 25 meters avstand, under russisk granatangrep fra store og små kanoner og fra fly. Rett som det var, ble brua truffet og måtte repareres, men over kom vi.
Klokken var temmelig nøyaktig 0200 den 08. sept. da jeg fikk fast grunn under føttene og ved 7-8 tiden ble det gitt ordre til angrep. Det gikk over forventning godt. Snart hadde vi erobret nye 10 km russisk jord. Så kom det ordre om å stanse og bli liggende foreløbig.
I 20 dager lå vi her, ikke mere enn 100-150 meter fra fienden og under stadige, forbitrede kamper. I løpet av disse dagene bygget vi ut vore stillinger med bunkere og løpegraver.
Foran oss var det et åpent terreng på ca 100 meter, hvilket var heldig, da russerne angrep dag som natt. Vi hadde aldri ro og det var ofte nærkamper. Det ble derfor lite tid til soving og slett ikke til slikt noe som vask og barbering.
Her stiftet vi for første gang bekjentskap med den senere så berømte lusa.
Brohodet ble utvidet etter hvert.
Den 28 sept. ble vi avløst av italienerne og fikk to dagers pause. Men så gikk det videre østover og jeg var med på å ta Charkov og Stalino. - Dette var visstnok i november 1941.
Vi hadde nettopp besatt Stalino og lå på en høyde med russerne rundt om.
Taktikken var vanligvis den, at vi bataljonsvis kjørte inn i fiendens rekker og gjennom disse. Det var på forhånd satt opp et mål, og når vi kom dit, barrikaderte vi oss til vi fikk føling med egne tropper. Da fortsatte turen på samme måte, og det er klart at vi kom opp i mange nervepirrende situasjoner.
Altså: Vi hadde besatt denne høyden. Vi var glade over å høre lyden av Stukas, den lød alltid som liflig musikk, og da vi så dem i 1500 m høyde, ventet vi de hvert øyeblikk skulle til å bombardere russerne. Men det første flyet styrtet plutselig ned med sirenehyl og kastet en bombe i stillingen vår!
Bataljonssjef Dichmann, senere dekorert med ridderkors og eikeløv, var visstnok forberedt på noe slikt. For da neste fly kom, hadde bredte han ut et hakekorsflagg. Så gikk flyene i gang med å bombardere russerne!
En gang vi hadde erobret en landsby ble gruppen sendt ut på rekognosering. Vi startet midt på natta og turen var beregnet til 6 timer. Vi snek oss fremover. Det var først temmelig åpent, men senere kom vi til en liten skogstrekning.Denne skulle vi ’tråle’ og hvis den var fiendefri skulle vi gå rundt landsbyen i ca en halv km avstand fra denne.Ble vi angrepet var det avtalen å komme tilbake en bestemt veg. Oppdraget var ikke vanskelig, men vi måtte gå meget forsiktig frem.
Vi gikk runden og anså oss nesten ferdige med oppgaven, da vi fikk øye på en tropp russere. Klokken var 5, det var grålyst og vanskelig å se hvor langt de var unna. En ting var imidlertid klar: Vi kunne ikke komme tilbake den avtalte vegen. Vi måtte karre oss opp i landsbyen. Russerne så oss og satte etter!
De som var i landsbyen der vi kom inn sa etterpå at de ikke hadde fått noen beskjed om vår patrulje. De tok oss for russere. Heldigvis gikk første salven for høyt og vi fikk kastet oss ned. Det ble skutt med lysende kuler så skytterne ble oppmerksomme på at de måtte sikte lavere. Og det fikk vi da føle. Kulene suste om ørene på oss og Hobom fikk et skudd i sin mest kjøttfulle del. Nå kom lyspistolen til nytte. Lagføreren fikk sendt opp det avtalte lyssignalet (nytt for hver dag) og vi var reddet.
Vi var nå på høyde med Rostov. Regimentet tok ikke del i erobringen, men lå i utkanten.
Så kom omslaget. Retretten tok til.
Så gikk vi da i gang med å grave bunkers i den stivfrosne jorden. Vi hadde egne tropper foran oss og ble derfor ikke forstyrret. Men så gikk dekningsavdelingene tilbake, og russerne fulgte etter, men presset ikke på. De nøyet seg med å gå i stilling ca 500 meter fra oss.
I november var vinterstillingen vår ferdig. Den lå på en høyde med front mot en liten landsby. Linjen var meget tynt besatt. Hvert lag hadde sin bunker som var sprengt ned i bakken.
Nabokompaniet - kp 2. - hadde innrettet seg med en bunker pr. tropp, men det var ikke så heldig som ordningen hos oss.
Vinteren som nå satte inn var fæl, med opp til 46 kuldegrader. Kulden og de stadige kampene slet sterkt på kompaniet, slik at det bare var 50 mann igjen av 200 (med nyrekrutteringer) da jeg ble sendt vekk i januar 1942. Av kompaniet hadde opp til 75 % diarre med avføring opp til 12 ganger daglig! Det var ikke større glede å sitte med bar rumpe i minus 46 grader og under russisk artilleri- og mitraljøseild!
Foran bunkeren hadde vi små 'skytterhull' med plass til to mann. Det var et slikt hull til hvert lag og disse hullene var 2,0x0,75m og 1,0 m dype. I dette hullet var maskingeværet plassert med 1. og 2. skytter.
Førsteskytteren Drescher og jeg satt en gang 13 timer i et slikt hull. Vi hadde sigaretter nok, men ikke fyrstikker, og måtte derfor kjederøke. Diarreen var da på tilbakegang, men Drescher 'måtte' fire ganger og jeg to. Og vi var naturligvis ute av hullet!
Halvparten av hullet var dekket med løse planker, mens resten var åpen. Vi skiftet om å holde vakt i åpningen, to timer av gangen. Vi lå under stadig artilleriild, så det nyttet ikke å vise seg utenfor hullet. Drescher forfrøs begge stortærne og måtte kutte den ene. Selv klarte jeg meg bra.
Matttilførselen sviktet. Vi fikk 1/6 brød - uten smør etc - og en 1/2 liter iskald middag pr. dag i 14 dager.
Vi lå 3 måneder i denne stillingen og tjenesteordningen var:
14 dager i våre bunkers
14 dager i ro
14 dager i nabokompaniets bunkere
Russerne hadde dratt tropper til landsbyen og forberedte sansynligvis et angrep. Vårt kompani fikk i oppdrag å sette fyr på landsbyen.
Om natta gikk vi av gårde, vår tropp i midten. De to fløytroppene skulle tenne på byen fra hver sin kant, mens vi skulle ta midten.
Uten å bli oppdaget kom vi frem til vårt bestemmelsessted midt inne i landsbyen, etter å ha lagt ned to russiske vaktposter med kolben. På avtalt signal skulle vi tenne fyr på stråtakene og åpne alle sluser med maskingeværer, maskinpistoler, handgranater og geværer.
Signalet kom: Hvert lag hadde fått sine bestemte hus de skulle ta seg av og innen et minutt stod faktisk hele landsbyen i flammer. Stråtakene brandt godt og en forferdelig skyting begynte. Det ble panikk blandt russerne som kom stormende ut, noen i bare underbuksen. Alt ble meid ned! Handgranater gjennom vinduene!
Russerne hadde forsømt vaktholdet og ble totalt overrasket.
På nytt signal trakk vi oss tilbake, uten å ha mistet en mann! Russernes tap kjenner jeg ikke, men det må ha vært stort. Drescher og jeg brukte 600 skudd og jeg dessuten 6 handgranater. Kompaniet hadde den gang 80 mann igjen.
12 maskingevær (4 pr. tropp) a 600 skudd=7200, plus maskinpistoler og geværer. Hver mann hadde 3 handgranater, jeg hadde også Dreschers, = 240 handgranater. Alt dette på noen minutter! Landsbyen ble helt ødelagt.
Hver natt gikk vi 'pendlerpost' fra bunker til bunker. Det var nifst. Selv om vi etter hvert ble godt kjent, gikk vi oss ofte bort. To av våre egne gutter gikk en gang ut i minefeltene, den ene slapp med skrekken, den andre mistet et bein.
Russerne var tydeligvis blitt klare over at vi ikke var så sterke som de sansynligvis hadde trodd, til å begynne med, for en dag gikk de til storangrep. Med 6 panservogner i spissen kom de mot oss på bred front og bak panserne kom fotfolket.
Vi hadde ikke panservernkanoner og fikk derfor ordre om å bli liggende rolig, til fienden var på 100 m., før vi åpnet ild. Da russerne var kommet på denne avstanden, åpnet vi for slusene og slakteriet begynte. Panserne brydde seg ikke om våre kuler, men kom langsomt nærmere, mens de hele tiden skjøt med sine maskingevær. Kanonene kunne de heldigvis ikke bruke under fart. Russerne skjøt så jorda sprutet der vi lå og skjøt igjen!
Nå er det ikke dekning for så mange mann bak 6 panservogner, så det tnnedes fort i de russiske rekkene. Flottere skyteskiver hadde vi aldri hatt, enn den lange linjen russere som kom stormende.
Hadde panservognene stoppet på f eks. 25 meters avstand og skutt med kanonene også, ville situasjonen blitt alvorligere for oss. Slik som det var, kom vognene kjørende helt inn i vår stilling og kunne følgelig ingen ting utrette.
En av kameratene mine ble truffet i skulderen og blødde forferdelig. Jeg fikk ordre om å dra ham inn i bunkeren og forbinde ham foreløbig. Jeg var ikke varsom med ham, så da jeg hadde dratt av ham jakka og skjorta, spurte jeg: 'Gjør det vondt?' Det eneste han svarte var: 'Arnt, nå får jeg også endelig såretmerket!' Han hadde fra før jernkorset, stormmerket, en medalje fra Frankrike og østfrontmedaljen.
Jeg var akkurat ferdig med å forbinde ham, da det kom et forferdelig brak og hele taket ramlet i hodet på oss. - Nå er det slutt, tenkte jeg. Men det var bare en panser som hadde delt bunkeren vår i to. Vi satt inneklemt mellom panseren og veggen, men på den ene siden var det stor mok åpning til å krabbe igjennom. Jeg fikk dratt den sårede etter og da sa han: 'Nå gjør det vondt, men det gjør ikke noe. I morgen drar jeg på permisjon!'
Da jeg kom opp igjen, så jeg en finsk frivillig - en løytnant som var gått med som menig - springe opp på panserens larveføtter. Han fikk åpnet lokket, kastet en handgranat ned gjennom hullet og smekket lokket igjen. Øyeblikket etter hørtes et dumpt smell, og så var det forbi med den panservognbesetningen.
Jeg fikk senere vite at finnen hadde gjort det samme med en annen panservogn som var stanset opp.
De panservognene som var nærmest oss, var dermed satt ut av spill og vi kunne igjen konsentrere oss om fotfolket, som det forresten ikke var så mange igjen av.
De fire panservognene som var igjen stod stille og begynte å skyte med kanonene sine også. Men plutselig hører jeg et drønn og straks etter en eksplosjon. En av panserne hadde fått en fulltreffer fra en av våre flak-kanoner. Det var 2 stykker av dem som stod 7-800 meter unna.
Det ble panikk blandt russerne. Fotfolket satte i et hyl, bråsnudde og stakk av, mens panserne snudde 'på to hjul', men for sent. To av dem kom seg nok unna, men de andre ble liggende på valplassen.
En oppklaringspatrulje hadde bragt på det rene at russerne holdt på å samle nye tropper i en landsby ca en km foran våre stillinger. Fra vår bataljon skulle 2 kompanier, deriblandt min, i nattens mulm og mørke forsøke å drive fienden ut av landsbyen, før han hadde fått tid til å samle alt for store styrker der.
Vi gikk til angrep i 23-tiden og kom helt inn i landsbyen, før vi ble oppdaget. Det viste seg snart at det ikke var så store styrker der som det var gjort regning med og etter et par timers kamp, var landsbyen tatt. Vi trodde vi straks skulle marsjere tilbake, men i stedet fikk vi ordre om å besette landsbyens utkanter. Det gikk en liten elv i utkanten av landsbyen og ved denne elven ble vaktpostene satt. Drescher og jeg som hadde maskingevær med oss fikk som vanlig vakt sammen. Vi laget oss en liten stilling bak noen trær med fri utsikt fremover og ga oss til å vente. Vaktholdet skulle bare vare til om morgenen. Da skulle vi trekke oss tilbake igjen.
Det hadde så vidt blitt lyst, da jeg hører det rasle i noen busker bak oss. Jeg tenkte det var beskjeden om tilbaketrekking som kom, og sier dette til Drescher som ligger ved maskingeværet. Han snur seg i det samme jeg snakker til ham og jeg venter å se ham smile over den gode nyheten. I stedet får jeg se et ansikt der redselen står skrevet i hvert trekk og han roper: ”Pass opp!”
Uvilkårlig griper jeg pistolen samtidig som jeg svinger meg rundt og der får jeg se en russer ikke mer enn 5 meter fra meg. Han hadde mord i blikket og stod akkurat på sprang til å kjøre en forskjærerkniv i meg, da jeg tømte pistolen i retning av magen hans.
Jeg trodde mannen skulle falle om på flekken, for på 5 meters avstand bommer en ikke, selv med pistol, men nei! Riktig nok slapp han kniven. Men i stedet for å falle kaster han seg utfor en liten skråning som gikk ned mot elven og rullet ut på elveisen. Han var visstnok helt ferdig, men greide allikevel å komme seg over til den andre siden, ca 10 m, før Drescher hadde fått stilt inn maskingeværet og gitt ham ’nådestøtet’. Men russeren var seiglivet som en katt. For en halv time senere så vi ham krabbe opp på den andre siden!
At russeren ikke hadde annet våpen enn en kniv, kom av at han hadde vært tatt til fange, men hadde greidd å slippe unna. På vegen gjennom landsbyen hadde han sansynligvis vært inne i et eller annet hus og hente kjøkkenkniven. Hadde han hatt skytevåpen, ville situasjonen vært en annen!
Ikke lenge etter denne episoden, kom ordren om tilbaketrekking.
Over nyttår 1942 ble jeg syk - gulsott - og kom til slutt, i september 1942, til Oslo.