Skibataljonen

Ikke navngitt forteller

I slutten av oktober 1943 møtte Skikompaniet i Uleåborg de nye rekruttene som var kommet fra Norge. Dermed forsvant Skikompaniet og Skibataljonen ble oppsatt.

1 kompani: Kahrs (Bergen)

2 kompani: Skjefstad (Elverum)

3 kompani: Steen (Trondhjem)

4 kompani: Uglestad (Drammen)

Jeg kom til 1 kompani og ble nestkommanderende gruppefører i 1. lag av 2. tropp.

1 tropp var en granatkastertropp – den hadde en granatkaster.

2 tropp var spesialtropp med lette våpen. Hvert lag hadde et lett maskingevær, ellers maskinpistol eller skarpskyttergevær. Denne troppen var liksom en slags spesialtropp som skulle dekke sjefen, når han var ute.

3 tropp var en alminnelig tropp med mg og maskinpistoler.

Under mars gikk vi som regel i ordenen 2-3-1 tropp,dvs med 1. tropp til slutt.

Kort før jul kom det beskjed om at Skibataljonen skulle settes inn ved fronten under kommando av sturmbannfuhrer Banner. Det var soldat, det! Synd at han drakk så mye! Det var en kaldblodig fyr som ofte stilte seg opp i ildlinjen, skrålte og fektet med armene og ga sine ordrer.

Denne Banner var egentlig regimentsjef. Det var Halle, som kom senere, som ble sjef for Skibataljonen.

Like over jul 1943 ble vi sendt fra Uleåborg til oppsiden av Kestenke-krysset.Her lå vi like bak skyttergravene og drev øvelser, siden vi jo hadde fått nye folk. Etter en kort tid ble vi så sendt til fronten, der vi fikk eget avsnitt. Vi lå først på en høyde som vi kalte høyde 200. Her bygget vi oss en liten hytteby av barhytter og lå der i 6 uker. Foran oss hadde vi tyskere. Det var disses oppgave å holde vakt, mens det var vår å gå på patrulje. Ved alarm tok Skibataljonen affære. Noen sammenhengende front med skyttergraver fantes ikke.Fronten var ikke annet enn en rekke støttepunkter.

Vi gikk altså ut i jaktkommandoer, men før vi kom til forreste linje, var vi også med da hele regimentet foretok et angrep. Som innledning til dette ble det en dag sendt frem tre tyske straffekompanier som lå her. I et av kompaniene var det også tre nordmenn. Disse kompaniene skulle angripe en liten russisk feltvakt på 40 mann. Dette var imidlertid feil. Kompaniene støtte ikke på 40 russere, men på et par tusen, og kom ille ut for det.

Da karene kom tilbake, var de fillete og fæle, noen uten trøyer, etter rasende nærkamper. Av det ene kompeniet komdet bare tre mann tilbake.

De tre norske klarte seg og en av dem fikk til og med jernkorset. De hadde ikke stått i det kompaniet som ble tilintetgjort.

Om kvelden på denne dagen var hele Skibataljonen blitt samlet bak en høyde, og så rykket vi frem, sammen med regimentet.

Da vi kom opp under russernes stillinger, hørte vi skrål og skrik og bikkjehyl. Russerne sendte opp lysraketter. Vi snek oss videre og så dannet hele bataljonen ’Pinnsvinstilling’. Og der ble det ved 3-4 tiden om morgenen vill kamp. Radiomelding fortalte oss at store russiske forsterkninger var på fremmarsj.

Skibataljonen fikk nå ordre om å gå frem og støtte straffekompaniene som sloss med den russiske feltvakten. Mens vi lå der og ventet på ordre om fremrykking, gikk russerne i gang med å skyte med sine svære granatkastere som knekket digre trær. Det ble da tatt ut 35 mann, hele 2. tropp under ledelse av Gauslå og med meg som nestkommanderende.Vi skulle snike oss helt opp i kamplinjen.

I mens hadde tyske fly oppdaget de russiske forsterkningene som de bombet.

Så gikk vi frem mens resten av bataljonen ble liggende tilbake. Vi hadde med oss en sanitetsmann og en melder som skulle holde forbindelsen mellom meg og Gauslå.

Vi gikk så langt at vi til slutt hadde vill kamp rundt oss på alle sider. Vi måtte derfor grave oss ned og når vi gikk frem, krøp vi forsiktig med skiene i handa, for vi tok av oss skiene. Slik karret vi oss fremover et par hundrede meter, men så var vi blitt oppdaget av russiske fly, og fra den russiske hovedstillingen rett foran oss skjøt russerne med granatkastere og artilleri, så store deler av skogen ble rasert.

Vi retirerte derfor.

Men det var russere over alt, så bataljonen fikk ordre om å gå tilbake, og vi gikk tilbake langs et vann, til vi var i våre stillinger igjen på høyde 200. Vi kom sist til høyden og så da, at bataljonen var i vilt virvar.

Vi ble så liggende på høyden noen dager. – Dette var i 1944. Så ble vi alarmert igjen og da vi gikk frem, trakk russerne seg tilbake. Vi ble liggende foran minesperringene hele natten og ventet på et russisk angrep, men det kom ikke.

Kp 2. – under ledelse av Skjefstad – var en dag gått ut på en patrulje, da det like utenfor minefeltet kom rett oppi en russisk lurestilling. To mann falt og to ble såret.

Hvorledes var det at Gust Jonassen falt?

Det hendte i mars 1943. Jonassen hadde vært ute på patrulje og da han kom tilbake, gikk han opp i et av våre minefelter. Regelen var den, at når en patrulje kom tilbake, skulle vaktposten som lå fremme gi dem et vink hvor de skulle gå. For de måtte gå svært nøyaktig for ikke å trå på minene våre. Den brukbare vegen var ofte bare så bred som et skispor, så vaktene måtte passe på.

Men den posten Jonassen støtte på hadde ikke vært oppmerksom nok. Det var en tysker og han ga ingen beskjed. Jonassen var trett og blaut – ja, du vet hvordan det er – så han kommanderte spredning, og dermed gikk troppen inn i minefeltet og minene sprang. Det var S-miner.

Jonassen ble fryktelig såret. Jeg var med på å bære ham bort til flyet som skulle ta ham til lasarettet, men han døde i flyet.

Bilden fikk en kule i brystet og ble drept. Det var en kjekk kar!

En Strand døde momentant.

Dessuten falt det en tysker som var den dyktigste soldat på hele fronten og som av tyskerne hadde fått tilnavnet ’russernes skrekk’. Han skulle om to dager reist på permisjon og skulle forfremmes til offiser.