Narvik 1940 – Byen med kanonen

NARVIK 1940

”Byen med kanonen”

v. Konrad Sundlo – feb. 1955

(Redigert og noe forkortet v. Harald Sundlo. okt. 2000)

Innhold

1. Innledning

2. Før 9. april

I. ”Festningen Narvik”

II. Narvikavsnittets militære betydning

III. Nedrivningsarbeidet som gjorde 1940 mulig

IV. Fronten mot havet

1. Garnisonen Narvik

2. Et trekker opp – Vi forbereder oss

3. Så kom 9. April

4. Tiden etter 9. April

5. Slutning

Innledning

Narvik var hverken festning eller befestet plass.

Eidsivating Militære Lagmannsrett uttalte i dom av 13 mai 1947 – en dom som ble tiltrådt av Høyesterett 5. Oktober 1948:

”Retten er enstemmig av den opfatning at Narvik by ikke var festning eller befestet plass, selv om der var en del mer og mindre stasjonære forberedte stillinger innen byens område; 2 blokkhus og skyttergravstillinger besatt. Narvik må anses som åpen by og overgivelsen anses foregått i åpen mark.”

Før 9. April

I Festningen Narvik

Narvik ligger i indre Ofoten, på den ytterste vestligste spissen av halvøya mellom Rombakken i nord og Beisfjord i syd og omfatter hele spissen. Byområdet begrenses altså i nord, vest og syd av sjøen, men i øst av et vilt fjellparti som fra Fagernesfjellet (1270 m.) i byens østkant strekker seg østover helt til svenskegrensen.

Byen er ca. 2 km. vest-øst, noe mindre nord-syd.

Det første inntrykk skal jo være avgjørende sies det, og mitt førsteinntrykk av Narvik og Narvik-folket var absolutt utmerket. Da min kone og jeg kom innover fjorden sommeren 1933 for å slå oss ned i Narvik, lå Ofoten i det herligste solskinn. Og som om det ikke skulle være god nok mottagelse hadde den vidt berømte flyverske, Gidsken Jakobsen, funnet det for godt å ta seg en luftetur akkurat den dagen. Høyt tilværs durte hun oss i møte og kikket medlidende ned på de elendige kryp som luste seg frem på en fjordbåt.

På kaia ble vi mottatt av regimentets nestkommanderende, min gamle venn major Olav Five med frue. Utenfor regimentskontoret hadde hele den øvrige stab tatt oppstilling, så mottagelsen av den nye regimentssjef ble avviklet i de fortreffeligste former.

Neste dag gikk vi ut for å se oss om i byen, og forskjellen mellom Narvik og Tromsø – hvor jeg hadde bodd de siste tre årene som garniserende major – var påfallende.Narvik er jo en ung by, bare ca 50 år, og planlagt og utbygget som utskipningshavn for det mektige Kiiruna-Luossavaara Aksjebolag, mens de andre nord-norske byene er vokset opp som de nå kunne falle seg fra båtnaust nede i fjæra. I Tromså lå det den gang jeg bodde der århundrede gamle skur langs hovedgaten. Men slikt ser du ikke i Narvik. Som by betraktet er derfor Narvik en god nr. 1 blandt byene i de nordligere strøk av vårt land.

Og så var det folket: Det er også nr. 1.

Et som slo meg allerede ved min første vandring gjennom Narvik var, at jentene var så pene og mannfolkene så velvoksne. Jeg hadde sett massevis av vakre og velvoksne mennesker både i Tromsø og de andre nord-norske byene, men der var typen så ujevn. Der var det kjemper på 6-7 fot og små lappetasser som vrikket seg av gårde på skjeve og skakke fyrstikkben. Der var det flotte jenter av norsk type og mongolpregede pikebarn med rundhoder og siksakøyne. Folket i Tromsø og nordover var så blandet.

Nei, da var Narvik noe ganske annet!

Som sjef for infanteriregiment nr. 15 ’Nord-Hålogaland’ var jeg også forsvarssjef for Indre Ofoten, det vil si for området fra og med Liland og inn til svenskegrensen. Dette var svære saker å bli kjent med, men jeg rakk da å komme rundt overalt i de årene jeg var i Narvik.

Et første jeg tittet etter var om det fantes noen befestninger i området. Narvik var jo en skipningsby av rang. Det ble sagt meg at det ikke i hele verden finnes en saltvannshavn som skiper mere malm enn Narvik. Den eneste havnen med større trafikk skal være en ferskvannshavn, en utskipningshavn, ved de store sjøene i USA.

Siden Narvik var en så betydelig økonomisk faktor hadde jeg all grunn til å tro at her, i indre Ofoten, hadde travle festningsbyggere vært på ferde.

Et hadde de da også, i landskapet øst for Narvik, ved Sildvik jernbanestasjon, der det skulle ligge et par fort med front mot Sverige. Jeg bestemte meg for å se på disse anleggene straks jeg var kommet litt i orden, og så sa jeg en dag utpå sommerene 1933 til min regimentsintendant, kaptein Østvik: ’Et ligger jo noen fort ved Silsvik. Åssen er det med dem? Er det regimentet som har ansvaret for dem, eller hvordan er det?’

’Alt ved Sildvik er underlagt Festningsartilleriet som har ansatt en garnisonerende kvartermester der inne’ sa Østvik.

’Vi må hilse på ham’ sa jeg ’Jeg tenker vi drar av gårde i morgen.’

Og det gjorde vi.

Noen uker tidligere hadde major Five og jeg vært en tur langs grensen, og da vi la hjemturen om Sildvik, kom vi forbi de såkalte fort. Men vi hadde ikke kunnet komme inn i dem fordi vi ikke hadde tatt med oss nøklene.

Men nå skulle jeg nok komme inn for jeg tok med meg regimentsintendanten og det var en som hadde nøkler. Dessuten hadde jeg på de få ukene jeg hadde vært forsvarssjef oppdaget at kaptein Østvik var mannen som visste alt! Oberster, majorer og adjudanter forsvant til mildere trakter, etter kortere opphold i Nord-Norge, men kaptein Østvik og de to kvartermestrene, løytnantene Blix og Storjord, skiftet ikke. De var det trauste og solide stoff som sikret at det var sammenheng mellom regimentets fortid og dets nåtid.

Så tok jeg altså med meg kaptein Østvik og arriverte sammen med ham på Sildvik jernbanestasjon hvor vi hilste på stasjonsmester Grenersen. Et ble pratet en del, det ble funnet frem nøkler og en halv time senere stod vi i Nordre Fort som ligger noen hundrede meter øst for Sildvik jernbanest. og ganske nær jernbanelinjen.

Fortet hadde ganske riktig front mot Sverige og da det lå lavt i forhold til de ’fiendtlige’ stillingene var det forsynt med ’skuddsikkert’ tak. Vi fant oss en kjepp og pirket i taket. Vi pirket hull i taket! Død og snyte!

Hadde kaptein Østvik vært av lanseknekt-type ville hans bemerkninger vært treffende, men ganske sikkert uhøviske! Nå sa han bare: ’Dette ser ikke bra ut, oberst! Kommer det kuer eller hester ut på taket, går de igjennom og vil pådra staten stort erstatningsansvar. Her må absolutt gjøres noe!’

Så gikk vi til Søndre Fort.

Et lå en times gange lengere oppe i fjellet, høyt til værs, oppe ved Sildvikvatnet, og der er det kaldt som huttetu. Dette fortet skulle være det sterkeste av de to, da det var beregnet på å huse en kanon som kunne rekke tvers over vannet.

Men kanonen var ikke der!

’Hvor er kanonen, kaptein Østvik?’

’Den kommer først ved mobilisering.’

’Åssen skal vi få den hit opp, da, uten veg?’

’Det er meningen å sette opp bukker og lage taubane. Obersten aå kanskje at det lå en hel del stålkabler i Nordre Fort?’

’Taubane! Tror De det går an å frakte en kanon opp hit med taubane og med uøvede folk? I løpet av noen uker kan man kanskje få det til, men på noen få dager og kanskje midt på vinteren? Hva, kaptein Østvik? Tror De det går?’

’Vårherre veit!’ sa kaptein Østvik

Da vi stod og pratet adjø og farvel med Grenersen, fikk vi en ide: Enn om vi gjorde oss nytte av ham? Grenersen gikk jo hver eneste uke forbi fortene, da han hadde som jobb for værvarslingen å foreta noen målinger ved Sildvikvatnet. Han var forhenværende underoffiser, ordensmann og kjekk kar og derfor sa vi:

’Hør nå her, Grenersen. De som bor like ved disse fortene og disse bygningene og depotene. Kan ikke De hjelpe oss? Kan ikke De ta Dem en tur rundt disse sakene en gang i uken og se etter om fortene er på plass, eller om noen har stjålet dem? Kan De ikke gjøre det? Så får De en liten godtgjørelse for det og så sparer vi staten for de mange pengene til en garnisonerende kvartermester?’

Joda. Det ville Grenersen.

Så da jeg kom tilbake til Narvik, satte jeg meg i skrivebordsstolen og sendte et brev til divisjonen, hvis sjef den gang var generalmajor Harald Johannessen. Jeg foreslo at Sildvik befestninger skulle tas fra Festningsartilleriet og legges under regimentet. Festningsartilleriet hadde i praksis vist at det ikke var den rette forvalter, mens regimentet ville legge seg kraftig i selen for å få orden i sakene. Kunne regimentet få disponere de pengene som Festningsartilleriet hadde disponert, skulle det snart bli festning!

Og divisjonen var enig.

Men Departementet – av noen kalt ’Bøygen’ – måtte naturligvis vise hvem som var størst. Sildvik befestninger ble nok overført til regimentet, men dette fikk ikke på langt nær de midler som Festningsartilleriet hadde hatt å rutte med, således ikke det store beløp som ble innspart ved at den garnisonerende kvartermesteren forsvant.

Et ville jo vært rimelig at regimentet hadde kunnet disponere også dette beløpet, i allfall noen tid, inntil de verste manglene var rettet på. Men, nei takk. Ikke tale om noe slikt!

Nei,nei. Jeg fikk klare meg uten – for jeg hadde kaptein Østvik og han fikk fritt slag.

Og infanteristen, intendanten og ’ikke stridende’ kaptein Østvik gjorde det som spesialisten Festningsartilleriet ikke gjorde: Han bygget opp Sildvik-fortene så de ble i brukbar stand igjen. Nordre Fort fikk solid tak som kunne bære både kuer og hester. Et ble ryddet opp i begge fortene og da krigen kom, var det kjørbar veg opp til Nordre Fort, en veg vi hadde tenkt oss å føre helt opp til Søndre Fort, hvortil vi jo skulle ha opp den ukjente kanonen som ville komme et eller annet sted fra, ved mobilisering.

Det var imidlertid noe vi ikke kunne få rettet på, og det var plasseringen av befestningene. De lå fremdeles med front mot øst, og så å si tvers over jernbanelinjen med nordfløyen støttet til fjorden.

Dette var uriktig.

Befestningene burde ligget i gallerier på Rombaksbotns nordside, og altså paralellt med jernbanelinjen. Utstyrt med artilleri ville man kunne beskyte hele jernbanelinjen fra Narvik til Bjørnefjell og de ville være praktisk talt uinntakelige. Fra disse galleriene ville man i april 1940 effektivt kunnet beskutt de tyske jagerne i Narvik havn og gjort det umulig for tyskerne å ferdes frem og tilbake på jernbanelinjen mellom Narvik og Bjørnefjell.

Men befestningene lå ikke på nordsiden av Rombaksbotn, og dermed er allting sagt om denne saken. Et kan bare tilføyes at jeg en tid overveiet om jeg ikke burde sende inn en henstilling om å sprenge inn slike gallerier som her antydet. Men jeg lot det være. I slutten av 30-årene ville intet Storting, intet departement gått med på millionbeløp til festninger ved Narvik. Jeg ville antagelig blitt ansett som skjør. Men jeg nevnte en gang saken for generalinspektøren for infanteriet, oberst Johan L’Orange, og han gledet meg ved å si at generalstaben hadde ønsket gallerier innsprengt i fjellet på Rombakkens nordside. Men, en eller annen - jeg husker ikke lengere hvem – hadde fremholdt at det ville bli billigere å legge noen små fort på sydsiden. Og dermed ble det. Men ’det derved innsparte beløp’ var i 1940 skyld i at Narvik ble krigsskueplass og at tyskerne kunne ferdes nær sagt som de ville mellom Narvik og Bjørnefjell.

Da jeg hadde avsluttet mitt studium av Sildvik befestninger, begynte jeg å se etter de festningene som skulle forsvare Narvik mot angrep fra vest, fra havet. Men jeg kunne ikke finne en eneste en!

Det var ikke noen!

Verdens største utskipningshavn for malm lå helt åpen for angrep fra sjøen.

Jeg så det naturligvis som en av mine hovedoppgaver å få rettet på dette forholdet og tok opp saken overfor divisjonen, således i skrivelse av 26 oktober 1936:

II Narvikavsnittets militære betydning

Med den voksende innflytelse krigsindustriens yteevne har fått, må en vel kunne fastslå at Narviks militære betydning stadig har øket.

Den malmen som skipes fra Narvik vil i alle tilfelle spille en slik rolle at man – i større grad enn tidligere – må regne med at den ene maktgruppe vil ha interesse av å få stanset malmtransporten. Dette forholdet trenger neppe å påvises nærmere.

Det er vel heller ikke utelukket at den ene maktgruppe i en gitt situasjon kan tenkes å ville sette seg fast i Narvik og selv sikre seg at malmtilførselen ikke blir forstyrret.

I denne forbindelsen kan det kanskje pekes på riksvernminister Blomberg’s besøk i Narvik i oktober i år. Riksvernministeren foretok som bekjent på denne årstid en reise ombord i ’Grille’ til farvannene om Hammerfest, hvor – etter avisenes meddelelser – hans bevegelser ble fulgt av to russiske U-båter. Fra Hammerfest reiste ministeren direkte til Narvik, hvor ’Grille’lå i 1½ døgn og hvor befal og mannskap beså byen med stor interesse. Riksverministeren med følge foretok også en reise med Ofotbanen opp til riksgrensen.

Hvilken betydning man enn tillegger dette besøket må det vel være klart for alle at vårt land, i en gitt situasjon, kan bli nødt til å verge Narvik's nøytralitet.

Til å utføre dette står man i dag praktisk talt uten midler. Slik som forholdene ligger an i dag vil Narvik kunne angripes uten større risiko.

Byen kan tenkes angrepet av

1. et luftbombardement, eller

2. fra sjøen

Et angrep fra øst kan – til å begynne med – kun komme fra Sverige og må vel anses som mindre sansynlig.

Ad 1): Narvik har intet luftforsvar

Ved mobilisering skal det, etter de nå gjeldende planer, oppsettes et luftforsvar for Elvegårdsmoen, bestående av 6 colt-mitraljøser med det aller nødvendigste mannskap (4 pr. Mitraljøse). Men for Narvik finnes intet. Dette forholdet har nå fått øket interesse bl.a. også av den grunn at en rekke ingeniør- og sanitetsformasjoner har Narvik som oppsettingssted ved mobilisering, fra terminen 1937.

Det er mulig at det planlegges et eget luftforsvar for Narvik, i det regimentet er oppmerksom på at det for tiden er under utarbeidelse en samlet plan for landets faste luftforsvar (6.div. 21/12 1935 Jnr 566/35-H). Men spørsmålet står inntil videre åpent.

Ad 2): Marinens anlegg i Ramsund er stillet i reserve.

Derved ligger adgangen til Narvik åpen fra sjøsiden. Ingen av regimentets befal har hatt anledning til å bese dette anlegget, men blandt sivile kan man høre forskjellige uttalelser som går ut på forbauselse over at anlegget ikke bringes i forsvarsmessig stand. Man spør om de store verdiene so her er nedlagt kun er bortkastet. Dette går også ut over landforsvarets anseelse og tilliten til landforsvarets sjefer.

Selv om divisjonen selvsagt er oppmerksom på de her nevnte forhold, har regimentet funnet det å være sin plikt å ta denne saken opp.

Regimentet vil tillate seg å foreslå at det reises krav til myndighetene om å

1. Skaffe Narvik luftforsvar

2. Bringe marinens anlegg i Ramsund i forsvarsmessig stand, samt om mulig å få fast stasjonert et par mindre fartøyer der.

Derved vil den følelsen som mange har, at Nord-Norge er en mindreverdig del av landet, motarbeides, og vi vil sette oss i respekt hos andre nasjoner som vil forstå at vi akter å verge vårt lands nøytralitet.

•

Da imidlertid min tillit til myndighetenes forsvarsvilje bare var sånn passelig og ikke det en gang, sendte jeg 29 oktober 1936 dette forslaget til divisjonen:

’Ad. Narviks luftforsvar.

Under henvisning til tidligere korrespondanse om denne saken vil jeg peke på at det muligens ville være riktig å gjøre Malmbolaget interessert i at Narvik fikk et moderne luftforsvar. Et er jo først og fremst Malmbolagets kostbare anlegg et luftbombardement vil søke å ramme, og den skade som her kan forvoldes kan bli enorm. Et kan således nevnes at bare Malmbolagets kaier har kostet ca 10 millioner, skjønt de ble bygget i den billige tid, før verdenskrigen.

Jeg har ikke konferert med Malmbolagets disponent om saken, i det jeg mener han ikke kan gjøre noe med den allikevel.

Det er Malmbolagets hovedstyre som har avgjørelsen i en slik sak, og av den grunn måtte det formodentlig bli Divisjonen som bragte spørsmålet på bane.

For Malmbolaget ville utgiftene ved et luftvernbatteri bli en slags assuransepremie, og omkostningene ville neppe spille noen større rolle, såsant Malmbolaget mener eksporten over Narvik bør holdes åpen under en evt stormaktskrig.’

•

Det er nok noen som steiler ved å lese dette. Jeg foreslår jo at det svenske Malmbolaget skal søkes overtalt til å koste militært luftvern på en norsk by – et forslag som er en skandale og en fallitterklæring for det frie land Norge. Men situasjonen var rett og slett fortvilet. Jeg trodde det drev mot krig. Jeg visste at Narvik måtte ha et luftvern, derfor skrev jeg slik, og jeg antar at Divisjonen ikke syntes forslaget var så helt uvettig, i det jeg ikke fikk det tilbake og heller ikke hørte noen kritikk.

•

Da det ikke ble til noe, hverken med kystbatterier eller luftvern, fortsatte jeg å skrive til Divisjonen, således under 17 mars 1937:

’Nøytralitetsvern for Ofotavsnittet og Narvik

(6 div. 19/2 1937 jnr 173/37 H)

Innledende bemerkninger:

Under en europeisk krig vil den forserte malmutførsel som finner sted fra Narvik utvilsomt være av de faktorer som oppmerksomheten blir festet mot, og med den enorme betydningen dette råstoffet har for krigsindustrien, kan det lett tenkes at den ene part vil søke å stoppe malmutskipningen. Den annen part som utvilsomt er oppmerksom på denne faren, og som også er på det rene med at Narvik i dag ligger så godt som forsvarsløst, kan under disse omstendighetene anse det for nødvendig å besette Narvik og besørge det forsvar som nordmennene øyensynlig ikke akter eller evner å gjennomføre.

Narvik kan på denne måten bli utsatt for angrep fra begge de stridende maktgruppers side og det allerede straks ved fiendtlighetenes begynnelse….’

Om ’Planlegging av nøytralitetsvern’ sa jeg i samme skrivelse bl a:

’Ved planlegging av nøytralitetsvern under de nåværende forhold må en regne med at Malmbolagets anlegg i Narvik, Ofotbanen og nøytralitetsvernet selv kan bli angrepet:

1. Fra sjøen

2. Fra luften

Ad 1: Angrep fra sjøen

1. Angrepet kan tenkes utført ved U-båter i den hensikt å iverksette ødeleggelser ved Malmbolagets anlegg og kaier, senke malmbåter og i det hele stanse malmutførselen for kortere eller lengere tid.

Eller angrepet kan tenkes utført med lette kryssere, hjelpekryssere etc. hvis hensikt er å landsette tropper og krigsmateriell for å besette området og derved sikre malmtilførselen for kortere eller lengere tid.

Begge disse former for angrep må antas å skje plutselig, som et overfall, og kan tenkes utført i forbindelse med krigsutbruddet.

Hvordan skal et angrep fra sjøen kunne avverges?

Forsvarssjefen i Narvik må – for å kunne treffe sine disposisjoner og forberede nøytralitetsvernet – ha nøyaktig rede på hvilke planer som foreligger for Ramsund Marinestasjon.

Det er klart, at et angrep fra sjøen i første hand må avverges fra Ramsund.

Her kan formentlig en vesentlig del av fjorden sperres effektivt med et minebelte og trafikken i den åpne del må kontrolleres av minefartøyer (gjerne skøyter).

Minefeltet må bevoktes og kunne bestrykes.

Med de midler regimentet alene rår over vil det være helt utelukket å kunne avverge noe angrep fra sjøen.’

•

Som situasjonen utviklet seg ut over høsten og vinteren 1939/40 likte jeg mindre og mindre uttrykkene ’nøytralitetsvakt’ og ’nøytralitetsvern’. Etter min mening ga ikke disse benevnelsene det riktige bildet av den situasjonen vårt land var oppe i.

Under 17 februar 1940 skrev jeg derfor slik til Divisjonen:

”Som regimentet sa tidligere i høst: Vi bør ikke innrette oss for nøytralitetsvakt, men for det sansynligste: KRIG!”

III Nedrivningsarbeidet som gjorde 1940 mulig.

Som det vil sees, har jeg med rene ord sagt fra at Narvik ikke ville kunne forsvares med de midler som stod til min disposisjon.

At tyskerne kunne besette byen så lettvint den 9 april 1940 kom derfor ikke som noen overraskelse på meg, men vel på den norske nasjon som hadde trodd på dette tøvet som forsvarsnihilister og fredsidealister hadde klart å banke inn i skallen på den lett-troende Ola Nordmann.

”Vi behøver ikke noe forsvar” sa forlkeforføreren. ”Ingen vil angripe en liten nasjon som Norge!”

”Vi får i allfall varsel i så god tid at vi kan bu oss til motstand” var også en av påstandene de kom med.

Begivenhetene i 1940 viste at disse lederne hadde vært falske profeter, og hva nå utenriksministeren angår, han som skulle varsle i så god tid at vi fikk tid til å ruste opp og gjøre alt klart til motstand…..om ham skriver major Langeland i sin bok ’Dømmer ikke’ side 17:

’Jeg skal nedenfor peke på at det fremsyn utenriksminister Koht representerte satte ham i stand til å varsle faren og foreslå mobilisering, 12 timer etter at tyske soldater var kommet i land i Norge’.

Så skriver majoren videre om hva regjeringen foretok seg 8 og 9 april 1940:

’8 april:

Kl 15: Koht får telefonmelding fra London at tyske flåtestridskrefter går mot Narvik. Koht beretter at da stod det stille for ham. Ingenting ble gjort.

Kl 17: Melding fra general Liljedal om at tyske soldater var kommet i land ved Lillesand fra torpedert tysk skip.

’Regjeringen fortsatte å sove’

Kl 20: Regjeringskonferanse. Forsvarsministeren la frem kommanderende generals forslag om mobilisering.

Regjeringen avviste forslaget og besluttet å innkalle to bataljoner. Generalstabsoffiserene får beskjed om at de kan gå hjem.

Kl 23.23: Admiralstaben melder at fiendtlige fartøyer passerer Ferder. Kanontorden høres.

’Regjeringen sover’.

Kl 00.25: Flyalarm i Oslo.

Regjeringen kommer sammen ca kl. 0100. Ingenting besluttet. Koht gikk hjem etter tannbørste og pyjamas.

Kl 0144: Melding: Fire store kryssere har passert Fuglehuk kl 2400. ’Regjeringen mobiliserer fremdeles ikke’.

Kl 0206: Admiralstaben får melding om angrepet på Bergen.

’Kl ca 0300 besluttet regjeringen delvis mobilisering med fremmøte torsdag’ – altså 11 april!’

Major Langeland, MILORG-sjef i Oslo, ruller her opp for oss et tragisk bilde av norsk politikk i et skjebnesvangert øyeblikk, men vi kan glede oss over i allfall ett lyspunkt: Det lykkes landets utenriksminister å redde sin tannbørste og sin pyjamas! Med andre ord, litt av en dåd, for det var mange som ikke klarte det. Det var til og med mange hundrede denne kalde morgenen, den 9 april, som ikke engang greide å berge det nakne livet.

•

Major Einar Sagen bør også høres, når våre mangelfulle forsvarsforberedelser skal drøftes.

I sin bok ’Statsminister Nygaardsvold’, statsmann, strateg og lagabøter, skriver han således på side 7 og 8:

”Det var Nygardsvold som var ministersjef i 1940. Han kunne derfor inkje skulda ansvåret frå seg og velta det nedover på sine underordna. Eit ansvar let seg inkje dela….”

”Det er minst fire hovudankemål eg som offiser lyt reisa mot statsminister Nygaardsvold og hans styre:

1.Til forsvarsminister kunne han bruka reine antimilitaristar. Et var til sorg for folk og fedreland, hær og flåte, for offiserkorpset. Statsråd Monsen sa beint fram på eit arbeidarpartimøte: ’Det har alltid vært Arbeiderpartiets program at det borgerlige forsvar skal ubrukbargjøres.’ Og denne mannen kunne Nygaardsvold gjøra til forsvarsminister! Og det var kan hende denne fråsegni som gjorde han til rette mannen i eit arbeiderpartiministerium. Han drog 18.000 kronor i lønn or rikskassa for å ubrukbargjøre Noregs Forsvar.

Og forsvarsminister Torp var 6.2.1924 dømd til 5 månaders fengsel for militær-uppvigling. Likevel så vart han forsvarsminister. Slikt kunne bare ha hendt i eit land som Noreg. Stort lenger kan vel inkje galskapen og svindelen driva det.

Gjennom heile sin ministertid hev Nygaardsvold systematisk forsømt Noregs forsvar. Han hev vanta viljen til å reisa eit vern som dugde. Øvingstida kom aldri over 84 dagar, som han visste måtte liggje langt under det tillatelege europeiske lågmål. Et heile var upplagt svindel. Ja, eg sagde svindel!

Statsminister Nygaardsvold mobilisera alt for seint. Sverige og Sveits mobilisera momentant med same krigen braut ut mellom Tyskland og England. Men i disse landi sat det kloke, framsynte menn ved riksens ror – ingen Nygaardsvold. Men kunde havt endå betre grund til å ferdabu straks, fordi forsvaret vårt var så mykje klenare. Men Nygaardsvold forstod ingen ting…

Han forstod absolutt ingen ting, fyrr fienden var komen inn i landet og han sjølv jaga ut or byen og nordover, og der sat han på ein krakk og vreidd hendene sine. ’Nei, dette hadde je no aldri trudd’ og dette hadde han visst inkje heller. Et var jo det som var hans og vår ulykke.

Han visste, eller burde vita, at eit norsk regiment måtte ha 5 – fem – dagar til å ferdabu og at sjøfestningane trong like lang tid til å få miner i sjøen. Og like vel sende han heimatt mannskapet som skulle handhøva dei svære kanonene og leggja ut miner.”

Major Sagen sier om hensikten med sin bok:

”Det eg vilde med denne boki var berre å segja statsministeren eit sanningsord og fortelja folket kven som bar det tunge ansvaret for krigen og for nazisma som fylgde krigen. Det heitest at Nygaardsvold og Torp no skal ha lært. Og det kan so væra, men denne lærdomen hev kosta folket milliarder. Ein dyr skule.”

Slik skriver major Sagen i sin bok som utkom i 1946.

•

Etter at den norske nasjon hadde sett hva som hendte 1940-45, gikk den hen og godtok Torp som statsminister, mens Nygaardsvold fikk ærespensjon og borgerdådsmedaljen i gull. Hva skal man si til slikt?

Andre nasjoner ville ha sparket disse herrer ut av det offentlige liv for bestandig og kanskje stillet dem for krigsrett. Men nordmennene gjorde ikke det. Kanskje de mente at det var nasjonen selv som skulle for retten. Det var jo den som hadde satt de to herrer inn på Tinget. Så han vil kanskje få rett Henrik Ibsen i det han skriver i et brev til Bjørnson, like før han var ferdig med Peer Gynt: ’Det er noe inne i meg som sier at det for vårt folk ikke er stillet evigheten, men kun en kort termin. Det ville møte knappestøperen på sin vei og av ham sammen med annet vrakgods smeltes om og gå opp i en ny og større nasjon.’

Arbeiderpartiets avrustningsprogram som det arbeidet for gjennom mange år lød slik:

Vernepliktsloven av 19 juli 1910 med senere forandringer oppheves.

Samtlige festningsverker nedlegges. Et materiell for hær og marine som frigjøres ved avrustningen overføres til andre offentlige virksomheter eller selges.

Militære verfter, fabrikker, verksteder, laboratorier mm overgår til sivil virksomhet eller avvikles.

Militærvesenets administrative organer og militære skolevirksomhet avvikles. Et personell som ved avrustningen overflødiggjøres overføres til annen beskjeftigelse eller holdes skadesløs av det offentlige.

Da Nygaardsvold ble statsminister 20.3.1935 var dette hans ’forsvarsprogram’.

Nygaardsvold var en hederlig mann. Han trodde avrustning ville skaffe hans fedreland fred, så han kan ikke kritiseres for annet enn feilbedømmelse. Da er det verre med de borgerlige som mente at landets forsvar måtte styrkes, men som dessuaktet lot det forfalle. De hadde flertallet i Tinget i alle år frem til 1940 og har derfor hovedansvaret for at vårt land i 1940 bare hadde en leketøysarme.

En gang jeg som oberst var i Oslo oppsøkte jeg forsvarsminister Monsen. Et var i den tiden da forsvarsministerens meningsfeller griset til gardistene i Oslo ved å spytte på dem og omtalte oss offiserer som ’sølv- og gullgalonerte mordere’.

Jeg gikk opp til min høyeste overordnede og så sa jeg:

’Det er en ting jeg gjerne vil nevne for Dem. Det har i den senere tid vært adskillig forsvarsfiendtlig agitasjon i pressen og på moen. Det har vært delt ut forsvarsnedbrytende litteratur og jeg har innmeldt forholdet til høyere myndighet, uten at det er blitt gjort noe for å stoppe uvesenet. For meg ser det derfor ut som det er lovlig å tale nedsettende om vårt lands forsvar. Men når det er så, må vel jeg som offiser kunne få tale forsvarets sak til min avdeling, uten å bli skjelt ut slik som tilfellet er nå. Er ikke ministeren enig i det?’

Men det var han nok ikke.

’De må nemlig være oppmerksom på det, oberst, at når De som regimentssjef taler til Deres underordnede, øver De lindrig vold mot dem, og det kan vi nok ikke tillate’.

Nedrivningsarbeidet ut gjennom årene, før 1940, knekket vårt forsvar og knekket befalets arbeidsglede. Hærens ryggrad, flere tusen fastlønnede underoffiserer, ble sløyfet, og likeledes var det med de fastlønnede offiserer. Det gikk til slutt så langt at offiserene fikk betaling for å søke avskjed. Hvis de ville søke avskjed skulle de få beholde mesteparten av sin gasje, opp til 90 %, mot en minimal tjenesteplikt under våpenøvelser. På den måten kunne det skje at det en gang ved en øvelse var 3 intendanter. Den virkelige intendant som arbeidet og 2 som hadde vært intendanter før ham, men hadde tatt avskjed på ’redusert lønn’.

Innsparingen var med andre ord svindel.

Om innsparingen skrev forresten militærkomiteens formann, major Alf Mjøen, under 16 august 1945:

”Overlege Scharffenberg innrømmer i ’Oppgjør nå’ at Arbeiderpartiet fra 1935 hadde hovedansvaret for rikets skjebne, men ikke eneansvaret, og uttaler for øvrig at okkupasjonen ble mange ganger dyrere enn det ville vært å oppruste systematisk.

Mange ganger dyrere ja. Jeg har forsøkt et regnestykke: Et beløp som okkupasjonsmakten – i følge Norges Banks oppgave – koster landet, utenom ødeleggelser av byer og Finnmark etc., er ca 12½ milliard kroner. Vi kunne altså ha bevilget til forsvaret 50 millioner hvert år i 250 år – to hundrede og femti år – for det beløp som okkupasjonsmakten har kostet landet. Så vår forsømmelse og tillit til Folkeforbundet har dessverre straffet seg tungt.’

Videre skriver majoren:

’I de fire år fra 1933-37 saboterte Stortinget det som utgjorde grunnlaget for den nye hærordningens besparelser, nemlig å få øvelser.

Skjønt hærordningen var vedtatt av Stortinget i 1933 beholdtes i 2 år 60 dager, derpå i 2 år 72 dager og først det femte år ble det 84 øvelsesdager. Mens forutsetningen var at det straks skulle innføres 84 dager.

I hele 5 år saboterte Stortinget ’fritrekningens opphør’. Man må kalle det nesten et bedrag overfor oss i den forsterkede militærkomite som gikk med på den nye hærordningen, fordi den dog bragte noe som var bedre enn det vi hadde hittil mht det viktigste av alt: Øvelser. Det er først under disse forlengede øvelser at befalet kan få opplæring, for når det bare bevilges til rekruttskoler, blir det ingen øvelse for befalet. Militærkomiteens borgerlige flertall anførte gang på gang i disse år, at ingen av våre bataljonsjefer hadde ført sin bataljon og ingen regimentssjef sett sitt regiment.

Sjelden har det i Stortinger vært brukt så sterke uttrykk som jeg i 1935 brukte i Stortinget og Militærkomiteens innstilling S.nr 129-1935 side 7 nederst: ’Det vil neppe bidra til å styrke tilliten til Stortinget at man tar til inntekt de oppnådde besparelser, men lar være å oppfylle de forutsetninger hvorunder man gikk over til den nye forsvarsordning med dens store nedskjæringer”.

Så det har nok sin riktighet hva Scharffenberg anfører at Arbeiderpartiet fra 1935 har hovedansvaret for rikets skjebne i 1940. Arbeiderpartiet var Stortingets største parti, fra 1936 med nesten halvparten av representantene, 70 av Stortingets 150 representanter.

Både hærordningen av 1927 og hærordningen av 1933 var skjebnetunge slag for vårt forsvar.

Og ansvaret får ligge der det skal ligge. Først og fremst for at det ikke ble mobilisert i tide. Ikke en gang lagt ut miner. Kort sagt: Ikke brukt det forsvaret vi hadde.

•

Når det gjelder øvelser kan jeg nevne at jeg kom til Narvik mai 1933 og var regimentssjef i 7 år uten en eneste gang å ha sett mitt regiment. Det var aldri inne til øvelse.

Da jeg en gang under okkupasjonen fortalte dette til tyske offiserer, glodde de forbauset: ’Aldri inne til øvelse? De var regimentssjef i syv år, uten noensinne å ha anledning til å kunne utdanne Deres regiment? Men slikt er jo umulig! Slikt går jo ikke an!’

Joda. Det gikk nok utmerket godt an i Norge, hvor folket syntes å ha mistet forståelsen av betydningen av et sterkt militært vern, straks vikingetiden var slutt. Rent galt ble det etter 1905, da vi sluttet fred med vår eneste mulige fiende , og enn mere etter 1. Verdenskrig, da tyskerne – opphavsmennene til all ufred på jorden – var slått flate. Nå kunne vi her i landet ta det med ro.

Den offiser skulle være stiv i ryggen som ikke mistet motet, og med galgenhumor søkte mange å se på elendigheten. Så Quisling hadde nok rett da han en gang satt og fortalte om arbeidet i generalstaben og herunder spøkte: ’Krig? Vi i Generalstaben kunne nok tenke oss at Norge kom i krig, men vi pleide alltid å si at da måtte den i allfall komme i kontortiden!’

Med dette utstyret, med denne mentaliteten, møtte Norge krigen i 1940. Det gikk galt. Forferdelig galt. Det var den rene skandale.

Men da røyken var trukket vekk, gikk det som det pleier å gå, etter militære nederlag. Offiserene fikk skylden. De hadde vært udugelige, feige, forræderiske, eller alt dette sammenlagt. Og i særlig grad rettet hatet seg mot de offiserer som hadde vært medlemmer av ’Quisling-partiet’ Nasjonal Samling. For dette partiet hadde gått inn for gjenreisningen av vårt militære vern og kompromissløs kamp mot kommunister og andre forsvarsfiender.

Det var kanskje derfor jeg hadde det så vanskelig med å få det jeg trengte til Narviks forsvar, og det var derfor en oppagitert folkeopinion gav meg skylden for at ’Festningen Narvik’ gikk tapt. De som ledet forgiftningspropagandaen mot den stiveste nasjonale gruppe i vårt land var folk som kunne sine ting.

IV Fronten mot havet

Som nevnt tidligere er det noe som heter Ramsund befestninger.

Ramsund er et sund som går fra ytre Ofotfjord og nordover til kystleden forbi Harstad. Befetsningene var anlagt med sikte på å sperre trafikken etter kystleden, men ikke på å hindre en fiende fra å trenge inn gjennom Ofotfjorden mot Narvik.

I brev av 26.11.1952 skriver Generalstabens Krigshistoriske Avdeling følgende til meg om disse befestningene:

’I anledning Deres brev av 12 november 1952 om Ramsund befestninger, skal den Krigshistoriske Avdeling meddele:

1. Ramsund marinedepot hadde 8 april 1940 en vaktstyrke på 25 mann under kommando av marinedepotets sjef, løytnant A.K.Hoås.

2. To 10,3 cm. Eldre kanoner var montert på Torholten, på nordsiden av Tjeldøya, ved nordre innløp til Ramsund. De var ikke gjort klar for strid eller forsynt med besetning.

Tre 15 cm kanoner, bestemt til å monteres på Ramnes ved søndre innløp til Ramsund, var etter mange års lagring blitt sendt sørover for å bli satt opp på Bergen festning.

3. Tyskerne sendte under innseilingen mot Narvik en jager mot

Ramsund, som de trodde både var bestykket og bemannet.

En landgangsstyrke ble sendt i land og fant (dette var på sørspissen) et snedekket landskap, uten spor av befestninger.

Jageren dro så sin vei.

4. 10 april ble ble vaktstyrken ved marinedepotet tatt til fange av

tyske soldater og ført til Narvik.’

Som det sees hadde Ramsund befestninger to 10,3 cm eldre kanoner på nordsiden av Tjeldøya. De tre 15 cm kanonene som skulle monteres ved søndre innløpet til Ramsund og som skulle sperre Ofotfjorden var i mars 1940 sendt til Bergen.

Ramsund hørte ikke under meg som forsvarssjef for Indre Ofoten. Det lå for langt vest. Jeg syntes imidlertid at det ville være riktig å undersøke nærmere hvorledes det stod til med befestningene, så jeg reiste ut og tittet på dem høsten 1939. Jeg fant situasjonen slik skildret av den Krigshistoriske Avdeling og jeg så også de tre 15 cm kanonene som lå nede på kaia og som vaktmesteren sa skulle monteres i et batteri til forsvar av Ofotfjorden, men som altså ble sendt til Bergen. De skulle ha ligget lagret i Ramsund siden 1918.

På Sortland i Vesterålen bor overrettssakfører, ulønnet kaptein Myhre. Under 23 august 1951 skriver han til meg:

”Det er ganske pussig. Før din tid i Narvik var jeg som ulønnet kaptein i Festningsartilleriet sjef for Narvik-avsnittet med Ramsund befestninger, uten at Departementet fant det nødvendig at jeg inspiserte Ramsund. Det ble svart at det nærmest var en formsak at jeg ble overflyttet fra Agdenes til Ofoten. ’Det blir ikke bruk for Dem.”

Situasjonen i Ytre Ofoten fremgår med all tydelighet av hva den Krigshistoriske Avdeling skriver. Men det kan ikke skade å ta med hva 6. Divisjon under 17 november 1953 meddeler meg:

”1.Det var ingen sikkerbesetning på Ramnes natten mellom 8 og 9 april.

2.Det er riktig at det lå tre 15 cm kanoner i Ramsund høsten 1939 siden første verdenskrig. Disse ble sendt til Berge i januar eller februar 1940.

3.Det er ikke riktig at det var påbegynt noe anlegg av batteri i sydlige Ofoten. Det var foreslått av 6. Divisjon at de tre nevnte 15 cm kanonene skulle monteres ved sydenden av Ramsundet, men dette forslaget mistet da sin realitet, da kanonene ble ført bort.”

Divisjonen hadde altså foreslått at det skulle anlegges et batteri til forsvar av Ofotfjorden og Generalinspektøren og sjefen for Kystartilleriet redegjør for planen i skrivelse av 15 mars 1940 til kommanderende admiral.

Generalinspektøren foreslår å legge et batteri på tre 12 cm kanoner på Ramnes, alternativt Tjeldodden. Omkostningene antokes å ville bli i alt ca kr. 1.235.000.

Generalinspektørens forslag er som det vil sees betydelig svakere enn divisjonens, i det dette forlanger kanoner av 15 cm. Kaliber. Et kan bemerkes, at hver av de tyske jagerne som løp inn fjorden natten til 9 april hadde fem 12,7 cm kanoner i kasematter.

I skrivelse av 23 mars 1940 tar kommanderende admiral saken opp med Forsvarsdepartementet:

”Hvis statsmaktene finner at Ofotenfjord bør befestes på grunn av den nåværende internasjonale situasjon, vil Kommanderende Admiral peke på som en utvei at man disponerer 12 cm skyts fra de gamle panserskyts dit opp. Herom vil særskilt redegjørelse bli ettersendt på grunnlag av utreding av Generalinspektøren for Ingeniørvåpenet.”

’Hvis statsmaktene finner…’

Det er en dyp pessimisme i disse ord, en pessimisme skapt av erfaring. Admiralen var fullt klar over at en forsvarsfiendtlig regjering nok ikke ville bygge noe batteri i Ofoten.

Det ble da heller ikke bygget noe.

V Garnisonen Narvik

Som kommandant uten festning satt jeg altså i Narvik og spekulerte på hvorledes jeg mest effektivt skulle gjøre bruk av den troppestyrken divisjonen stillet til min disposisjon ved mobilisering:

1 infanteribataljon

1 kanon kaliber 7,5 cm.

Jeg visste hva en bataljon var for noe. Derimot hadde jeg ikke større greier på kanoner, så jeg tok med meg min daværende (1933) adjudant, løytnant Jøntvedt, og reiste opp til Sildvik der kanonen stod vel forvart i et skur. Når jeg tok med meg Jøntvedt var det fordi han var artilleriutdannet.

Kanonen stod der den skulle stå, vel innsmurt og alt i orden. Den stod på en jernbanevogn-platting som var forsynt med ca 1 meter høye stållemmer som kunne slås opp og ned, slik at det ble litt dekning for kanonmannskapene. Kanonen var også forsynt med et lite dekningsskjold.

Vi beundret herligheten, og så sa jeg til Jøntvedt:

’Nå, De som er artillerist. Lukk den opp så vi får titte litt på den inni!’

Og Jøntvedt til å skru og vri, men det tok lang tid.

’Det er en gammel mekanisme, oberst. Jeg kjenner den ikke!’

Men til slutt kom da mekanismen opp, og vi fikk se at kanonen var riflet og fin og alt det derre! Jeg beundret Jøntvedt som hadde fått den opp. For en tid før hadde en artillerioffiser vært nede fra Harstad og han hadde ikke fått den opp! Bataljonen hadde måttet sende ned en bøssemaker for å få opp døra til det aller helligste!

Når kanonen stod på en jernbanevogn var det for at den i en fart skulle kunne fraktes ned til Narvik. Den stod som sagt i et skur, og fra dette skuret førte en skinnestump bort til jernbanelinjen.

Så en dag kom overingeniør Vik ved jernbanen bort og sa:

’Hør nå, oberst! Denne skinnen fra skuret og bort til hovedsporet oppe ved Sildvik volder oss bryderi og den kan bli farlig. Om vinteren legger det seg snø og is der hvor skinnen kommer bort til hovedsporet og det kan føre til avsporing. Kan vi ikke bryte forbindelsen?’

’Hvor lang tid vil det ta å bringe alt i orden igjen?’

’En times tid.’

’Da kan De bare bryte. Krigen kommer vel ikke så fort!’

Jeg nevner dette fordi ’brytingen’ kom opp under behandlingen av saken mot meg i Eidsiva Militære Lagmannsrett, Oslo, våren 1947. Aktor hadde fått snusen i affæren og trakk den frem:

’Tiltalte gjorde dette for å svekke Narviks forsvar!’

En av de mange fantastiske beskyldninger som ble rettet mot meg i min sak. For aktor var en meget fantasifull herre!

•

I ethvert forsvarssystem er det noe som heter ’Forsvarets Ryggrad’ og i Narvik var det den 7,5 cm kanonen som var ryggraden.

Og hvilken ryggrad!

Med den skulle kommandanten avvise alle fiendtlige angrep. Kom en flåte inn fjorden i krigersk hensikt, ventet man av kommandanten at han skulle vaske kraftig opp med de fiendtlige slagskip og kryssere, bringe deres artilleri til taushet, skyte pansringene i filler og det ene med det andre. Kommandanten hadde plikt på seg til å greie alt dette, siden det ikke fantes mineforsvar i fjorden. – For nordmenn bruker ikke miner. De liker dem ikke. De synes visst at miner er simple saker. Da det så ut til krig kvelden til 8 april 1940, tok de derfor opp de minene de hadde lagt ut i Oslofjorden. Kanskje ut fra den menneskelige innstilling at noen kunne komme til å gå på dem og komme ut for en ulykke.

Men Narvik var altså byen med kanonen. Den eneste, den uforlignelige. Så da jeg var nødt til å overgi byen den 9 april, løftet det seg et ramaskrik over landet:

’Hva, skulle ikke De forsvare byen? Var det ikke det De hadde ordre til?’

Det nyttet ikke hva jeg sa. Et kom 10 tyske jagere inn på havna, sa jeg. De senket begge panserskipene våre og satte i land noen tusen mann. Dise jagerne hadde til sammen femti 12,7 cm kanoner vel dekket i panserkasematter og dessuten hundredevis av mindre kanoner og mitraljøser. Tyskerne kunne skutt byen i smadder på fem minutter, og at de ikke var unnselige beviste de ved å senke panserskipene våre uten varsel.

’Hva kunne jeg gjøre?’ sa jeg.

’Gjøre? Men herregud da mann. De hadde jo kanonen!’

•

Før jeg går i gang med å beskrive krigens tid, vil jeg nevne at jeg i mine år som regimentssjef hadde tre forskjellige divisjonssjefer.

Den første var genneralmajor Harald Johannesen. Mannen som ikke hadde en eneste dråpe sivilt blod i årene. Men derfor kunne jeg også være sikker på å ha en kraftig støtte i ham, hver gang jeg fant på noe som var militært fornuftig.

Jeg likte generalmajor Johannesen. Han var en rank og flott soldaterskikkelse. Men da han var fullblods militær hadde han naturligvis sine kritikere, og en av dem sa til meg en dag:

’Oberst. Generalen Deres er helt skrullete!’

’Hva’ sa jeg. ’General Johannesen skrullete? Aldri i verden!’

’Joda’ sa vedkommende. ’Han er sprøyte gærn! Han tror jo at Norge en dag skal få bruk for dette forsvaret sitt!’

Etter generalmajor Johannesen kom generalmajor Carl Erichsen. En av de få norske offiserer som tok åpent standpunkt i forsvarsstriden og som med munn og penn gikk inn for forsvarets sak. En divisjonssjef som visste at han ville oppnå mer ved forståelsesfullt samarbeide med sine underordnede, enn ved å sette seg på den høye hest og prøve å greie all tenkningen alene.

Etter generalmajor Erichsen kom så våren 1939 generalmajor Carl Fleischer. En meget dyktig mann, men uelastisk i sitt forhold til underordnede. Et er i allfall mitt inntrykk at han hadde vanskelig for å endre en en gang fattet mening, selv om en underordnet beviste aldri så meget at divisjonssjefens oppfatning ikke var den beste.

•

Sommeren 1933, da jeg kom til Narvik, var malmutskipingen ikke synderlig stor. Et lå sjelden mer enn 4-5 malmdampere på havna.

’Nei, da var det andre greier før!’ sa en Narvik-boer. ’Da lå det så tett med båter at vi nesten kunne spasere på dem over til Ankenes! Et hendte at vi hadde tretti båter her!’

Slik hadde det altså vært.

Og slik ble det igjen.

Malmskipingen øket jevnt og sikkert. Jernmalmen fra de svenske grubene er jo den beste i verden og det er derfor voldsom rift om den, ikke minst i rustningsindustrien. Og ettersom månedene gikk og utskipingen øket, begynte det å demre for meg at dette måtte bety noe, det at malmutskipingen rett og slett var en målestokk for den internasjonale spenningen. Den som ville vite om det bar mot krig, behøvde bare å komme til Narvik og se malmtransporten, for den tok etter hvert fantastiske dimensjoner.

Malmtogene rullet ustanselig fra Sverige. Et tog hver time og hvert tog med 40 malmvogner á 25 tonn malm.Dette blir ca 25.000 tonn malm som hver dag ble veltet ut på den veldige lagerplassen Malmbolaget hadde i Narvik. Men der ble den ikke liggende. Malmbolagets to utskipningskaier overtok den og ved hver av disse kaiene kunne samtidig to lastedampere ta inn 1.000 tonn i timen.

Da trafikken var på det høyeste, ble det i løpet av døgnet innlastet godt og vel 40.000 tonn malm, og når det av og til var over 30 båter som ventet på last, får man et begrep om trafikkens omfang. I den gode gamle tid var det også opp til 30 båter på havna, men de var mindre. Nå var de større, ofte på over 10.000 tonn, og av dem talte jeg en gang 35.

Så jeg var ikke i tvil om at det bar mot konflikt.

Da det var flere enn jeg som trodde det samme, ble spørsmålet spioner aktuelt, og først var det de mystiske flyene som suste over Nord-Norge og som folk i Syd-Norge ikke ville tro på.

Men generalmajor Johannesen trodde på dem og det samme gjorde hans etterfølger generalmajor Erichsen. Divisjonen satte i gang lyttetjeneste etter flyene og de oppsnappede radiomeldingene ble sendt til meg til oversettelse, da de var på russisk.

På den andre siden av grensen satt sjefen for Nord-Sveriges forsvar, general Reutersvärd og han var av samme mening om ’spøkflygarna’som generalmajor Johannesen sa. Altså tok han seg en tur til Harstad for å snakke med denne herren.

Reutersvärd skulle også være en barsk herre, så derfor skildret en svensk offiser møtet mellom disse to børster på følgende måte:

’Och där i Harstad satt de två karlarna på kvar sin stol. Tittade på varandra og morrade!’

En dag kom en kjekk ung dame inn til meg på kontoret. Et var Gisken Jakobsen fra Narvik og hun var verdenskjent for sine mange og dristige flyvninger. Jeg vil bare minne om den gangen motoren ramlet ut mens flyet var en kilometer oppe i luften. At Gisken og hennes mekaniker Johnsen fra Liland kom helskinnet ned, kan de bare takke sin koldblodighet for. De krøp nemlig frem på spissen av flyet og holdt det derfor så noenlunde i balanse, mens det blafret ned som et fallende løv og la seg til rette på sjøen.

Jo. Ho Gisken. Det var noe til jente det!

Altså kom hun til meg som sagt og leverte en besk kritikk mot myndighetene som ikke gjorde noe for å få rede på hvor de mystiske flyene kom fra.

’Her nord må det stasjoneres fly som går opp og følger etter dem’ sa Gisken. ’Vil ingen andre fly, vil i allfall jeg gjøre det, men staten må skaffe meg en hurtiggående meskin, min er for langsom!’

Så skrev jeg da til mine høye overordnede og anbefalte planen.

’Det var en god plan’ sa jeg. ’såsant ikke staten ville sørge for flyvere.’

Brevet ble ferdigskrevet, puttet i fin konvolutt med frimerke og sendt av gårde. Dermed slutter også sagaen om Gisken sin plan, for det kom aldri noe svar fra de høye herrer!

Men det er jo ikke alle spioner som flyr. Det finnes også noen som rusler rundt på bakken og fra divisjonen fikk jeg ordre om å passe godt på dem.

Men dette var slett ikke så liketil.

Et vrimlet jo av fremmede sjøfolk i byen og eventuelle spioner behøvde aldeles ikke anlegge forkledning og fals skjegg, før de snek seg ut til sin skumle gjerning for å utspionere ’festningen Narvik’. De kunne bare ta seg en tur opp i høyden øst for byen, slå seg ned ved et bord i friluftsrestauranten Fjellheim og der gå i gang med en kopp kaffe og en kikkert. Under seg hadde de Narvik. Et var nesten som å sitte i et fly og glane ned, og avstanden var ikke større, enn at en kaffedrikkende speider kunne se det meste av det han ønsket å se.

Spionene kunne deles i de som var fast ansatte i Narvik og de tilreisende.

Fast bosittende spion nr 1 var de tyske malmkjøpernes representant ved Malmbolaget. Den meste malmen gikk jo til Tyskland, visstnok til et syndikat i Rhinprovinsen, og dette syndikatet ville ikke kjøpe katta i sekken. Et hadde derfor sin faste representant i Narvik. Han skulle sørge for at alt gikk rett og riktig for seg, sett med kjøperens øyne, og var altså en meget viktig person som hadde flere nordmenn i sin tjeneste.

Denne tyskeren rapporterte naturligvis hjem til Tyskland alt som kunne være av interesse for syndikatet og enda litt til.

Gud og hvermann visste at han var spion, noe i likhet med gesandter og militærattacheer som jo også er internasjonalt kjent som folk hvis oppgave det er å ’studere’ det landet der de for øyeblikket er plassert. For denne mannen var Narvik og malmutskipingen en åpen bok. Kamerat Hitler behøvde ikke flere spioner enn denne Meyer, senere Müller, som var lovlig ansatt og alment anerkjent som Tysklands øye og øre.

Jeg sa Meyer senere Müller. Et kom av at først var det en herr Meyer, men han ble – visstnok våren 1939 – byttet ut med en herr Müller som var så korrekt, at han kom på offisiell visitt til meg. De er nøye på formene, disse utlendingene.

Både tyskere, engelskmenn og franskmenn var på offisiell visitt hos meg i Narvik.

En vakker sommerdag, visstnok i 1939, kom ’de store gutta’ fra Tyskland på besøk. Det var direktør ditt og direktør datt og den lengste av dem, en kar på 2 meter eller mer, betrodde meg at han var en historisk merkverdighet.

’Hva?’ sa jeg.

’Jo’ sa tyskeren. ’De ser her foran Dem den tyske hærs høyre fløy under innfallet i Belgien-Frankrike 1914. Jeg var høyre fløymann i mitt kompani, mitt kompani var regimentets høyre kompani og regimentet var høyre regiment i von Klucks arme. Det var jeg som var ytterfløyen og måtte skritte ut! Tretti kilometer hver dag, min herre, uke etter uke. Det var bra jeg hadde lange ben!’

Malmbolagets disponent, min gode venn hr. Hoel, holdt lunsj for disse karene, og til denne lunsjen ble jeg også innbudt. Og da disponentens hus var et mathus av rang, hadde vi det riktig koselig der om formiddagen.

Men etterpå tok tyskerne ledelsen!

Først drog de oss ned på en malmbåt som skulle til å gå. Det var en hollender, og ombord på denne båten oppførte de herrer direktører seg ganske fritt. Det ble drukket, sunget og drukket igjen, og til min store forbauselse var skipperen en av de ivrigste begersvingerne, så jeg sa til ham:

’Har De lov til å drikke brennevin, kaptein? De skal jo gå om noen minutter?’

’Joda’ sa hollenderen. ’Naturligvis drikker jeg! Jeg har jo norsk los ombord!’

Med det samme vi var gått fra borde, kastet han loss og gikk, mens vi andre begav oss til Fjellheim, og derfra kunne vi se at hollenderen holdt stø kurs midt i fjorden. Så han hadde nok overlatt styringen til nordmannen!

Jeg tror det var en gang i 1938/39 at min venn, nå avdøde britiske konsul Aagaard, kom opp til meg på kontoret og spurte om det var lovlig av ham å etterkomme en anmodning av den britiske konsul i Oslo.

’Hva er det saken gjelder?’

’Ambassaden ber meg skaffe rede på hvilke elektriske kraftstasjoner det er som finnes i Nord-Norge. Kanskje det er uriktig å gi disse opplysningene?’

’Jeg ville nå kalle det for spionasje’ sa jeg. ’Jeg skjønner bare ikke hvorfor De skal samle inn disse opplysningene. Det er jo nok litteratur som kan gi ambassaden beskjed!’

Høsten 1939 ble herr Aagaard avløst av en mr. Gibbs som kom over fra England med flere engelske funksjonærer i sitt følge.

Mr. Gibbs avla høytidelig visitt og fortalte herunder, at han under første verdenskrig hadde vært sjef for en torpedojager og tilbragt mesteparten av krigen med å dekke trafikken i Kanalen.

Han og hans følge slo seg ned i det nye flotte hotell ”Royal” og ga anledning til adskillig folkesnakk, da man syntes de oppførte seg så rart.

Således kjørte hver uke en eller annen av dem til Harstad i Lindseth sin bil, og en ungdom av dem trakk stadig rundt med en liten kuffert som han aldri slapp av syne. Var han i selskap stilte han kufferten slik at han kunne se den fra der hvor han satt. Så folk lurte svært på hva det var for noe i denne kufferten. Radio? Ingen visste.

Mens den britiske visekonsul, nordmannen Aagaard, var blitt avløst høsten 1939 av en ekte brite, ble den tyske visekonsul, svensken Jonas Edholm, avløst samme høst av en vaskeekte tysker ved navn Wussow.

Han var også hos meg på høytidelig visitt og jeg fikk vite, at han kom fra Manchuria hvor han hadde vært konsul et eller annet sted. Han slo seg også ned på ”Royal”, så der hadde vi nå alle hvepsene samlet.

Men for å ta et overblikk:

Høsten 1939 ble både det britiske og tyske visekonsulat i Narvik overtatt av spesielt utsendte folk fra vedkommende land. Hverken Det Britiske Imperium eller ’Det Tredje Rike’ kunne betro disse stillingene til utlendinger.

Så viktig var altså Narvik.

Regimentet hadde av divisjonen fått oerdre om å passe godt på om det skulle forekomme noe mistenkelig.

Så en dag skrev jeg til byens politimester et brev av omtrent følgende innhold:

’Regimentet har interesse av å få vite hvilke opplysninger politikammeret har om de fremmede personer i byen. Da to av regimentets offiserer er ansatt ved politikammeret, ville Regimentet finne det praktisk om den ene av dem, solide og troverdige kaptein Strømsnes, som er passkontrollør kunne få tillatelse til å rapportere ting av interesse.’

Svaret kom omgående og var kort og tydelig:

’Regimentet kan ikke få de ønskede opplysninger, da dette er en politisak.’

Tonen var arrig.

Nei, nei – men ta det med ro da mann! Jeg trodde bare det var noe som kalles samarbeide mellom myndighetene!

Her er en spionhistorie som jeg gjerne vil fortelle, da den var oppe til behandling under rettssaken mot meg. Den illustrerer hva Norge forstod ved nøytralitet og lik behandling av alle:

Sommeren 1935 fikk jeg brev fra min venn redaktør Jacobsen i Moss (redaktøren av ’Ragnarokk’). Han skrev og sa at en norgesvenn, ingeniør Vitalis Pantenburg, ville komme å besøke meg og anbefalte denne mann til min bevåkenhet.

Da Pantenburg kom, var jeg på Elvegårdsmoen, og dit kom også tyskeren. Han fortalte at han hadde reist meget i Skandinavia, at han flere ganger hadde vært på Svalbard og Grønland, og endte opp med å be om å få fotografere norske soldattyper.

Kaptein Smiseth var den gang sjef for mitraljøsekompaniet. Jeg overga tyskeren til ham, ba han passe på at han ikke fotograferte noe av militær betydning, men for øvrig gi ham anledning til å fotografere noen kjekke karer fra regimentet.

Smiseth gjorde som det var ham befalt. Han gjetet Pantenburg en times tid og lot ham ta noen meget gode bilder av løytnant Valle og fenrik Harald Vassbakk.

Jeg var i mens inne i messa, og da jeg kom ut igjen, var fotograferingen forbi. Den tyske ingeniøren sa nå takk for seg og reiste.

Jeg hadde opptrådt mot tyskeren på samme måte som mot franskmannen, bare med den forskjell at franskmennene fikk se mye som tyskeren ikke fikk. Etter anbefaling av den franske visekonsul i Narvik hadde jeg nemlig latt offiserer fra den lille franske krysser (jager?) ’L’Aiglette’ få se både rifleskyting og skarpskyting med bombekaster. Offiserene spaserte rundt på plassen som de ville, da det jo ikke fantes militære hemmeligheter av noe slag på Elvegårdsmoen.

Det ble ikke noen avisskriverier av dette, men av hr. Pantenburgs visitt ble det en svare sjau! Jeg ble avkrevet en forklaring og saken gikk frem og tilbake, inntil Kommanderende General erklærte:

’Kommanderende General har sammenholdt oberst Sundlos forklaring med de bestemmelser som gjelder for utlendingers besøk på ekserserplasser og for fotografering. Det synes klart å fremgå at vedkommende utlending (Pantenburg) ikke har hatt opphold på ekserserplassen. Det har vært et besøk i løpet av dagen. Det kan ikke sies å være brudd på reglene. Vi har jo flere steder hvor det f. eks. Går offentlige veger tvers gjennom ekserserplasser.

Fotograferingen synes å være helt betryggende kontrollert, så heller ikke denne kan sies å være noe brudd på gjeldende regler, eller å ha medført noen skade.

Laake (sign)

Birger Ljungberg

(sign)’

Kommanderende generals skrivelse var av 19 nov. 1937 og stilet til Forsvarsdepartementet.

Det kan tilføyes at Vitalis Pantenburg har skrevet flere bøker om det høye nord. En av dem behandler ’Sovjets Grep om Nord-Skandinavia’, en annen, som for øvrig er utgitt i hans kones navn, skildrer en tur med pulk gjennom lappenes rike i vinternatten. Den heter ’Lappin Hullu’.

Det var imidlertid folk i dette landet som ikke brød seg om Kommanderende Generals erklæring. Den passet ikke inn i deres en gang oppgjorte mening, så legenden om mitt samarbeide med tyske spioner ble holdt ved like. Under vitneforklaringen som ble tatt opp i Narvik høsten 1946 opptrådte det således en gammel kall fra Liland i Ofoten og han fortalte, at jeg en sommer inne på moen hadde hatt besøk av en tysk offiser:

’Oberst Sundlo fulgte denne offiseren ned til kjøbmann Hansen i Bjerkvik, hvor han fikk nattelosji. Og denne offiseren var tysker. For dattera mi tjente den gang hos kjøpmann Hansen og hun så at denne offiseren hadde med seg noen bøker på tysk. Det er sikkert det! For dattera mi kan tysk!’

Gamlingen skalv av bevegelse, da han fortalte dette. Men han var i god tro, stakkar. Han var en av de mange som var fanget inn av løgnpropagandaen.

Men sannheten om den spionerende tyske offiseren som bodde hos kjøpmann Hansen er, at vedkommende var min gode venn den svenske oberst Hahr. Han kom til meg på Elvegårdsmoen en sommeraften, etter å ha spasert over fjellet fra Riksgränsen st. og jeg fulgte ham til kjøpmann Hansen og skaffet ham losji der for natten. Neste dag fortsatte han til Gratangen Turisstasjon.

Oberst Hahr var sjef for det svenske infanteriregiment nr. 19 i Boden og jeg var blitt kjent med ham på den måten, at jeg en dag fikk et brev fra ham med spørsmål om ikke vi som var naboregimentssjefer burde bli bedre kjent med hverandre. På dette svarte jeg ja. Et ville være en god ide.

Dermed inviterte jeg ham til Narvik, der vi på Fjellheim krympet vårt gjensidige bekjentskap i noen glass bokkøl, svenskenes yndlingsdrikk når de kom til Narvik. Etterpå gikk vi hjem til meg.

Gjennom alle år holdt vi vårt bekjentskap varmt. Vi møttes stadig om våren til skiturer inne på grensefjellene og skam å si var det alltid oberst Hahr som var vert, for det beste skiterrenget er på den svenske siden. Jeg husker således at vennen Hahr en gang inviterte min kone og meg på skitur til Ljåktatjokki, straks innenfor Riksgränsen stasjon, og på den svenske siden av grensen. Her hadde de svenske statsbaner nettopp åpnet en turiststue hvor vi spiste lunsj. Og etterpå sto vi utfor den fineste løypa jeg noen sinne har vært borti. Et var utfor omtrent en mil og løypa var ikke brattere enn at vi bare på noen få steder behøvde å bremse. Løypa endte ved en liten stasjon hvis navn jeg har glemt. Der spiste vi middag og så tok vi kveldstoget tilbake til Narvik. En praktfull tur!

Den store begivenhet i vårt bekjentskap var imidlertid oberst Hahrs innsats for å få oss Narvik-offiserene med på et skytestevne i Kiruna. Og hva som hendte, da vi tok i mot innbydelsen og møtte opp til strid.

For å forstå historien må man vite, at det ved 15. Regiment var ivrige pistolskyttere, og at vi ikke skjøt så verst heller. Et år knep vi således 12 av Forsvarsdepartementets pokaler for utmerket pistolskyting, og det sa fagfolk var godt gjort. Det er neppe noe regiment her til lands som kan oppvise noe lignende. Så vi mente altså at vi hadde sjanser.

Imidlertid var det også andre enn oss som trente. Luossavara Kiruna Aktiebolag hadde i Kiruna stiftet en pistolklubb for sine funksjonærer. De måtte jo ha litt adspredelse i de lange vinterkveldene oppe i de ødemarken hvor Kiruna ligger. Høsten 1935 skulle så klubben ha stor konkurranse og hadde i den anledning sendt innbydelse til offiserene i Boden festning hvor oberst Hahr var. Så fikk denne den glimrende ide å skrive til meg og spørre, om ikke 15. Regiment ville være med. Vi var hjertelig velkomne!

Det var en selvfølge at vi gjerne ville være med. Det eneste som plaget oss var, hvordan det ville gå med skytingen. Den norske militærpistol Colt lager jo drabelige hull hvis den treffer. Men det var altså, om vi traff!

Imidlertid kunne vi ikke unnskylde oss med at pistolene våre ikke akkurat var noen våpen for finskyting. For oberst Hahr skrev og sa, at vi kunne få låne svenske pistoler. Derved ville sjansene være like store.

Vi fant forslaget antagelig. Riktig nok ville svenskene komme til å skyte med pistoler de kjente, mens vi måtte legge i veg med ukjente våpen, men vi ville heller det, enn å skyte med vår Colt som sansynligvis er beregnet på å skyte elefanter og hvalfisk.

Så planla vi felttoget:

Jeg skulle holde de offisielle talene, mens min major Sverre Hermansen skulle tale for øvrig. Sjefen for landvernsbataljonen, oberstløytnant og tannlege Opshaug, skulle forsvare de norske farger ved kortbordet, mens regimentets fremragende mitraljøsesjef, kaptein Arne Sunde, skulle ta opp dysten med svenskene ved drikkebordet. Vi visste at svenskene var svære, men vi satte vår siste skjorte på kaptein Sunde, og han skuffet ikke.

Så var det skytingen; Det var jo liksom den som var hovedposten på programmet. Her hadde vi mindre håp enn i kortspill, begersvinging og taler av ymse slag. Men vi måtte jo ha en hovedrepresentant og som sådan valgte jeg min trauste adjudant, løytnant Jøntvedt.

Så reiste vi. Fulgt til stasjonen av diverse koner som gjerne ville vært med. Ut på natta kom vi til Kiruna, hvor selveste Malmbolagets Kiruna-sjef møtte opp på stasjonen og tok i mot oss. Jeg husker ikke hva denne elskverdige herren het, men det var noe slikt som Granholm eller Granberg, og han hadde tilnavnet ’Sveriges siste rallare’.

Malmbolaget er ingen husmannsaffære. Vi ble således ikke innlosjert i ’losjihus for reisende’ men i Bolagets eget flotte hotell, der vi først spiste aftens og etterpå ble puttet til sengs. Jeg ble anbragt i værelse nr. 1, husker jeg, og i likhet med mine offiserskamerater fikk også jeg inn på nattbordet et eple og en flaske selters ’for det tilfellet’ at gjesten skulle bli tørst eller sulten i nattens løp.

Slik skal man altså ta i mot de høyvyrde gjester!

Neste dag var det konkurranse på innendørs bane, men her deltok ikke vi norske. Vi bare gikk rundt og så på og vi fikk se, hva en ledelse som er interessert i sine funksjonærers ve og vel gjør for folkene sine for å glede dem. For skytebanene var inne i Malmbolagets haller og det var Malmbolaget som hadde bekostet de elektriske anordningene for de bevegelige skivene. Jeg har aldri sett noe lignende. Det var skytinger hvor skivene kom frem så og så mange ganger i løpet av en viss tid, og hele maskineriet ble satt i gang, bare ved å vri på en knapp. Det var ingen skriking og hyling av ledere og anvisere. Alt gikk helt automatisk. Skytteren fikk vite at øvelsen begynte, når det ble vridd på knappen, Det var alt.

Om aftenen den første dagen holdt Malmbolaget fest for samtlige deltagere og en mengde funksjonærer med damer. I alt ca 100 personer. Da det akkurat var Mortensdag, utgjorde den fete gås hovedretten, men dessuten var det en masse andre gode saker. Det var ikke knuslet med noen ting.

Dagen etter var det skyting på fri mark, og her var vi norske med.

Skytingen var arrangert på den måten, at skytterne gikk en etter en etter en bestemt løype og skjøt en nærmere bestemt skyting på en rekke stasjoner. Snart var det skyting uten tid på en helfigur på langt hold og snart var det hurtigild mot et hode på få meters avstand.

Arrangementet var meget fikst, det var en fornøyelse å delta i konkurransen.

Jeg hadde oppriktig talt ventet at vi norske skulle gjort en god innsats, da vi alle sammen hjemme i Norge skjøt bra, både med gevær og pistol. Men i dette håpet ble jeg skuffet, Vi skjøt som noen stakkarer, slik at det bare var løytnant Jøntvedt som fikk med seg en premie hjem. Vi andre fikk ikke noe.

Men ingen sure miner for det. Hele turen var jo over all måte storartet og er et hyggelig minne for livet for oss alle.

Annen dags aften var det atter stor middag på Bolagets bekostning, men denne gangen deltok bare herrer, så kvelden antok en noe annen karakter, enn kvelden før. Alt i alt var det ca 50 til bords, deriblandt ca 15 offiserer fra Boden. Det ble spist og sunget og diverse talere våget seg frempå, bl.a. major Hermansen som oppfylte alle våre forventninger. Vi norske flirte, mens svenskene ’skrattade’ og hadde det ’mycket roligt’.

Vi var derfor stolte av majoren vår!

Som regimentssjef måtte jeg naturligvis undersøke hvorledes resten av mine tropper kjempet og konstaterte med tilfredshet at oberstløytnant Opshaug gikk seierrik frem og nettopp hadde klådd nabofolket med en momp, Var det ikke det jeg tenkte! Bare stol på Opshaug når det gjelder kortspill!

Og så var det kaptein Sunde; Han kom flott og feiende gjennom hallen og jeg stoppet ham:

’Nå, Sunde. Åssen går det?’

Mitraljøsesjefen slo helene sammen:

’Fint,oberst! Det er ikke mere brennevin igjen i Kiruna. Vi har drukket opp alt sammen!’

Ut på morgenkvisten fulgte vi våre svenske offisersvenner til stasjonen. De skulle jo østover, og noen timer senere var vi selv på stasjonen og tok toget vestover.

Og så var vi atter i Narvik der konene våre forlangte rapport om hva vi hadde holdt på med.

Slik var det altså jeg ble kjent med min venn oberst Hahr. Han var den ufrivillige årsak til ryktet om at jeg årene før 1940 omgikkes tyske offiserer, som til og med kom til meg på Elvegårdsmoen for å studere våre hemmelige våpen.

IV Det trekker opp. Vi forbereder oss

Da verdenskrigen var begynt 1. September 1939 ble de tyske og engelske malmbåtene bevepnet med både mitraljøser og luftvernartilleri. Det ble flere od flere av disse bevepnete fartøyene og en dag regnet jeg ut at bare de britiske båtene på havna hadde en samlet besetning på ca tusen mann med 20-30 kanoner og enda flere mitraljøser. Tyskerne var også godt forsynt, men det var ikke så mange av dem, da den engelske marinen jo blokkerte kysten.

Et forekom meg at alle disse fremmede fartøyene var en fare for Narvik. Rett som det var, kunne en eller annen makt ved et kupp bemektige seg byen. Riktig nok lå det noen norske vaktposter her og jeg hadde jo kanonen. Men allikevel så skrev jeg til divisjonen, hvis sjef nå var general Fleischer og forklarte situasjonen.

Svaret jeg fikk var trøstesløst:

’Når et bevepnet handelsskip fra en av de krigførende makter kommer til den norske territorialgrensen, blir det møtt av norske vaktskip som tar i forvaring alle sluttstykker til kanonene. De fartøyer som ligger på Narvik havn har derfor ingen sluttstykker. Men de får dem igjen, når de forlater Narvik og passerer territorialgrensen for utgående’.

Så praktisk og enkelt var det hele ordnet.

Men enn om skipperne var så praktiske at de hadde med seg reservesluttstykker?

•

Da verdenskrigen var blitt en solid kjennsgjerning, gikk man her i landet til visse sikringstiltak. Forsvaret ble styrket.

Således stivet man av ryggraden i Narvik ved høsten 1939 å sende meg 2 kanoner til. Hele 2 kanoner, i tillegg til den ene jeg allerede hadde.

Om dise siste 2 kanonene uttaler i desember 1939 divisjonens bergartilleribataljon:

’De 6,5 cm bergkanoner egner seg aldeles ikke for den oppgaven de er tiltenkt. Å bruke disse mot mål på sjøen hører ingen steds hjemme’.

Bergartilleribataljonen var nemlig en ærlig sjel som fortalte sannheten. Og sannheten var den, at disse kanonene var foreldet i midten av forrige århundrede. Kaliberet var 6,5 cm. De hadde ingen moderne rekylanordning eller høyde- og sidestillingsmekanisme. De kunne ikke sidestilles på annen måte enn ved å bakse kanonen med underlag til siden, og effeltiv skuddvidde var 3.000 meter.

Men hvor skulle de nå plasseres?

Jo, oppe i fjellet, øst for Narvik. Og dit kjørte vi dem da. Det ble spadd og hakket og en vakker dag stod de i fin stilling med munningen mot havneinnløpet. Innsiktingen var i orden. Nå var det bare om å gjøre, at fienden ville styre inn i skuddlinjen, når han kom. Prinsippet var altså som når man legger ut selvskudd. Man anbringer selvskuddet på et passende sted og håper at viltet vil vandre rett inn mot munningen.

Det kom en dag en artillerioffiser fra Harstad og sa han skulle prøveskyte kanonene. Alle tre! Her var det ikke tale om noe knusleri!

Javel. Hele artilleriparken ble transportert bort og satt i stilling ved Sildvik jernbanestasjon, hvor den fyrte løs på fjellet på den andre siden av Rombakken. Det smalt bra, og det ramlet ned noen stein der granatene traff.

Men kanonene ramla også! Det vil si, de to. De skvatt ut av stillingen og veltet, og så gikk det en stund, før de var på plass igjen. En fullblods torpedojager hadde sikkert gått mange kilometer i den pausen.

Min adjudant, kaptein Hjalmar Eriksen, var med på disse skytingene som nok har gjort et uforglemmelig inntrykk på ham, for i brev av 3.4.1951 skriver han bl.a. dette til meg:

’Nå skal jeg si at det bevilges penger til forsvaret! Det er ikke som i vår glansperiode, da et regiment når krig var å befrykte hadde en beholdning f.eks. av 16 par ski med tilbehør, og dette sogar midt på vinteren og med meterhøy sne.

Husker du de 2 spretne kanonene fra 1868 som skulle bestryke Ofotfjorden, Beisfjorden, Rombakken og diverse andre småfjorder med viker og sund? Jaggu sa jeg spretne! For hvert skudd – i beste fall ett pr. 5 minutter – spratt de 10-15 meter tilbake, så gnistene føyk! Det gjaldt om å holde seg på tilbørlig avstand. De var ikke til å spøke med, de karle!’

Narvikfolket er glad i frisk luft og farter viden rundt. De oppdaghet etter hvert at det stod to ’feltkanoner’ ovenfor byen og skyndte seg straks av gårde for å se på dem.

Da de kom nedover, var de forarget:

’Feltkanoner! Fa’en heller! Det er jo bare rene skjære dritten!’

Så jeg skrev til divisjonen:

’Ta dem fra meg! De ødelegger moralen blandt folket og troppene!’

Og skrammelet ble virkelig tatt bort. Et rykte sa, at de to gamlingene ble sendt til Øst-Finmark for å hindre russiske angrep på gamle Norge.

Men jeg fikk ikke noen andre og bedre kanoner i stedet for de to som var blitt sendt til andre fronter. Divisjonen gjorde imidlertid et forsøk, i det den ga et motorisert batteri, som stod i Bardu, ordre om å kjøre ned til Narvik og melde seg for meg. Batteriet fikk ordren den 8. April, men kom aldri frem. Det kjørte seg fast i snefonnene på fjellet.

På folkemunne ble dette utlagt på følgende måte:

’Det var oberst Sundlo som ville ha batteriet til Narvik for å overgi det til tyskerne som han visste ville komme. Men det ble heldigvis snestorm, så batteriet ikke klarte å kjøre frem til Narvik. Og derved mislyktes forræderens onde anslag.’

•

I gamle dager, når en bys borgere ville foresvare seg, bygget de en høy mur rundt byen. Når så fienden kom, tok de med seg noen bunter piler og en god slump stein for å ønske ham velkommen. Var de riktig omtenksomme tok de med seg kjerringene sine , i det sinte kjerringer hadde et flott handlag når det gjaldt å pøse kokende vann, smeltet bly eller ulesket kalk i hodet på gjesten.

De var ivrige slik, de gamle.

Men tidene forandrer seg og derfor vet alle, at Oslo i 1940 ikke ble forsvart av noen ringmur, eller av gamle Akershus, men av befestninger langt ute i fjorden. Den nærmeste var Oscarsborg ved Drøbak, 3 mil borte, og de andre var enda lenger vekk. Helt der ute hvor sjøen under sønnavind bringer tankene hen på Danmarks liflige vang og venge.

Så da tyskerne i 1940 var kommet seg innenfor Oscarsborg, var saken klar for Osloboerne. Alle som kunne søkte å komme seg vekk, også konge, regjering og kommanderende general. De som ble igjen fikk anledninmg til å se tyskerne marsjere fredelig nedover Karl Johan, assistert av ridende norsk politi som sørget for at de stakkars tyskerne ikke ble sjikanert.

Det foreligger ingen meddelelse om at noen av Oslos mange tusen kjekke karer løp opp på Akershus for å smelle av noen skudd med saluttbatteriet. Det var ikke en eneste en som la seg nede i havna med Kragen og lommene fulle av patroner, for å forsvare nøytraliteten. Ikke en! Hva skulle forresten slikt noe ha vært godt for? Byens garnison, Garden, stakk av. Den fulgte folkevandringen nordover, og det gjorde den rett i!

’Når en ikke kan komme overens med en fiende som er sterkere enn en selv, skal en søke å redde seg ved flukt. Det har profeten selv bestemt.’ Slikt står det i Koranen.

Så folkeopinionen har funnet alt i orden, når det gjelder Oslo. Da var det anderledes med Narvik, ’festningen’ Narvik, ’Nordens Gibraltar’. Den kunne jo ha vært forsvart og da den falt, brast Tambarskjelves bue, og dermed gikk Norge under.

Når Narvik ble kalt ’festning’ var det formodentlig fordi det nede ved havna i Narvik lå to blokkhus, det ene i østhavna og det andre i vest-havna (Framnes). De var hvert beregnet på 1 mitraljøse og 1 maskingevær og en besetning på 6-8 mann, og de ble bygget vinteren 1939/40 av et landvernskompani som divisjonen sendte til Narvik.

Avstanden mellom blokkhusene var 3 km. Andre blokkhus var planlagt, men ikke ferdige, da tyskerne kom den 9 april.

Jeg føler meg sikker på, at det ikke var mange mennesker i Oslo som ville kalt sin by for festning, om dens forsvar var blitt ’styrket’ slik som man gjorde det i Narvik, altså med et lite blokkhus pr. 3 km av havna. Hvis det østligste var blitt lagt på Nordstrand og det vestligste ved Lysaker, ville ’styrkebeltet’ alt i alt bestått av ca 5 blokkhus på til sammen 5 maskingeværer, 5 mitraljøser og 30-40 mann. Et ville ikke vært noen i Oslo som ville trodd at at en slik garnison hadde kunnet hindre en tysk landgang i hovedstaden.

Men når dette gjaldt Narvik, da trodde nesten alle at et slikt forsvar hadde vært mulig.

En dag utpå høsten 1939 bestemte divisjonen at det skulle bygges stilling for et infanterikompani på Framnesryggen – altså på byens vestkant.

Dette passet ikke i min forsvarsplan, så jeg kom med innvendinger. Men divisjonen holdt på sitt og stillingen ble bygget. Den var ferdig i 1940, ble inspisert og funnet i orden av divisjonssjefen, og skaffet oss ingen glede. Den var hovedårsaken til at II bataljon av IR 13 ble omgått og tatt til fange om morgenen den 9 april.

På denne måten ble altså Narvik ’befestet’. Det ble vinteren 1939/40 bygget to blokkhus og en feltstilling for et infanterikompani, og under rettssaken mot meg gjorde aktor sitt beste for å få vitnene til å innrømme at Narvik var en festning. Men ingen ville.

Saken var så opplagt at det ved dom ble fastslått at Narvik ikke en gang var en befestet plass, men åpen mark.

Regimentets feltbataljon nr I skulle 20 januar 1940 komme tilbake fra Finmarken, der den hadde vært på grensevakt. Sjef var major Omdal. Etter ankomsten til moen skulle bataljonen innlevere og dimittere.

Alle som har vært på moen vet hvorledes soldatene under innleveringen prøver å hive alt fra seg og bare komme av gårde.

Jeg var imidlertid bestemt på at noe slikt ikke skulle skje. Denne gang skulle karene ikke slippe løs, før alt var børstet og pusset, smurt og talt opp. Og jeg fikk fatt i regimentsadjudanten, kaptein Østvik:

’Vi må ha en skikkelig innlevering, kaptein Østvik. Klarer vi oss med en innleveringsdag?’

Kaptein Østvik ble betenkt:

’Major Omdals bataljon har vært inne i alt 90 dager, derav den siste måned på grensen i Finmarken. Bataljonen bør ikke få lov til å levere inn, før det har vært grundig puss og opptelling, så jeg synes en dag er for lite.’

’Da sier vi to dager, kaptein Østvik.’

Når bataljonen kom den 20. , skulle den innkvarteres i brakkene, holde stor renselsesfest den 21., levere inn sakene og dimittere den 22.

Men vi hadde gjort regning, uten divisjonen.

Divisjonen bestemte nemlig at Feltbataljon nr II skulle møte og ta i mot på moen, altså Elvegårdsmoen, samme dag som Feltbataljon I

kom tilbake. Den 20 januar ville det altså bli to bataljoner på moen.

Jeg ringte straks opp til divisjonskontoret:

’Kan ikke divisjonen forandre fremmøtetiden for Feltbataljon II? Kan ikke denne bataljonen komme noen dager før eller etter 20 januar? Det er ikke vanskelig å ordne dette, da Regimentet enda ikke har sendt ut innkallelsesordrene.'

Nei. Divisjonen kunne ikke gå med på noen forandring.

’Men det kommer til å gå ut over materiellet, ikke minst våpnene. Et er umulig å levere inn skikkelig samtidig med at en annen bataljon tar i mot. Det er jo vinter og mørkt døgnet rundt. Det blir bare rot!’

’Sludder’. sa Divisjonen ’Det er ingen sak å levere inn og ut på samme dag. Det er ikke mulig å gjøre noen forandring. Dessuten blir ikke Feltbataljon I så lenge på moen. Den skal jo dimittere, så den reiser samme dag som den kommer!’

’Hva var det De sa?’

’Major Omdals bataljon skal levere inn straks den kommer. Og det må gå fort! For de damperne bataljonen kom med fra Finmarken skal ta med de dimitterte mannskapene ut fjorden og dampere er kostbare! De kan ikke ligge og vente i det uendelige!’

’Ja, men herregud! Innleveringen! Vi kan da ikke hive alt i en haug!’

’Divisjonen har gitt sin ordre!’

Og resultatet av denne ordren ble som man kan tenke seg. Mens Feltbataljon I satt og gned den verste skitten av klær og våpen, kom 800 sivilister rennende og skrålende om å få bukser, trøyer og gevær.

Nede ved kaia i Bjerkvik lå dampere og ulte og ba folket rappe seg.

Rundt omkring var det stappmørkt, og på moen hadde vi bare paraffinlamper å hjelpe oss med, da Elvegårdsmoen ikke hadde elektrisk lys.

Hvorledes vi greidde det?

Vi greidde det ikke. I allfall ikke på noen anstendig måte.

Da jo fart var dagens løsen, stillet vi bataljonene overfor hverandre og lot den uttjente bataljonens kompanier overlevere alle sine våpen til den andre bataljonens ditto.

’Vær så god, min herre!’

Når det var gjort, løp den glade giver av gårde for å komme tidsnok til båten, mends han som fikk gaven gikk inn på et brakkerom for å se etter hvor mye rust det var i julepakken.

Jeg kom inn på saken i en skrivelse av 31 januar 1940 til Divisjonen:

’Jeg ønsker til slutt å tilføye, at det er bydende nødvendig å få 2-3 dager til vask og opprydding på Elvegårdsmoen hvor Feltbataljon I leverte inn samme dag som Feltbataljon II tok i mot i løpet av ganske få timer. Regimentet må se å få orden på materiellet.’

Som det sees høstet jeg ingen glede av mitt forsøk på å få ordnede forhold på regimentets materiell. Og heller ikke senere ble jeg populær under mine forsøk på å skape orden.

Med dette forholder det seg slik:

Feltbataljon II’s sjef, major Hyldmo, hadde som nevnt mottatt upussede våpen fra Feltbataljon I, som hadde vært inne i 3 måneder.

Major Hyldmo ble med sin bataljon beordret til divisjonens vinterøvelser i Bardu, hvor jeg besøkte dem uken før 9 april. Bataljonen var snart ferdig med sin tjeneste. Den skulle, etter divisjonens plan, marsjere fra Bardu, såvidt erindres den 8 april, og nå Elvegårdsmoen i fotmarsj. Men da den derved ville få snau tid til innleveringen, prøvde jeg å få starten skutt frem et par dager, så bataljonen kunne foreta en anstendig innlevering, med puss og vask. Hertil trengtes flere dager.

Men denne min plan ble i visse kretser opptatt i den verste mening: ’Oberst Sundlo ville hatt major Hyldmos bataljon tilbake til Elvegårdsmoen så i tide, at tyskerne kunne få tak i den. Men han fikk heldigvis ikke virkeliggjort denne skumle tanken.’

Vinteren 1939/40 kunne ikke en eneste av mitt regiments feltbataljoner disponeres til Narviks forsvar. Den ene, nr I, gjorde jo tjeneste i Finmark, mens den andre, nr II, var bestemt til å delta i divisjonens fellesøvelser i Bardu.

Det måtte altså skaffes tropper annet steds fra, og således kom da 12 januar 1940 en bataljon fra Steinkjer. Det var Feltbataljon I av Infanteriregiment nr 13, sjef major Spjeldnes.

Likeover nyttår1940 kom det forresten også andre tropper til Narvik, nemlig et maskinkanonbatteri (luftvernbatteri) på fire kanoner kaliber 3 cm.

Og dette batteriet gjorde oppsikti byen.

’Kanoner som skyter rett opp i luften? Det har vi aldri sett før’, sa folk. Det hadde da ikke jeg heller.

Sammen med landvernspionerene som bygde blokkhus og et forpleiningskompani som greidde med maten satte bataljon- og artilleribetjening sitt preg på byen. Det så rent krigersk ut i Narvik. Rett som det var kunne man treffe på folk i uniform.

Det sier seg selv at det ikke var lett å finne husly i en liten by til alle disse militæravdelingene. Men det gikk da. Det var verre med trønderbataljonens ca 120 hester.

Hvor i all verden skulle jeg gjøre av dem? Det fantes jo nesten ikke stallrom i byen og var det noen, så var det å frykte at de var for små. De svære hestene fra Inn-Trøndelag ville neppe komme inn i dem. Det var for lavt under taket.

Så husket jeg på min venn disponent Hoel: Malmbolaget! Malmbolaget greier alt!

Og det gjorde de da også, for det var ikke nei i Malmbolagets munn.

’Hvor mange hester er det?’ spurte Hoel.

Han fikk det nøyaktige antallet.

’Selvfølgelig skal vi skaffe stallrom! Men vi trenger jo noen få dager til innredningen!’

Og så ble Bolagets tallrike og dyktige arbeidsfolk satt i sving. Og da bataljonen kom, stod det fullt ferdige spilltau og ventet på hver eneste hest. Bolaget hadde innredet en maskinhall og en låve til staller. Det var halmrom og høyrom og innlagt vann. Alt i orden.

Den svære millionbedriften hadde atter vist sin evne til å løse en oppgave dyktig og fremfor alt: raskt.

Så kom en av de første aprildagene 1940 panserskipene ”Norge” og ”Eidsvoll” til Narvik. Sjefene, kommandørkapteinene Askim og Willoch, oppsøkte meg lørdag 6 april og meldte sin ankomst.

Det var andre greier enn kanonen som stod på jernbanevognen.

Jeg ga da også uttrykk for min begeistring overfor de to herrer og ble slett ikke pessimistisk fordi om hr. Askim sa:

’Båtene våre gjør dårlig fart. Men kanonene er jo gode. Det beste ville vært å ta kanonene ut og sette dem i batteri på land. Men foreløbig får vi legge oss som flytende batteri et sted.’

’Jaja’ sa jeg. ’Det overlater jeg fullstendig til Dem. Fartøyene står jo ikke under min kommando, men hører under marinen.’

’Riktig’ sa hr. Askim ’Vi skal bare samarbeide med Dem.’

I de årene jeg hadde vært i Narvik hadde jeg hatt god anledning til å tenke over, på hvilken måte jeg burde legge forsvaret an, og var kommet til den oppfatning at hovedstyrken av infanteriet ikke måtte legges på byens vestside. Altså ikke på Framnes-ryggen og videre utover på den kanten. ’Det første en fiende vil gjøre’, sa jeg til meg selv, ’er jo å sende et hagl av granater mot skråningen fra Framnesryggen og nedover til sjøen, ja mot hele den vestlige del av Narvikhalvøya. Ingen bataljon ville kunne eksistere lenge i et slikt stålregn. Den ville bli tilintetgjort uten å kunne gjøre minste nytte for seg, og derfor må ikke bataljonen ligge der!’

Ut fra dette ressonementet mente jeg erfor at bataljonen måtte ligge på byens østside og oppe i høyden. Den ville fra en stilling i høyden kunne beherske Narvik og hele halvøya og gjøre det meget ubehagelig for en fiende å oppholde seg i byen.

Det ville dessuten være vanskelig å omgå bataljonen hvis den lå i høyden på byens østside, og skulle situasjonen bli vanskelig, kunne den trekke seg tilbake innover i fjellet.

Skulle derimot bataljonen bli disponert på vestsiden, ville den bli låst fast i Framnesområdet, og ville vanskelig kunne disponeres mot andre deler av Narvik-halvøya.

En naturlig følge av at bataljonen stod i byens østkant var, at også den 7,5 cm kanonen ble plassert på østsiden. Den kunne jo ikke stå foran infanteriet. Og det samme gjaldt luftvernbatteriet.

Jeg hadde derfor bestemt meg for å plassere kanonen i området ved jernbanestasjonen. Derfra kunne den visstnok ikke skyte mot fjorden. Men dette var av uvesentlig betydning, da den allikevel ikke kunne utrette noe større mot en flåte. Viktigere var det, at den stod slik til at den kunne delta i kamper i byområdet.

Dette mitt syn på planleggingen av forsvaret var blitt godtatt av mine to første divisjonssjefer, generalmajor Harald Johannesen og generalmajor Carl Erichsen. Men generalmajor Carl Fleischer ville ha det anderledes. Han ville ha forsvaret lagt på byens vestside. Derfor ga han meg også høsten 1939 ordre om å bygge en stilling for et kompani på Framnesryggen. Og derfor ble kanonen ikke satt i stilling ved jernbanestasjonen, men på spissen av Framnesodden, ytterst ut mot Ofotfjorden.

Den 13 januar 1940 kom Feltbataljon I av IR 13, og jeg var i havna og tok i mot dem.

Det var jo karene fra mitt ’hjemmeregiment’ som kom. Det regimentet som rekrutterte soldater også fra min fars bygd Skogn ved Levanger, og som jeg hadde tjenestegjort ved gjennom 15 år som løytnant og kaptein.

Visst var det mitt regiment!

Der kom sjefen, min gamle venn major Sverre Spjeldnes. Der kom mitraljøsesjefen, spreke kaptein Brønstad, som en gang for mange år siden - da han var liten gutt - var kommet til meg på Steinkjersannan og hadde spurt om han burde gå inn på Krigsskolen og bli offiser.

’Visst bør du det!’ sa jeg.

Og Brønstad gikk inn! Akkurat som jeg trodde jo også han, at Norge mente det alvorlig med snakket om gjenreisningen av forsvaret.

Men så gikk bataljonen i land og satte sving på byens gater. For det er flotte karer disse guttene fra Inn-Trøndelag, Fosen og Namdal.

De hadde imidlertid noen farlige konkurrenter, og det var hestene, for aldri har det vært så mye fine gamper i Narvik by som denne dag. Jeg lyver ikke, når jeg sier det. For gamle oberst Feiring i Kavaleriet fortalte meg en gang, at hestene i Trøndelag var bedre enn hestene i Sør-Norge.

Da jeg hadde fått studert major Spjeldnes litt nærmere, så jeg at han gikk med høyre armen i bind.

’Da vi hadde oppsetning i Steinkjer, datt jeg på holka og brakk den’ sa han som svar på mitt spørsmål.’ Men den hindrer meg ikke noe, og forresten er den snart bra igjen.’

Bataljonen ble ikke liggende lenge i Narvik. Det var jo ikke mulig å drive skikkelige øvelser der. Så den flyttet inn til Elvegårdsmoen den 3 februar 1940.

Herom skriver soldat Svein Juul i sin dagbok under 3 februar:

’Flyttet til Elvegårdsmoen’.

Dagboken var ett av de dokumenter som det ofte ble henvist til under behandlingen av min sak (Eidsivating Militære Lagmannsrett april/mai 1947).

Både majoren og jeg gledet oss over den utmerkede utdannelse bataljonen nå ville få.

Men vi gledet oss for tidlig.

Vi tok ikke i beregningen at det ble en forferdelig snevinter og at det hverken var elektrisk lys eller innlagt vann.

I alle de syv år jeg hadde vært regimentssjef hadde jeg mast på å få innlagt elektrisk lys og frostfri vannledning. I hver eneste ekserserrapport. og ofte om vinteren også, hadde jeg skrevet om dette, og jeg syntes jeg hadde skrevet godt.

Men det gode var altså ikke godt nok. Det ble først elektrisk lys, da tyskerne hadde overtatt ekserserplassen. For de sa:

’Dette går ikke an! Her skal det være elektrisk lys! Begynn å bygg!’

Men det var etter stakkars Spjeldnes’ tid. Han måtte klare seg med paraffinlamper som var få og skrale. De ga så lite lys at det ble vanskelig selv med kortspillet.

’Æ kainn bætterdø itje sjå forskjell på hjært og spar’ sa de borte i brakkene om kvelden.

Så var det vasskjøringen:

Det var et ork. Det skal mye vann hver dag til 800 mann og 120 hester.

Og så var det snemåkingen:

Det var alle tiders snemåking! Det lavet ned i dager og uker og det stormfauk. Riksvegen Narvik-Bjerkvik ble holdt oppe av Vegvesenets motorploger, men den en kilometer lange biten fra riksvegen og opp til moen måtte spaes opp, for der gikk det ingen motorplog. Og så ble det spadd på harde livet. For føyk vegen igjen, kom ikke proviantbilene frem. Og da skulle du ha takk! For da ville bataljonen hverken få mat eller kaffe.

Så karene hang i for å berge livet. Det ble snekanter på både 4 og 5 meter, men det brydde ikke sneværet seg om. Det bare drev på med storm og snefokk for liksom å prøve om Innherradskaran, Namdalingan og Fosingan var så seige som de hadde ord for.

Og det var de. For vegen ble alltid holdt åpen.

Den 17 februar fikk jeg fra Divisjonen dette telegram:

’Den alminnelige situasjonen spent og uklar stopp Før over ett kompani og en mitraljøsetropp til Narvik stopp Beredskap for kuppforsøk uansett nasjonalitet.’

Jeg ga derfor straks major Spjeldnes ordre til å sende en garnison til Narvik, og dagen etter kom kaptein Langlo med 2. Kompani og en mitraljøsetropp fra bataljonens mitraljøsekompani.

Om dette skriver soldat Svein Juul i sin dagbok for 19 februar:

’Reiste til Narvik og bor i ’Folkets Hus’. Har fått utlevert 120 skarpe skudd. Vi ligger i beredskap for Narvik by.’

Jeg likte kaptein Langlo som jeg hadde kjent i mange år og jeg forklarte ham situasjonen:

’De skal med Deres styrke overta sikringen av byen. De skal sørge for besetning i begge blokkhusene og dessuten skal De legge en postering nede ved kaia, altså midt mellom Framnes og Fagernes. Det er jo 3 km mellom blokkhusene på disse stedene og det er for langt. Vi må ha en postering i mellom.’

Posteringen ble anbragt i den såkalte ’Speiderheimen’ og avstanden derfra til blokkhusene i øst- og vesthavna var til begge kanter ca 1500 meter.

•

Før jeg går over til å snakke litt om avdelingsøvelser, vil jeg gjøre oppmerksom på at mange som leser disse linjer gjør seg skyldige i en stor misforståelse. De tror at en ’Feltbataljon’ er en bataljon som er skikket til å gå ut i krig. Men intet er mere feilaktig.

Jeg skal bare ta for meg Feltbataljon I av IR 13:

Sjefen, major Spjeldnes, hadde vært fastlønnet offiser, men fra 1930 stod han i overtallig stilling. Han hadde deltatt i kurser og øvelser som for reserveoffiserer bestemt, men savnet den treningen som bare den fastlønnede offiser får. Da han kom til Narvik, gikk han – som tidligere nevnt –med høyre arm i bind, og selv om han ikke brydde seg noe om det, er det klart at en brukket arm ikke egentlig er av de ting som anses for en fordel, når en offiser skal lede sine menn i strid.

Av hans kapteiner var de fleste ulønnede og hadde ikke vært inne på år og dag. Således fortalte kaptein Sverre Dalsve at han ikke hadde vært inne på 12 år, da han nå ble mobilisert.

Men kan det bli ’Feltbataljon’ når befalet ikke får øvelse?

Nei, naturligvis ikke.

Det fastlønnede befal er jo en armes ryggrad og blir ryggraden knekket, er det ikke noe mere. De som ville forsvaret til livs tok derfor sikte på å fjerne det fastlønnede befal, og oppnådde strålende resultater. Til slutt hadde den norske hær ikke flere fastlønnede offiserer enn det var funksjonærer ved Vinmonopolet.

’Det er ikke mulig!’ sier De.

Joda. Det er nettopp det det er. De skal huske på at de faste offiserene ble tilbudt opp til 90 % av sin gasje, om de ville søke avskjed.

90%!

Er det noe rart at folk tok avskjed og trakk seg tilbake til en sivil stilling, når dse som lommepenger kunne rasle med 90% av sin militære gasje og praktisk talt uten å behøve å bestille noe som offiser?

Den offiser som ikke tok avskjed måtte være ganske meget interessert i sitt lands forsvar. Men de andre de sa:

Hvorfor tar dere ikke avskjed? Dere vil jo tjene på de økonomisk og det er det som er hovedsaken. For dere innbiller dere vel ikke at noen vil takke dere fordi dere fortsetter? Slikt er bare dumt!’

De var fremsynte menn, disse kameratene. Det var dumt å bli stående.

For da det store sammenbruddet kom, var det de forsvarsinteresserte, disse som hadde trukket lasset og gjort sitt beste, som fikk skylden for skandalen.

Det forsvarsfiendtlige folk, den sovende norske statsledelsen og nitti-prosent-karene slapp alle fri.

Hva nå angår de menige ved major Spjeldnes’ bataljon, så hadde de fleste av dem neppe mer enn 48 dagers tjeneste, og det for mange år siden. Stortingets vedtak om 84 dagers rekruttskole for infanteriet var blitt sabotert av Stortinget gjennom mange år. Husker jeg ikke feil, hadde vi 40 dagers rekruttskole til og med 1935. Så ble tjenestetiden forlenget litt hvert år, til vi i 1938 eller 1939 fikk 84 dager.

Men heller ikke disse av Stortingert fastsatte dager fikk vi lettvint.

Det ble fra visse hold kjempet forbitret mot en forlengelse av rekruttskolen, og det må bl a ikke gå i glemmeboken at statsminister Nygaardsvold en gang gjorde kabinettspørsmål på at årets rekrutter ikke skulle få de 84 dagene vernepliktsloven bestemte at de skulle ha.

’De e itj pæng i kassa!’ sa hr. statsministeren.’De får grei dokk med 48 daga!’

Men imidlertid kom nå major Spjeldnes nordover med sin ’Feltbataljon’ og han gjorde sitt beste for å sette skikk på karene ved flittig øving i kompani og bataljon.

Han skal ha ros for sitt strev, major Spjeldnes. Han var stadig på farten.

I Narvik gjennomførte han således med sin bataljon en øvelse som tok sikte på forsvar av byen mot en fiende som antokes å ville gjøre landgang på byens vest- og sydside. Og da bataljonen var flyttet til Elvegårdsmoen, ga jeg ham en dag, som taktisk forutsetning, at en angriper var kommet inn fjorden og gått i land på Øyjord. Derfra var han nå under fremrykking mot Elvegårdsmoen. Majoren fikk til oppgave å kaste fienden tilbake på sjøen.

Han løste begge disse oppgavene raskt og greit og med godt taktisk skjønn.

Som det vil erindres ble det 18 januar, under kommando av kaptein Langlo, sendt et kompani og en mitraljøsetropp som garnison til Narvik. Det var divisjonen som hadde bestemt dette.

Etter min mening var det ytterst uheldig å rive opp bataljonen på den måten. Det vil enhver forstå som har ledet den taktiske utdannelsen av en militær avdeling. Bataljonen mistet jo et kompani og mitraljøsekompaniet mistet en tropp, og derved ville det bli svært vanskelig for major Spjeldnes å samarbeide bataljonen.

Hertil kom at det var unødvendig å rive opp bataljonen. Ved Nord-Hålogalands IR 15 var det folk nok å ta av, så jeg foreslo for divisjonen at vaktstyrken i Narvik ikke skulle tas fra Trøndelagsbataljonen på Elvegårdsmoen, men fra IR 15, hvis distrikt jo også omfattet Narvik. Til vaktstyrken kunne, med andre ord, innkalles lokalkjente folk.

Men divisjonen ville ikke gå med på dette.

Jeg begynte nå å spekulere på, hvem det var som hadde ansvaret i Narvik. Var det jeg, eller var det divisjonen, eller noen enda høyere?

Jeg hadde forlangt kystbefestninmger ute i fjorden. Resultat: 0

Jeg hadde sagt det ville være umulig å forsvare Narvik mot en flåte, hvis jeg ikke hadde andre hjelpemidler enn de som pr i dag var stillet til min disposisjon. Resultatet av denne fremstillingen: 0

De høyeste myndigheter vendte det døve øret til. Jeg fikk ingen batterier, ingen miner, ingenting. Hvis enda de høyeste myndigheter hadde bestemt seg for å erklære Narvik for ’Åpen By’ og gitt ordre om at den ikke skulle forsvares – så ville det vært logikk i det de gjorde. Men de lot bare all ting drive.

Jeg hadde sagt at styrkene i Narvik måtte føre forsvaret i byens østkant. Ikke på vestkanten. Divisjonens avgjørelse var, at forsvaret skulle ligge på vestkanten, hvor jeg fikk ordre om å innrede stillinger for et kompani.

Jeg hadde foreslått at byens forsvar skulle styrkes ved at det til Narvik ble innkalt styrker fra mitt eget regiment, regiment nr 15, slik at major Spjeldnes kunne ha sin bataljon samlet og derved få den utdannet på en forsvarlig måte. Dessuten ønsket jeg, av taktiske grunner, å ha bataljonen i Bjerkvik-området som var langt viktigere for Nord-Norges forsvar enn Narvik.

Divisjonen sa pr omgående ’NEI’ også til dette forslaget.

Så nå satt jeg og lurte på situasjonen. Hvis divisjonen – eller enda høyere myndighet – ikke tar hensyn til mine forslag, men tvert i mot gir meg ordre til å gjøre ting jeg finner uriktige, hvem har så ansvaret hvis det går galt?

Det var dette jeg nå begynte å gruble på.

Major Spjeldnes ble altså nødt til å sende til Narvik ett av sine tre geværkompanier og en tropp fra mitraljøsekompaniet. Bataljonen ble med andre ord svekket med en tredjedel av sin styrke.

Imidlertid ordnet jeg det slik, at han slapp å sende fra seg noen av mitraljøsene sine. For de mitraljøsene kaptein Langlo fikk med seg var fra 15. Regiments beholdninger på Elvegårdsmoen.

Jeg besluttet meg nemlig til å sette meg ut over divisjonens ordre om mitraljøser fra Trønderbataljonen, da mitt eget regiment hadde mer enn nok mitraljøser til sin egen krigsoppsetting. Jeg syntes det var meningsløst å ribbe major Spjeldnes for mitraljøser han hadde fraktet med seg opp fra Steinkjer, og som han trengte så godt selv. Jeg ga derfor ordre til å levere ut til kaptein Langlo fra 15. Regiments våpenbeholdning alle de mitraljøser og all den ammunisjon han hadde bruk for.

Våpenutstyret ved IR 15 var jo helt utmerket. Det var overflod av mitraljøser og ammunisjonen var rikelig og av beste sort.

Vi hadde de siste månedene av 1939 vært travelt opptatt med å skifte ut ammunisjon av gammel modell og gamle årganger med ammunisjon av siste og beste type. Således hadde vi høsten 1939 ekspedert ganske meget ammunisjon sydover til ombytting i bedre merker.

Men også dette ble søkt anvendt i baktalingens tjeneste. En eller annen sannhetssøker hadde nemlig fått rede på at regimentet høsten 1939 hadde skipet massevis av ammunisjonskasser til Syd-Norge. Og heseblesende kom han løpende til retten med sin viten:

’Oberst Sundlo sendte høsten 1939 en masse ammunisjon vekk fra Elvegårdsmoen for at soldatene skulle stå uten patroner, når tyskerne kom!’

Da kaptein Langlo var kommet til Narvi, gikk han straks i gang med å få orden på bevoktningen som kom til å se slik ut:

1.Ett blokkhus på Fagernes

2.Ett blokkhus på Framnes

Hvert av blokkhusene hadde en besetning på 6-8 mann som ordnet seg i tre avløsninger og som ble avløst av kompaniet, etter 1 a 2 døgn. Bevepning i hvert blokkhus: 1 mitraljøse og 1 maskingevær. Dessuten hadde karene sine karabiner.

3.En postering ved kaia (Speiderheimen) på ca 20 mann med karabiner og dessuten 3 maskingevær.

5. En utsiktspost på Skistua langt oppe i fjellet, hvorfra det er utsikt over hele Ofotfjorden med Lofotfjellene langt i det fjerne.

En dag kom kaptein Langlo opp på kontoret og rapporterte:

’Nå er alt i orden, oberst!’

Og så gikk vi på inspeksjon:

Først til Framnes. Der lå blokkhuset helt ute på spissen og nede i sjøkanten, bak en diger stein. Blokkhuset skulle, i seg selv – i følge divisjonen – kunne tåle skudd fra 15 cm skyts, og nå lå det altså delvis dekket bak en stein som veiet et tonn. Så her burde det være dekning nok. Men det viste seg at vi tok feil. Det ble under åstedsbefaring høsten 1946 opplyst av en ingeniørunderoffiser, at en engelsk jager som løp inn i havna i aprildagene 1940 hadde oppdaget blokkhuset og skutt hele herligheten i smadder. Slik er altså våre tiders sprengstoff.

Ved posteringen med det flotte navnet ’Speiderheimen’ var det ikke mye å se. I allfall var det ikke noe blokkhus der. Det hadde det ikke vært penger til. Derimot hadde divisjonen hatt tid til å gå i gang med bygging av et blokkhus ved Norddalsbroen på Ofotbanen, ca 3 mil øst for Narvik og oppe på fjellet.

Divisjonen ville naturligvis treffe sine forholdsregler mot sabotasjehandlinger som tok sikte på å stanse malmtrafikken ned til Narvik, og Norddalsbroen var banens mest sårbare punkt. Men dette blokkhuset var naturligvis uten betydning for avverging av angrep som kom inn Ofotfjorden. Til avverging av et slikt angrep var det bare bygget to blokkhus: Blokkhuset på Framnes og blokkhuset på Fagernes.

Da det ikke var noe blokkhus ved ’Speiderheimen’ fant posteringens folk frem noen sementblokker og noe gammelt jernskrammel til å gjemme seg bak.

’Ikke rare dekningen her’ sa Langlo.

Og det hadde han rett i.

Men på Fagernes var det et blokkhus. Med skyteskår og piggtråd. Riktig et bra støttepunkt i forsvaret av Narvik.

Og kapteinen forklarte:

’Her fra Fagernes kan mitraljøsene våre sope hele havna til bortimot Framnes, og Framnesblokkhusets mitraljøser rekker nesten hit. Så når ’Speiderheim’-posteringen skyter nord-syd, altså tvers over skuddretninmgen fra blokkhusene, skulle det se ut som om havna er bestrøket godt nok.

Oppe i ’Folkets Hus’ lå kompanireserven med telefonsentral.

’Herfra kan vi ringe til alle postene’ sa Langlo. ’Og gjennom bytelefonen kan man ringe til kompanisentralen. Obersten kan altså fra regimentskontoret komme i forbindelse med blokkhusene, hvis obersten vil.’

’Men hvordan har De innrettet Dem med befalet?’

’Det er alltid en befalingsmann til stede i ’Folkets Hus’ og på ’Speiderheimen’.

Det lot altså til at kaptein Langlo hadde innrettet seg praktisk.

’Men hvis det nå blir alarm? Hvor lang tid vil det ta, før reserven når ut i stillingene?’

’8 minutter!’

’Aldri i verden!’ sa jeg. ’8 minutter! Det er jo to kilometer til Fagernes!’

’Obersten kan jo prøve!’ sa Langlo.

Og så prøvde jeg:

’Kaptein Langlo! Det er kommet melding om fiendtlige fartøyer på full fart inn fjorden. Stillingene skal besettes med krigsstyrke! Kompaniet rykker ut!’

Så tittet jeg på klokken.

Det ble et rabalder i alle retninger! Og så dukket plutselig to lastebiler opp. Den ene kjørte stappfull gjennom byen mot Framnes, mens den andre – også stappfull – suste nedover mot Fagernes.

’Har De biler, Langlo?’

’Jada. To stykker. Vi kan jo ikke gå den lange vegen!’

Straks etter ringte telefonen:

’Styrken fremme på sin plass!’

Da var det gått 5 minutter!

Mens den ene halvparten av kaptein Langlos styrker hadde vakt, drev eksersis eller skjøt med skarpt på Narvik Skytterlags bane, tok den andre halvparten av seg trøya og gravet skyttergraver på Framnes-ryggen. Det gjaldt om å bli ferdig med denne forsvarsstillingen som divisjonen endelig ville ha på byens vestkant.

Trønderfolket likte nok denne gravingen. De kunne banke og slå, banne og spytte i full frihet, så det gikk sport i arbeidet som gikk unna som en røyk.

I mars var stillingen ferdig.

Men da hadde nok mange halvflasker fra Narvik Brennevinssamlag skiftet eier, for karene veddet ustanselig. De veddet visst om hvem som kunne legge den største ladningen. For en dag jeg gikk i all fredelighet på ski nede i sjøkanten ved foten av Framnes-skråningen, hendte følgende:

Det ble ropt ’Varsko her!’ oppe i haugen, merkelig nok. Karene hadde vel sett meg, for ellers pleide de ikke å varsle. Det slang jo bare en eller annen elendig sivilist forbi på ’Galapagos’ (klengenavn på vegen langs vestsiden av Framnes-høyden). Og sivilister behøvde man ikke å bry seg større om.

Men med obersten var det jo en annen sak. Så de brølte: ’Varsko her!’

Mange ganger.

Og så lang pause.

Dermed smalt det! En diger smell! En ovdiger smell, som det visst nå heter på det norske språket! Stein og jord føyk himmelhøyt og langt oppe i det blå skjente stein og datt i sjøen med et plask.

Det var et langt skudd. Sannelig var det ikke det. Og det stod nok store interesser bak. For i stillheten bak drønnet hørte jeg en triumferende stemme oppe i bakken:

’Såg du den du, Kresjan! Der strauk bætterdø halvflaska di!’

Luftvernbatteriets (maskinkanonbatteriets) sjef het kaptein Kleppe og da batteriet kom til Narvik, var det spørsmål om hvor det burde plasseres.

Det kunne være tale om flere steder bl a øst i byen, men da batteriet ikke kunne være uten infanterisikring, ble det til at at jeg lot det gå i stilling på sydskråningen av Framnes-ryggen. Det ville da kunne støtte sig til infanteristillingen i nord og blokkhuset i syd.

Kaptein Kleppe gikk straks i gang med å grave standplasser for kanoner, bygge snøvoller rundt dem for å skjule dem og å innrede stillinger for batteriets egne dekningsmitraljøser på noen hauger like i nærheten. Alt så meget riktig og bra ut.

Kaptein Kleppe var så interessert i å gjøre alt så bra som mulig, at han en dag oppsøkte meg og ba om tillatelse til å skyte med skarpt ut over fjorden.

’Med skarpt?’

’Ja, oberst. Batteriet har ikke skutt med skarpt enda’

’Har dere ikke skutt med skarpt enda?’

’Det er som obersten hører. Vi har ikke løsnet skudd!’

Jeg kunne jo ikke bruke et batteri som ikke hadde løsnet skudd, så jeg skrev til divisjonen og anbefalte planen. Var det noe i vegen for at kaptein Kleppe brukte en del av sin skarpe ammunisjon til øvelsesskyting ut over fjorden?

Jo, det var det en masse i vegen for, svarte divisjonen. Blandt annet fartøyene som trafikkerte fjorden. Vi kunne ikke skyte, uten først å å stanse all trafikk, og det gikk jo ikke an.

Jeg gikk ut i batteristillingen til kaptein Kleppe og fortalte ham det bedrøvelige resultatet. Og vi ble stående og tenke mange tanker, mens vi så ut over den mange mil lange Ofotfjorden hvor det ikke kunne sees et liv.

Så fikk jeg en ide:

’Kan De ikke skyte mot et høyt fjell? Det blir naturligvis ikke som mot fly, men det er da noe!’

Jo – kaptein Kleppe mente det ville være adskillig øvelse i å skyte mot toppen av et fjell.

Og så arrangerte vi det.

Den dagen major Spjeldnes hadde sin bataljonsøvelse frem mot Øyjord, hadde han fått lånt halve luftvernbatteriet, altså to kanoner. De andre ble stående i stillingen på Framnes-ryggen.

Da et luftvernbatteris oppgave jo er å stå i stilling for å verne viktige områder mot flyangrep, plasserte majoren halvbatteriet på Elvegårdsmoen. Og mens det stod der, skjøt det øvelsesskyting med skarpt mot Meby-fjellet som ligger like innpå plassen.

Alt gikk fint. Kaptein Kleppe var fornøyd. Og divisjonen hadde ikke noe den skulle sagt. For, klok av skade hadde jeg ikke spurt den om tillatelse til å ta de to kanonene ut av stillingen på Framnes-ryggen og transportere dem til Elvegårdsmoen. For jeg visste det ville bli ’nei’.

En dag inspiserte jeg luftvernbatteriets kvarter. Det var trangt om plassen, men en mønstergyldig orden over alt, og det sa jeg til kaptein Kleppe.

På denne måten kom vi til å snakke om orden og renhold, og så sa kapteinen:

’Det er en ting jeg vil nevne for obersten, og det er, at det er så vanskelig å holde kanonene rene. De ruster så lett. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.’

Her var altså et problem og skam å si så fløy mine tanker straks til disponent Hoel og Malmbolaget. Jeg oppsøkte ham samme dag.

’Hva skal vi gjøre?’ sa jeg. ’Vet du noen råd?’

’Selvfølgelig!’ sa Hoel. ’Det er den letteste sak av verden. Batteriet har fire kanoner, ikke sant? Så lenge det ikke er krig, må det greie seg med to av dem i stillingen på Framnes-ryggen. De to andre kan kaptein Kleppe kjøre ned på maskinverkstedet hos oss, så skal vi smøre og stelle dem!’

Og dette ble gjort.

Slik gikk det til at senere alltid to av batteriets kanoner stod på maskinverkstedet til doktorering. Det ble slutt på rusten. Malmbolaget sørget for det. Det velsignede Malmbolaget!

Hva angår skyting med håndvåpen og automatvåpen, så ble all denne skytinge avviklet på Narvik Skytterlags bane for alle de avdelingene som lå i Narvik. Skytterlaget var meget forståelsesfullt og hjelpsomt. På første henvendelse stillet de banen til disposisjon.

Det er kanskje noen som har interesse av å høre, hva landvernspionerene holdt på med?

De bygget blokkhus. De gjorde mere enn å holde på med anleggene på Fagernes og Framnes. De arbeidet også på sydsiden av havna, på Ankenes-siden, like ved kirken. Dessuten med anlegg i sjøkanten på byens vest- og nordside: Kvitvik, Lillevik, Vassvik og Taraldvik. Pionerene hadde nok å gjøre. Men de eneste anleggene de ble ferdige med var blokkhusene på Fagernes og Framnes. Og så blokkhuset ved Norddalsbroen.

Jeg holdt på å glemme kanonen. Narviks kanon. Den stod ute på Framnes-odden.

Den hadde det bare bra. Stille og rolig, når unntatt et par ganger da den ble kjørt opp til Sildvik for å drive øvelsesskyting mot berget på den andre siden av Rombaksbotten. Kanonbetjeningen fikk derimot ikke anledning til å prøve noen skudd ut over fjorden, der hvor i tilfelle angrepet ville komme. Det gjaldt jo for denne kanonen som for luftvernbatteriet: Krigsmessig skyting ut over fjorden kunne divisjonen ikke tillate, da skytingen ville komme til å virke hemmende på skipstrafikken.

Slik forberedte vi oss altså til 9 april.

•

På regimentskontoret begynte alltid dagen med at kommandøren ved den 7,5 cm kanoen (’panserkanonen’) møtte opp og meldte av: ’Alt i orden ved panserkanonen!’

Dette var fast takst.

Hver morgen kom han, og hver morgen fikk jeg vite at kanonen stod der den skulle stå: Med munningen ut mot Ofotfjorden, ammunisjonskassen på plass og alle mann til stede og våkne.

Også kaptein Langlo gikk ut fra at det måtte stadig kontroll til, så hans inspeksjonshavende inspiserte blokkhusene to ganger i døgnet.

Jeg stolte fullt og helt på kaptein Langlo. Men det er så rart med det. Kanskje jeg var nervøs. I allfall hadde min adjudant, kaptein Hjalmar Eriksen, ordre om to ganger i uken å inspisere alle poster i Narvik, også utkiksposten oppe på Skistua. Han tok seg også hver uke en tur til blokkhuset ved Norddalsbrua.

Og så inspiserte jeg selv, av og til om formiddagen, av og til om kvelden, som regel på hverdager men noen ganger også om søndagen.

Jeg oppdaget ikke en eneste gang at vaktene ikke var på plass.

Den 7 mars 1940 fikk Narvik besøk av divisjonssjefen, generalmajor Carl Fleischer, og vi gikk straks av gårde for å se på Framnesryggen, hvor stillingen for et kompani nå var nesten ferdig.

’Men her ser det jo ganske bra ut!’ sa divisjonssjefen. Han var tilfreds fordi han hadde fått sitt ønske oppfylt. Her skulle et kompani gå i stilling, når fienden kom. Og ingen – heller ikke divisjonssjefen – ventet angrep fra andre kanter, enn fra vest.

Til Sverige var jo forholdet det aller beste. Når fienden forsøkte seg i Narvik, skulle altså stillingen besettes. Hva hadde vi den ellers for?

Kaptein Kleppe hadde i anledning dagen fire velpussede kanoner i stilling og fikk ros for sine anordninger.

’Her står batteriet bra!’ sa divisjonssjefen ’men maskeringen kunne vært litt bedre’.

’Det er ikke så greit å maskere et batteri som står ute på et jorde midt på vinteren’ sa kaptein Kleppe ’Vi har jo ingen hjelpemidler. Vi kan ikke gjøre annet enn å stable opp snevoller.’

’Nei,nei’ sa generalen ’Jeg kan så godt forstå det. Men De må prøve å forbedre maskeringen. For øvrig har jeg intet å bemerke.’

Altså, også batteriet stod der divisjonssjefen mente det burde stå. På Framnesryggen.

Da vi kom til ’panserkanonen’ som stod praktisk talt i forlengelsen av Framnesryggen og like i sjøkanten, ble generalen og jeg stående og diskutere spørsmålet om den stod riktig.

For ikke å bli sett mot himmelen eller lys bakgrunn, var jernbanevognen med kanonen kjørt så langt frem at kanonen – sett fra vest – stod fremfor en liten haug. Generalen likte ikke denne haugen.

’Hvis en fiendtlig granat slår ned i haugen, vil den ta hele kanonbetjeningen!’

’Jeg er enig’ sa jeg ’Men hvor skal vi sette den?’

Generalen studerte omgivelsene. Det var ikke mange plasser å velge mellom, da kanonen ikke kunne tas løs fra jernbanevognen.

’Den står best, der den står’ avgjorde divisjonssjefen til slutt.

Altså, også ’panserkanonen’ stod der divisjonen ville ha den: I vestkanten av Narvik-halvøya, bare få hundrede meter innenfor blokkhuset på Framnes.

Vi gikk deretter til blokkhusene og generalen var fornøyet, i det han – i sin rapport av 14 mars 1940 til kommanderende general – uttaler sin tilfredshet med hva han hadde sett i Narvik.

’Divisjonssjefen inspiserte 7 mars avdelingen i Narvik, nemlig kp 2/IR 13, maskinkanonbatteriet og Landv.pi.kp 6. Det ble sett på de oppstilte avdelingene under en fellesoppstilling og etterfølgende forbimarsj. Dessuten på forsterkningsarbeider som var under utførelse og på avdelingenes forlegning.

Avdelingene gjorde et godt inntrykk.

Pionerenes arbeide var som tidligere godt planlagt og ledet. Infanteriet hadde også siden IR 13 kom til Ofoten gått i gang med arbeider såvel ved Narvik som ved Øyjord. De fleste arbeider ved Narvik ble besiktiget. Ingen var ennå ferdige, men det så ut til å bli arbeidet godt.

Forlegningen for maskinkanonbatteriet var svært trang. For infanteriet var den helt provisorisk og bør ordnes mer permanent, i det inntil videre neppe vil være riktig å blotte Narvik for tropper. Ingeniørene hadde den beste forlegning i en lokomotivstall som elskverdig var stillet til disposisjon av distriktssjefen i Narvik.

For 8 mars var forberedt en manøver i området Øyjord for IR 13. Maskinkanonbatteriet skulle delta. Fra morgenen av røyk det imidlertid opp en voldsom østenvind langs nordsiden av Ofotfjorden. De planlagte biltransporter av tropper gikk i stå fordi bilene kjørte seg fast i fonner, hestene og selv infanteriavdelinger ble forsinket. Manøvren kunne av den grunn ikke gjennomføres etter planene, og det ble vanskelig å danne seg noe bilde av avdelingenes manøverdyktighet. Ut over dagen og aftenen tiltok stormen i voldsomhet og vegene føyk igjen på lange strekninger. Hjemmarsjen for avdelingene ble derved både forsinket og vanskeliggjort. Divisjonssjefen vil fremheve at været ikke virket på holdningen hos de avdelinger av IR 13 som divisjonssjefen etter hvert så. Den var stadig den samme, rolig og sikker.

For maskinkanonbatteriet måtte det for natten skaffes tilfeldig innkvartering i Bjerkvik.

Divisjonssjefens hjemreise ble forsinket omtrent to døgn på grunn av snøvansker undervegs.

Carl Fleischer (sign)’

Divisjonssjefen hadde sett hvorledes alt var lagt an på å føre forsvaret i byens vestkant med Framnesryggen som hovedforsvarslinje mot et evt angrep fra vest. Og han var tilfreds.

Jeg mente også at en angriper ville komme over havet og inn. Men mens min divisjonssjef av dette trakk den slutning at kampen om Narvik måtte utkjempes på Narvik-halvøyas vestside, som ville være det sansynlige angrepsmål for en fiende, holdt jeg fortsatt på min mangeårige oppfatning at forsvaret måtte legges på østsiden.

Såvidt forskjellig så min divisjonssjef og jeg på situasjonen.

Jeg har etter 1940 ofte tenkt på hvorledes generalen kunne ta slik feil Han var jo uten tvil en dyktig mann, og jeg er kommet til at han gikk ut fra feil forutsetning ,i det han mente det ikke kunne bli tale om landsetting av noe ekspedisjonskorps, men vel om et ’sjørøverangrep’ (commandoraid) med mindre styrker.

•

Major Spjeldnes bataljon tilhørte, som tidligere nevnt, 13 regiment, og i mars kom regimentssjefen, oberst Getz, til Narvik for å se på bataljonen.

’Hvor har du den?’ sa han.

’Et kompani og en mitraljøsetropp ligger i byen. Halvparten besørger vakttjeneste, mens den andre halvparte graver skyttergraver. Major Spjeldnes med resten av bataljonen er inne på Elvegårdsmoen og driver øvelser.’

Så gikk vi ut og så på kaptein Langlo og hans karer på Framnesryggen. Herom sier oberst Getz i den rapporten han sendte 20 mars til kommanderende general:

’Jeg inspiserte …….det ene geværkompani og den ene mitraljøsetropp i Narvik, ved ankomsten. De var opptatt med steinsprengningsarbeider (forsvarsverker) om hvilke det for meg ikke er anledning til å uttale annet enn at disse avdelingene – etter resultatene – visstnok nå var brukbare minører. Da disse avdelingene er og blir forlagt i Narvik det meste av den tre måneders øvelsestid og nå har arbeider som virker skadelig på en militæravdeling som sådan, må regimentet regne disse avdelingene som uøvede ved mobilisering og sette dem til øvelsesbataljon om mulig.’

Med andre ord:

Oberst Getz mente at gravingen på Framnesryggen hadde ødelagt avdelingens feltdyktighet. Kaptein Langlos styrke måtte puttes inn i en øvelsesavdeling og ekserseres opp, før den kunne dra i krig.

Kaptein Langlo kom med sin avdeling til Narvik den 18 februar og grov skyttergrav i henhold til divisjonens ordre. Men det var ikke han som begynte med disse forsvarsarbeidene. Senhøstes 1939 (november/desember) ble arbeidene påbegynt med folk fra major Omdals bataljon, som da lå til utdannelse på Elvegårdsmoen.

Så ville oberst Getz hilse på major Spjeldnes og bataljonen.

’Det er bare å reise inn’ sa jeg. ’Det går ferge over Rombakken hver time.’

’Nei, jeg kan ikke det’ sa min venn ’Jeg må søke divisjonen din om tillatelse. Bataljonen er jo avgitt til nøytralitetsvakt her nord.’

’Skal du spørre general Fleischer om lov til å hilse på din egen bataljon?’

’Jeg må det. Det er dette som er den korrekte fremgangsmåten.’

Og så skrev oberst Getz søknad til 6 divisjon om å få lov til å inspisere oberstens bataljon som lå på Elvegårdsmoen. Svaret finnes i hans tidligere nevnte rapport av 20 mars:

’…Før jeg foretok inspeksjonen, rettet jeg gjennom forsvarssjefen en henstilling til 6 divisjon om å gi meg adgang til å inspisere bataljonen i sin helhet på Elvegårdsmoen og stille den oppgaver der. Dette ble imidlertid avslått…’

Oberst Getz måtte derfor reise tilbake til Steinkjer uten å ha fått anledning til å inspisere bataljonen. Dette hadde vært hovedformålet for hans reise, som nå, stort sett, hadde vært forgjeves.

Det var mange ting jeg kunne være uenig med general Fleischer om. Men om en ting var vi enige. Det var en stor fordel å ha fått maskinkanonbatteriet til byen, og når den kom skyldtes det generalens anstrengelser.

Folkemeningen mente dog noe annet, og den fikk jeg høre under rettsforhandlingene mot meg: ’Det var oberst Sundlo som hadde fått maskinkanonbatteriet til Narvik. Han ville overlevere det til tyskerne, og de fikk det jo også. Denne Sundlo er i det hele tatt en aldeles forskrekkelig fyr.’

Kaptein Gundersen var sjef for landvernspionerene og ledet forsvarsarbeidene med fynd og klem. En dag hadde han fått fatt i en mann med filmapparat. Han ville filme karene sine i full sjauing og det syntes jeg var en god ide.

Det var imidlertid noen andre som mente noe annet og som tok opp denne filmingen under rettssaken mot meg:

’Oberst Sundlo filmet befestningsarbeidene for å sende filmen til tyskerne.’

Men kaptein Gundersen stod frem i retten og forklarte:

’Det var jeg som filmet. Samtalen er slutt!’

Han snakket som den rene prøysseren, kaptein Gundersen. En loddrett, stram, drivendes offiser!

•

Jeg vil nå gi en oversikt over de styrker som var avdelt til Narviks forsvar og hvorledes de var plassert.

Feltbataljon I/IR 13. Sjef: Major Spjeldnes.

Bataljonen var kommet til Narvik 13 januar 1940. Den ble overført til Elvegårdsmoen 3 februar samme år.

Av bataljonen var detasjert til Narvik:

Kp 2 + en mitraljøsetropp. Sjef: Kaptein Langlo

Denne styrken var sendt fra Elvegårdsmoen til Narvik den 18 februar, i henhold til divisjonens bestemmelse. Styrken overtok bevoktningen av byen, med besetning i blokkhus, postering og utkikkspost oppe i Skistua.

Sjefen bodde på ’Royal’, fra 21 februar ’Victoria’.

Kompaniet forlagt i ’Folkets Hus’ og ’Mimersalen’.

Maskinkanonbatteriet. Sjef: Kaptein Kleppe, senere fenrik Munthe-Kaas

I stilling på Framnesryggen.

Kaptein Kleppe bodde i leilighet i byens vestlige del. Fenrik Munthe-Kaas bodde på ’Nobel’.

Batteriets øvrige personell var forlagt på ’Nobel’ og delvis i teltleir på torget. Det var naturligvis stadig vakt ved kanonene.

7,5 cm kanonen (’Panserkanonen’)

I stilling ca 100 m øst for blokkhuset på Framnes. Sjefen og de menige forlagt i et av Malmbolagets hus. Tjenestegjørende vakt bodde i vogn som stod på skinnegangen, bak kanonen.

Landvernspionerkompaniet. Sjef: Kaptein Gundersen

Arbeidet med de forskjellige blokkhus.

Sjefen bodde på ’Royal’.

Kompaniets øvrige personell forlagt i jernbanens skinnehall nær dampskipskaia.

Forpleiningskompaniet. Sjef: Kaptein Holmboe

Arbeidet i Torghallen,hvor også personellet var underlagt, når unntas sjefen som bodde på ’Royal’.

Panserskipene. Sjef: Kommandørkaptein Askim

Panserskipene kom til Narvik 5 april 1940 og ankret opp på havna.

Alle avdelingene hadde sin hvilende hovedstyrke innkvartert i den østlige del av byen

•

En av de første dagene i april reiste jeg til Bardu, for å inspisere mitt regiments Feltbataljon II (sjef: major Hyldmo) som hadde vært på den kanten siden januar og deltatt i divisjonens fellesøvelser.

Jeg kom til Bardu 4 april og stoppet der to dager, slik at jeg var tilbake i Narvik tidlig på formiddagen 6 april.

I Bardu beså jeg kvarterene og talte med bataljonssjefen. Herunder kom vi inn på spørsmålet om når bataljonen ville være tilbake på Elvegårdsmoen, og jeg fikk da vite, at det var bestemt at bataljonen skulle være i Bardu til den 90 dagers nøytralitetsvakttjenesten var utløpt. Først da skulle den marsjere til Elvegårdsmoen,70-80 km lenger syd, for å levere inn og dimittere.

Jeg protesterte kraftig:

’Hvem er det som har bestemt dette?’

Jo, det var kommanderende general og divisjonen var enig.

Jeg var dypt uenig i dette. Bataljonen var kalt inn til 90 dagers tjeneste. Hertil kom den vanlige tid til å få bataljonen oppsatt, som regel en dag, og dimittert, som regel også en dag. De 90 dagene var altså tiden mellom oppsetting og dimisjon, så bataljonen skulle, etter min mening, være på Elvegårdsmoen i løpet av den 90de dag. Å la den begynne å marsjere fra Bardu, etter å ha uttjent 90 dager, ville si det samme som å holde personellet inne mer enn 90 dager, minst 92 og antagelig 93 dager. Dette ville være uheldig for alle dem som – med rette – hadde regnet med å være tilbake på moen den 90de dag, slik at de et par dager senere ville være dimittert så de kunne reise hjem. I henhold til dette resonnementet ville de ha ordnet seg og tinget seg plass på.land og til sjøs, slik at de ville komme i vanskeligheter hvis de ble holdt inne flere dager over tiden.

’Og så en ting til’ sa jeg til major Hyldmo ’Bataljonen må helst være på Elvegårdsmoen en uke, før den har uttjent sine 90 dager. De våpnene den har fikk den jo upusset fra Feltbataljon I som hadde vært på Finmarken, og jeg vet så inderlig godt, hvordan disse våpnene ser ut i dag. Bataljonen må være på moen i flere dager og pusse, før den kan begynne innleveringen.’

Major Hyldmo er en solid kar. En fornuftig kar, og han var enig med meg. Vi gikk derfor i gang med å planlegge hjemreisen for bataljonen, i det vi håpet at divisjonen ville finne vårt resonnement overbevisende. Husker jeg ikke feil, ble vi enige om at bataljonen måtte bryte opp fra Bardu mandag 8 april.

’Det spørs om det hender noe, før vi kommer avgårde’ sa major Hyldmo.

Vårt resonnement overbeviste ikke noen av dem som hadde makt og myndighet. Bataljonen skulle vær så god være i Bardu til og med den 90de dagen. Siden kunne den marsjere så mye den ville.

Dette mitt forsøk på å få bataljonen tilbake til Elvegårdsmoen så i tide, at den kunne pusse og innlevere det utleverte materiellet på en skikkelig måte, fikk en venn av sannhet til å skrive til generaladvokaten og forklare:

’Oberst Sundlo var i begynnelsen av april oppe i Bardu, hvor han arbeidet for at Feltbataljon II straks skulle bli sendt til Elvegårdsmoen. Han visste nemlig at tyskerne var i anmarsj og ville at bataljonen skulle komme til moen på en slik tid, at tyskerne kunne stå ferdige til å ta i mot dem.’

•

Som nevnt var kommandørkaptein Askim sjef for den marinestyrken som var avdelt til Ofoten. Han stod under distriktskommandoen i Harstad (6 divisjon) og altså ikke under meg. Hans ordre var å samarbeide med meg.

Høsten 1939 måtte de fleste være klare over at krig nå var å befrykte, selv om ikke så mange trodde at vårt land skulle komme midt opp i det. Og derfor ga divisjonen ordre om å planlegge en varslingslinje i vest.

Jeg lot min adjudant, kaptein Eriksen, foreta den nødvendige rekonosering, og han dro av sted, sammen med en representant for Telegrafverket som stillet en kraftig motorkutter til disposisjon og la alt til rette på beste måte.

Såvidt erindres, var det telegrafinspektøren i Lødingen som var med på turen. Hvert enkelt poststed ble fastsatt og snekker på stedet ga et kostnadsoverslag for oppsetting av provisorisk vakthytte. Og likeledes ble det, for hvert poststed, truffet avtale med tre sivile som hdde gjort militærtjeneste og som var villige til å overta eventuelt midlertidig vakthold for kr. 5- pr mann pr døgn.

Representanten for Telegrafverket fikk i oppdrag å bestemme og beregne beste telefonlinje frem til poststedet, med forbindelse til det permanente telefonnett.

Med divisjonens samtykke kunne det hele midlertidige vakthold vært i orden i løpet av ca 14 dager. Jeg gikk ut fra, at slik som krigssituasjonen utviklet seg i Europa, gjaldt det å få opprettet disse luftvarslingspostene snarest mulig. Da de forskjellige postene skulle settes opp langs kysten, skulle deres oppdrag også være å varsle eventuelle krigsfartøyer innen synsområdet. Poster satt opp i Vestfjorden og i munningen av Ofotfjorden ville uten tvil kunne ha gitt viktige meldinger 9 april 1940.

Rapport om rekonosseringen ble sendt divisjonen snarest mulig, og jeg ventet hver dag å få ordre om omgående å sette varslingstjenesten i gang, som planlagt. En slik ordre lot imidlertid vente på seg, og jeg skrev derfor til divisjonen og foreslo, at jeg ble gitt bemyndigelse til å sette opp varslingstjenesten, slik som divisjonen kunne se av min rapport, med bygging av vakthytter og telefonlinjer, og til å gi postene en foreløbig instruksjon.

Fra divisjonen fikk jeg nå underretning om, at det ville bli kalt inn mannskap til poststedene og at sambandsmateriell ville bli sendt regimentet til foreløbig oppbevaring. Hva instruksjonen av postene angikk, så var en befalingsmann beordret til å ta seg av den. Han skulle begynne i Finmark og fortsette sydover for å instruere samtlige poster i hele 6 divisjon.

Noe materiell for postenes sambandstjeneste kom ikke til regimentet, når unntas noen tomme kasser som materiellet skulle oppbevares i. Jeg fikk inntrykk av at det ikke hastet med å få satt opp varslingstjenesten.

Sluttresultatet av det hele var, at det ikke kom noen befalingsmann for å instruere postene, og det var heldig, i det det ikke kom noen divisjonsordre om å kalle inn soldater til tjeneste på poststedene. Det eneste som kom var 12 tomkasser, en kasse pr signalpost. I disse kassene skulle det nødvendige utstyret for postene oppbevares: Signalflagg, signallys osv. Kassene ble oppbevart i regimentets kjeller i Narvik og der strøk de med, da regimentssjefsboligen brandt ned under krigen 1940.

•

Regimentets ’Krigsbeholdning’ av ski var 16 par. Siger og skriver: 16 par. Disse skiene ble høsten 1939 utdelt til 3. Kompani, som ble sendt til Finmark på nøytralitetsvakt.

For å kunne møte også en vinterkrig, telegraferte jeg til rette vedkommende i Oslo og ba om pr omgående å få tusen par ski.

Men det kom ikke en eneste ski. Derimot kom det en sur bemerkning om at det nok skulle komme ski, når det passet den høye rette vedkommende. Forresten ville den samme høye rette henstille til regimentet å sende sydover de 16 parene det hadde mottatt til låns. En henstilling det var meg en udelt fornøyelse ikke å etterkomme.

C SÅ KOM 9. APRIL

Etter nyttår rullet det internasjonale tordenvær videre ut over verden. Her i Norge hadde vi ’Altmark’-affæren i februar og i de første dagene av april begynte det å lufte litt i Narvik også, for da kom det en nevø av mr. Winston Churchill til byen og hilste på kommandørkaptein Askim og meg.

Jeg hørte først om den celebre herre, da min kone og jeg søndag 7 april – etter innbydelse – avla visitt ombord i panserskipet ’Norge’. På bordet lå det et visittkort som kommandørkaptein Askim viste meg:

’Denne herren var her i går. Han er journalist og nevø av Churchill, og De kan vente ham hos Dem i morgen.

Og den som kom mandag formiddag var den engelske journalisten. Hva han ville?

Jo, det var malmen og midnattsolen, og det ene med det andre.

Han hadde noen måneder vært i Sverige og da han sskulle tilbake til fedrelandet, falt det naturlig å legge hjemvegen over Narvik.

Jeg syntes det var en hyggelig kar. Jeg visste jo ikke at hans kjære onkel, mr. Winston Churchill, hadde vært opptatt i flere måneder med å forberede overfall på Norge, noe som nå er en historisk kjennsgjerning og bekreftet fra mange hold, bl a av mr. Churchill selv. Jeg kan bare henvise til ’The Gathering Storm’, som kan oversettes med ’Uværet som brygger sammen’. Boka er skrevet av mr. Churchill og er i ’Farmand’ av 2 oktober 1948 behandlet av dr. jur. G.Astrup Hoel som bl a trekker frem følgende:

9 september 1939 vakte mr. Churchill i regjeringen mosjon om å stanse den tyske malmtrafikken langs den norske kysten ved å legge et minefelt i norske territorialfarvann.

12 mars 19040 ble det besluttet å foreta landstigning 20 mars i Narvik, Trondhjem, Bergen og Stavanger.

14 mars 1940 utkastet Churchill (i påvente av vedtagelse av mineleggingsplanen) tanken om å sende engelske vedringsskip til norske farvann i hensikt å oppsøke og vedre (kjøre på og senke) tyske handelsskip ’by accident’, altså ’ved et uhell’.

Det ble imidlertid ikke til noe med den store landgangsoperasjonen den 20 mars.

I stedet ble det truffet en annen beslutning på Supreme War Councils (Det Øverste Krigsråd) møte i London 28 mars, dernest på det britiske kabinettets møte 3 april. Og denne beslutningen gjaldt andre greier enn utlegging av miner i norsk territorialfarvann, for mr. Churchill opplyser:

’As our mining in Norwegian waters might provoke a German retort, it was also agreed that a british brigade and a French contingent should be sent to Narvik to clear the port and advance to the Swedish frontier. Other forces should be dispatched to Stavanger, Bergen and Trondhjem in order to deny the bases to the enemy.’

Altså:

’Da vår minelegging i norske farvann vil kunne fremkalle et skarpt tysk svar, ble det også enighet om at en britisk brigade og en fransk styrke skulle bli sendt til Narvik for å rense havnen og rykke frem til den svenske grensen. Andre styrker skulle bli sendt til Stavanger, Bergen og Trondhjem for å hindre fienden i å benytte disse basene’.

Den store britiske statsmann resonnerte med andre ord slik:

’Mitt land går foran alt. De britiske interesser går foran de norske. Hvorfor skal jeg ta sentimentale hensyn til nordmennene som er så tåpelige, at de har valgt seg en forsvarsfiendtlig regjering som skråler ut over hele verden at nordmennene ikke under noen omstendigheter vil forsvare sin nøytralitet på annen måte, enn med kjeften? De fyrene der borte inviterer jo tyskerne til å komme på besøk. La oss derfor se å komme oss i land der borte først!

Men det var jo mr. Churchills nevø vi talte om. Han hadde, som sagt, vært i Sverige en tid og snakket litt svensk. Og når jeg vet det jeg nå vet, forstår jeg at han var sendt til Narvik for å skildre de kommende store begivenheter, når de allierte sikret seg malmutskipingsbyen.

Den 8 april, like etter at mr. Churchills nevø var gått, ringte kommandørkaptein Askim:

’Det er alvorlige nyheter, oberst. Jeg har nettopp mottatt em meddelelse fra Admiralstaben. Det er sagt meg at den ikke må fortelles videre, men jeg synes ikke jeg kan la være å fortelle den til Dem.’

’Hva er det for noe?’

Kommandørkapteinen leste opp nyheten. Det var en meddelelse om at tyskerne den 5 april var marsjert opp mot Danmarks sydgrense og at 50 tyske orlogsfartøyer var gått nordover gjennom de danske sund.

’De må ikke fortelle dette videre!’ sa hr. Askim.

Som den hedersmann han er hadde han funnet det riktig å sette seg ut over admiralstabens forbud og meddele meg nyheten, hvilket selvfølgelig var det eneste rette. Jeg burde jo absolutt settes inn i situasjonen.

Fra Divisjonen i Harstad hørte jeg ikke et ord om tyskerne.

Jeg snakker om ’Divisjonen’ i Harstad, men dette er ikke helt korrekt, i det jeg med ’Divisjonen’ hittil alltid har ment divisjonssjefen med stab.

Men divisjonssjefen, generalmajor Carl Fleischer, var ikke i Harstad 8 og 9 april 1940, Han var, med sin stabssjef, kaptein Lindbãck-Larsen reist til Finmark for å inspisere de derværende avdelingene og oppholdt seg på Nyborgmoen nær Vadsø. Kommandoen på kontoret førtes under generalens fravær av oberst Mjelde. Denne var en pensjonert, tidligere fastlønnet, offiser som var blitt innbeordret til Harstad for å bestyre kontoret under divisjonssjefens hyppige fravær på inspeksjon.

Jeg hadde så vidt sett oberst Mjelde, som var mange år eldre enn jeg. Men jeg hadde dannet meg et bilde av ham gjennom det jeg hadde hørt. Og det jeg hadde hørt av de som kjente ham var at Mjelde var en ubalansert mann, en hissigpropp og en mester i å sverge og banne.

Det var altså oberst Mjeldes hissige og slett ikke rolige ånd som svevet over divisjonskontoret i Harstad, mens divisjonssjef og stabssjef streifet rundt oppe i Finmarken, noen hundre kilometer lenger nord.

Som leder av divisjonskontoret natten 8-9 april skulle det vært en ofiser som kunne bedømt det som hendte nøktent, rolig og saklig og gitt klare, velbegrunnede ordre.

Men oberst Mjelde var ikke en slik sjef.

Kommandørkaptein Askims oppringning fikk meg straks til å kalle kaptein Langlo opp til meg på kontoret:

’Nå ser det ikke bra ut, Langlo’.

Og så fortalte jeg hva jeg hadde fått vite av hr. Askim.

’Er det så at dette ikke skal fortelles videre?’ spurte kaptein Langlo.

’Han sa så, kommandørkapteinen. Det var ordre fra Admiralstaben, så det er ikke verdt at De forteller det videre. Vi bør ikke skremme folk unødvendig.’

’Men obersten mener jeg bør alarmere kompaniet?’

’Naturligvis! De må holde styrken alarmberedt, ha full besetning i blokkhusene og fordoble vakta på Norddalsbrua.’

’Blokkhusene er i orden’.

’Det er bra. Men De skal sende en befalingsmann som sjef til hvert blokkhus. I øyeblikket er det jo bare menige der.’

’Skal skje, oberst!’

Så fikk jeg fatt i min garnisonerende major Omdal:

’Det ser ut til litt av hvert, Omdal. Her skal De høre hva kommandørkaptein Askim forteller’

Og så fikk han også høre nyheten.

’De må kalle inn staben. Det kan bli bruk for oss alle sammen nå.’

’Det er ikke mange å kalle inn, oberst. Staben er svært defekt.’

Og det hadde majoren ganske rett i.

Kvartermestrene, løytnantene Blix og Storfjord, var inne på Elvegårdsmoen og arbeidet på depotene for å gjøre alt klart til å ta i mot sakene fra major Hyldmos bataljon, som var å vente fra Bardu en av dagene.

Løytnant Odd Mølster ved regimentskontoret og regimentsskriveren, løytnant Haakvik, var begge innbeordret til eltagelse i kursus ved infanteriets vinterskole på Terningmoen, Elverum.

Regimentsstaben var med andre ord ganske skral.

Men vi fikk jo kjøre med den redskapen vi hadde, så staben ble kalt inn.

Jeg kommer her til å tenke på en av mine landsmenn som higer etter sannhet.

Da saken var oppe til behandling, pekte han nemlig på det forferdelige:

’Oberst Sundlo hadde avtalt med tyskerne når de burde komme. Og for å svekke regimentet hadde han sendt fra seg regimentsskriveren!’

At jeg i fenrik Roman hadde fått en god stedfortreder for løytnnt Haakvik fant han det ikke nødvendig å meddele retten. Man skal da ikke hefte en travelt opptatt rett med bagateller. Derfor var det fenrik Roman som i retten ga de nødvendige opplysninger. For han mente også at bagateller kan være av interesse. Særlig når det kan tjene til å rette på en løgn.

Til møte med regimentsstaben kalte jeg også inn kaptein Langlos nestkommanderende, kaptei Dalsvee. Jeg ville ikke ha kaptein Langlo vekk fra kompaniet, nå da det så ut til å bli kritisk.

Etter at jeg hadde gitt min ordre til kaptein Langlo om alarmtilstand ved vaktstyrken i Narvik, og ordre til major Omdal om å kalle inn staben, eller det som var igjen av staben, kom divisjonskontoret i telefonen. Klokken var da 16.00:

’I betraktning av den spente situasjonen skal obersten trekke inn til Narvik så mange mitraljøsefolk at blokkhusene kan besettes på en forsvarlig måte. Samtidig skal vakten ved Norddalsbroen forsterkes.'

Denne ordren er typisk for den måten divisjonen blandet seg opp i detaljer.

En divisjon skal jo ikke beskjeftige seg med å gi ordrer om detaljer ved blokkhus og bruvakter. Blander den seg i detaljer vil den miste oversikten. Divisjonskontorets ordre var derfor overflødig og vitnet om at det ikke var noen virkelig sjef, men bare en nervøs stedfortreder som satt i Harstad.

Den riktige ordren ville vært:

’Den internasjonale spenningen øker. Forsvarssjefen har å anordne alarmtilstand!’

For det var jeg, ikke divisjonskontoret, som skulle gi ordre om mitraljøser, bruvakt osv. Var det ikke jeg som hadde ansvaret og den beste oversikten?

Jeg likte ikke divisjonskontorets opptreden. Jeg ble urolig. Hvorledes ville det gå hvis det ble alvor? Allerede nå hadde Divisjonen begynt å vimse og rote, i det den ikke var oppmerksom på at den allerede i februar hadde gitt ordre om overføring til Narvik av en mitraljøsetropp. En ordre som var blitt effektuert. Det var derfor nok mitraljøser og mitraljøsefolk i Narvik. General Fleischer hadde selv overbevist seg om dette under sin inspeksjon 7 mars.

Hva var det som gikk av oberst Mjelde? Var han allerede blitt nervøs?

Men ordre er ordre. Ordren måtte etterkommes, og herom skriver Svein Juul under 8 april i sin dagbok (dokument i rettssaken):

’Etter at engelskmennene har lagt ut miner, er vi forberedt på det verste. Ingen har permisjon. Vi er klare. 20 mann sendt til Øyjord for å hjelpe de fra Elvegårdsmoen. 10 mann til Bjørnefjell.’

Klokken var imidlertid blitt 20.00 og så ringte det igjen fra divisjonskontoret. Denne gangen var det alvor:

En tysk flåteavdeling var på marsj nordover langs kysten, antagelig med kurs for Narvik. Den kunne ventes i Ofotfjorden ved midnattstider, kanskje kl 22.00.

Meldingen var kommet fra britiske marinemyndigheter.

Dette hørtes ikke bra og det samme mente nok den offiseren som hadde ringt opp, for han spurte:

’Hva vil obersten gjøre?’

’Gjøre? Her er det egentlig ikke noe å gjøre.’

Hermed mente jeg å si, at alt var klart.

I Narvik var kaptein Langlos styrke alarmberedt. Besetningene i blokkhus og ved kanonen hadde vært inne i flere uker og visste hva som skulle gjøres i tilfelle en fremmed makt prøvde å krenke norsk område. Instruks for besetningenes opptreden i en slik situasjon var slått opp i blokkhus mm. Bataljonen på Elvegårdsmoen ville jeg la være hvor den var. Så lenge vi ikke hadde mobilisert, og det hadde vi ikke, så var Elvegårdsmoen langt viktigere for Nord-Norges forsvar enn Narvik. På moen lå det jo i depotene klær, utstyr og våpen for 5-6.000 mann og ble ekserserplassen tatt, ville derfor divisjonen miste det ene av sine tre regimenter.

Så jeg ville ikke ta bataljonen over til Narvik. Jeg var jo forsvarssjef i Ofoten, ikke bare kommandant i Narvik. Det var min plikt å handle på den måten som tjente Ofoten best.

Derfor betrodde jeg ganske rolig vdkommende offiser ved divisjonsstaben at i Narvik var det ikke nødvendig å foreta seg noe ytterligere.

’Men De må da gjøre noe. De må ta over bataljonen!’

’Neida’ sa jeg ’Det må jeg aldeles ikke. Bataljonen må være der den er til forsvar av ekserserplassen. Hva skal jeg med bataljonen i Narvik? Tror De jeg kan stanse den tyske flåten med Krag.Jørgensen geværer? De vet så inderlig godt at jeg atter og atter har bedt om å få artilleri. Det er med kanoner Narvik må forsvares. Med infanterivåpen nytter det ikke!’

’Ja, men…ja, men..’

’Jeg vil ikke ha bataljonen til Narvik. Det vil bare bli det samme som å putte den i en rottefelle. Det eneste jeg kan gå med på er å ta over mitraljøsekompaniet.’

Dermed sluttet samtalen.

Og etter det som senere hendte, kan jeg så levende forestille meg at det ble stor halloi på divisjonskontoret. Den ofiser jeg hadde talt med rapporterte naturligvis til oberst Mjelde at jeg ikke ville ’forsterke’ Narviks forsvar ved å trekke bataljonen inn til byen. Til oberst Mjelde som var en slik sinnatagg og som var en mann med så ubalansert gemytt! Jeg kan tenke meg hvordan han rapporterte kontorets samtale med meg til divisjonssjefen, som var i Finmark.

Imidlertid ringte jeg opp til major Spjeldnes på Elvegårdsmoen:

’Det ser farlig ut. Du må straks sende mitraljøsekompaniet til Narvik.’

Jeg var så vidt ferdig med major Spjeldnes, da det atter ringte fra divisjonskontoret i Harstad. Nå var oberst Mjelde selv i telefonen:

’Jeg har talt med generalen i Finmark og generalen har sagt, at bataljonen øyeblikkelig skal føres over til Narvik. Den må være over på en time!’

’Langtifra!’ sa jeg.

’Hva?’ sa Mjelde.

’Jeg sa at bataljonen ikke kan overføres på en time.’

’Den må!’ sa Mjelde.

’Det kan godt være’ sa jeg ’men den kan ikke komme over på så kort tid. Det er jo 11 km. å marsjere fra ekserserplassen til Øyjord, og så kommer fergingen over Rombakken, og den er 3 km. bred. Det er mørkt og snestorm fra vest, så bataljonen får uværet rett i mot seg. Bataljonen kan ikke være her før på flere timer.’

’Ja, ja’ sa Mjelde ’Den får komme så fort den kan,da.’

Her hadde jeg altså nok et eksempel på hvordan Divisjonen blandet seg inn i mine disposisjoner og beordret meg til å gjøre det stikk motsatte av det jeg mente var riktig.

Det var jeg som hadde ansvaret,. Det var jeg som hadde det nøyaktige overblikket over situasjonen. Men, når krisen var der, hadde ikke Divisjonen så pass nerver at den sa:

’Dette er en sak for forsvarssjefen i Ofoten. La ham få ordne seg som han finner best selv.’

I stedet for dette prøvet først en forstyrret pensjonert oberst, som fungerte som stedfortredende divisjonssjef, å narre meg til å gjøre en militær dumhet, og da dette ikke gikk, ringte han opp til divisjonssjefen som var 400 km. borte og ba om hjelp til å få arrangert dumheten.

Og divisjonssjefen oppe i Finmark begynte straks å blande seg inn i mine anordninger og gi ordre om hvordan mine avdelinger skulle disponeres.

’Bataljonen skal over til Narvik!’ bestemte generalen. For å ’styrke’ byens forsvar.

For med mine geværer, maskingevær og mitraljøser å hindre en tysk flåte i å skyte byen i grus med langtrekkende kanoner.

Jeg husker jeg tenkte:

’Er det jeg som er gærn, eller er det de andre?’

Så ringte jeg atter til major Spjeldnes inne på Elvegårdsmoen:

’Generalen har bestemt at hele bataljonen din skal inn til Narvik. Sett i gang og kom snarest, men ta ikke med hestene. Jeg skal ordne med ferge over Rombakken.’

Klokken var nå blitt 21.00.

Da jeg var ferdig med major Spjeldnes, ringte jeg opp til kommandørkaptein Askim og forklarte nyheten om den tyske flåteavdelingen.

’Jeg er allerede orientert’ sa Askim.

Regimentstabens personale var samlet på kontoret ca kl. 21.00 og jeg forklarte da situasjonen:

’De, kaptein Østvik, må ordne med fergeselskapet slik at ferga ligger på Øyjord-siden fra kl. 24.00 – Den må stå til bataljonens disposisjon, til hele styrken er kommet over.

Dessuten må De ta ut kvarter til bataljonen. Adjudanten, kaptein Eriksen skal hjelpe Dem. Dere skal finne kvarter på byens østkant og høyt oppe. Jeg tenker da først og fremst på Fjellheim og Skistua.'

Dermed gikk kaptein Østvik og kaptein Eriksen. En stund etter var det i orden med fergeselskapet, men ikke med kvarter i østbyen. For kaptein Østvik ringte opp:

’Vi får ikke benytte Fjellheim. Styret sier at alt sølvtøyet ligger ut over bordene, og de vil ikke ha trønderne inn mellom alle sølvskjeene!’

’Hm. Jaså.’ Jeg tenkte meg om. Ute i fjorden ligger jo marinen. Den er her for å varsle, så det er sikkert norske vaktfartøyer så langt ute som i Vestfjorden. Med det samme tyskerne stikker inn i Ofotfjorden, vil naturligvis marinen gi meg beskjed. Fra Tjeldodden til Narvik er det 30 nautiske mil, så jeg vil få god tid til å alarmere bataljonen om den ligger nede i byen.

Derfor sa jeg til kaptein Østvik:

’Vi får legge bataljonen nede i byen i natt, så skal vi ta opp spørsmålet om Fjellheim i morgen.’

Og dermed ble det slik.

Kapteinene Østvik og Eriksen la beslag på Folkeskolebygningene og Losjelokalet som lå i byens vestkant og like i nærheten av hverandre. Jeg ville at bataljonen skulle ligge mest mulig samlet. Jeg ga dessuten ordre om at befalet skulle ligge sammen med de menige.

Bataljonen ble, med andre ord, forlagt tett innunder Framnesryggen som av divisjonen var utsett til hovedkamplinje.

Og da måtte jo alt være bra.

•

I henhold til divisjonens uttrykkelige ordre – men mot min protest – ble altså Feltbataljon I/IR 13 ført over til Narvik.

Det er ikke bare jeg som synes dette var en ulykkelig måte å disponere bataljonen på, for i sin bok ”The Campaign in Northern Norway” skriver vår første militærattache i Washington etter krigen, oberst O. Munthe-Kaas bl a følgende:

’Overføringen av bataljonen var i virkeligheten en tredobbelt feil. Man oppnådde ikke den tilsiktede forsterking av Narviks forsvar. Selve bataljonen gikk tapt for nordmennene. Elvegårdsmoen med sine verdifulle arsenaler til utstyr av fire infanteribataljoner, en ingeniørbataljon og et sanitetskompani falt i hendene på det tyske detasjementet som var sendt til Bjerkvik og Elvegårdsmoen, samtidig med at hovedstyrken av general Eduard Dietls 3. Gebirgsdivisjon besatte Narvik.

II bataljon av 15. Infanteriregiment – hvis oppsettingssted var Elvegårdsmoen – var på nøytralitetstjeneste i Bardu, da tyskerne slo til. Den fikk av 6. Divisjon ordre om snarest mulig å rykke til Elvegårdsmoen, men et svært snefall sinket dens marsj over fjellene mellom Salangdalen og Gratangdalen. Det tyske detasjementet fant derfor Elvegårdsmoen uten effektivt forsvar. Tyskerne fikk ikke alene på en lettvint måte fatt i det store leiretablissementet, med dets betydelige lagre av våpen, ammunisjon, klær, utstyr, proviant osv, men fikk også fast fot på nordsiden av fjorden. I Bjerkvik-området skapte de seg en base, hvorfra de kunne føre sitt angrep videre mot nord i retning av Bardu som, militært sett, er den viktigste del av Nord-Norge. For her var ekserserplassen og magasinene for Troms Infanteriregiment nr 16, 3. Bergartilleribataljon, 6. Divisjons befalsskole, 6. Intendanturkompani, Bardufoss flyplass Nord-Norges arsenal osv.

Lenger nord lå byen Tromsø, som er det administrative sentrum for Nord-Norge, med store lagre av alt som trenges, en utmerket havn, fartøyer, fabrikker, base for sjøfly.

Felttoget i området Narvik ville ha antatt en helt annen karakter og utviklet seg mindre gunstig for tyskerne, hvis I bataljon av 13. Infanteriregiment på Elvegårdsmoen ikke var blitt flyttet, men i stedt var gitt en sjanse til å ta opp en forsvarskamp mot en tysk landgang i Herjangen, en fjordarm på nordsiden av Ofotfjorden.

Et forsvar av Narvik krever lang forberedelse og ganske andre landmilitære og sjømilitære krefter og hjelpemidler enn de som stod til disposisjon denne aprilnatten for bare med noen få timers varsel å avvise et sterkt og vel planlagt tysk angrep som kom overraskende. Det ville vært bedre, om Narvik var blitt erklært for åpen by, siden det ikke var tid til å organisere et høvelig forsvar. Så ville alle disponible krefter vært benyttet til å isolere tyskerne ved Narvik, i det man kunne hindre dem i å støte østover langs Ofotbanen og nordover mot Troms fylke.

Slik som situasjonen var, måtte forsvaret av byen være håpløst og praktisk talt alt som nordmennene satte inn i forsvaret gikk tapt, herunder de to panserskip ’Norge’ og ’Eidsvoll’ med størsteparten av deres dyktige og tapre besetninger. Hvis de hadde funnet seg i en friere stilling, og ikke vært bundet av hensynet til byens forsvar, ville de norske sjøstridskrefter vært i stand til å oppta en kamp med den tyske destroyerflåte under mer like vilkår.’

Min tidligere divisjonssjef, generalmajor Carl Erichsen, var et av vitnene under rettssaken mot meg. Han uttalte at det hadde vært en feil å flytte major Spjeldnes bataljon fra Elvegårdsmoen til Narvik. Den skulle, sammen med de andre feltavdelingene, stått til divisjonssjefens disposisjon til manøvrering mot tyskerne i Troms innland. Den skulle vært divisjonssjefens ’knyttede neve’.

•

Men for å komme tilbake til situasjonen i Narvik aftenen 8 april:

Min stab var i full sving med å ordne med mottagelsen av de 800 mann som kom marsjerende i snestorm og mørke for å ta i mot tyskerne, som et sted sønnafor Vestfjorden kjørte nordover med høyeste trykk på alle kjeler.

Straks staben var gått fra regimentskontoret, møtte fungerende sjef for luftvernbatteriet (maskinkanonbatteriet) fenrik Munthe-Kaas. Batterisjefen, kaptein Kleppe, var nemlig kommandert til deltagelse i et skytekurs i Syd-Norge, og var altså ikke i Narvik 8 og 9 april. Og det eneste merkelige ved denne bortkommanderingen er, at ikke jeg ble beskyldt for å ha ’fått den til’ for å svekke Narviks forsvar. Det var altså hans nestkommanderende, fenrik Munthe-Kaas som var batteriets sjef. Riktig en kjekk ungdom som jeg ønsker alt mulig godt her i livet.

Han kom ca kl. 21.30. Jeg satte ham inn i situasjonen, fortalte om den tyske flåteavdelingen og ga ham ordre om å gjøre alt klart:

’Uten nærmere ordre fra meg fyrer De løs på fremmede fly!’ sa jeg.

Og dermed mente jeg de tyske flyene som jeg antok ville vise seg. Det var jo ikke andre som var ventendes.

Fra divisjonskontoret i Harstad hadde jeg ikke fått noen ordre om å skyte på tyskerne. Norge var jo denne kvelden 8 april nøytralt og ikke i krig med Tyskland.

Men jeg tenkte det var riktig å gi batterisjefen en klar ordre som tok sikte på den sansynlige utvikling av situasjonen, og bare få timer etter at han hadde vært hos meg var vi i allfall i krig, så batteriet kunne bare begynne.

Jeg hadde ikke gitt fenrik Munthe-Kaas annen orientering enn her nevnt og ordren:

’Gjør alt klart!’

Detaljene fikk jo bli hans sak.

Og fenrik Munthe-Kaas var den ideelle underordnede. Han begynte ikke å spørre og grave, men forlot regimentskontoret i en fart og alarmerte batteriet. Han holdt hele styrken i batteristillingen fra kl. 22.00 til kl. 0200 om morgenen den 9 april, da han sendte halvparten til kvarterene.

Han lot hente de to kanonene som stod på Malmbolagets verksted, slik at nå alle fire kanonene stod på plass. Telefonen ble lagt ut og ammunisjon til kanoner og mitraljøser var til stede. I alt 6 mitraljøser stod i stilling som dekning for batteriet.

Det var bare halve mannskapsstyrken som var i stilling, etter kl 0200 om morgenen den 9 april. Men denne styrken var tilstrekkelig til å betjene batteriet i første omgang.

Fenrik Munthe-Kaas hadde gitt ordre om at den hvilende styrken ikke måtte kle av seg, men være klar til utrykning på korteste varsel.

En ordre som jeg forresten selv ga til bataljonen, da den kom.

•

Mens dette foregikk i Narvik, hendte det litt av hvert i Oslo, således i Oslo Militære Samfunn. Daværende formann i Samfunnet, major – senere oberst – Oswald Nordlie skrev nemlig til meg under 28.10.1952:

’Programmet i O.M.S. den 8 april 1940 var: ’H.r.adv. Kr.Fr. Brøgger: ”Bordets gleder i verdenshistoriens lys”

Foredraget var avtalt flere uker i forvegen’

Om foredragsaftenen 8 april 1940 opplyser O.M.S.’s formann etter oberst Nordlie, major J. Treider, under 20.10.1952 bl a:

’Jeg kan meddele Dem at jeg personlig, sammen med en del andre offiserer, kom til Militære Samfunn kl 2100, etter nettopp å ha fullført siste undervisningstime i et kurs om Colt-mitraljøsen. Kurset var arrangert for offiserer knyttet til landvernet.

Det var et meget tallrikt fremmøte i Militære Samfunn den aftenen, i det alle spent ventet på i hvilken utstrekning mobiliseringsordren ville bli gitt. Man satt ut over aftenen og ventet på ordre, i det det var så stor aktivitet i Forsvarsdepartementet tvers over gaten.

Hvilken tilslutning det var til selve foredraget, som ble holdt tidligere på aftenen, kjenner jeg ikke til. Foredragene arrangeres som kjent mange måneder i forvegen. Foredraget som vanligvis varet ca ¾ time var ikke avlyst.’

I Undersøkelseskommisjonens Innstilling, bilag 7 side 194 står det om hva generalstaben holdt på med 8 april om aftenen:

’Arbeidet (i generalstaben) 8 april endte med at det mellom kl 2100 og 2130 ble sendt ut følgende melding til samtlige divisjoner:

”Det kommer ingen beskjed om ytterligere innkalling i natt. Eventuell innkalling blir ikke bestemt, før i morgen, i det Regjeringen ikke vil fatte beslutning før. Det må dog holdes kontorvakt.”

Generalstaben visste naturligvis, akkurat som jeg, at en tysk flåte kjørte nordover og ville være i Ofoten kl 2400, muligens kl 2200. Den visste også at tyskerne den 5 april var marsjert opp mot Danmarks sydgrense og at 50 tyske orlogsfartøyer var gått nordover gjennom de danske sund. Det eneste den foretok seg i den anledning var å gi ordre om kontorvakt! Så gikk personellet hjem og la seg!

Quisling hadde fått rett: Krigen kunne ikke tas alvorlig, når den kom utenfor kontortiden.

Forresten hendte det underlige ting andre steder også. Således skriver Rob. Jo i ”Sivilt Vanvidd. Militær fornuft” side 355 følgende om forholdene ved marinestyrken i Kristiansand S:

’Kommandanten stod under direkte kommando fra Horten, dels fra Oslo, det husker vi i allfall fra Jøssinghavn. Hans instrukser for øvrig kjenner vi ikke til. Men et eiendommelig vitneprov fra krigsretten må vi ta med: Kommandanten, kommandør Wiegers, sa angående utferdigelse av skriftlige ordre til fartøyene den 8 april at dette ikke lot seg gjøre. Stabssjefen var opptatt med annet arbeide og kontordamen gikk kl 3.’

•

Ved ½2-tiden om morgenen den 9 april kom major Spjeldnes, klissete og våt. Han hadde med seg adjudanten, løytnant Pauss, og sjefen for mitraljøsekompaniet, kaptein Brønstad.

’Her har du oss’ sa Spjeldnes ’Fælt vær, gett! Hva er det som står på?’

Jo han fikk da vite det.

’Mitraljøsekompaniet holdt på å gå i land fra ferga, da vi stakk av. Jeg ville skynde meg til deg for å få ordre, men kompaniet er like i helene på oss! Fortell, fortell!’

Major Omdal og rgimentsadjudanten, kaptein Hjalmar Eriksen, var atter kommet til stede, så jeg hadde adskillige tilhørere, da jeg orienterte:

’Det er en tysk flåteavdeling under oppseiling. Etter hva Divisjonen sa, skulle den være her kl 2200 og i allfall kl 2400, men den er jo ikke kommet enda.

Jeg regner med å bli varslet av marinen, når tyskerne løper inn i Ofotfjorden, så det skulle ikke være nødvendig å gå i stilling nå. Forresten er det jo stappmørkt. Vi får vente til det lysner.’

Om denne min orientering sier major Spjeldnes i rapport av 27.8.1940 til divisjonen:

’Obersten ga en kort orientering om det lille han på det tidspunkt visste om situasjonen. Han mente at våre panserskip var ute i Ofotens munning og at vi derfor kunne vente med å disponere til det ble lyst.’

Og major Omdal sier i sin rapport:

’Såvidt jeg erindrer mente obersten å få melding om eventuelt overfall fra den fremskutte marinebevoktningen så i tide at det skulle bli god tid til disponering.’

’Men hva skal vi gjøre med avdelingene?’ spurte major Spjeldnes. ’Jeg har ordnet det slik, at styrken marsjerer kompanivis. Mitraljøsekompaniet er allerede her og de andre kommer med ferga med en times mellomrom mellom kompaniene. Ferga tar jo en time på turen frem og tilbake over Rombakken.’

’Det er ordnet med kvarter i byen’ sa jeg ’Kompaniene går dit de var den gang bataljonen lå i Narvik. Det er fyrt opp i rommene og du får gi ordre om å koke litt kaffe, så du kan få pigget opp karene dine. De er naturligvis både trette, gjennombløte og sultne.’

’Det kan du banne på!’ sa Spjeldnes ’Men hvor skal befalet være?’

’Sammen med avdelingen. Du skjønner, alle må være klare til utrykning. Ingen må kle av seg.’

’Hvor skal jeg være?’ sa Spjeldnes.

’Du skal bo på Malmbolagets hotell ’Bromsgaard’. Du er jo bataljonsjef og derfor er du den eneste av bataljonen din som skal ha værelse med seng. Alle de andre skal ligge på gulvet.’

Så kom kaptein Dalsvee, kaptein Langlos nestkommanderende, og meldte at han hadde sendt 20 mann til Øyjord for å ta i mot et batteri som skulle komme. Divisjonen hadde nemlig meddelt at et batteri var beordret av sted til Narvik fra Bardu og det trengtes hjelp til innlasting på ferga. Dessuten måtte det måkes sne.

’Jeg har gitt dem spader og sendt dem av gårde’ sa kaptein Dalsvee.

’Det er bra’ sa jeg ’Nå kan De ta Dem av mitraljøsekompaniet som kommer fra ferga. Vis kompaniet veg til kvarteret.’

’Javel, oberst.’

Og så gikk kaptein Dalsvee. Men jeg vil ikke unnlate å minne om det jeg har sagt før, at batteriet ikke kom til Narvik. Det ble sittende fast undervegs.

Så satt vi og småpratet og ventet på neste kompani, og så ringte telefonen. Det var Harstad og nå fikk vi høre nytt:

’Rauer og Bolærne i kamp med fremmede flåtestyrker….’

’Hvem er de i kamp med?’ spurte Spjeldnes.

’Jeg vet ikke’ sa jeg ’Divisjonskontoret sa ikke noe om det’

’Jamen, vi må få vite hvem vi er i krig med! Jeg skjønner ingen ting!’

’Det gjør ikke jeg heller’ sa jeg ’Er det krig, må vi jo mobilisere. Men jeg har ikke hørt om noen mobilisering enda.’

Ved 3-tiden var alle gått. Det var bare jeg og ordonansen min, Bjerkan fra Levanger, som satt igjen. Jeg antok at vi hadde en travel dag foran oss, så jeg ville spare de andre for nattevakten. Situasjonen var jo den at jeg absolutt måtte være til stede selv, likevel.

Og så var divisjonskontoret i telefonen igjen:

’Fremmede sjøstridskrefter gikk til angrep i Oslofjorden og ved Bergen.’

Jeg ringte opp til Harstad for å få nærmere forklaring:

’Takk, gi meg divisjonskontoret!’ sa jeg til sentralborddamen i Harstad.

Det gikk en stund.

’Det svarer ikke på divisjonskontoret’ sa damen.

’Bare driv på’ sa jeg ’Jeg må ha forbindelse!’

Lengere pause.

’Det er ikke noen på divisjonskontoret. Det er ikke mulig å komme frem!’

’Jamen, herregud!’ sa jeg ’Det må da være noen der! Vi er jo på nippen til å få krig!’

Nok en pause.

’Nei, det er ikke noen der!’ sa damen.

Og dette var sant. Det fantes ikke noen på divisjonskontoret. Alle hadde gått. Det var kommet følgende beskjed fra generalstaben:

”1940. April 8. Av kaptein Rolstads notater som vakthavende offiser i Generalstaben for tidsrommet 8 april 1940 kl 1500 til kl 2323:

’Kl ca 2100 fikk jeg ordre av generalstabssjefen om å telefonere til alle divisjonene en meddelelse han dikterte meg, som lyder:

’Det kommer ingen beskjed om ytterligere innkalling i natt. Eventuell innkalling blir ikke bestemt før i morgen, i det regjeringen ikke vil fatte beslutning før. Det må dog holdes vanlig kontorvakt.’ (Siste setning i denne meddelelse ble tilføyet av meg pga spørsmål fra den første adresse jeg ringte til).”

Om forholdet til divisjonskontoret i Harstad natten til 9 april 1940 skriver kommandørkaptein O. Siem til meg i brev av 25 mai 1953:

’De spør om det er riktig at divisjonsstaben ved 24-tiden stengte kontoret og overlot vakten til daværende kaptein Finn Knudsen som tok inn på Grand Hotell.

Saken var følgende: Samtlige offiserer som ikke hadde sine hjem i Harstad var innkvartert på Grand Hotell. Dette var således tilfellet med oberst Mjelde, kapteinene Løken og Knudsen og meg bl a. Men det var ikke flere enn oss fire av de eldre kombattante offiserene som bodde der.

Kl 1800, eller der omkring den 8de., Sammenkalte distriktskommandosjefen offiserene til et møte og fremla situasjonen. Han meddelte om den forberedte flyttingen og sa at vi måtte være forberedt på å flytte fra Harstad til Moen (Salangen) på kort varsel.

Jeg tror han sa fire timer.

Jeg spiste aftens hos noen kjente i byen og kom til hotellet først lenge etter midnatt. Jeg tror det var i ett-tiden. Her på hotellet var alle oppe. Jeg fikk beskjed om at obersten og kapteinene Løken og Knudsen satt på et værelse i 3, etasje, visstnok kaptein Knudsens. Jeg forstod det slik at de hadde trukket seg tilbake, for å være mest muli isolert fra publikum. Her var de da formidlingen mellom Oslo-Kirkenes, Kirkenes-Narvik og Narvik-Oslo foregikk.

For det meste var det Løken som satt i telefonen og Knudsen som noterte. Somme tider byttet de om, og somme tider tok jeg telefonen. Notater gjorde vi alle, men det var Knudsen som stod for den daglige dagbokførsel.

Det som hadde hendt, før jeg kom, var at Staben hadde beordret kaptein Knudsen til å holde telefonvakt og hadde gått fra kontoret kl 2400. Det var derfor denne telefonformidlingen kom til å foregå på Knudsens værelse.’

Divisjonskontoret var altså i sin gode rett, når alle mann forlot kontoret om natten, men holdt kontorvakt på Grand Hotell. Det er bare det beklagelige at Harstad sentral ikke syntes å være godt nok orientert om forandringen, i et ikke bare jeg , men også 3. Sjøforsvarskommando i Tromsø, hadde vanskeligheter med å komme frem, når vi ba om å få divisjonskontoret. Vi visste jo ikke at dette befant seg på Grand Hotell.

Kaptein Finn Knudsens notater ble dokumentert i retten. Disse viser

at divisjonskontoret har mottatt disse underretningene om angrepet på Norge natten 8-9 april:

9 april kl. 0150: Rauer og Bolærne i kamp kl 0025. Fiendens nasjonalitet ikke angitt.

Meddelt bl a IR15.

9 april kl 0245: Kamp ved Færder. Ukjente fartøyer trenger frem Korsfjorden. Fiendens nasjonalitet ikke angitt.

9 april kl 0300: 5 store krigsskip med transportfartøyer, tyske, forserer seg inn ved Bergen. Ukjente krigsskip trenger inn i Trondhjemsfjorden.

Kamp i Oslofjorden.

Meddelt bl a IR15

9 april kl 0325: Fremmede krigsskip observert i Oslofjorden.

9 april kl 0337: Utenlandske krigsskip går inn Ofotfjorden. ’Norge’ og ’Eidsvoll’ kaster loss.

Meddelt IR15.

Det vil sees herav at det har vært liten orientering om situasjonen divisjonskontoret fikk den 9 april om morgenen. I Oslo hadde Generalstaben gått og lagt seg. Hva fienden angår, fikk divisjonskontoret vite at fremmede krigsskip trengte inn i Oslofjorden, Bergen og Trondhjem, men bare ved Agdenes var fiendens nasjonalitet konstatert: Fartøyene var tyske.

Fra Narvik rapporterte marinesjefen, kommandørkaptein Askim, kl 0337 til divisjonskontoret at utenlandske krigsskip kom inn Oslofjorden.

For alt det divisjonskontoret visste, kunne disse utenlandske krigsskipene som kom inn i Ofoten, være de engelske fartøyene som lå ute i Vestfjorden og passet på.

Som det sees fikk jeg divisjonskontorets meddelelse av kl 0150. Senere hadde jeg ikke kunnet få forbindelse med kontoret, som imidlertid ringte meg opp kl 0300. Og så kom kl 0337 divisjonskontorets viktige meddelelse om at utenlandske krigsskip gikk inn Ofotfjorden.

Noe som straks faller i øynene ved kommandørkaptein Askims melding til divisjonskontoret er, at den ikke også gikk til meg. Kommandørkapteinen hadde kl 0312 sendt meldingen over Tromsø til divisjonskontoret og jeg burde hatt den samme tid. I stedet fikk jeg den omvegen om divisjonskontoret kl 0337 – eller 25 min for sent.

Straks jeg hadde fått divisjonskontorets meddelelse kl 0337, ringte jeg til majorene:

Først til major Spjeldnes som var innkvartert en ti minutters veg fra regimentskontoret, og så til major Omdal som bodde tre-fire

minutters veg fra kontoret:

’Tyskerne kommer innover Ofotfjorden. Møt på kontoret snarest og ta med kompanisjefene!’

Det tok ikke lang tid å samle disse offiserene, så jeg skulle anta vi var samlet ved fire-tiden den 9 april.

Dog manglet sjefene for 1. Kompani og stabskompaniet, da disse to kompaniene ikke var kommet til byen enda.

Da major Omdal på sin veg til kontoret passerte den folkeskolebygningen hvor mitraljøsekompaniet lå, sprang han inn, alarmerte kompaniet og beordret oppstilling.

’Nå blir det alvor!’ sa jeg til de forsamlede herrer. ’Divisjonen meddeler at en avdeling utenlandske krigsskip står inn fjorden, og det må vi regne med er tyskere, enda divisjonen ikke har sagt noe. Det er best å være på den sikre siden og være i stilling.’

’Hvorledes mener du vi bør gjøre dette?’ spurte major Spjeldnes.

Jeg sendte østbyen en vennlig tanke, men husket divisjonens mas og ordre og sa derfor til meg selv:

’Nå smeller det snart, og divisjonen skal ikke etterpå komme og si at jeg ikke har lystret ordre. Bataljonen må gå i stilling på Framnesryggen.’

Og derfor sa jeg til majoren:

’Bataljonen din må gå i stilling på Framnesryggen, og da jeg er bedre kjent enn deg skal jeg forklare hvorledes du bør innrette deg:

-Kaptein Langlo (kp.2 + 1 mitr. Tropp) er her i byen fra før, og blir hvor de er.

-Kaptein Bjørnson (kp. 3+1 mitr. Tropp) besetter Framnesryggen.

Kaptein Strømstad (kp. 1+1 mitr. Tropp) i bataljonreserve i skolegården.

-Bataljonskommandoplass oppretter du på folkeskolen.’

Som det sees mente jeg altså at mitraljøsekompaniet – kp. 4 – burde fordeles med en tropp på hvert av kompaniene.

Kaptein Strømstad var ikke kommet med sitt kompani, da jeg ga major Spjeldnes denne anvisningen. Men jeg regnet med at det ville komme med det første, og at det ville være naturlig å la hans styrke være bataljonens reserve.

Så sa jeg til kaptein Langlo:

’De har arbeidet på Framnesryggen i hele vinter. Det er ingen som er så godt kjent der ute som De er. Bli derfor med kaptein Bjørnson og vis ham til rette i stillingen.’

Jeg ga tydelig beskjed om at jeg mente Norge var i krig med Tyskland, for jeg sa:

’Det skal skytes på tyskerne, men ikke på engelskmennene!’

Og det siste jeg sa, da offiserene skulle til å gå, var:

’Skyt heller for mye enn for lite!’

Denne siste ordren trakk jeg ikke frem under rettsforhandlingene, i det min forsvarer, høyesterettsadvokat Henrik Bergh, ved henvendelse til major Omdal hadde fått høre at majoren ikke kunne huske denne ordren.

’Men derfor kunne obersten godt ha sagt det!’ sa majoren.

For ordens skyld vil jeg peke på, at jeg aftenen før hadde gitt maskinkanonbatteriet ordre til å skyte på tyske fly.

Nå ga jeg bataljonen ordre om å skyte på tyskerne.

Men fra divisjonslontoret hadde jeg enda ikke fått beskjed om å skyte på tyskerne. Den ordren fikk jeg først kl 0445. Men da var tyskerne allerede inne på havna.

Her vil kanskje noen tenke: Han snakker om tyskerne som om han allerede på dette tidspunkte visste at vi var i krig med Tyskland. Hvorfor gjør han det? Kunne han ikke tro at det var engelskmennene som kom for å krenke vår nøytralitet? Det var jo ikke mange dagene siden engelske krigsskip hadde lagt ut minefelter i norske farvann, bl a ved Bodø.

Jeg må derfor forklare meg litt tydeligere :

Kl 2000 den 8 april hadde jeg fra divisjonskontoret i Harstad fått høre om den tyske flåteavdelingen som ble antatt ville gå mot Narvik. Etter denne samtalen satt jeg igjen med inntrykket av at divisjonskontoret hadde sagt at det skulle skytes på tyskerne, derimot ikke på engelskmennene.

En sådan ordre ville, etter min mening, vært helt riktig. Det var jo tyskerne som syntes å ha fiendtlige hensikter.

Engelskmennene lå stille ute i Vestfjorden, hvilket jeg tok som bevis på at de lå der for å møte den tyske flåten og verne vår grense. Norge var øyensynlig på samme side som England. Vi samarbeidet og derfor var det jo også de britiske marinemyndighetene som hadde varslet oss om at tyskerne var på farten.

Jeg var, med andre ord, slik åndelig innstillet at jeg ikke kunne tenke meg noen annen angriper, enn tyskerne. Derfor hadde jeg av samtalen kl 2000 med divisjonskontoret fått den oppfatningen at det bare var å fyre løs på tyskerne, når de kom.

Av den grunn ga jeg, som nevnt, både maskinkanonbatteriet og bataljonen ordre om å skyte på tyskerne som var vårt lands uvenner.

Under rettssaken mot meg erklærte imidlertid divisjonskontoret at de ikke hadde gitt noen skyteordre kl 2000 den 8 april. Ordren ble først gitt meg 9 april kl 0445.

Jeg hadde altså tatt feil.

Men denne feiloppfatningen hadde ikke gjort skade, snarere tvert i mot, da jeg – takket være den – hadde gitt ordre om ildåpning mot tyskerne, lenge før divisjonens ordre kom den 9 april.

Da kaptein Langlo var gått sammen med kaptein Bjørnson for å vise ham til rette på Framnesryggen, var kaptein Dalsvee fungerende kompanisjef for kp 2, og han fikk følgende ordre:

’Kompanireserven settes inn!’

Kaptein Dalsvee er en rask og handlekraftig ofiser. Han bega seg straks til ’Folkets Hus’ og alarmerte reserven. Dessuten ringte han opp til sykehuset og ba dette holde seg klart til å ta i mot mulige sårede.

Så sendte han av gårde kompaniets to biler, hver med 15-25 mann. I den ene bilen hadde Bergli kommandoen. Han kjørte til Fagernes.

I den andre bilen tok kaptein Dalsvee selv kommandoen. Den kjørte ned til posteringen ved ’Speiderheimen’ hvor sersjant Sand hadde kommandoen. Posteringen ble forsterket med ca 10 mann og flere maskingeværer, hvorpå kaptein Dalsvee ga posteringssjefen ordre til å la posteringen gå i stilling med front mot kaia. Kapteinen påså at dette ble gjort.

Med resten av kompanireserven, ca 15-20 mann, kjørte så kaptein Dalsvee til Framnes og gikk i den forberedte stillingen på Framnesryggen, men så langt ut mot Framnesodden at han ikke kolliderte med infanteristyrken under kaptein Bjørnson.

Imidlertid mente kaptein Dalsvee, etter en tids forløp, at det ville være bedre å ligge lengere nede, så han rykket ned bakken og formerte sin styrke ganske nær sjøen.

Han hadde så vidt fått gjort dette, da ’Eidsvoll’, som lå like utenfor, ble torpedert. Jern- og stålsplinter haglet rundt kapteinen og hans folk, men heldigvis ble ingen truffet.

Ved en beklagelig forglemmelse ble varsel ikke gitt til Landvernspionerkompaniet (Pionerutdannet. Dårlig kampavdeling), Forpleiningskompaniet og 7,5 cm kanonen.

Det var meget beklagelig at jeg ikke husket på disse avdelingene og at heller ikke min stab husket på at også disse avdelingene skulle varsles.

Når spørsmålet kommer inn på bataljonens opptreden, da tyskerne viste seg, vil jeg gjøre oppmerksom på at bataljonen hadde vært inne på nøytralitetsvakt i nesten tre måneder. Alt personell visste altså at de var inne for å hindre en fremmed makt å gå i land på norsk jord.

Blokkhusbesetningene hadde klar instruks og skarpe ordre om hvorledes de skulle forholde seg hvis en fiende søkte å komme i land. Det samme gjaldt for betjeningsmannskapene ved kanone.

I blokkhusene hang divisjonens instruks av 3 oktober 1939, og i denne instruksen stod det at blokkhusene skulle forsvares hårdnakket og ikke rømmes, uten på høyere ordre.

For en virkelig krigsutdannet bataljon i en hær som var innpodet med krigens mentalitet, ville derfor situasjonen vært klar, men Feltbataljon I av infanteriregiment 13 var ingen krigsutdannet bataljon og den hadde ingen anelse om krigens mentalitet. Hvor skulle den få det fra?

Personellet var fra naturens side førsteklasses soldaterstoff, men det tilhørte en nasjon som ikke hadde hatt krig siden 1814 og som siden den tid hadde gjort sitt beste for å renske ut all soldaterånd fra sin hær.

Soldaterånd – det var jo det samme som brutalitet, mord, sadisme. Så vekk med alt det derre!

Våre våpenøvelser artet seg derfor nærmest som koselige sommerferier for en del av landets ungdom, og under disse stevnene måtte det vises humanitet. Var en sjef ivrig og drev sin avdeling så den svettet, risikerte han å komme i avisen under overskrifter som ’Menneskeplageri på moen’.

Det tar tid å erhverve seg krigens mentalitet. Det er ikke gjort, bare ved å legge fra seg den sivile dressen og bytte på seg uniformen. Det kreves en gjennomgripende forandring i tanker og følelser.

Jeg husker hva min venn, oberst Ola Getz, fortalte.

Han kommanderte de norske troppene under felttoget i Inn-Trøndelag og Namdal 1940 og før han hadde fått tid til å omstille seg fra fred til krig, kom det et tysk fly og forsøkte å skyte hull i ham.

’Jeg og adjudanten min løp rundt det ene hushjørnet etter det andre – og flyet kom etter. Det falt oss ikke inn å være redde. Vi var bare sinte og syntes nærmest det var komisk at voksne folk skulle holde på på denne måten’.

Min venn visste ikke hva krig var. Men senere lærte han det.

Så ingen må komme og kritisere Feltbataljon I av IR13 fordi den ikke hadde erhvervet seg krigens mentalitet så tidlig som morgenen 9 april 1940, for det ville bare være å kaste stenk på en bataljon av gode soldater og bra folk.

Krigens mentalitet:

Det var nok andre enn trønderne som ikke var preget av den, da tyskerne kom. Således kom en Narvik-gutt og fortalte meg følgende historie fra Landvernspionerkompaniet hvor han tjenestegjorde:

’Da vi var blitt alarmert av all skytingen nede i havna, kom kaptein Gundersen og kommanderte oppstilling, og da var det noen av kara som skreik: Ska vi stille opp? Vi må da for faen først få mat og kaffe!’

Krigens mentalitet, eller rettere: mangel på krigens mentalitet, satte sitt preg på avdelingen om morgenen den 9 april.

Jeg kan like godt med en gang nevne hva som hendte ved havna, da tyskerne kom inn der i snefokket den 9 april, før det var blitt lyst:

Løytnant Bergli var, som tidligere nevnt, sendt til Fagernes hvor løytnat Skjefte var sjef i blokkhuset.

Løytnant Bergli, eldste offiser og ansvarshavende, forklarte i retten:

Kaptein Dalsvee hadde alarmert ham om morgenen ved 4-tiden og sendt ham i bil til Fagernes med 15-20 mann og en kasse ammunisjon. En stund etter at han var kommet til Fagernes, så han fremmede krigsskip på havna og hørte noen forferdelige smell. De fremmede krigsskipene satte ut båter som rodde mot Fagernes.

Løytnanten erklærte at han ikke behøvde noen ordre om å skyte. Enhver norsk befalingsmann visste hvordan han hadde å forholde seg i en slik situasjon. Man skal skyte, når man forstår at det er fienden som kommer. Og dette forstod han. Når han ikke kommanderte skyting var det fordi snedrevet var for tett.

Sersjant Sand var sjef for posteringen nede ved kaia (’Speiderheimen’). I sin forklaring sier han:

Ca kl 0430 den 9 april fikk han av kaptein Dalsvee underretning om at det kom fremmede krigsskip inn fjorden. Han fikk av kapteinen ordre om å gå i stilling. Dette gjorde han også. Med ca 20 mann og 3 maskingeværer besatte han en på forhånd rekognosert stilling.

Så fikk han se at det lå et krigsskip med gule skorsteiner ved nærmeste utstikker og skjønte at det måtte være utenlandsk

Han så stripene etter tre torpedoer som det fremmede skipet skjøt ut, og han så ’Norge’ bli sprengt i stykker. Fra det fremmede skipet strømmet det nå folk inn til kaia hvor de tok oppstilling.

Da han ikke gjorde motstand mot de tyskerne som etter hvert kom til stede på kaia og som kom bort til hans postering var det fordi han ikke hadde fått ordre om det.

Løytnant Wesche var sjef for blokkhuset på Framnes. Han forklarte i retten:

’Eidsvoll’ lå bare få hundrede meter fra blokkhuset og han så tydelig, hvordan senkingen foregikk. Han var klar over at det var krig. Da han allikevel ikke skjøt på de tyske jagerne, var det fordi han mente det var nytteløst å skyte med mitraljøser mot krigsskip.

Av soldat Svein Juuls dagbok (rettsdokument):

’1940, april 9: Vi ble vekket av alarm kl ½4 og ble kjørt til Framnes. Da ’Eidsvoll’ ble torpedert, fikk vi sjø og granatsplinter over oss 50-100 meter fra oss. Den ildsøylen og trykket og det hele er noe av det verste jeg har opplevet. 20 mann hadde fingeren på avtrekkeren, var med og berget karter, 9 lik, 6 reddet av 200.’

Ved den 7,5 cm kanonen het kanonkommandøren Eriksen. Han var menig, men var blitt tatt ut som sjef, da han hadde deltatt som feltartillerist ved de amerikanske styrker under første verdenskrig.

I sin redegjørelse av 23.9.1940 til Bergartilleribataljonen uttaler Eriksen bl a:

’Den 8 april 1940 kl 2300: Vakten instruert om å passe særlig godt på, da vi alle anså situasjonen som alvorlig.’

Han sier videre at, da han kom til kanonen pm morgenen den 9 april, var alt gjort klart til kamp.

I en skrivelse av 29.7.1946 til Generaladvokaten sier Eriksen:

’Inspiserte pansertoget kl 2400. Som følge av tett snetykke da de tyske fartøyene passerte inn gjennom fjorden hadde vakten intet observert. Da snetykke lettet og vi ble klar over situasjonen, kunne vi med vår kanon intet utrette.’

Kommandør Eriksen mener med dette at kanonen stod slik til at den ikke kunne skyte på tyskerne som var inne på havna, øst for kanonen. Denne var nemlig plassert for å skyte vestover, ut over fjorden. Som jeg hadde gjort oppmerksom på under omtalen av general Fleischers inspeksjon, stod kanonen på vestsiden av en liten haug. Det var denne haugen som hindret skyting inn over havna og kanonen kunne ikke flyttes, uten ved hjelp av lokomotiv, men noe lokomotiv var ikke for hånden denne morgenen nede på Framnesodden.

Men, i likhet med løytnantene Bergli og Wesche var også kanonkommandør Eriksen klar over at han, uten nærmere ordre, skulle åpne ild mot fremmede krigsskip.

Det var jo derfor han stod der med kanonen sin.

Før jeg går videre, tror jeg det er best å nevne at regimentskontoret og regimentsboligen var i samme bygning. Denne lå på høyden på byens vestkant, på et høydedrag hvis sydligste del kunne kalles Framnesryggen Ca 80 m sønnenfor regimentssjefboligen og i samme høyde som denne, lå sykehuset og like nedenfor sykehuset lå folkeskolen.

Fra regimentsboligen var det glimrende utsikt over byen og havna, og kløv man opp på loftet, fikk man også øye på en del av Ofotfjorden, Herjangen og Rombakken.

Men for å vende tilbake til meg selv:

Ved ½5-tiden gikk jeg ut på gårdsplassen for å se på været. Det snedde fremdeles tett.

Så hørte jeg en voldsom eksplosjon ute fra fjorden et sted. Det var så det sakk i meg. Det kjentes som jeg hadde fått et sneskred i hodet.

Hva i all verden!

Jeg trodde på dette tidspunktet at panserskipene var gått ut av havna og krysset ute i fjorden et sted. For da jeg en gang på natten ringte opp til kommandørkaptein Askim, var det siste han sa:

’Nå går jeg ut!’

Men jeg løp allikevel inn på kontoret, ringte opp og bad om å få forbindelse med herr Askim, i det jeg trodde at han fremdeles hadde telefonforbindelse i land. Men sentralen meddelte:

’Det er ikke mulig å skaffe telefonforbindelse med herr Askim!’

Som det senere viste seg, hadde ’Norge’ ligget fortøyet i Narvik havn til kl 0337, da man begynte å move maskinene og ta inn akterfortøyningen. Dermed brakk telefonforbindelsen med land.

Men ’Norge’ ble fremdeles liggende i havna. ’Eidsvoll’ var imidlertid gått noen hundrede meter ut av havneinnløpet, og lå like utenfor blokkhuset på Framnesodden.

Jeg fikk altså ikke forbindelse med marinen. Men jeg fikk høre nytt allikevel, for plutselig begynte en veldig kanonade nede på havna, og en tollfunksjonær ringer meg opp:

’Tyske tropper går i land på kaia!’

Jeg skal til å springe ned til major Spjeldnes som hadde sitt standkvarter ca 100 m nedenfor regimentsboligen, da major Omdal kommer og rapporterer:

’Major Spjeldnes og jeg er blitt enige om å sende en mitraljøsetropp nedover ’gate 1’ mot havna.’

Men jeg sa:

’Vi skal feie tyskerne på sjøen!’ og løper så sammen med majoren nedover bakken, for å få fatt i major Spjeldnes.

Major Omdal fulgte imidlertid ikke med helt ned. Han måtte til sitt hjem for å ta på seg uniform, da han kom til meg i sivil.

Da jeg ikke så noe til major Spjeldnes nede i bakken, fant jeg det riktig å treffe et par anordninger som egentlig hørte inn under majoren. Jeg fikk tak i en soldat som stod nede i bakken:

’Spring straks ut på Framnesryggen og si til kaptein Bjørnson at han skal komme tilbake hit med hele styrken!’

Fenrik Owesen var sjef for bataljonens bombekastertropp. Han kom marsjerende oppover mot meg, da major Spjeldnes hadde gitt ham ordre om å ta stilling ytterst på Framnesryggen og åpne ild mot tyskerne.

’De blir her med Deres tropp!’ sa jeg ’De kan ikke gå ut på Framnesryggen nå da hele kaptein Bjørnsons styrke går tilbake. Jeg har nettopp gitt kapteinen ordre om dette!’

Jeg rømte altså Framnesryggen, da jo tyskerne gikk i land i havna og således ville komme opp i ryggen på stillingen. Alle krefter måtte nå samles til i et motangrep.

Så kom major Spjeldnes ut av skoleporten.

’Nå får du jaggu se og få frem bataljonen din og hive ut tyskerne!’ sa jeg.

’Det er nettopp det jeg holder på med!’ sa majoren ’Første kompani har fått ordre om å gå mot brua og åpne ild!’

Første kompani, sjef kaptein Strømstad, var altså også kommet til byen.

Med ’brua’ mente majoren den brua som fra vår side førte over til byens sentrum. Under brua gikk jernbanesporene fra jernbanestasjonen og ned til Malmbolagets område.

Som jeg har sagt tidligere, var det mange år siden major Spjeldnes hadde tatt avskjed som fastlønnet offiser. Jeg var ikke sikker på om han var noe videre dreven i å disponere en bataljon, så jeg bestemte meg for å gi noen gode råd:

’Nå skal jeg si deg noe: Jeg har gitt ordre til kaptein Bjørnson om å komme tilbake med hele styrken. Du vil da få tre kompanier og disse skal du sette inn slik:

Du lar bataljonen gå frem langs ’gate 1’ mot havna, med et kompani til høyre for gata og et til venstre. Mitraljøsene setter du i stilling på torget, slik at de kan støtte fremrykkingen. Men du må rappe deg!’

Og samtidig ga jeg nok en gang ordre om å skyte på tyskerne, men ikke på engelskmennene, i det klokka var så mange, at jeg også hadde fått skyteordre fra divisjonen.

Etter hva divisjonen selv opplyste under rettsforhandlingene mot meg, var det kl 0445 den 9 april at kontoret ga meg ordre om å skyte.

Men da hadde jeg for lengst bestemt ildgivning mot tyske styrker. Både kvelden før, da maskinkanonbatteriets sjef, fenrik Munthe-Kaas, møtte på kontoret til konferanse og ordremottaking og senere om morgenen ca kl 0400, da jeg anordnet innsetting av bataljonen.

Jeg vil i denne forbindelsen ikke unnlate å nevne, at alle de opplysningene jeg kommer med her er dokumentert under rettssaken mot meg.

Det er best å si noe om bataljonens fremrykking: Det ble ikke noe av den.

Da kaptein Strømsnes kompani støtte på tyskerne, ble begge parter stående og se på hverandre, men uten å skyte.

Da saken min var oppe til behandling i ’Eidsivating Militære Lagmannsrett’ i april/mai 1947 og major Spjeldnes ble spurt om hvorfor bataljonen ikke skjøt, svarte han:

’Oberst Sundlos ordre var klar, men da vi ikke skjøt, var det min skyld!’

Mens jeg nå stod og så på hva major Spjeldnes foretok seg, kom en soldat og sa at en tysk offiser ønsket å tale med meg.

’Du får bli med!’ sa jeg til major Spjeldnes ’Det kan være bra å være to.’

Så gikk vi, og en hundrede skritt lenger borte i gata, foran losjelokalet, traff vi en oberstløytnant i følge med en hel del andre tyske offiserer.

Oberstløytnanten presenterte seg, og så sa jeg:

’Hvis dere ikke straks går tilbake, åpner jeg ild!’

Oberstløytnanten kom med noen innvendinger.

’Vi åpner ild om 15 minutter’ sa jeg.

Major Spjeldnes:

’Du må gi dem lengere frist! Jeg kan ikke få bataljonen i orden på 15 minutter!’

Hva skulle jeg gjøre? Jeg alene kunne ikke hive ut tyskerne! Jeg måtte ha bataljonen til hjelp! Og derfor sa jeg:

’Dere kan forresten få en halv time!’

Jeg håpet at jeg ved min opptreden hadde gitt tyskerne inntrykk av at det var en sterk styrke i Narvik, og at det ville få dem til å stanse opp, eller i allfall gå langsomt og forsiktig frem.

Samtidig tenkte jeg meg muligheten av at bataljonen ville være i orden så den kunne gå frem på bred front, når halvtimen var gått.

Men ikke noe av dette hendte. De tyske avdelingene slakket ikke av på farten, og den norske bataljonen kom aldeles ikke i orden.

Denne halvtimen benyttet jeg til å gå de ca 150 m opp til regimentskontoret for å ringe opp Harstad. Det kunne være av interesse å høre hva som egentlig foregikk langs norskekysten, og om det var utsikt til at den engelske flåten ville gripe inn. Britiske krigsskip hadde jo vært observert i Vestfjorden kvelden før, så jeg tenkte at nå kom de og tok tyskerne i ryggen.

I telefonen traff jeg oberst Mjelde. I følge divisjonskontoret fant samtalen sted kl 0600, og jeg redegjorde for situasjonen i Narvik:

’Jeg har nå gitt tyskerne en halv times frist til å komme seg ut av byen’ sa jeg ’I denne halvtimen forbereder vi vårt motangrep. Om noen minutter går bataljonen frem.’

Det lot ikke til at obersten skjønte noe av det jeg sa. Jeg fikk ikke vite noe om den store verden, den norske kyst og de britiske krigsskip, for obersten brølte bare:

’Narvik skal forsvares! Er De ikke klar over det? Det er De som har det hele og fulle ansvar!’

Da jeg gikk nedover til major Spjeldnes igjen, tenkte jeg bittert:

’Tidligere har det aldri vært snakk om å gi meg frie hender og de fulle ansvaret for å gjøre det som jeg mente var riktig. Men nå!

Nå, når jeg på grunn av Divisjonens stahet og ulykksalige disposisjoner er kommet i en fortvilet situasjon, nå er det ikke noe i vegen for at jeg kan få det hele ansvar!’

Denne gangen ble ikke spaserturen min lang. Bare snaue hundrede meter nede i bakken under regimentssjefsboligen møtte jeg atter en flokk tyske offiserer og sammen med dem den tyske konsulen i Narvik, dr. Wussow. Rundt om stod tyske infanterister med maskinpistolene klare til skudd.

Konsulen kom frem og pekte på en offiser med røde renner i buksene:

’General Dietl, sjef for de tyske styrkene.’

Jeg gjentok mitt tidligere krav:

’Jeg vil anmode generalen om å trekke troppene ut av byen straks. I motsatt fall skyter vi!’

Så sa generalen:

’De må ikke la det komme til blodsutgydelse. Her går en divisjon i land. I dette øyeblikk har vi besatt Danmark, Oslo, Arendal, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondhjem. Deres to panserskip er senket. Vi har besatt Deres ekserserplass Elvegårdsmoen. På havna ligger ti torpedojagere og lengere ute i fjorden ligger to slagskip.

De har ingen sjangser.

De må ikke skyte!’

Jeg tok en oversikt over situasjonen. Ovenfra regimentsboligen hadde jeg sett at begge panserskipene våre var borte, mens en hel del fremmede krigsskip var kommet i steden.

Jeg hørte ingen skyting.

Maskinkanonbatteriet, den 7,5 cm kanonen, blokkhusene og posteringene måtte altså være satt ut av spill. Likeledes hele kaptein Langlos styrke, altså kp. 2.

Tyskerne rykket frem på bred front gjennom byen. Deres forreste avdelinger var allerede i linjen regimentssjefsboligen-brua-torget-husene høyt oppe i bakken på den andre siden. Jeg så en sluttet avdeling marsjere over torget og opp gjennom gaten til jernbanestasjonen.

Byen var, i virkeligheten, allerede besatt.

Den oppgaven jeg stod overfor var altså å kaste ut av byen en overlegen tysk styrke som var støttet av ti torpedojagere, som lå så langt inne på havna at de også med sine mitraljøser kunne nå over hele byen. Og til min disposisjon hadde jeg bare to kompanier, kp 1 og kp 3 og to tropper mitraljøser. Kaptein Langlos kp 2 kunne jeg ikke regne med, da det var fordelt på blokkhus og posteringer og således allerede var bak den tyske frontlinjen. Bataljonens stabskompani var enda ikke kommet over fra Øyjord (Det ble forresten tatt av tyskerne, da det ombord på ferga kom til Vassvik).

Rundt meg gikk de troverdige guttene fra Inn-Trøndelag med 48 dagers rekruttskole for mange år siden, og med sin ’utdannelse’ i vannkjøring og snebrøyting de siste ukene.

Jeg tenkte på bataljonens befal, for en vesentlig del eldre folk som ikke hadde hatt skikkelig militær utdannelse på år og dag.

Jeg tenkte på mine bra artillerister som nå stod bak et skrøpelig lite stålskjold ved sin 7,5 cm kanon og tittet på ti tyske torpedojagere med til sammen 50 hurtigskytende 12,7 cm kanoner i panserkasematter og betjent av verdens dyktigste kanonerer.

Jeg tenkte på våre to panserskip som tross sine 21 cm kanoner i pansertårn ikke hadde klart å stoppe tyskerne.

-Og jeg fant situasjonen håpløs. Jeg så ingen sjangser. Byen var allerede besatt. Det var ingen som helst mulighet for å hive tyskerne ut. Bataljonen hadde jo allerede bevist at den var ubrukbar til en slik oppgave.

General Dietl ventet. Kjerringene som var kommet ut på gaten og stod med hendene over magen, de ventet også. Og Narviks unger, som var møtt frem i masser til alle tiders kinoforestilling, snøt seg i fingrene og ventet.

Jeg bøyde meg for kjensgjerningene:

’Jeg overgir Narvik.’

Så ga jeg major Omdal ordre om å samle avdelingene og ta inn all ammunisjon, hvorpå jeg gikk opp i regimentskontoret og meddelte divisjonskontoret i Harstad at Narvik var overgitt. Jeg ringte til general Fleischer i Finmark og fortalte det samme.

Resultatet av dette var, at regimentskontoret erklærte meg for avsatt, liksom det ga major Omdal ordre om å arrestere meg!

Omdal, som selv var krigsfange, gjorde ikke noe forsøk på det, men svarte bare:

’Det er ikke lett for den ene krigsfangen å arrestere den andre!’

•

Ved regimentssjefsboligen satte tyskerne ut vakt med en post ved hver husvegg, og fra mitt vindu så jeg,, en stund etter at jeg var kommet hjem igjen, at en norsk avdeling marsjerte over torget og tok vegen mot jernbanestasjonen.

Jeg viste ikke hva dette skulle bety, men jeg fikk senere vite, at det var majorene Omdal og Spjeldnes som hadde fått ordre av divisjonssjefen – som var i Finmark – om å ’slå seg igjennom’. Majorene samlet sammen i alt 209 mann og marsjerte med dem ut av byen. Det ble ikke løsnet skudd, da tyskerne visste at byen var overgitt og derfor gikk ut fra, at styrken skulle samles et eller annet sted med andre avdelinger av byens garnison.

En stund etter at denne styrken var forsvunnet langs jernbanelinjen og ut av byen, ringte general Dietl opp:

’En del av Deres avdelinger marsjerte vekk fra Narvik og har skutt på våre patruljer. De må gi dem ordre om å komme tilbeke, ellers tar jeg represalier overfor byen!’

’Jeg kan ikke’ sa jeg ’Det er divisjonssjefen som har beordret avdelingen av sted, og det vil ikke være korrekt å la Narvik unngjelde for hva divisjonssjefen gjør.’

’Nei, nei’ hørte jeg. Og litt etterpå:

’Man muss jemand nachschicken.’ (Man må sende noen etter dem)

Om den lille norske styrken er å melde, at den kom vel frem til Bjørnefjell stasjon, men der ble den 17 april angrepet og sprengt. Noen kom seg over grensen til Sverige, men majorene og størsteparten av styrken ble fanget.

Avdelingens tap var 5 falne og 7-8 sårede.

Ordren om dette ’gjennombruddet’ finnes i dokumentsamlingen vedrørende min sak og er anført slik i Divisjonens arkiv:

’0645 ringte major Omdal at bataljonen stod oppstilt, men ’det var mange omkring’. Generalen ga ordre til avmarsj. Norske tropper skulle ikke åpne ild, hvis ikke tyskerne gjorde det.’

Major Omdal sier i sin rapport av 23 mai 1940 til divisjonen:

’Det skulle marsjeres på en rekke i orden kp 1, mitr. troppen og kp 3 som var de avdelingene som var i skolegården. De andre avdelingene var spredt over et stort område og i smågrupper. Etter senere meddelelse ble flere tatt meget hurtig. Ordregivningen måtte gå forsiktig for seg, da vi ble nøye passet på.

Kp 3 holdt igjen ved trappene til den nye skolen, med ordre om å besette denne og oppta kamp, om marsjrekken ble stanset eller beskutt.

Major Spjeldnes tok teten. Selv gikk jeg midt i rekken for bedre å kunne lede opptagelsen av kampen for å slå oss igjennom, om det skulle bli åpnet ild mot oss.

Marsjen ut av byen lyktes for alle, når unntas en del av kp 1 som ble beskutt og stanset opp. De hadde vært avdelt som dekning mot broen, og kom noe etter vår rekke.

Marsjruten valgte jeg slik at vi snarest kunne komme i terreng og i formasjon for eventuell opptagelse av kamp, med gode sjangser for å komme østover.

Da vi var kommet inn på jernbanelinjen øst for stasjonen, kom tyskerne etter, men ble stanset, i det de bakerste lag tok stilling i en tunell og ved en bro ved Djupviken, mens styrken tok lags- og troppsstillinger østover til Strømsnes. Ved Djupviken var det en del kamp, men ingen døde og sårede.

Fra Djupviken hadde jeg, såvidt erindres, to samtaler med generalen.

Fra Djupviken satset vi, med styrken oppdelt i småavdelinger, til Sildvik-Kvitur uten kamp. Vi ventet ild på oss fra de tyske krigsskip på Herjangsfjorden, men det ble ikke skutt.’

Tiden etter 9 april

Ved overgivelsen av Narvik var alt militært personell blitt krigsfanger.

Men tyskerne passet til å begynne med ikke noe større på, så en hel del befal og menige kom seg ut av byen, til dels i sivile klær som de hadde fått fatt i. Fergene gikk i rute til langt ut på dagen 9 april og med dem reiste en mengde folk som ville komme seg vekk. Således hele min familie, når unntas min kone som ønsket å bli igjen og stelle huset, da også hushjelpen vår reiste.

Sammen med meg ble også min adjudant, kaptein Hjalmar Eriksen, internert i regimentsjefsboligen.

Men det kom flere!

Mitraljøsekompanisjefen, kaptein Brønstad, kom opp for å spørre meg om et eller annet, men fikk ikke lov til å gå igjen. Og fra Elvegådsmoen kom flere offiserer, bl a en tannlege og en lege som også ble puttet inn til oss.

Det ble til slutt ganske folksomt i regimentssjefsboligen, så det var svært heldig at min kone var blitt tilbake for å greie med husholdningen.

Alle de andre fangene tyskerne tok , hva enten det var i byen eller på Elvegårdsmoen, ble samlet på folkeskolen.

Neste dag, onsdag den 10 april, kom engelskmennene.

Jeg stod om formiddagen og så på alle vrakene i havna, da det plutselig kom en jager til syne under Framneslandet. Den var lang og svart og på siden var det malt en stor H og et nr. Jageren gled ganske langsomt fremover langs Malmbolagets kaier og minnet mest av alt om et rovdyr som lurer seg inn på sitt bytte.

’Hva er det for en?’ tenkte jeg ’En engelskmann?’

Det rare var at ingen skjøt. Det var rett og slett fred over havna.

Men ikke lenge! For så smalt det!

Svarten var bare forreste fartøy i 2. Britiske jagerflotille (5 fartøyer av H-klassen) som hadde fått ordre om å foreta et overfall på de 5 tyske jagerne som lå i Narvik havn. Om aftenen den 9 april var nemlig 2 av de tyske jagerne gått inn til Ballangen, mens 3 lå i Herjangsfjorden.

Det britiske overfallet var meget vellykket. To tyske jagere ble senket med torpedoer, mens to ble skadet ved artilleriild.

Da britene løp ut igjen, ble de imidlertid angrepet av de tyske jagerne i Ballangen og Herjangen og herunder ble to britiske jagere senket og sterkt skadet.

Så var det lørdag 13 april. En fin solskinnsdag.

Om morgenen ble byen skaket opp av noen forferdelige drønn, og da jeg tittet ned i havna, så jeg at alle tyske jagere var vekk. De var løpt ut for aldri mer å komme tilbake, i det alle ti enten sank, eller ble jaget på land i Herjangen og Rombakken. For den engelske jagerskvadronen var kommet tilbake med forsterkninger, bl a slagskipet ’Warspite’, hvis 38 cm kanoner fikk husene i byen til å riste.

Slagskipet deltok også i kampen tillands. Det sendte sine granater opp i Fagernesfjellene, hvor marinefolkene hadde fått øye på de tyske postene som var plassert der. I kikkert kunne jeg se de opptråkkede stiene etter de tyske bergjegerne oppe i sneen. General Dietls divisjon var nemlig en bergjegerdivisjon rekruttert fra de tysk-østerrikske alpetraktene. Det var klart, at disse karene ikke likte seg nede ved sjøen. Da var det bedre der oppe i sneen, hvor de kunne sitte og titte ned på oss andre.

Men de fikk ikke titte uforstyrret. For kikkertene på slagskipet fant dem og så kom de 38 cm granatene farende! Sneen ble svart over svære flater for hver eksplosjon og til slutt var det digre, svarte flekker over store deler av Fagernesfjellet.

Etter 13 april kom det ikke flere britiske flåtestyrker inn til Narvik, mens jeg var der. General Dietls styrker kunne innrede seg uforstyrret og karene arbeidet som maur.

Jeg vet ikke hva de foretok seg på andre kanter av byen, men på min kant så jeg dem på farten hele dagen. De gjorde seg nok klare til å avvise luftangrep og landingsforsøk. De hadde det travelt fra morgen til kveld, og ganske sikkert om natten også.

Samtidig med at tyskerne den 9 april gikk i land i Narvik, besatte en større styrke Elvegårdsmoen. Der var det ikke annet enn en liten vakt, en del syke og dessuten trenkusker og kokker. Bataljonen var jo, på divisjonens ordre, blitt trukket over til Narvik, så tyskerne hadde fritt spill. De slo seg ned i brakkene, fant depotene og innredet seg hyggelig, med massevis av ulltepper, gode, varme kapper og skjerf, votter og ladder som var skjenket regimentet av norges lotter.

Det var en lettvint sak for tyskerne å få sakene sine opp fra jagerne som lå ved kaia i Bjerkvik. Bataljonens hester og sleder var jo blitt igjen på moen, da bataljonen marsjerte til Narvik, så det var bare å spenne for og kjøre.

En tysker som hadde deltatt i general Dietls ekspedisjon og som utga en bok om ferden, er også inne på forholdene, i det han skriver:

’På Elvegårdsmoen gikk alt svært lettvint, i det leirkommandanten var meget imøtekommende og stillet både hester og sleder til disposisjon.’

Dette fikk en av mine sannhetselskende landsmenn lese, og han gjorde fluksens en stor Oslo-avis oppmerksom på at her hadde man fullgodt bevis for at oberst Sundlo hadde samarbeidet med tyskerne. Han hadde jo skaffet dem både hester og sleder. Behøvdes det ytterligere bevis?

Det var bare den haken ved saken, at oberst Sundlo ikke var leirkommandant på Elvegårdsmoen, men satt som krigsfange i Narvik, ca 1½ mil unna. Da dette ble opplyst i retten, var saken ikke lenger aktuell, og det ble – såvidt jeg vet – ikke reist noen kritikk mot den ulykkelige løytnanten som var leirkommandant på Elvegårdsmoen, og som 9 april om morgenen fikk besøk av noen hundrede tyskere. Han hadde intet han skulle sagt. Tyskerne tok det de ville ha, og det var nok bondegutter blandt dem til å kunne sæle på og kjøre en gamp.

Like etter sjøslaget den 13 april, ble vakten ved regimentsboligen byttet. Tidligere hadde den vært sammensatt av bergjegere, men nå kom det ca 15 marinefolk.

Sjefen var en ’Obermaat’ og han fortalte at de hadde vært på jageren ’Erik Giese’ som sank i Strømmen, det trange innløpet til Rombaksbotten.

’Vi lå der for å dekke de andre, som hadde skutt ut all ammunisjon’ sa Obermaat. ’Vi sank, men de andre kom unna og rente seg opp på land lengere inne. Derved ble de fleste av mannskapene reddet.

Men vi måtte svømme, og det var kaldt!’

Det lot ikke til at de mange kameratenes død hadde gjort noe større inntrykk på disse karene. De pratet og fjaset som om ingen ting hadde hendt.

Jeg forstod. Her var det folk som hadde krigens mentalitet. De tenkte og følte ganske anderledes enn vi nordmenn.

Den 12 april fant divisjonen tiden inne til å offentliggjøre følgende i pressen:

Kommunike:

I anledning av de mange rykter som går om kampene i Narvik by vil 6. Divisjon meddele:

For Ofotavsnittet med Narvik by var oberst Sundlo beordret som forsvarssjef og hadde bl a til plikt å hindre en landsetting av fremmede tropper.

Om kvelden den 8 april ga divisjonen ordre til å trekke tropper fra Elvegårdsmoen over til Narvik by. Andre avdelinger ble beordret til Elvegårdsmoen, men kom ikke frem grunnet snevansker. De siste troppene var nettopp kommet over til Narvik, da tyskerne overfalt de norske panserskipene og øyeblikkelig gikk i gang med å landsette tropper.

Oberst Sundlo begynte straks å forhandle om våpenhvile og trakk troppene over til Framneset. Tyskerne besatte området tvers over byen, så de norske troppene var omringet mellom tyskerne og sjøen.

Divisjonssjefen, som var i Øst-Finmark, fikk telefonbeskjed om situasjonen og ga oberst Sundlos nestkommanderende, major Omdal, ordre om å arrestere oberst Sundlo, samle mest mulig av avdelingene og slå seg igjennom.

Arrestasjonen av oberst Sundlo lykkedes ikke. Men gjennombruddet ble gjennomført besluttsomt.

Majoren tok deretter straks stilling tvers over Ofotbanen, for å hindre tyskerne videre fremtrengen.

Det var enkelte avdelinger som majoren ikke fikk fatt i og som formodentlig er tatt til fange av tyskerne.’

Jeg har, etter okkupasjonen, fått visshet om at general Fleischer ikke hadde noe med dette kommunikeet å gjøre, for han uttalte i Bardu til kaptein Langlo:

’Jeg har aldri tenkt eller sagt at oberst Sundlo var forræder. Jeg har aldri sendt ut noe kommunike!’

Det spørs derfor, om det var den allierte overkommando i Nord-Norge som hadde sendt ut kommunikeet. Den foretok seg jo mange ting bak general Fleischers rygg, noe generalen selv beklaget seg over i boken ’General Fleischers etterlatte papirer’.

Stormvær som føyk over landet reiste hatets bølger. Det var ingen tilsvarende hetskampanje, når det gjaldt Oslo, Kristiansand, Bergen og Trondhjem, som alle sammen ble tatt i en håndvending, selv om de var beskyttet av virkelige festninger med moderne batterier. Det var bare i Narvik det ble begått skumle ting, og som jeg tidligere har sagt: Forklaringen er enkel nok. De som følte de hadde ansvaret for den skjebnesvangre utviklingen som førte til vårt lands nedverdigende sammenbrudd i aprilø 1940 hadde funnet ’redningsparolen’:

’Gi quislingene skylden!’

Og det var en parole som fenget! Alle politiske partier hadde jo vært mer eller mindre delaktige i den utviklingen som førte til 9 april. Alle hadde dårlig samvittighet. Og siden ’quislingene’ bare disponerte over en eneste avis, mens deres motstandere kunne bruke resten av landets presse og dessuten kringkastingen, var det fort gjort å gjøre N.S. til syndebukken.

Narvik var stadig på tapetet, og det varte ikke mange dagene, før propagandaen hadde banket inn den oppfatningen at Narvik var en sterk festning hvis fall var avgjørende for krigens utfall. Det ble naturligvis gjort store anstrengelser for å ta den igjen – sa propagandaen – og i den tiden jeg satt som krigsfange, hørte jeg flere ganger at nå var det lykkes å gjenerobre Narvik.

•

Den 23 april så jeg at de norske krigsfangene stilte opp i skolegården og marsjerte over torget og videre mot jernbanestasjonen. De kom ikke tilbake.

Om kvelden sa Obermaat:

’General Dietl rømmer Narvik. I morgen aften kl 2100 skal vi marsjere ut av byen og oppover jernbanelinjen. Alle skal være med, også oberstinnen.’

De som var igjen i regimentssjefsboligen var, foruten jeg og min kone, kapteinene Eriksen og Brønstad. Tannlegen, legen og en syk fenrik var overtatt av sykehuset og de andre offiserene hadde tyskerne sendt et eller annet sted hen.

Så gikk vi i gang med å pakke. Noe av et problem. For hva skal man ta med seg, når man blir anmodet om å legge i veg på en spasertur som vil ende tre mil oppe i fjellet? Riktig nok var vi midt i april. Men det var sne som aldri før, og kuldegrader i massevis.

Neste aften, altså 24 april 1940 kl 2100 banket Obermaat på døren:

’Herr oberst. Nå marsjerer vi!’

Min kone og jeg hadde ski og ryggsekk og dessuten trakk jeg med meg en kjelke med litt tøy og spisesaker. Tyskerne hadde ikke ski.

Det snedde. Men med enkelte gløtt i blandt, og disse gløttene elsket vi ikke. For ute i Rombakken lå engelske jagere og foretok blinkskyting mot alt som beveget seg langs jernbanelinjen. Da vi marsjerte opp gjennom byen, var den absolutt utdødd. Vi så ikke liv. Og i taushet lusket vi forbi jernbanestasjonen.

Da smalt det ute i fjorden og en eksplosjon i tunnelåpningen straks bortenfor stasjonen viste oss hvor skuddet var siktet.

’Holdt!’ kommanderte obermaat. ’Dekning! Jeg skal rekognosere!’

Vi så utover mot Øyjord. Der lå det en jager. Lang og svart og med skumle hensikter.

Tyskerne bante.

Og så kom det en snebyge. God, tett og langvarig. Jageren ble borte, og dermed tok vi et stormløp mot tunnelåpningen og slapp helskinnet inn.

Vi pustet ut. Triumferende!

Og så smalt det igjen! Denne gangen i andre – østlige – enden av tunnelen. Den bitre eksplosjonslukten drev innover mot oss og rev oss i nesen.

Imidlertid så skulle vi jo frem, så vi karret oss videre inn gjennom tunnelen som var full av lokomotiver og vogner som var kjørt inn der for å stå i dekning. Bak oss hørte vi en granat eksplodere i tunnelens vestre inngang.

I den østre tunnelinngangen var det en del tyske soldater og en lang løytnant. Som han stod der i sin hvite forsvinningskappe, som han ganske sikkert hadde fått inne på Elvegårdsmoen, lignet han grangivelig en araberhøvding.

’Hvem er dere?’ sa høvdingen.

Obermaat kom frem og avga forklaring, noe han måtte gjøre, hver gang vi støtte på en tysk post. Og dem var det mange av langs jernbanelinjen.

Og så sa sjeiken: ’Det er i orden!’

Da vi hørte dette begynte vi norske å gå igjen og vi var allerede ute av tunnelen, da løytnanten brølte:

’Er dere vanvittige? Ser dere ikke jageren? Jeg skal si fra, når dere kan gå!’

Og så ventet vi og så på hvorledes en svart skoddebanke kom drivende fra vest og slukte hele jageren.

’Nå!’ kommanderte løytnanten. ’Med ti skritt mellom hver, marsj fremad!’

Dermed gikk kaptein Brønstad. Ti skritt bbak ham kaptein Eriksen og så jeg. Etter meg, min kone.

’Du har jamen vært heldig med ekteskapet ditt, Katrine’ sa jeg, da jeg gikk ut ’Nå skyter de på deg med kanoner!’

Skjelende over til ’Svarten’ hastet vi bortover de hundrede meter av linjen som lå åpen mot vest. Så pustet vi ut i en liten skjæring. Jageren hadde ikke skutt.

På Strømsneset var det en større tysk postering og der fikk vi kaffe. En hyggelig Narvik-mann skaffet oss adgang til et tomt hus, hvor vi frøs oss gjennom natten, for huset var uten brendsel, og ute var det minst 15 kuldegrader.

Tidlig neste morgen trasket vi videre til Sildvik. Ikke så svært morsomt, da jageren lot sine kanoner ’avsøke terrenget’ som det heter på militærsproget. Men ingen av oss ble truffet, så det gikk jo bra allikevel.

På Sildvik stasjon var det mer kaffe. Tysk kaffe, kokt på noe som i allfall ikke var kaffebønner, og så tok vi fatt på den lange stigningen opp til Hundalen st.

Traskingen på jernbanelinjen var en slitsom jobb. Det hadde jo ikke gått tog på linjen siden 9 april, men det hadde snedd ustanselig. Dessuten hadde de allierte krigsskipene bombardert linjen, skutt i filler ledningsmaster, ledninger, jernbanesviller og broer, og satt i bevegelse mektige sneskred. Rett som det var måtte vi kravle over snefonner høye som hus, og slikt tar på.

Obermaat stod og så på hvordan jeg slet med ryggsekk og kjelke, og så sa han noe til hæren sin, for en høy, ung kjempekar kom bort til meg og sa:

’Unnskyld, herr oberst!’

Dermed tok han ryggsekken og bar den resten av turen. Som de andre tyskerne datt han rett som det var gjennom til skrevet, men frem kom både han selv og hans kamerater. Til og med en blek liten matros, som var syk og rett som det var stønnet: ’Ich komme nie nach Hundalen!’ (Jeg kommer aldri til Hundalen!)

Og så befant vi oss da ut på dagen den 25 april på Hundalen stasjon, der min kone og vi tre offiserer ble innlosjert i et værelse i annen etasje.

Våren satte inn nå. Det kom regn. Det var vått og trist og jeg syntes jeg burde forsøke, om ikke min kone kunne få slippe ut i friheten. Så jeg skrev til general Dietl og spurte, om hun ikke kunne få gå over fjellet til Beisfjord. Derfra ville hun kunne ta seg frem til Ballangen, der barna våre var. Og jeg spurte, om ikke jeg og min adjudant kunne få ledsage henne over til Beisfjord.

Joda. Alt dette kunne vi, svarte Dietl, men bare på den betingelse at min kone ikke fortalte noe om ting av militær interesse.

Så startet vi på ski, en regnværsdag i mai, min kone, kaptein Hjalmar Eriksen og jeg, ledsaget av to marinematroser, hvorav den ene var en virkelig god skiløper. Han sa han var fra Thüringen.

Det ble en slitsom tur. Alt var klissvått, skinnegangen lå under dyp sne, og da vi kom til den lange overbygningen nedenfor Hundalen, hang den på skakke og skjeve og med digre åpninger.

En vaktpost dukket frem fra en dekning:

’Hva er dere for noen?’

Og så viste marinefolkene våre frem papirer og forklarte seg.

Og så spurte vi:

’Fælt som det ser ut her. Er dere blitt bombardert?’

Vakten pekte utover Rombakken og der, langt ute, lå jageren.

’Han skyter av og til’ forklarte vaktposten ’Det er best dere rapper dere og kommer dere unna!’

Og det gjorde vi. Vi pigget av gårde og var kommet bra langt vekk, da vi hørte en eksplosjon bak oss. En stund etter kom det tunge drønn rullende fra Øyjord, der jageren lå og fyrte.

Nede på Sildvik stasjon var det adskillig liv. Det ble gravet dekningsgraver i sneen, og midt mellom en del offiserer stod general Dietl.

Han kom bort til oss og hilste på min kone.

’Jeg har selv barn’ sa han ’Jeg forstår så godt at De vil vekk fra Hundalen og til barna Deres i Ballangen. Det har bare vært meg en glede å gjøre Dem denne tjenesten!’

Så spurte han, om vi ikke ville ha en kopp kaffe, før vi begynte på fjellet, og det sa vi takk til. Og denne kaffen var god!

Da vi skulle til å gå igjen, gikk vi først bort til generalen for å si takk for kaffen. Han stod og stirret over mot elektrisitetsverket i Trældal som nettopp da ble beskutt av jageren. Jeg så det blinket opp i bygningen. Det kom røyk. Det kom flammer.

Generalen så på det i kikkerten:

’Hvorfor gjør han det?’ hørte jeg ham mumle ’Hvorfor?’

Så gikk vi. Gnog oss sakte og fint opp bakkene hvor løypa går over til Beisfjorden. Vi norske risikerte ikke å sprenge oss. For den ene matrosen var riktig skral på ski. Han sa nesten ikke et ord. Han hadde ikke pust til overs til samtale.

Da vi kom opp til den første hytta, traff vi en hyggelig kjerring som kokte kaffe, og her stoppet min adjudant og den ene matrosen. De foretrakk kaffe fremfor skiløping.

Vi andre tre slet oss videre innover fjellet. Det var kram sne og tungt. Smøring eide vi jo ikke.

Langt inne på flaten er det en samling hytter, og der stod det en tysk post. Matrosen måtte frem og forklare. Vi ble notert opp i en bok, og så gikk det videre, til vi endelig kom så langt at vi kunne se ned i Beisfjorden.

Sneen var nå så våt, at det rant av den, når jeg laget sneballer. Det var altså ikke fare for at vi skulle få for stor fart. Det var bare å stå på.

Midtvegs nede var vi i kamplinjen, for vi dumpet opp i en tysk mitraljøsestilling, hvor sjefen holdt på med å instruere og forklare.

Like etter var vi nede og blandt en strøm av mennesker som søkte ut fra Narvik for å ta opphold i Beisfjorden, Håkvikdalen, Ballangen, eller hva nå deres mål var.

På en gård trakterte en gjestfri kone oss og tyskeren med kaffe og smørbrød, og da det var gjort, tok jeg farvel med min kone som nå fulgte den vasstrukne skiløypa over mot Håkvikdalen, mens jeg og tyskeren tok fatt på tilbaketuren og krabbingen opp på fjellet. Ikke så lite av en jobb, da det var et par meter kram nysne og ganske bratt stigning. Men til slutt var vi da oppe.

Og så pustet vi på.

Under oss lå Beisfjorden. Langt der borte på den andre siden gikk fjellryggen som skilte mellom Beisfjord og Håkvik. Skodda lå lav over ryggen og slukte strømmen av skiløpere etter hvert som de kom opp mot toppen. Det var grått, trist og ufyselig.

På tilbaketuren plukket vi opp de to kaffedrikkerne og på Sildvik spiste vi middag. Den tyske marinen var blitt trett i beina og ville ha mat!

’Middag, herr oberst!’ sa matrosen fra Thüringen ’Her går vi inn!’

Det kom ut en eller annen slags sjef som spurte hvem vi var. Det ble tittet etter i en notisbok om marinen hadde med seg tilbake de herrer den skulle ha med seg. Og så spiste vi middag. Tysk kjøtthermetikk og fruktsuppe.

Hermetikken var i enkeltmannsbokser, og først da jeg satt og så på disse boksene, gikk det opp for meg hvor upraktisk vi hadde det i vår hær, hvor f eks saltkjøtthermetikken var i firemanns bokser. Hvis den som bar boksen kom på avveie, mistet jo hans tre kamerater middagsmaten.

Turen til Beisfjord var noe for ryktemakerne, som kunne fortelle:

På turen over til Håkvikdalen hadde fru Sundlo møtt en jentunge som hun tok støvlene fra, så jentungen ble sittende gråtende i sneen.

Oberst Sundlo hadde vært i Beisfjorden sammen med general Dietl og forklart denne, hvorledes han burde ordne seg.

Det var nok ikke til å undres over at tyskerne klarte seg så fint!

Hva var det som gikk av mine landsmenn? Var de blitt helt skjøre? Det må i allfall ha rablet for den tollfunksjonæren i Narvik som rappoerterte skriftlig til sine overordnede, at han – under samtale med vår hushjelp i Ballangen – hdde fått vite, at jeg morgenen 9 april hadde traktert general Dietl og hans stab med frokost! Hushjelpen hadde ikke servert frokosten, da jeg hadde puffet henne inn på hennes værelse og låst døren for at hun ikke skulle se noe, men hun hadde sett tyske soldater på gårdsplassen!

Den fantasifulle tolleren måtte under vitneforklaringen i Narvik 1946 innrømme, at han aldri hadde snakket med vår hushjelp som han ble konfrontert med. Og vår hushjelp erklærte fyndig, at hun aldri i sitt liv hadde sett denne fyren før.

En tid etter turen til Beisfjord, ble vi krigsfanger flyttet opp til Bjørnefjell.

Tyskerne hadde fått lappet sammen et damplokomotiv, og det var tint vekk så meget sne fra skinnene, at linjen var trafikkabel for tog, så vi reiste med jernbane til Norddalsbrua. Jageren lå på plass ute i Rombakken, men merkelig nok så lot den oss i fred.

Toget stoppet ved Norddalsbrua, som var blitt sterkt skadet, da major Omdal under sin retrett hadde prøvet å sprenge den i stykker. Vi spaserte derfor over brua og videre forbi Bjørnefjell stasjon, hvor vi så at bygningene var fulle av fangne norske soldater. Vi gikk videre til Riksgrensen, hvor vi tre norske offiserer ble installert på tollstasjonen. Men vi ble senere plassert i en sportshytte noen få hundrede meter fra Bjørnefjell st., i det general Dietl trengte husene på tollstasjonen som sykehus. Seks marinematroser ble også puttet inn i hytta som vakt og kokker.

Den 28 mai hadde nordmennene og de allierte besatt Narvik. Men ikke mange dagene etter, trakk de seg tilbake igjen.

Stormaktene hadde bestemt seg for å oppgi Norge, til fordel for viktigere kampområder.

En tåkete, regntung ettermiddag kom en av marinekarene løpende og sa, at Narvik atter var besatt av tyskerne.

Vi trodde det ikke.

Man kan da ikke ofre mange menneskeliv på å besette en by og så renne fra den igjen!

Dietl satt jo på Bjørnefjell tre mil borte og tenkte ikke en gang på å marsjere tilbake til Narvik.

Det viste seg imidlertid å være riktig, at de tyske, svake forpostene som stod ved Narvik hadde konstatert at byen var rømmet, så de kunne bare rykke inn igjen.

Og den 11 juni kom så en tysk offiser hen til oss og meddelte at den norske overkommando hadde kapitulert.

Krigen var slutt.

Slutning

Det ligger utenfor denne bokens ramme å gi en kritikk av de militære operasjonene i indre Ofoten. Men enkelte ting skal sies:

Da general Dietl i sjøslaget den 13 april hadde mistet alle sine krigsfartøyer og stod overfor muligheten av en alliert landgang støttet av store sjøstridskrefter, rømte han Narvik. Sin hovedstyrke samlet han inne i landet, med base på Bjørnefjell,mens han bare etterlot en mindre vaktstyrke i Narvik, vesentlig på byens østside. Da de allierte den 28 mai gikk til angrep, kom de derfor ikke bak noen tysk forsvarsstyrke på Framneshøyden, men støtte på en tysk front.

General Dietl disponerte altså anderledes enn general Fleischer mente var riktig, når den ubefestede byen ble truet med landsetting av fiendtlige styrker støttet av en flåteavdeling. General Fleischer ville jo at infanteriforsvaret skulle føres på byens vestside.

Gadde general Dietl disponert etter ’plan Fleischer’ ville hele Narvik-garnisonen blitt tatt.

Etter at det var landsatt engelske, franske og polske tropper i Norge, gikk 6 divisjon til angrep på general Dietls styrker på Bjørnefjell. Angrepet artet seg først som et støt i sydøstlig retning fra området Salangen, men ble etter hvert utvidet til en fremtrenging også fra vest, på begge sider av Rombaksfjord. Da krigen sluttet, gikk kampfronten fra et punkt på svenskegrensen, en halv mil nordenfor Bjørnefjell, vestover langs Jernvannene og deretter sydover, over Rombaksbotn ved Strømmen og videre over fjellet til Beisfjord/Håkvikdalen.

General Dietl ble med andre ord angrepet fra nord og vest, men ikke fra syd.

Dette har alltid undret meg.

Jeg har ikke kunnet forstå, hvorfor ikke 6 divisjon gikk i land i Skjomen. Jeg har jo flere ganger passert den store, lett fremkommelige vidden som strekker seg fra Skjomen til Bjørnefjell. Her kunne flere bataljoner skiløpere gått frem ved siden av hverandre på det glimrende skiføret det var på fjellet mai 1940. Fremrykkingen kunne vært dekket av artilleri som kjørte opp fra Skjomen.

Hvorfor ble ikke 6 divisjon satt inn her, mens de allierte holdt fronten i nord? De allierte var jo herrer på havet, og i Nord-Norge var det nok av fartøyer til en transport av en divisjon.

Hadde 6 divisjon støtt frem fra Skjomen og nordover mot tyskernes rygg, ville det vært ute med general Dietl og hans bergjegere. Han hadde vært nødt til å kapitulere, eller gå inn i Sverige.

En gang under okkupasjonen talte jeg med general Dietl om kampene i Ofoten, og jeg sa da bl a:

’Generalen var heldig under operasjonene i Nord-Norge.’

’Hvorledes det?’

’De ble angrepet feilaktig’ sa jeg ’De allierte støtte frem i nord og vest, mens de burde sendt sterke krefter inn i Skjomen og gått løs på Dem fra syd!’

’De har rett’ sa generalen ’Jeg har ligget våken mangen natt, av skrekk for en slik mulighet. Men det ble med skrekken. Det kom ikke noe angrep. De allierte kunne antagelig ikke bli enige seg i mellom om en slik operasjon.’

Det ligger i dagen at kystbyen Narvik bare kunne forsvares mot angrep fra en fiendtlig flåte ved hjelp av fremskutte befestninger. Derfor har man også festningsanleggene ute i Oslofjorden til forsvar av Oslo, Kvarven mm til forsvar av Bergen og Agdenes til dekning av Trondhjem. Og da disse anleggene var tatt, var det også forbi med Oslo Bergen og Trondhjem. Ikke noe sted ble det gjort forsøk på å kaste tyskerne ut ved gatekamp. I Oslo forsvant kommanderende general, generalstab og regjeringut av byen, på flukt bort fra tyskerne, og i Bergen og Trondhjem var det også nok av ansette borgere som kom seg vekk.

Og det ble ikke noe ramaskrik av den grunn.

Men om Narvik ble det skreket opp, og det så det forslo!

Narvik, som ikke var dekket av fremskutte befestninger og som av faste anlegg bare hadde to blokkhus med 8 mann i hvert, ble av propagandaen opphøyet til festning og omtalt som ’Nordens Gibraltar’. Og i en månedslang, og for landet kostbar rettssak, arbeidet aktor av alle krefter for å bevise, at Narvik kunne ha vært forsvart, og at den bare falt i tyskernes hender ved kommandantens dumhet, feighet og forræderi. I dette arbeidet ble han støttet av landets presse – noe som er straffbart i England – og i sitt siste innlegg i Lagmannsretten tillot aktor seg endog en slik uhyrlighet som å si, henvendt til retten:

’Hva vil utlandet si, hvis tiltalte ikke blir ilagt dødsstraff?’

En uttalelse som fikk min forsvarer til å sprette opp og si, blek av sinne og med harmdirrende stemme:

’Jeg hadde aldri trodd jeg skulle høre noe slikt i en norsk rettssal!’

Hva nå ’byen med kanonen’ angår vil alle, i likhet med lagmannsrett og høyesterett, være klar over at den ikke kunne forsvares mot det tyske angrepet. Den burde derfor vært erklært for åpen by og rømmet.

Men Narvik ble ikke erklært for åpen by.

Garnisonen ble ikke beordret vekk til bedre nytte et annet sted.

Mot min energiske protest ble byen fylt med infanterister som ikke en gang kunne forsvare seg selv, langt mindre andre.

Og, med blind forakt for kjennsgjerninger, fikk byens kommandant ordre om å ’holde Narvik for enhver pris’ ved hjelp av en skrøpelig bataljon infanteri, en 7,5 cm kanon og to blokkhus med 8 mann i hvert. Blokkhus som ikke var sterkere enn at det som lå i havneinnløpet ble skutt i filler av en engelsk jager.

Og den myndigheten som ga denne ordren visste at en tysk flåteavdeling kom dampende. En flåteavdeling!

Vedkommende visste at en eneste tysk jager – og det kom ti av dem + slagkryssere – kunne skyte Narvik sønder og sammen.

Hvorledes kunne vedkommende gi en slik ordre som umulig kunne etterkommes?

Svaret må bli, at ordren bare var i overensstemmelse med alt det andre vanvittige som fant sted 9 april. Ordren var ikke verre enn regjeringens ordre om kamp for Fedrelandet, etter at den – og det partiet den var utgått fra, gjennom år hadde motarbeidet gjenreisningen av vår hær og flåte, og til slutt satte kronen på verket ved å nekte å mobilisere, inntil tyskerne hadde satt seg i besittelse av en flerhet av våre ekserserplasser.

•

Etter okkupasjonen ble begivenhetene i Narvik rettslig belyst ved Eidsivating Militære Lagmannsrett.

Dommen som falt 13 mai 1947 og ble tiltrådt av Høyesterett 5 oktober 1948, gikk enstemmig ut på frifinnelse for tiltalen om forræderi.

Av domspremissene kan dette være av interesse:

’Tiltaltes disponering av sine avdelinger for strid om natten kan klandres, men situasjonen var så uryddig og vanskelighetene så store på grunn av uværet og avdelingenes ringe styrke i forhold til områdets utstrekning, at retten ikke antar at straff kan komme til anvendelse. Om de faktiske forhold vises til den tidligere fremstilling. Dette gjelder også inngåelsen av ’våpenhvilen’. Den kan ikke, i og for seg, ansees rettsstridig.

At han ikke gjorde noe for å etablere en demarkasjonsslinje og ikke protesterte mot tyskernes fremrykking mv som i tiltalebeslutningen omhandlet, kan ikke gjøre ham straffskyldig. Ethvert forsøk i nevnte retning måtte, etter situasjonen, anses fruktesløst. …….

Heller ikke finnes tiltalte straffskyldig for å ha latt seg ta til fange uten å gjøre tilbørlig motstand. Vanskelighetene utviklet seg så hurtig og overmakten var så stor, at det ikke ville være rettferdig å trekke ham til ansvar for ikke å ha undratt seg fangenskap……

Retten er enstemmig av den oppfatning at Narvik by ikke var festning eller befestet plass, selv om det var en del mer eller mindre forberedte stillinger innen byens område; to blokkhus og skyttergravstillinger besatt. Narvik må anses som åpen by og overgivelsen anses foregått i åpen mark.

Retten finner at tiltaltes forhold mht overgivelsen, under givne forhold ikke kan anses straffbart. Utviklingen var på det tidspunkt bragt til det stadium at tiltalte og hans tropper var omringet av en helt overlegen fiende. Alle midler til forsvar var å anse for uttømt i lovens forstand, selv om de i det hele tatt ikke var satt inn, og enhver utsikt til å slå seg igjennom eller til å få betimelig unnsetning måtte fremstille seg som utelukket. Tiltalte måtte treffe en øyeblikkelig avgjørelse og veie den sansynlige katastrofale følge av motstand på det tidspunkt mot plikten til å hevde landets og sin egen ære ved å nekte overgivelse og utsette byen for beskyting, også fra krigsskipene….. Ingen av hans offiserer, ingen av byens myndigheter har derfor kritisert overgivelsen i og for seg….’