Byen med det gylne skinn – bok 3

Til Grusia i 1920

La meg så fortelle om denne min nye tur til Grusia.

Det vakte jo adskillig røre, da jeg over nyttår 1920 dukket opp på kontoret til A/S Elektrokemisk. Det viste seg at Faye ikke var kommet, og at ingen av de mange rapporter og forslag som jeg hadde sendt hadde nådd til bestemmelsesstedet. Firmaet hadde ikke hørt fra meg siden jeg i februar 1919 sendte en hilsen fra Budapest. Siden da hadde jeg vært forsvunnet og direksjonen hadde derfor en tid diskutert spørsmålet om å sende noen ut for å se etter meg.

Min kjære bror Halfdan hadde også vært av den mening, at han aldri ville se meg mere. Jeg hørte nemlig av fru Kulstad, Kjøpmannsgt. i Trondhjem, at han var kommet for å få mine møbler som stod til oppbevaring der. Jeg hadde jo bodd hos Kulstads i flere år.

”Konrad er dau!” hadde Halfdan sagt.

Men fru Kulstad var ikke sikker

”Vi får da vente litt til” sa hun og reddet på dette vis mitt bohave!

Jeg fikk vite at direksjonen i A/S Elektrokemisk var fornøyet med mitt arbeide. Den var fullt klar over at jeg hadde gjort det som kunne gjøres. Ingeniør Faye var blitt avløst og sendt hjem og jeg var blitt igjen lenge nok til å konstatere, at det for tiden ikke var mulig å arbeide i Grusia. Dessuten hadde jeg ikke påført firmaet uforholdsmessige utgifter. Hele turen, min lønn medregnet, kom firmaet på kr 20.000,-

”De er derfor den billigste mann vi noen sinne har hatt!” forsikret bokholder Pettersen meg.

Min lønn var kr 600,- pr måned og alt fritt.

Jeg hadde ikke sett på lønnen. Jeg tror jeg hadde reist, uten lønn. For meg var hovedsaken å komme ut, se, lære og oppleve noe!

Imidlertid var det noe som mer og mer opptok direksjonen og det var spørsmålet Faye. Levet han, eller var han død? Hans gamle mor gjorde stadig engstelige forespørsler og hver gan hun oppsøkte meg, sa jeg at jeg trodde han levet. Det forelå ingen sikre bevis for det motsatte.

Uvissheten var altså stor, og til slutt spurte derfor direksjonen om jeg ville reise ned en gang til og nå med hovedoppgave å finne ut, hva som hadde hendt med Faye.

Og jeg erklærte meg villig. Jeg syntes det var min plikt.

Det var onsdag ettermiddag før påske 1920 at jeg dro. Det var deilig solskinnsvær og mens jeg spaserte frem og tilbake på perrongen på Østbanestasjonen så jeg med misunnelse på et tog med folk som dro på påsketur. Jeg tenkte uvilkårlig at nå reiste fetter Christian og Harald og Lauritz ’rarmann’ til hytta oppi Fagerlifjellet, med senere kurs for Færsdalen og dens minner.

Den utenlandske atmosfæren begynte med en gang, i det jeg kom i kupe sammen med en italiener som pratet og buldret på tysk.

Og så var jeg i Stockholm. Jeg hadde denne gangen besluttet å ta en østligere rute enn året før, i det forholdene i Europa nå var blitt mere stabile. Jeg ville ikke ta svingen om Munchen, men gå mere rett på, så jeg gikk altså i Stockholm ombord i rutebåten til Danzig og fikk meg en stille, fin tur over Østersjøen. Min omgangsfelle på dette stykket var en ung svenske som fortalte:
”Jag har kampat for sentralmakterna i Italia, och nu har jag fått anstelning i Litauens har”

En svensk landseknekt, altså.

I Danzig var det et ganske langt stykke å gå, så jeg tok i mot tilbudet fra en tysk orlogsmatros om å hjelpe meg med kufferten.

Han var dyktig til å prate.

”I de siste månedene av krigen var jeg ved marinedivisjonen som stod i Belgia som flankesikring. Jaså, så De er nordmann? Er De kjent i Kristiansund?”

”Nei”

”Det var trist. For ellers kunne De brakt en hilsen fra meg til en pen pike jeg engang traff der. Vi var jo ofte oppe der med flåten”

”Hva het hun?”

”Martha Vormdal. De kan tro det var en pen pike!”

Da vi 1927/28 bodde i Kristiansund foretok jeg noen undersøkelser og fikk vite at den unge damen ikke var oppdiktet. Hun bodde på Nordlandet, men jeg traff henne aldri og vet derfor ikke om hun fremdeles husket denne tyske matrosen som hun hadde gjort et slikt dypt inntrykk på, at han bar hennes bilde i seg, gjennom fire års krig og revolusjon.

Danzig var en koselig by, syntes jeg. Jeg var der et par dager og fikk anledning til å beundre de mange gamle bygningene fra Hansa-tiden.

Så var det på’n igjen, og denne gangen med toget til Warsjava. Det var ikke mange reisende med fra Danzig, bare et hyggelig ungt polsk ektepar, som underholdt meg med en skildring av et besøk de hadde avlagt i byen. Det tegnet altså til å bli en fredelig tur.

Men det ble andre boller da vi var kommet over grensen og inn i Polen. En polsk offiser, en kaptein, som hadde sittet lengere borte i vognen, kom nemlig inn til oss, og ba oss forsvinne. Han talte tysk.

Jeg svarte på samme sprog, at det kunne ikke falle meg inn. Det falt meg ikke vanskelig å komme med denne likefremme tilståelsen, idet fyren virket absolutt usympatisk.

Så forsvant han, men dukket litt senere opp igjen med en lapp som han klistret på kupedøren vår, og på den lappen stod det:

”Reservert for offiserer”

Da denne lappen hverken gjorde inntrykk på ekteparet eller meg, gikk han av på en stasjon hvor vi stod nokså lenge og kom tilbake med en soldat som både hadde rifle og bajonett. Denne soldaten kom inn til oss og fikk av offiseren ordre om å kaste oss ut!

Men da eksploderte den unge polske herren! Han firte av en kjeft av den annen verden, han var så sint at han var kritthvit i ansiktet og så strøk han ut og hentet stasjonskommandanten, som han forklarte situasjonen. Og stasjonskommandanten kom, og da han var major beordret han kapteinen og den forvirrede soldaten ut av kupeen og skrapte av lappen som var satt på døren.

”Så, mine herskaper! Nå tenker jeg dere vil få fred!”

Og det fikk vi. Helt til Warsjava. Men jeg måtte tenke på noe Gurski engang hadde sagt til meg, da jeg pratet om den tyske militarismen:

”Militarisme? Bare vent, til vi polakker er blitt selvstendige, så skal De få se på militarisme!”

Han kjente sine landsmenn. Det kunne nå også jeg bevitne!

I Warsjava var det hotellnød, men jeg ble hjulpet av en hyggelig jernbanemann og fikk meg værelse hos en familie hvor jeg hadde det bra de dagene jeg måtte være i byen for å ordne med reisetillatelse.

Jeg måtte nemlig ha reisetillatelse fra engelskmennene og gikk i den anledning, først til vår minister i Warsjava, Sam Egede, som sa at den saken skulle han nok greie.

”Jeg skal ha noen gjester hos meg førstkommende onsdag. Der kommer den britiske øverstkommanderende og der kommer også De. Og så skal vi se!”

Jo. Jeg fikk se. Den britiske øverstkommanderende pratet hyggelig og den neste dag hadde jeg mine papirer i orden.

Imidlertid passet det ikke med togene. Jeg måtte vente enda noen dager, for å kunne fortsette sydover, og i denne tiden var det jeg ble kjent med løytnanten og damen med katteøynene.

Det gikk slik for seg, at jeg en aften stanset for å kjøpe fyrstikker av en gammel kjærring som drev med denne gesjeften.

”Hva koster esken?” spurte jeg på tysk

”Hun kan ikke tysk” hørte jeg ved siden av meg, og da jeg snudde på hodet, så jeg det var en polsk løytnant som hadde blandet seg inn i affæren.

”Er De ungarer? spurte han, i en absolutt ubehagelig tone som stakk meg til et omgående:

”Jeg er ikke noen ungarer! Jeg er nordmann!”

Stor og absolutt sceneforandring!

”Jeg beklager, jeg beklager! Når jeg tok feil, var det fordi De har en aksent som en ungarer, når han taler tysk!”

Så ble vi bekjent da. Han fortalte meg at han var jurist og således bare foreløbig inne til tjeneste. Men om to dager skulle han på tjenestereise til Krakau, faen også! Men i mellomtiden kunne han kanskje vise meg rundt i Warsjava?

Joda. Det gikk jeg med på. Dog ikke i kveld, men i morgen formiddag for eksempel, og vi avtalte møtested.

Fyren var en hyggelig cicerone. Han fulgte meg rundt i Warsjavas kongeborg, hvor en gang Karl XII har gitt audiens i Sveriges storhetsdager og vi besøkte også kasernen til hans regiment, hvor jeg var inne og tittet på karene. Kraftige, godslige gutter! Jeg knep en i hans veldige overarmsmuskler og banket en annen røslig kar på hans mektige brystkasse. Guttene gliste stolt, og løytnanten kroet seg over sine praktfulle karer!

Så inviterte jeg ham på middag, naturligvis, og da han beklaget ikke å kunne komme, da han hadde en avtale med sin forlovede, sa jeg at han kunne ta henne med. Det var en meget pen ung dame, men det som jeg især la merke til var at hun hadde grønne øyne – rene katteøyne. Jeg har aldri sett slike øyne på folk, hverken før eller siden.

Denne middagen avgjorde tidspunktet for min avreise fra Warsjava. Jeg hadde tidligere sagt, at jeg ville reise med det samme toget som løytnanten og hans forlovede, men oppdaget nå plutselig at vår legasjon ønsket jeg skulle vente et par dager for å ta med litt kurerpost til Bukarest. Jeg likte nemlig ikke disse øynene på damen, og så var det det, at paret var så alt for interessert, da jeg tok frem lommeboken for å betale.

Nå er det naturligvis så, at man ikke skal tenke stygt om en løytnant og hans hjertenskjær, selv om han er jurist og hun går omkring med øyne med grønnskjær i. For alt jeg vet har kanskje begge vært skattede medlemmer av søndagsskole. Men jeg ville ikke ta noen sjanse, så jeg bare beklaget. Jeg kunne dessverre ikke reise med samme tog som de. Jeg kom ikke avgårde, før en uke senere. Meget sørgelig, men slik er det. Farvel, farvel!

Jeg er sikker på at de – i høy grad forlovede – så skuffet ut, da vi skiltes. Forhåpentlig var det, fordi de nå kom til å savne mitt utmerkete selskap. Men det kan også være, at de tenkte mest på lommeboka!

Landskapet mellom Warsjava og Lemberg hadde under krigen vært en eneste tor slagmark. Kilometer lange skyttergraver, ned brente landsbyer og murvegger med skyteskår i viste, at her hadde de to parter, av alle krefter – og etter sigende med Vorherres bistand – gjort sitt beste for å sl¨å hverandre ihjel. At anstrengelsene hadde ført til fortreffelige resultater, derom vitnet veldige krigskirkegårder og enslige kors som stod spredt vidt og bredt ut over ’ærens mark’.

Man kunne naturligvis ikke vente at jernbanen var i full orden igjen etter en slik huskestue, og det var den da heller ikke. Av og til lusket vi av gårde som over tynn is, og et sted dumpet også lokomotivet av sporet. Men da farten ikke var større enn for en sporvogn i motbakke, gjorde det ikke noe. På en eller annen måte kom det på plass igjen, og så ruslet vi videre.

”Dette er et ’damned country’!” sa min amerikanske ledsager ”Ikke i orden enda, to år etter krigens slutt. Det skulle vært hos oss!”

Han reiste rundt i Europa ’for å se på sakene’ denne amerikaneren, og da jeg fortalte ham at det lå noen millioner usolgte persianerskinn østenfor det Kaspiske Hav og ventet på kjøper, ble han straks fyr og flamme:

”Vi to skal slå oss sammen og lage forretning! Jeg gir Dem 50.000,- dollars!”

”Men De kjenner meg jo ikke!” protesterte jeg

”Joda. De er en nordmann, konsul og altså et hederlig menneske. Det greier seg. Jeg skal skaffe 50.000,- dollars. Vi taler nærmere om dette i Konstantinopel!”

Men vi kom nok ikke til å tale nærmere sammen om noen ting i Konstantinopel. For han ble borte for meg i Lemberg! Jeg aner ikke hvor det er blitt av den optimistiske forretningsmannen fra ’Guds eget land’. Han kom i allfall ikke til Konstantinopel mens jeg var der!

Så rullet da toget videre fra Lemberg og forbi en rekke av de stedene jeg husket så godt fra krigskommentarene. I Kolomca overnattet jeg. Det var et trist sted, en liten by uten mennesker og i skyggen av Karpatene som reiste seg mot himmelen i vest.

Neste dag var det ikke mange mennesker med toget, men et av dem var en ung polakk som hadde vært utskrevet til den ungarske hær og som hadde deltatt i vinterfelttoget i Karpatene 1914/15. Han fortalte meg hårreisende ting om å ligge ute i snefonnene i ukevis, uten tak over hodet, og om hele skytterlinjer som var frosset ihjel. ’Karpaterhelvetet’ var det navnet soldatene hadde satt på dette vinterfelttoget og det var et navn som passet helt utmerket.

Zernowitz, rumensk Cernauti, er et tysk fremspring mot øst. En pen, velregulert tysk by liggende litt oppe på høyden, med utsikt over et vidstrakt steppelandskap. Vi kom dit ved middagstider og da toget først gikk videre ved midnattstider, gikk jeg opp i byen for å prøve å få meg en lur – da jeg hadde vært våken hele natten.

Jeg havnet i en liten restaurant som eides av en jøde. Det var et meget pent og ordentlig sted, så jeg tok i mot den tykke madamens tilbud om å hvile meg litt på divanen i bakværelset. Jeg fikk meg en fin strekk, og etterpå hadde jeg en lang kaffeslabberas med den samlede familien, som ville høre om Norge.

”Et paradis!” erklærte pappa jøde.

Det var en voksen datter i familien og en stram svigersønn som hadde vært løytnant og sjef for en maskingeværavdeling på den italienske fronten. Det var derfor nok å snakke om, og da vi hadde fått i oss nok kaffe og hveteboller, viste han meg rundt i byen som tok seg riktig godt ut i solskinnet.

Om natten tok jeg avskjed med den elskverdige familien som ba meg endelig komme innom på tilbakevegen, og så fulgte løytnanten meg til stasjonen, der jeg installerte meg i en 2. Klasses vogn som nok var invalid. For alle vinduene var knust og setene var forsvunnet, så vi måtte sitte på treverket.

Da toget ikke rørte seg av flekken til bestemt tid, gikk løytnanten ut og rekognoserte:

”Det har vært en avsporing på linjen” rapporterte han.

”Mange døde?”

”7-8”

”Ikke flere?” var mine medpassasjerers kommentar til denne tragedien.

Så gikk vi, og en skinnhandler fra Braila tok ledelsen. Først fant han frem en lysestump, tente den og gjorde det hyggelig, og så dro han frem en brennevinsflaske og skjenket rundt.

”Det er kaldt! La oss drikke for en lykkelig reise!”

Der hvor avsporingen hadde funnet sted arbeidet folk i lyset av store bål med å få alt i orden igjen. Det verste var alt unnagjort, så vi seg langsomt forbi bruddstedet. Senere gikk det galant! Skinnhandleren var i strålende humør, sang, skjenket brennevin og prakket på meg et ulveskinn til kr. 20,-. Det var med meg til Grusia og senere tilbake til Norge, der det havnet – fint preparert av Bruun i Trondhjem – som forteppe i salongen.

I strålende solskinn rullet vi av sted over Moldaus slettelandskap, der jeg fikk rik anledning til å beundre de vakre rumenske nasjonaldraktene.. De rumenske bøndene er ikke som nordmennene. De går ikke til søndags i vindjakke, kalosjer og sixpence-lue. De er ikke så siviliserte! De bruker fremdeles sine århundrede gamle nasjonaldrakter, med de herligste broderier på bukse, trøye og vest.

Så har rumenerne humør! Jeg så det på en stasjon, der det stod en bondemann med en gris. Da toget var fullt, så hverken bondemannen eller grisen fikk billett, viste hans landsmenn råd for uråd. Det satt en hel del av dem på taket av en boggivogn, og under mye skrål og skrik og hvin ble eier og gris halt opp på taket, der de øyensynlig var hedersgjester! Noen av vertene var innom stasjonen etter det nødvendige fluidum, og snart var den rette selskapelige stemning på taket etablert med skåler, hurrarop og sang!

Bare grisen fikk ikke noe. Ikke en eneste dram! Han ble bare dratt i rompa, da toget gikk!

Det Bukarest jeg kom til sommeren 1920 var noe ganske annet enn den byen jeg var i et år tidligere. Byen hadde tatt seg opp ganske kraftig. Folk så godt ut, og ’dom fine’ kjørte ikke lengere rundt i kasser med øk foran, men i biler, og de hestene jeg så var vakre og velstelte.

Så tittet jeg meg rundt etter et hotell, og havnet, såvidt jeg husker, i ’Bristol’, hvor en fin portier med snorer både foran og bak spurte hvormed han kunne være til tjeneste.

Jo, om han kunne skaffe meg et værelse

Ikke noe i vegen med det, men det var bare dobbeltrum ledige.

Det beste var jo godt nok. Jeg hadde ikke noe i mot et dobbeltværelse.

Men da så hans herlighet lurt på meg, og så kom det:

”De ønsker naturligvis værelse med dame?”

”Dame?” løy jeg ”Er De gælen! Jeg er jo gift!”

Den besnorete ble umåtelig forbauset! ”Gift! Men Monsieur, det gjør da ikke noe!”

A/S Elektrokemisk hadde i lengere tid hatt en mann som arbeidet i Sydøst-Europa, og det var dr. Jahnke. Han var visst fra Halden.

Så oppsøkte jeg da denne Jahnke som for øyeblikket var i Bukarest, og sammen prøvde vi å få i stand litt forretning mellom vårt firma og den rumenske regjering. Vi holdt på en ukes tid, men så måtte jeg videre, da hovedformålet med min reise jo var å lete etter Faye.

Men først noen ord om min venn Jahnke, som også for lengst er død og borte. Det var en høy, vakker ungdom i slutten av tyveårene tenker jeg, og med et usedvanlig vinnende smil Jeg har ikke truffet hans make i retning av å vinne venner, og overfor damer virket han som det rene fluepapir! Det var eksempler på, at når Jahnke var blitt kjent med en dame og hadde talt med henne i fem minutter, kom hun stormende ned på stasjonen med sjokolade og blomster, når han reiste!

Slik var Jahnke!

Vi to virket altså sammen i Bukarest i noen dager, men reiste så videre til Konstantinopel hvor Jahnke var kjent fra før. Ruten la vi over havnebyen Constanza ved Svartehavet.

På turen til Constanza kom vi i en vogn sammen med en polsk rittmester som hadde tjenestegjort i den østerriksk/ungarske hær under krigen. Han haltet og forklarte at det kom av at russerne hadde sendt noen kuler i kroppen på ham, da han med sin eskadron red løs på et russisk batteri.

”Det var i begynnelsen av krigen. Vi visste ikke bedre, så obersten ga meg ordre om å ta batteriet. Og vi av gårde! Kunne jeg vite at russerne hadde strukket piggtråd rundt hele batteriet? De mottok oss slik, at halve eskadronen ble liggende, og så var det helt om med oss andre og ri alt det remmer og tøy kunne holde. Men de snertet meg, svina, og derfor halter jeg!”

Rittmesteren lot til å være en mann med penger, for han snakket stadig om sine godser og og de store jaktene han fikk i stand.

”Men når jeg er god i bakbena, reiser jeg til Norge for å skyte bjørn. For der er det slik en masse av dem!” forklarte han meg.

Constanza er planlagt som utførselshavn for Rumenias olje og er i sin nåværende form helt ny, med pene gater, vakre hus og et moderne veldig havneanlegg.

Den så ut som om de nettopp var levert fullt ferdig fra fabrikken. Det eneste som manglet var mennesker. Byen virket nesten som utdødd.

Jahnke og jeg hadde et svare mas med å komme oss ut av denne byen, i det vi til en avveksling fikk å gjøre med en kranglete, gretten rumensk passkontrollør. Men til slutt klarte vi den biffen også, og stevnet ut over Svartehavet i en vakker liten rumensk damper med oljefyring. Det var første gang jeg reiste i en båt som ikke brukte kull, og jeg ble slått av hvor blank og fin denne rumeneren var.

Det lå ganske tett skodde over sjøen, noe som ikke ville genert meg om jeg hadde vært ombord i en norsk båt. Men rumensk? Tro åssen sjøfolk disse karene var?

En ung polakk som hadde suget seg på meg, været nok samme mistillit som jeg:

”De renner på grunn, de kan jo ikke se noe!”

Det hjalp ikke at jeg forklarte ham en hel del om kurser, om å gå etter klokka så og så lenge i den retningen og derpå så og så lenge i den. Han stolte nok ikke på sine medmennesker og slett ikke på rumenerne til sjøs!

”Dere nordmenn gjør kanskje slik, men De skal huske på at denne båten er rumensk!”

Fyren var taletrengt, for nå holdt han et langt foredrag for meg om grunnen til revolusjonen i Russland:

”Det russiske folket hadde ingen betingelser for å kunne motstå bolsjevikpropagandaen. Det var jo helt råttent. Og vet De hvem som har ansvaret for det?”

”Nei”

”Ruslands store diktere! Det er Tolstoj, Gogol, Dostojevski og andre slike som har ødelagt russerne. Disse forfatterne har jo ikke gjort annet enn å forherlige sinnsyke mennesker! Kan det komme noe godt ut av slikt? Kan det ende anderledes enn med forferdelse?”

Imens dampet vi videre i skodden, på sydlig kurs. Det gikk flere timer, og det begynte å foresveve meg at skuta kanskje kom til å kjøre seg opp i åkeren i Lille-Asia, da det kom et vindblaff og skodda revnet.

Neida. Vi kjørte ikke opp i åkeren. Det manglet akkurat hundrede meter, etter at maskinen hadde gjort sitt beste med full fart akterover. Men det hadde nok leitet på! Skipperen tørket svette lenge etter at vi hadde lagt kursen vestover og kjørte mot Bosporus!

I Bosporus ble det solskinn, så jeg, som året før, fikk god anledning til å glede meg over synet av denne praktfulle vannveg som skiller Europa fra Asia. De mange skjønne villaene som stikker seg bort mellom blomster og trær, og de praktfulle borgruinene og forfalne festningsmurene er bilder man alltid vil huske. Bosporus er skjønn! Tenk om jeg kunne få se den igjen!

Vi gikk imidlertid i land i sultanens by, og Jahnke, som den lokalkjente, tok ledelsen.

”Vi kjører til Pera Palace. Jeg har bodd der før, og det er liddeli bra”.

Så kjørte vi til Pera Palace, som ligger i høyden, med utsikt over byen og Marmarahavet, og ble mottat av portieren som de fortapte barn som vender hjem! Vi fikk værelser, nydelige værelser, og etterpå gikk vi ned i baren for å styrke oss litt. En stram ung fyr med hvit jakke og flotte, svarte barter nikket gjenkjennende til Jahnke:

”De er tilbake igjen, Monsieur? Det gleder oss alle! Velkommen, Monsieur! Det skal naturligvis være en liten en?”

Og dermed la han i veg med å riste cocktails.

”Han er greker” sa Jahnke ”Han var løytnant i krigen mot tyrkerne, men nå er han her. En hyggelig fyr, forresten”.

”Værsågod, messieurs!”

Og jeg drakk min første cocktail!

Det er nok de som ikke vil anse dette som mulig, i dette cocktailens århundrede. Men det er sant! Det er ikke noe å korse seg over. Det finnes jo så mange underlige dyr i naturen!

Jeg oppdaget senere at bartenderen, eller løytnanten, var døpt med det flotte navnet Temistokles. Men da enkelte av gjestene hadde vanskeligheter med å uttale dette ordet etter den 10 de cocktailen, ble han døpt om til Charles. Det engelske sproget har sine fordeler.

Min første visitt gjaldt det norske konsulatet og hyggelige konsul Reppen som tok seg gjestfritt av alle landsmenn som kom forbi. Jeg satte ham inn i det vedrørende Faye og han lovet å undersøke om han hadde passert Konstantinopel. Det skulle ikke være så vanskelig å bringe på det rene, da kontrollen i Konstantnopel var meget skarp.

Da jeg ble i Konstantinopel at par uker, fikk Reppen tid til å anstille de nødvendige undersøkelsene. De førte til det resultatet, at Faye ikke hadde vært i Konstantinopel. Han kunne ikke ha forlatt Batum, da det ikke fantes annen ruteforbindelse med Europa, enn de damperne som besørget trafikken Konatantinopel.Batum.

De par ukene jeg var i Konstantinopel brukte jeg til å se meg om, selv om mulighetene var begrenset, da byen var okkupert. Stormaktenes krigsskip lå på reden og stormaktenes soldater patruljerte i gatene. Det var britiske tropper og det var franske negersoldater, for ikke å snakke om grekerne som også var med for å minne sine mektige venner om at Konstantinopel egentlig burde tilhøre Grekenland.

Imidlertid fikk jeg tid til å bese basarene, det store handelssentrum, der livet er asiatisk. Og jeg var inne i Sofia-.moskeen som i det 17 de århundrede ble ferdigbygget som det østromerske (Byzantinske) rikes mest praktfulle kirkebygning, men som åtte hundrede år senere ble omdannet til moske, etter at tyrkerne i år 1453 hadde tatt Konstantinopel.

Det var meget vakkert og underlig å se i denne store helligdommen, men noe av det rareste var to marmorblokker, en på hver side av døren, straks inne i moskeen. De hadde begge en loddrett snittflate, og i denne snittflaten var det i begge stenene et livaktig bilde av djevelen, og disse bildene var helt like!

Hadde Faye vært med meg og sett det, ville han ha sagt:

”Dette er jaggu faen te greier!”

Så var det den søylen som hadde det dype hakket etter keiser Konstantins sverdhugg. Sagnet forteller, at da alt var tapt, red den siste byzantinske keiser inn i kirken og hugg til en av søylene for at kirken skulle ramle ned. Hesten steilet, så hugget traff høyt oppe. Men der sitter det altså!.

Jeg kan imidlertid forstå at det går an å meisle ut et hakk i en søyle, slik at det ser ut som et merke etter et sverdhugg. Men hvorledes byggmestrene kunne få skåret ut to steiner med djevlemønster i steinen, og det akkurat like mønstre, det går ut over min forstand. Har det kanskje bare vært slump? Da har sannelig byggmestrene vært heldige!

På hotellet vårt var det et stadig tråkk av reisende som kom og som dro, men det var også noen som hadde bodd der i lengere tid.

En av disse var en danske som reiste for et dansk frøfirma. Han skulle prøve å selge frø til tyrkerne, og hadde vært så lenge i Konstantinopel at frøet hans begynte å spire gjennom sekkene. Vi får tro at han om dagen arbeidet flittig for sitt firmas interesser. At han om natten strevet flittig for sine, det vet jeg. For hver formiddag var øynene hans blodsprengte etter nattens rangel!

Han var en velvoksen, vakker kar og en dag han var edru, viste han meg med stolthet et bilde av fruen og barna. Men om kvelden var han av gårde og drakk som en svamp igjen. Det er sannelig ikke greit, når et firma skal være representert av slike folk ute i det store utland!

Det var forresten en danske til, en solid, undersetsig skipskaptein, tvers igjennom en ordensmann. Han hadde bodd på hotellet i et par år, i det damperen hans var blitt overrasket av krigen, og av de tyrkiske myndighetene var blitt beordret til å ankre opp på havna og bli liggende der, inntil videre.

Han og jeg ble fine busser, og da han en dag fikk vite, at nå var båten frigitt, nå kunne han bare gå, kom han til meg:

”Vi går til Alexandria om en uke. Bli med, så skal du få jobben som båtsmann!”

”Båtsmann? Er du gælen! Jeg er jo ikke noen sjømann!”

”Du er nordmann og sjømann god nok. Når jeg vil ha deg med, er det for å ha en skikkelig kar til å vaske opp med alt det svarte pakket jeg er nødt til å mønstre på her nede. Du behøver ikke å stikke ut kurs og slikt noe. Det skal jeg greie!”

Jeg må innrømme at jeg følte meg sterkt fristet til å gi meg eventyret i vold! Til å flakke verden rundt med en tramp-damper. Til å si farvel til selvgode, storskrytende, tåpelige og forsvarsnihilistiske Norge som visste allting så vel!

Men det var ting som hindret.

I Oslo satt A/S Elektrokemisk og stolte på meg. I det fjerne Hankow, langt inne i Kina, satt min bror Johan og var stolt av sin bror offiseren. Og i Trondhjem satt du, Katrine. Og du holdt igjen mest!

Så jeg sa nei takk. Å være båtsmann ombord i dansken passet ikke meg.

Og derfor reiste min danske skipper alene for uten min hjelp å få båten sin over til Alexandria og derfra videre til ukjent bestemmelsessted, ved hjelp av et mannskap som var mere eller mindre ’niggere’ og ’bøller’.

Han greide det nok. Det var en kjekk kar.

’Svenska Orient-linjen’ hadde båter på Konstantinopel og en dag kom en av selskapets kapteiner opp til hotellet og slo seg ned der noen dager. Det var en frisk fant, riktig en hurragutt og pen var han også. Han hadde bare en feil, og det var at han hadde mistet det ene øret.

Så sa han en kveld:
”Bli med ut da! Jeg vet om en restaurant der det er en liddeli sveisen dansk jente!”

Da vi var kommet til restauranten, plasserte vi oss ved det riktige bordet og dama kom og spurte hva det var vi ønsket. Min svenske venn forklarte at vi var ute for å ’ata og dricka och ha det rolig den har kvellen’. Forresten hadde han en ’govann’ med seg, og det var nå ’kapten Sundlo från Norge’ som gjerne ville hilse på hans ’lilla flicka från Kjøbenhavn’.

Jaha. Vi ble servert, og da slaget i matfatet var forbi, hadde ’flickan’ tatt oversikt over situasjonen og satte seg bort til meg som jo hadde to øyne og derfor formodentlig tok meg best ut. Hun gjorde seg blid og begynte å male:

”De er kaptein?”

Jeg var da det.

”Hvor ligger båten Deres?”

”Jeg har ikke noen båt” sa jeg ”Jeg har fått sparken. På denne turen er jeg bare med og fyrer i maskinen. Jeg har måttet ta jobb som kull-lemper!?”

Lang og pinlig taushet.

Så forsvant den skjønne med et:

”Jeg tror jeg må hjelpe til med serveringen!”

Og da det var over, slo hun seg ned hos svensken. Jeg var luft! Hva var jeg for en fyr? Riktignok hadde jeg to bra ører. Men jeg var bare en som bakset med kullbunkere, mens den andre var fin kaptein, og da gjorde det nok ikke noe, om det manglet et øre eller to!

Mine venner dro meg naturligvis ut på nattkafe en kveld. Der var det ikke bra. Slett ikke. Huttetu! Jeg tilbragte kvelden med å tømme pjolterne mine opp i etablissementets potteplanter som sikkert hadde bare godt av det. For det var mine såkalte venner som spanderte, de spanderte rikelig og de kostet bare på meg førsteklasses whisky. Det var jo deres mektige firmaer som betalte.

Da den danske frøhandleren viste seg igjen neste middag, var øynene hans glorøde! Men så hadde han også strevet trutt! Da jeg gikk, holdt han på å danse, det vil si han svinget en kosakkpike så hun lå horisontalt i luften, og drakk gjorde han som en svamp. Så det var ikke noe rart, at øynene hans skiftet farge!

Endelig kom jeg av gårde en dag. Jeg skiltes fra hr. Jahnke som jeg aldri skulle komme til å møte mer, og tok damperen til Batum.

Jeg hadde tidligere reist gjennom Syd-Russland og over Svartehavet. Nå gikk ruten innom alle de større tyrkiske havnebyene: Samsun, Trapezunt og andre, så jeg fikk sett litt av asiatisk Tyrkia også.

Det jeg så minnet påfallende om Trøndelagsskysten, et nakent, goldt landskap med sne på fjell langt inne, og grovvoksne kvinnfolk og karer som kom ruggende ned til kaiene.

På et lite fillested tok vi sauer ombord, og det gikk handfritt! Kaifolkene slo en line om horn, hals og bakbein på en 8-10 sauer, huket winch-kroken inn i bunten, og:

”Hiv opp!”

Det så ut som en klase meitemark som gikk til værs og sprellet!

I tidens fylde kom jeg til Batum og oppsøkte politiet som påstod at det aldri hadde hørt om noen norsk ingeniør Faye. Derfor reiste jeg videre til Tiflis hvor heller ikke min venn Gurski visste noe. Han hadde, etter min avreise, vært i Kutais og anstillet etterforskinger, men uten å kunne få noen opplysninger om Faye. I et europeisk samfunn ville man for eks gjennom avisene kunnet få fatt i reisende som hadde sett Faye på toget. Men Kaukasus er ikke noe europeisk samfunn, de fleste mennesker der ned leser ikke aviser – og så var det urolige tider.

Jeg søkte også foretrede for regjeringen og vedkommende minister var meget elskverdig og lovet å ta seg av saken. Men jeg har liten tro på at han gjorde det. Stemningen innen regjeringskretser var trykket, i det store Sovjetstyrker marsjerte opp mot landets nordgrense. Dessuten ble det i Grusia drevet en voldsom sovjetvennlig agitasjon som undergravet regjeringens stilling. Ministeren hadde derfor andre og viktigere saker å tenke på, enn å beskjeftige seg med en nordmann som var blitt borte. I deres øyne var dette noe småtteri, da folk forsvant eller ble slått ihjel nær sagt hver dag.

Langsomt til å begynne med, men senere raskere og raskere, ble den grusiske folkesjelen skadet av bolsjevismens gift. Jeg hadde vært imponert over grusinernes respekt for døden, og hdde mere enn en gang anstillet sammenligninger som ikke var til mine landsmenns fordel. Jeg husker en begravelse i Steinkjær, der noen karer hang over kirkegårdsgjerdet, 5 meter fra den oppkastede graven, tygget tobakk og spyttet mens presten talte. Og selvfølgelig hadde de hatten på. Jeg sier selvfølgelig. Det hører jo til sjeldenheten å se den siviliserte, opplyste, kristne, humane og demokratiske Ola Nordmann ta hatten av for et likfølge. Men den usiviliserte grusiner gjør det. Jeg har ikke sett en eneste grusiner som ikke gjorde det.

Men kanskje det er anderledes nå, etter at bolsjevismens giftsprøte kom i aksjon.

I allfall vet jeg, at en av de større kommunister i Tiflis ble begravet slik som det hør og bør seg en kommunist, når han er død. I en slurvet sammenspikret kasse, uten Chopins sørgemarsj (som var alminnelig der nede), uten hester med hvitt flor over (hvitt var sørgefargen) og uten prest, naturligvis. Det eneste som var det samme som før var hullet i bakken, og så ble kassen dumpet dit ned, jorden spadd over og trampet til.

Mannen var dau! Ferdig med det!

At det trakk opp til uvær over Kaukasus fikk jeg et levende inntrykk av en dag det banket på min hotelldør og jeg fikk besøk av general Chagondokov.

Han var tscherkesser, men moren var polsk, og er det en blanding som er godt soldatstoff, så er det blandingen tscherkesser/polakk. Hans far var falt som oberst i russisk tjeneste under stormen på den tyrkiske festningen Kahrs i Armenia under tyrkerkrigen i sytti-årene, og selv hadde han deltatt i hele verdenskrigen og endt som sjef for den berømte ’ville kaukasiske divisjon’. Denne divisjonen bestod bare av kaukasiere, altså folk fra en hel haug med forskjellige stammer som til dels var dødsfiender og hvorav ingen kunne karakteriseres som ’pappagutter’. En vest-europeer ville uten å blunke kalt divisjonen en samling banditter og kjeltringer. Men de var fremragende soldater, kom ikke der! En mengde av dem var jo overfallsmenn og landevegsrøvere av fag og følte seg som fisken i vannet, når de nå under verdenskrigen fikk anledning til å praktisere i videre kretser.

Akk ja! Det var en herlig tid for tscherkessere, tschetniker, ingusher, imeretinere, mingreliere, lesginere og hva de nå heter for noe disse riddere av den blinkende kinsjal!

De levde stort, alle disse karene, og det kreves ingen stor innbillingskraft for å forstå at den som skulle være sjef for denne divisjonen ikke hadde det så greit mangen gang!

Men Chagondokov var mannen! Han klarte det. Han gjorde ’den ville divisjonen’ til den mest berømte divisjonen i den keiserlige hær, og da revolusjonen kom, og soldatene deserterte, var det i allfall en divisjon som ikke sprakk og det var ’den ville’. Generalen førte den fra fronten gjennom Syd-Russland til Kaukasus og reddet undervegs en mengde ulykkelige mennesker fra bolsjevikenes raseri.

Allerede i 1920 var det noe sagnaktig over denne mannen og det vil derfor ikke undre, at jeg følte meg beæret over å se denne smidige, svarthårede seks fots kar i tscherkessernes vakre uniform tre inn til meg.

Han gjorde ikke mange omsvøp:

”Bolsjevikene samler seg i nord og snart har vi dem her i Grusia” sa han. ”Vi må regne med uroligheter her i Tiflis, og min familie bor her. Jeg er derfor her for å spørre om min familie – i tilfelle – kan få lov til å søke beskyttelse under det norske flagg?”

Jo, det var sikkert den kunne. Jeg lovet å ta meg av dem etter evne, og generalen var lykkelig:

”Takk!” sa han og rakte meg hånden ”De er den andre nordmannen jeg kjenner. Den første var kaptein Nyquist som var hos oss i Manchuria under krigen mot Japan. Kjenner De ham?”

”Ja” sa jeg ”Han er oberst nå”

”De må hilse ham fra meg” sa Chagondokov ”Hils ham fra adjudanten ved 2. Manchuriske divisjon. For kaptein Nyquist var en soldat og en usedvanlig tapper mann!”

Og denne hilsenen overbragte jeg til oberst Nyquist da jeg kom hjem, og han ble glad over den.

Men general Chagondokov? Hvorledes gikk det med ham og hans familie?

Da det ikke kom til uroligheter i 1920 fikk jeg ikke noe besøk av generalens familie, og hvorledes det gikk i 1921, da bolsjevikene besatte Tiflis, vet jeg ikke, i det jeg da ikke var i Kaukasus.

Men jeg kan føye til: Vinteren 1946/47 fikk jeg fatt i en Sovjet-avis, det var ’Pravda’ eller ’Isvestija’, og kom der over en liten notis om at sjefen for keisertidens ’ville kaukasiske divisjon’ var blitt skutt for kontrarevolusjonær virksomhet. Men navnet på denne divisjonssjefen var ikke Chagondokov.

Så nå er jeg i tvil. Var det flere sjefer for divisjonen, kanskje, eller er virkelig general Chagondokov, denne praktfulle krigerskikkelsen, falt for morderhånd?

Jeg håper virkelig ikke. Det ville være som om en ørn skulle blitt revet i hjel av kråker!

Det hendte en stygg historie, mens jeg var i Tiflis.

Da det britiske verdensrikes politikk gikk ut på.å skape en sammenhengende britisk sone fra Konstantinopel over Kaukasus til Persia og India, hadde britene besatt Batum. Som en innledning til ytterligere okkupasjon lå det britiske avdelinger inn gjennom hele Grusia. Jeg husker jeg engeng så hvorledes en britisk bataljon hadde arrangert seg i det øde steppeområdet vest for Tiflis. Teltleiren lå et stykke fra jernbanelinjen, ve d foten av en skråning, og i denne gulbrune skråningen hadde bataljonen med hvite steiner ’skrevet’ bataljonens nummer med veldige bokstaver. Ingen skulle ta feil av hvilken bataljon som lå der.

I Tiflis lå det visstnok ganske mange avdelinger. Jeg så stadig britiske offiserer og britiske trenkolonner, og en dag gikk jeg inn i kasernegården til en avdeling indiske sikh’er og fotograferte et par av disse høye, flotte karene som i sin fritid spaserte rundt i byen med en liten spaserstokk og i turban. Det fantes ikke antydning til ’underklasse’ hos disse sikh’ene. De var nok ikke noen pariaer. De gjorde på meg inntrykk av å føle seg som herrer og adelsmenn, høyt hevet over den store masse folkeslag i deres indiske fedreland.

Jeg så også noen hvite soldater, spesielt en som stod hårdt i det med en armenierinne i nabohuset, den gang jeg bodde en måned i Tiflis på grunn av kattekloret. Han benyttet visstnok aldri døren, i allfall var det alltid gjennom vinduet han praktiserte det de gangene jeg så ham, og da jeg en gang ble stående for å beundre hans klatreeprestasjon, kom han bort til meg og slo av en prat:

”Hun er vakker” sa han ”Nydelig! Jeg vil gifte meg med henne!”

”Hvor er De fra?” sa jeg

”Aberdeen. Jeg skal sende henne reisepenger, når jeg kommer hjem!”

Hm. Jaja. Han fikk gjøre som han lystet. Best ikke å blande seg inn i saker en ikke har noe med!

Men det var altså den stygge historien:

På grunn av den britiske storpolitikk var britene ikke populære i Grusia og dette gikk ut over en stakkars sanitetskaptein som sent en natt passerte en grusisk kaserne. Han ble overfalt av noen soldater, slept inn i kasernegården og fryktelig mishandlet. Umenneskene skar av ham nese og ører, knuste brystkassen på ham og kastet til slutt den ulykkelige ut i elven Kura, der han druknet. Liket drev opp på en sandbanke, undersøkelser ble satt i gang og morderne ble funnet og dømt.

Men under transporten fra et fengsel til et annet lykkes det dem å rømme!

Engelskmennene påstod bandittene rett og slett ble sluppet løs, og jeg er enig med engelskmennene i deres syn på saken. Stemningen mot engelskmennene var jo så hatsk, at enhver som myrdet en engelskmann høstet ære og berømmelse hos massen og fikk attest for å være en god og sann patriot.

De grusinske sjåvinistene hadde i det hele tatt noen fine år i tiden 1917-21. De russiske gatenavnene i byene forsvant og ble erstattet med grusinske, og det ble talt høyt om å kaste ut britene, utvide Grusias grenser på bekostning av naboene og anmode Sovjet om ikke å komme sønnenfor Kaukasus. For da ville det gå russerne ille!

Men så kom altså russerne allikevel sommeren 1921. Det kom til slag i nærheten av Tiflis og grusinerne, som slåss med vanlig tapperhet, syntes å ha lykken med seg, da plutselig hele kavalleriet gikk over til fienden.

Og så var det ikke mere.

Nå sitter Sovjet og steller med landets affærer, etter å ha skutt en hel del mennesker som arbeidet i årevis for et fritt, demokratisk Grusia. Disse menneskene var nemlig, i Sovjets øyne, folkeforførere og kontrarevolusjonære kapitalistlakeier.

Jeg ble et par måneder i Grusia og foranstaltet de undersøkelsene jeg kunne, og da det ikke førte til noe, bestemte jeg meg for å reise hjem og legge vegen over Galatz, i det det kunne tenkes at Faye hadde tatt denne ruten og fortsatt videre opp gjennom Øst-Europa.

Det ble altså først tilbake til Konstantinopel over Svartehavet.

Denne gangen fikk jeg adskillig bråk med det grusinske tollvesenet, da jeg ved Natanebi skulle inn i den britiske Batum-sonen. Jeg hadde kjøpt meg en del tepper og skinn, men hadde ingen utføselstillatelse, så tolleren nektet meg å ta disse sakene ut av landet.

Jeg parlamenterte, men til ingen nytte.

Så foreslo jeg at vi skulle la sjefen for tollvesenet avgjøre saken, og gikk bort til ham.

Han kunne ikke gjøre noe. Han ville heller ikke ringe opp til høyere myndighet i Tiflis, da det var midt på natten.

”Kan De ikke si et beløp, da‘?” sa jeg ”Så skal jeg betale, og dermed må vel alt være i orden?”

Nei, det var nok ikke så lett.

”Hva skal vi gjøre?” sa jeg ”Vil De virkelig ta ansvaret for at Norges konsul ikke kommer videre med sin bagasje? De hørte jeg var villig til å betale den toll dere bestemmer!”

Fyren glodde dumt på meg. Så fikk han en ide:

”Hiv kassene i vogna igjen!” brølte han til sine håndlangere. Og henvendt til meg:

”Kjør av gårde!”

Og så kjørte vi! Republikken Grusia hadde ikke fått så mye som fem øre i toll av meg!

På Pera Palace var det dødt og stille, i det alle mine kjente var reist. Den dagen jeg var der benyttet jeg derfor til å gå inn til en teppehandler og spørre på små veggtepper.

Prisen var imidlertid for høy. Jeg var jo blitt orientert om priser på tepper mens jeg var i Kaukasus, så i stedet for å skaffe meg flere tepper, som jeg allerede hadde en del av, besluttet jeg å kjøpe noen damekimonoer. Og nå fikk jeg se hva en østerlandsk handelsmann gjør for å få istand en forretning:

Da jeg ytret tvil om en vedkommende silkekimono passet for en høy norsk dame, sendte forretningens innehaver bud på sin kone, som også var høy og mørk. Og så fikk jeg en mannekeng-oppvisning. Den ene kimonoen etter den andre ble hengt på fruen, som snudde og vendte på seg så det var en lyst, og jeg kjøpte! Til slutt ble jeg invitert til å drikke kaffe med ekteparet i butikken, midt mellom stabler av tepper og annet østerlandsk utstyr. Og dette var, vel og merke, etter at handelen var avsluttet, men paret regnet vel med at det var en dag i morgen også, og at det er noe som heter godt navn og rykte.

Så gikk jeg atter en gang ombord i en rumensk damper, og denne gang i en som skulle til Galatz. Det var passkontroll da vi skulle gå, og alle passasjrene ble beordret inn i salongen hvor en engelsk og en fransk løytnant besørget kontrollen.

Det stakk meg plutselig, at jeg skulle førsøke hvor effektiv kontrollen var. Jeg hadde rumensk visum for reise til Rumenia. De allierte hevdet imidlertid at man også skulle ha alliert visum og i allfall fikk man ikke forlate Konstantinopel uten alliert visum. Det var dette de to offiserene skulle passe på og som jeg syntes var så urimelig. Dessuten mente jeg hele arrangementet var humbug!

Det var det også! Jeg kom inn den ene døren, stillet meg en stund mellom de andre passasjerene foran bordet hvor de to offiserene satt og stemplet og skrev, og gikk så rolig ut den andre døren, sammen med noen andre. Det var intet alliert stempel i mitt pass, men det var heller ingen som spurte etter det hvrken ombord, eller da jeg kom til Rumenia.

Kontrollen i Konstantinopel var altså bare anstaltmakeri.

Galatz ligger ved nedre del av Donau som her er så dyp, at svære lastedampere kan gå helt opp. Enda byen ligger langt inne i landet, er den derfor en sjøby hvorfra en vesentlig del av Rumenias korn og olje eksporteres. Det var en interessant tur opp Donau. Jeg fikk se Donaudeltaet, denne milevide sumpstrekningen hvorigjennom Donau i en rekke småarmer velter seg ut i Svartehavet. Jeg kan godt forstå, at i dette vildernisset av vann. Myr, øer, siv og kjærr må forbryterske elementer i årevis kunne opptre som landevegs- ,eller riktigere, sjø-røvere.

På min venstre hånd så jeg i en dalside restene av rumenske forsvarsanlegg fra krigens tid, og langt ute til høyre, bortenfor sivhavet, skimtet jeg grensestasjonen Rani, hvor rittmester Tardovski og jeg hadde frosset sammen i februar året før. Nå reiste jeg i solskinn, på 1. Plass og under fredelige forhold, og jeg gratulerte meg med denne forandringen til det bedre.

I Galatz oppsøkte jeg en praktfull nordmann, misjonær i Israelsmisjonen Gisle Johnson. Han likte jeg. Og jeg tror følelsen var gjensidig og at jeg kom i grevens tid til denne tapre mannen, som i årevis hadde vært adskilt fra hjemlandet mens krigen raste rundt omkring ham.

Han var ugift. Hans mor hadde stelt huset for ham i flere år, men var død like før jeg kom, så han følte seg adskillig nedtrykt.

”Men så kom De” sa han. Det var et pust fra nord som atter satte liv i meg!”

Og da han i 1928 besøkte oss i Kristiansund N., husker du han nevnte dette i sin preken i kirken.? Han hadde vært nokså nedfor etter krig, sykdom og morens død. Arbeidet hadde ligget nede. Men så kom en landsmann og kvikket ham opp, slik at han atter fikk igjen sin arbeidsglede og arbeidskraft.

Da russerne holdt Galatz besatt, hadde en divisjonssjef bodd hos ham. Det var en finne. Jeg husker ikke navnet. Gisle Johnson sa at denne finnen var en hedersmann av de sjeldne, og han nevnte i denne forbindelsen, at da den russiske hæren brøt sammen og mytteriene grep om seg, var det ingen som rørte denne generalen.

”Han spaserte rundt i Odessa i sin generalsuniform, uten at noen gjorde ham noe” sa Gisle Johnson. ”Han var nemlig fabelaktig populær blandt soldatene!”

Generalen hadde hatt en æressabel som Gisle Johnson hadde tatt vare på. Denne sabelen fikk jeg med meg til Norge og jeg sørget for at den kom sin rette eiermann i hende. Generalen hadde da kastet uniformen og overtatt stillingen som sjef for en av bankene i Finland. Jeg tror nesten det var i Åbo, men er ikke sikker.

Gisle Johnson hjalp meg med å undersøke, om Faye muligens var kommet gjennom Galatz, men intet spor kunne finnes. Da imidlertid min vert skulle en tur over til Batum, ble vi enige om at han der, gjennom sine forbindelser skulle gjøre nok et forsøk på om mulig å få rede på hva som var hendt.

Og så betraktet jeg mitt arbeide som avsluttet. Jeg kunne ikke gjøre mere enn jeg hadde gjort og besluttet derfor å reise hjem.

Til slutt bare noen ord om Gisle Johnson:

Han besøkte oss som sagt i 1928 i Kristiansund. Han var da gift og hadde sin slovenske frue og lille datter Gudrun med seg. Det var en kvikk liten pike som hadde øynene med seg. For da de med rutebåten dampet langs kysten, sa Gudrun, som var vokset opp i Mellom-Europas folkemylder:

”Pappa. Hvor er menneskene?”

I en rekke år korresponderte jeg med Gisle Johnson, således også da han ble forflyttet til Budapest. Men så kom krigen, og så ble det slutt. Og da Sovjets tropper trengte inn i Budapest, led denne utmerkete mannen samme skjebne som så mange barmhjertige samaritaner, Han falt på sin post. En kule endte denne trofaste manns virksomme liv.

På toget nordover gjennom Rumenia kom jeg i kupe sammen med en polsk ingeniør som vendte hjem til Polen, etter flere års opphold i Kaukasia. Han hadde med sin gamle mor på over 70 år.

I kupeen var det dessuten en russisk oberstløytnant med sin polske frue og en enslig ung polsk dame med platinablondt hår og beskjeftigelse ukjent.

Dette ble altså en liten bande og denne banden skulle komme til å holde sammen, helt til Warsjava.

I Lemberg, eller Lvov som russerne kaller den, var ingeniøren kjent, så der spiste vi middag på et riktig koselig sted, og så sa ingeniøren:

Vi skifter nå tog, og av hensyn til min mor vil jeg spørre Dem om De vil hjelpe meg med å få fatt i en kupe, så min mor kan få sitteplass?”

Joda, med største fornøyelse. Jeg ville gjerne hjelpe den gamle damen.

Vi var på stasjonen i god tid, og der forklarte ingeniøren meg at det tomme toget stod langt borte på et sidespor, og at det gjaldt å komme seg inn i det og sikre seg plass, før det kom inn til platformen. Entring i fart, altså! Dette lovet fin sport og jeg sa til meg selv, at den som skulle gå lengst ut på tomta og entre det først, det var jeg!

Entringen gikk fint. Toget hadde bra fart, men jeg var jo ikke dummere enn at jeg fulgte det i løp og jumpet opp på et stigbrett, da det passerte meg. Så da vi kom inn til platformen, følte jeg meg ganske ovenpå.

Men det skulle jeg ikke gjort.

Jeg skulle regnet med menneskenes ondskap og den kinkige tingen at døren i vogna ikke gikk inn – som i Norge – men ut. For å komme inn i vogna måtte jeg altså gå litt ned av stigbrettet og trekke døra til meg – og da begynte det!

Folk var absolutt gale1! De dro meg i trøya, søkte å klemme seg frem mellom døra og meg og topp-punktet nådde bataljen, da en fyr klatret opp over ryggen min og havnet på alle fire inne i vogna, over hodet på meg.

Men da ble jeg litt ergerlig. Hittil hadde jeg opptrådt i henhold til reglene om å vise høflighet og dannet opptreden, men nå ga jeg disse reglene på båten! Hva? Hadde jeg ikke praktisert både boksing og bryting og hadde jeg ikke idrettsmerket i gull?

Jeg ga igjen! Jeg tenkte på den gamle damen som kanskje ikke skulle få plass på grunn av denne rampen som trengte seg inn, og kjørte albuen min inn i mager og bryst, så det var en fornøyelse! Dessuten trampet jeg på en rekke tær som var nærgående!

Resultatet var meget vellykket! Under mine nærmestes brøl (bifallsbrøl?) kom jeg inn i vogna og bort til kupe nr 2, som etter ingeniørens forklaring, var den vi skulle ha. Han hadde betalt en konduktør et større beløp for å legge beslag på kupeen til fordel for oss.

Utenfor kupeen stod det også ganske riktig en konduktør, men han så slett ikke glad ut. Da jeg spurte hvordan det gikk med kupeen som ingeniøren hadde betalt for, pekte han bare inn i den:

”Besatt!” sa han ”Jødene!”

Kupeen var full. Alle sitteplasser var opptatt av jøder som sendte meg et nådig grin.

Da ingeniøren og hans mor kom, kunne jeg ikke si annet enn at alle sitteplasser var opptatt. Hverken konduktøren eller jeg hadde klart den oppgaven vi hadde fått oss tildelt, så vi følte oss begge ikke så lite beskjemmet.

Men ingeniøren hadde det med andre følelser. Han ble rasende. Han ble ’tørkande gælen’! Jeg så ham springe av toget og bort til en løytnant som stod borte på perrongen med en avdeling soldater.

Og så gikk den polske hær til aksjon!

En flokk unge soldater stormet inn i toget og under latter og flir tok de jødene og rett og slett kastet dem av toget1! Kuffertene føk etter eiermennene ut gjennom vinduet. Alt var gjort i en fart! En-to-tre! Vognen er tom! Værsågod å sitte ned!

Det polske blodet er ikke å forakte. Det har mye for seg, det min venn Gurski sa, når talen falt på den fransk/tyske krig 1870/71:

”Det var ikke prøysserne som var de beste. Det var vi! I en rekke prøyssiske regimenter var jo polakkene i flertall! Det var vi som trengte frem ved Gravelotte. Det var ikke prøysserne!”

Jeg kranglet aldri med min venn om dette punktet, for jeg har etter hvert lært å beundre, elske og frykte polakkene som ikke er annet enn en kjemisk blanding som eksploderer ved minsteberøring! Og de futter ikke av som en kruttkjerring. Neida. De går i luften med et brak!

Ingeniøren kom med kommentarer til begivenheten:

”Jeg kjente løytnanten, og saken var klar da han fikk vite, at jødene ikke satt i kupeen for å reise, men utelukkende for å tvinge dem som ville ha sitteplass til å betale overpris.

Slik er de. De er noen fordømte svin!”

En stund spekulerte jeg på, om denne fremstillingen var riktig. Jødene hadde jo med seg kufferter? Men jeg opptok ingen interpellasjon. Jeg lot saken falle. Det er jo dette med det polske blodet. Dessuten kunne ikke jødene komme ombord igjen, da toget for lengst var i fart.

Reisen til Warsjava foregikk uten nervepirrende opplevelser av noen art det måtte da være at damen med platinahåret stadig tiltalte meg som ’hr. Skottlender’. Gud vet hvorfor hun gjorde det og hvorfor hun i Warsjava var så ubehagelig mot en politibetjent at hun ble arrestert og ’kjørt på stasjon’. Jeg har ofte lurt på hva hun kunne være for slags menneske.

Fra Warsjava fortsatte jeg snarest videre til Stettin og grep meg i å føle meg nesten hjemme, da jeg kom over grensen til Tyskland og hørte tysk… Tyskerne er våre rasefeller og tysk og norsk har mye til felles, noe det er synd å si når talen er om en sammenligning mellom norsk og russisk eller polsk, for ikke å ta med noen av de kaukasiske sprog. Alle disse sprogene står jo norsk tildels uendelig fjernt.

Stettin var en hyggelig by. Der likte jeg meg. Det var søndag jeg reiste videre og da var det stort utrukk av folk som skulle på landet, så det så ut som om Tyskland holdt på å stille seg på bena igjen, etter krigens elendighet.

I Sassnitz mistet jeg pistolen min, den pistolen som jeg hadde lurt med meg gjennom Europa under alle mine reiser. Jeg mente nemlig jeg skulle være så skikkelig å vise den frem nå, når jeg reiste ut av Tyskland. Det kunne ikke være noen risiko ved det?

Men denne min hederlighet koste meg som sagt pistolen. Den tyske tolderen slo ned på den med et gledeshyl og erklærte kontent:

”Den tar jeg. Det er forbudt å utføre våpen fra Tyskland!”

Naturligis protesterte jeg. Pistolen var ikke kjøpt i Tyskland. Den var transitt. Han kunne se på stemplingen på passet og billetten at jeg kom direkte fra Kaukasia.Men intet hjalp. Utførsel av våpen var forbudt. Det var ikke mere å si om det. Jeg fikk en kvittering som viste at det tyske tollvesenet hadde overtatt den pistolen hvis største dåd var drapet på katta i Kutais, og dermed var alle formalia i orden. Tolderen slo helene sammen og rakte meg kvitteringen:

”Vær så god, min herre ! Lykkelig reise!”

Nei. Med tyskere nytter det ikke å krangle! Er noe bestemt, så står det der spikerfast! Men i Kaukasia kan man krangle og til og med si at bestemmelsene er vanvittige. Jeg gjorde dette, da jeg passerte Natanebi med teppene mine og oppnådde å få tollfri passasje for alle sammen.

Jeg fikk ikke anledning til å høre hva det tyske tollvesenet ville sagt til en transitt av orientalske teppert og om de også ville blitt beslaglagt, i det jeg fra Batum hadde ekspedert dem med norsk båt sjøvegs til Oslo, hvor jeg – til min umåtelige forbauselse – fikk dem i land tollfritt. Tollvesenet fant nemlig ut at de var brukte og en del av mitt bohave, og da så.

De norske tollerne visste kanskje ikke at det først er når et teppe er slitt en tid, at det får den beste glansen og kommer opp i pris. Derfor la også teppehandlerne i Tiflis sine tepper ut på fortauet så folk kunne gå og trampe på dem til i noen uker.

Så avleverte jeg min rapport til A/S Elektrokemisk og dermed sluttet min virksomhet i dette firmaet, hvor jeg alltid var blitt møtt med velvilje og forståelse. Det var dyktige folk, de var menn med vid horisont, disse herrer direktører. Var deres planer kommet til utførelse, ville norsk norsk foretaksomhet fått fast fot i det fra naturens hånd så ustyrtelige rike landskap mellom Svartehavet og det Kaspiske Hav. Det ville blitt dannet en norsk koloni der nede, noe som ikke minst Grusia ville hatt fordel av.

Men det gikk ikke slik

Verdensutviklingen slo alle norske beregninger over ende. Sovjet rykket inn i Kaukasus og beslagla alt A/S Elektrokemisk eide. Fra land og skog og jord til bøker og utstyr som oppbevartes hos Gdselief. Lenins og Stalins demokrati demonstrerte i praksis læren om likhet for alle. Hvorfor skulle nordmennene eie alt dette? Hadde ikke det almene folk like mye rett til det?

Jo, selvfølgelig.

Og så var det den meget viktige ting, at d.herrer nordmenn bare pukket på lov og rett, mens Sovjet hadde kanonene. Og i det mellomfolkelige samkvem er det nå engang slik, at det er kanonene som til slutt gjør utslaget.

Det er et par ting jeg vil tilføye, til illustrasjon av kaukasiske forhold:

Grusinerne or hovedsakelig i lavlandet. Deres små jordeiendommer med de skrøpelige trehusene, som ofte er slik at man kan se stjernene gjennom tak og vegger, ligger spredt eller i klynger, og tilværelsen som bonde faller dem forholdsvis lett. De dyrker mais, andre kornsorter og grønnsaker, har giser, kyr og fjærkre og slår seg gjennom på denne måten.

Verre er det for fjellstammene:

En norsk steinete fjellgård ville de anse som et paradis, i det deres jordlapper ofte er dannet av jord som bondemannen har båret opp fra dalen. Fjellsidene er steile og for at jorden ikke skal gli ut, bygger de derfor steingjerder i underkanten av åkeren, for å holde den på plass. Men det hender jo at vannflom soper både åker og gjerde helt til dals.

Det fortelles i Kaukasia følgende skrøne, som er god til å få forstand av:

En lesginer (fjellstamme i Dagestan, østlige del av Kaukasus) gikk en dag ut for å gjøre våronn, og da det var varmt, kastet han av seg kappen. Han hadde tre jordstykker, og da han var ferdig med nr.1 og 2, snudde han seg for å ta fatt på tredje, men kunne ikke finne det. Han lette og lette, men borte var det, og til slutt ble han redd og sa:

”Djevelen har tatt det!”

Rykket så til seg kappen for å løpe sin veg, men ble plutselig stående. For det savnede jordstykket lå under kappen!

Fjellfolkene bor i landsbyer som heter ’Aul’, et ord som uttales i to stavelser med trykket på ’ul’. Hvert hus er en festning.

Interessant er spørsmålet om en mulig forbindelse mellom nordboere og kaukasia i svunnen tid. En kiste jeg kjøpte var foresynt med ’norsk’ rosenaling på lokket og jeg så fotografier av verandarekkverk som var akkurat lik de vi ofte ser på gamle norske bondegårder. Dessuten er jo folketypen helt germansk, i sær oppe i fjellene.

Det er ikke mange ord i det grusinske sprog som minner om Vest-Europa, men jeg fant i allfall ett, og det er ’dsumpe’ som betyr ’myr’. Selvfølgelig samme ord som vårt ’sump’ ikke sant?

De kaukasiske fjellfolkene kjenner ikke bruken av ski, men enkelte av dem bruker truger. Det ble imidlertid sagt meg, at de ikke forstår seg på å sette truger på hester.

Året 1919, da jeg var nødt til å klare meg med fremmede sprog, var en sjelden fin trening for oppøving av mitt sprogøre.

I januar 1919, like før jeg reiste, hadde jeg vært til stede ved en generalforsmling i A/S Elektrokemisk og hørt direktør Heiler lese opp årsberetningen som var på engelsk. Jeg skjønte bare ett ord, og det var ’shares’ (aksjer). Riktig nok leser jeg godt engelsk, men uttale og slikt har det alltid vært dårlig bevent med, da jeg er latiner.

Så satt jeg imidlertid i uker og måneder og lyttet til fremmede tungemål, og jeg husker jeg sa til meg selv da jeg kom, at jeg nå hadde fått en hjerne som var så skarp at den kunne skjære gjennom bjerkeved! For det som er faktisk er, at da jeg over nyttår 1920 atter hørte direktør Heiler lese opp årsberetningen på engelsk, forstod jeg nesten hvert eneste ord! Og dog hadde jeg i hele 1919 ikke hørt annen engelsk, enn de korte samtalene jeg hadde ført med de engelske herrer i Batum.

Mitt høreapparat var øyensynlig blitt i høyeste grad skjerpet!

Da det var avgjort at jeg ikke mere skulle ned til Kaukasia igjen, foranlediget jeg at den norske regjering beskikket min venn Gurski til norsk visekonsul i Tiflis. Han satte umåtelig pris på denne æren, som dog ikke skaffet ham noen fordel, snarere tvert imot.

Da Sovjet rykket inn i Grusia i 1921, ble han nemlig jaget ut av landet, ikke minst fordi han var den ofisielle representanten for et kapitalistisk land.

Så kom han sommeren 1922 til Norge og besøkte oss i villa ’Skogly’ pr Heimdal, Leinstranna.

Der vakte han din forundring, Katrine, ved å legge fra seg uret når han gikk ut for å spasere, og da du spurte, hvorfor han gjorde det, svarte han:

”Selvfølgelig legger jeg det igjen, Frue. Det kunne jo hende jeg ble overfalt!”

En dag ble han med meg ned til lensmann Stav på Heimdal og da vi stod inne hos lensmannen, spurte han meg:_

”Er dette politiet?”

”Ja”

”Det kan ikke være mulig. Alle vinduene er jo hele! Og hvor er hestene?”

”Hvilke hester?”

”Hestene til rytterne, vel. Hestene til rytterne som skal ut og fange bandittene!”

Da vi gikk hjemover, så han på telefonledningene som løp langs vegen og bemerket:
”Slik er det på landet i Norge. I Russland er det mange byer som ikke har et så godt telefonnett”

Sine siste år tilbragte Gurski i Konstantinopel. Han døde en tid før utbruddet av den annen verdenskrig, ca 1935 tenker jeg. Han slapp å se Polens sammenbrudd. Han levet alltid i den tro og med det håp, at hans fedreland skulle reise seg og bli en ny stormakt hvis stemme skulle bli hørt og respektert i folkenes samfunn.

I Leningrad i Nansens tjeneste

En gang ut på sommeren 1921 ble jeg plutselig anmodet om å komme til professor Nansen i hans villa på Lysaker. Nansen ville snakke med meg.

Jeg var naturligvis adskillig spent. Tro hva det var den berømte mannen ville meg? Men jeg dro da avsted og ble mottatt av en spenstig, solbrent kar i seildukssko, seilerbukser og hvit flanellsskjorte. Det så ikke ut til at hans 60 år generte ham det minste.

Nansen gikk like løs på sakens kjerne:

”Som De vet har maktene nedsatt en hjelpekomite som skal lede arbeidet med fordelingen av hjelpen til Russland. Jeg er valgt til formann i denne komiteen og nå skal vi begynne arbeidet. Vi har liggende et klippfiskparti i Viborg og et i Åbo, de er begge på ca 300 tonn, og denne fisken skal vi ha inn til Leningrad og få den fordelt der.

De er blitt meg anbefalt som en mann som kan greie jobben. Vil De overta den?”

”Med største fornøyelse!”

”De får ingen lønn, bare utgiftene dekket. Kan De reise om et par dager?”

”Ja!”

”Det er bra! La oss så se på sakene!”

Han satte meg inn i situasjonen og ga meg de nødvendige papirene. Og så sa han noe som bare den virkelig overlegne sjef kan si:

”Dette er alt jeg kan si Dem. Hvorledes De vil ordne Dem får bli Deres egen sak. De har jo bedre greie på Russland enn jeg!”

Slik var Nansen.

Hadde det vært et departement som hadde sendt meg ut, ville jeg fått en kuffert full av instrukser. Men Nansen var ikke noe departement, og derfor fikk han også gjort noe. Han valgte sine medhjelpere, ga dem deres oppgaver og frie hender til å løse dem på – og denne metoden ga raske og gode resultater!

En uke senere var jeg i Helsinki. Jeg hadde tatt båten fra Stockholm til Åbo og fortsatte så med toget og havnet i Helsinki i det hotellet hvor den tyske øverstkommanderende, general von der Goltz, hadde bodd under frihetskrigen 1918.

Neste dag fremstilte jeg meg i Sovjetlegasjonen og ba om en samtale med gesanten, kamerat Tschornyi. Jeg viste ham mine papirer, forklarte mitt ærende og ba om innreisetillatelse til Russland.

Til min store forbauselse svarte hr. Tschornyi nei!

”De skal få innreisetillatelse, når De reiser med fiskepartiet. Ellers ikke!”

Med den beskjeden måtte jeg gå.

Men om aftenen hendte det noe. Jeg ble oppsøkt på mitt hotell av noen finske journalister som ville høre hva jeg foretok meg, og overfor dem la jeg ikke skjul på at Sovjet nektet Nansens menn å komme inn i landet for å treffe de nødvendige forberedelser til å kunne ta i mot noen hundrede tonnmat.

”Sovjet tigger om hjelp! Her kommer jeg med hjelp og når jeg så ber om å få komme inn og se meg litt om, sier Sovjet nei! ’Ta med deg fisken, så skal du få lov’ sier Sovjet. Men det vil jeg ikke. Jeg vil ikke utlevere meg på det uvisse til bolsjevikene!

Etter hva jeg senere hørte hadde journalistene laget en fin artikkel om dette og telegrafert den ut over verden, og den gjorde sin virkning! Sovjets legasjon endret taktikk. Jeg ble oppringt med anmodning om å komme opp i legasjonen og fikk der vite, at det ikke var noe i vegen for at jeg kunne reise til Leningrad.

Så tok jeg toget østover og passerte grensen ved Rihimaki, hvor russerne overtok toget og kontrollen. Passkontolløren var av den rette sorten. En lang slamp av en fyr i ridebukser, uten trøye og med skjorten åpen, så jeg så ham langt ned på navlen.

Fra Helsingfors hadde jeg hatt følge med noen høyere russiske embedsmenn. En av dem var sjef for Leningrad-avdelingen av Handelsdepartementet, som i likhet med de andre departementene holdt til i Moskva. Disse russerne var nok forberedt på litt av hvert. For de barrikaderte seg inne i vogna ved å sette fjeler og stokker under dørhåndtakene så de ikke kunne røres.

”Ingen har noenting å gjøre i vogna hos oss!” forklarte de.

Da vi kom til Leningrad, ble jeg av ovennevnte sjef for Handelsdepartementet invitert til å kjøre med ham. Han hadde fått i oppdrag å lose meg sikkert i havn i Hotel d’Angleterre, like overfor Isakskatedralen, og straks jeg kom inn av døren, ble jeg innbudt til en liten festlig tilstelning som for øvrig skyldtes en misforståelse, i det man i Leningrad trodde det var Nansen som kom, og så var det bare jeg.

Imidlertid ble festen holdt og jeg fikk den maten Nansen skulle hatt: Det var kjøttkaker som det luktet litt mistenkelig av, grønnsaker, te kokt på tyttebærblader, men uten fløte og sukker og svart rugbrød.

Dette var menyen. Det gir et bilde av matsituasjonen i Leningrad juli/august 1921.

Jeg hadde fått to store værelser med tepper på gulvene, bra bohave og elektrisk lys, så det var intet å klage over. Men så var også d’Angleterre bløffhotellet, der enfoldige utlendinger ble innlosjert i den hensikt å gi dem et gunstig bilde av Russland. Det var ellers knepent med elektrisk lys, og såvidt jeg husker fantes det ikke gatebelysning.

Da jeg hadde bodd på d’Angleterre dengang jeg 14 år tidligere kom til Leningrad for første gang – byen het forresten den gang Petersburg – spurte jeg neste morgen om portier Arrajum var der.

”Han er slått ihjel!” var det lakoniske svaret den nye portieren ga meg. Et svar jeg fikk høre mer enn en gang, når jeg spurte etter den og den.

De følgende dagene rente jeg fra den ene til den andre, for å få en damper som kunne gå til Finland etter fisken. Alle var elskverdige, alle var villige, men det tok allikevel en ukes tid, før alt var klappet og klart.

I denne tiden utførte jeg noen kommisjoner og så meg om i byen.

Den første kommisjonen var av privat karakter: Like før jeg skulle reise fra Oslo Østbanestasjon, var en russer kommet ned til meg, sammen med en av mine norske bekjente, og hadde presentert seg som oberst den og den ved et russisk garderegiment. Og så sa han:

”Jeg hører De skal reise til Leningrad, hvor min familie fremdeles bor. Kunne De ikke være så elskverdig i Finland å kjøpe med et par sko til den lille gutten min? Han er seks år.”

Obersten ga meg familiens adresse og jeg lovet å gjøre som han bad om.

Så noe av det første jeg foretok meg var å begi meg ut til oberstens familie. Jeg hadde fått greie på, at det bare var ti tilbake av Leningrads 10.000 drosjekusker, og at de bilene som fantes var beslaglagt av staten. Så det var bare å traske i veg. Det var kangt til oberstens. Bortimot en time å gå, men til slutt kom jeg da frem og ble mottatt med stormende glede og som et bud fra himmelen!

Jeg overbrakte hilsen og støvler, som straks ble prøvet og viste seg å passe. Litt for store, kanskje, men slikt noe retter seg med tiden for en 6-åring.

Og så ble jeg traktert med hva huset formådde, og det var denne teen kokt på tyttebærblader og svart rugbrød. Punktum.

Sammen med oberstens bodde oberstinnens mor som var enke etter en general. Riktig en kvikk gammel dame. Og så spurte jeg:

”Slik har dere altså levet siden revolusjonen brøt ut for fire år siden. Hvordan klarer dere det?”

”Det klarer vi fint” sa generalinnen ”De som ikke greide det, er døde”

Om det daglige slitet for å berge livet fortalte hun videre:

”Kjørte De ned i noe hull i gaten, da De kom fra stasjonen?”

”Nei”

”Da var De jamen heldig. For vi går ut om natten og stjeler av trebrolegningen til ved, slik at det rett som det er hender ulykker ved at noen kjører ned i disse hullene, når det er mørkt”

”Er det ikke forbudt å brekke opp gaten?”

”Det er dødsstraff for det! Det er dødsstraff for å gjemme bort ved også. Men sist vinter hadde vi en masse ved gjemt under sengene våre og andre steder, og politiet så det ikke, da det inspiserte!”

Hun fortalte videre, at en aften hadde hun ute på gaten funnet en av disse høye trebuene som utgjør en del av russisk seletøy og som reiser seg over manken på hesten.

”Den tok jeg med meg hjem” smilte hun triumferende ”Vi kokte en hel middag ved hjelp av den!”

Oberstinnens yngre bror bodde også hos henne. Han var løytnant i Sovjets flyvåpen.

”Man må jo leve, ikke sandt? Jeg har sluttet meg til dem for ikke å sulte ihjel, men en vakker dag detter jeg nok ned og slår meg ihjel, for de maskinene vi flyr er elendige. Men opp må vi, i all slags vær, så det har vært på nippen med meg mere enn en gang”

Vi kom naturligvis også inn på spørsmålet om å rømme, et spørsmål som de stakkars menneskene nok hadde drøftet mer enn en gang. For de hadde alt på det rene:

”Hvis min bror flyr over til Finland blir vi skutt” sa oberstinnen ”Og vi kan ikke komme av sted, da vi ikke har penger. De som hjelper flyktninger ut av landet løper en svær risiko og tar derfor også svær betaling”.

Fra Finland hadde jeg kjøpt med meg en stor eske konfekt som jeg ga oberstinnen til avskjed. Da hun fikk den, ble hun så beveget at hun brast i gråt.

På tilbakevegen ville jeg utføre en annen kommisjon, gikk til den oppgitte adressen og banket på. Lenge. Til slutt hørte jeg noen pusle på den andre siden av døren.

”Er noen hjemme?” spurte jeg. Jeg visste jeg var kommet til riktig sted, for vedkommendes navn stod på en lapp utenpå døren.

Intet svar. Bare litt pusling.

”Lukk opp!” sa jeg ”Jeg kommer med hilsen til Dem fra Norge!”

Enda mere pusling. Dessuten lav hvisking. Det var nok mere enn en bakom døren der.

”Lukk opp!” sa jeg og rusket i døra.

Men det skulle jeg nok ikke gjort. Det ble plutselig dødsstille bakom døra og på alle mine oppfordringer om å lukke opp fikk jeg ikke noe svar. De stakkars menneskene var sansynligvis blitt vettskremt og trodde jeg var en kjeltring som, i likhet med så mange andre, ville inn og raspe til meg et eller annet.

Så denne kommisjonen fikk jeg ikke utført!

Med myndighetene hadde jeg et svare strev. Der var det alltid vennlig mottagelse, vennlige ord og ’kom igjen i morgen’. Ekspedisjonsmåten på kontorene var usedvanlig. Jeg kom ved en anledning inn på et offentlig kontor, fikk vite at sjefen var opptatt, men ta en sigarett, sitt ned og vent et lite øyeblikk!

Så kom en annen besøkende inn og fikk samme hyggelige mottagelse. Likedan nr 2, 3 og 4.

Sjefens sekretær dukket opp i døra:

”Vil De (pekte på nr 4) ”komme inn!”

”Vi har ventet lengere!” brølte vi andre

En ny besøkende, nr 5 kom inn

”Da får De bli med!” sa sekretæren og vinket på ham.

Men nå fikk vi andre hjelp av nr 4:

”Det er min tur, for faen! De sa det jo selv nettopp!”

Og vi andre la også inn et lite ord!

Etter hvert viste det seg, at sekretærens begrep om tur og orden bestod i at den som var kommet sist skulle inn først. ”Sjefen vil bli ferdig med ham i en fart, for å kunne ofre god tid på dere andre!”

Vi protesterte, og så reiste jeg meg og gikk forbi den forbausede sekretæren og inn til sjefen:

”Jeg snakket med ham i går” sa jeg ”og han sa jeg skulle komme inn uten opphold!”

Og dette var ikke løgn heller. Kontoret, eller venteværelset, som jeg har skildret, var venteværelset til den sovjetembedsmannen jeg hadde reist med fra Helsingfors og som hadde kjørt meg til d’Angleterre. Det var en elskverdig mann og jeg likte ham. Han var jøde, av den vakre kristustypen, dog ikke lys men mørk. Virkelig en vakker mann. Tro hva hans skjebne er blitt i det nye Russland.

Det ble sagt meg at jeg muligens kunne få stillet en bil til disposisjon ved å henvende meg der og der, og jeg så gjorde. Jeg fikk en masse løfter, men ingen bil, og husker dette besøket så godt fordi det i gangen til kontoret satt en vaktsoldat som ganske sikkert var sinnssyk. Han hadde denne glansen i øynene som bare sees på gale mennesker. Han minnet meg om katta jeg skjøt nede i Kaukasus, og det kjedelige var, at mens katta satt bakom en dør og ikke hadde annet enn tenner og klør å fekte med, satt denne fyren et par skritt fra meg og fingret med et skarpladd gevær! Jeg var fullt forberedt på å få en kule i ryggen da jeg gikk ut, men heldigvis så smalt det ikke! Tullingen var kanskje normal i det øyeblikket jeg stakk ut av døra!

Mitt opphold i Kaukasia hadde lært meg opp til å være nøysom, men kostholdet på hotellet var slik at jeg tok i mot et tilbud fra finnene om å spise middag sammen med dem. De hadde innrettet seg med felles bespising og hadde det bra, da de fikk matvarer sendt fra Finland.

Så opplevet jeg en dag noe jeg gjerne vil ta med:

Piken på hotellet kom inn til meg og sa:

”Det er kommet en landsmann av Dem. Kunne De ikke gå opp og spørre hva han vil, for han kan ikke russisk?”

Jo. Så gikk jeg opp til denne min landsmann som viste seg å være ingeniør Friis fra Oslo.Han fortalte at han var bror av den kjente kommunist Jakob Friis og at han, ved hjelp av sin bror, hadde fått et arbeide for sovjet-regjeringen. Det var noe som angikk utnyttelsen av elven Sver og anlegg av elektrisk kraft for Leningrad.

Så sa hr. Friis, som var en meget hyggelig kar:

”Det er fælt med kosten her. Hvordan klarer De Dem. Har De med Dem noe mat?”

”Nei” sa jeg ”Jeg spiser borte hos finnene, så jeg klarer meg fint. Jeg er forresten vant til Russland, da jeg har bodd her i landet før, så jeg tok ikke med meg noe mat. Jeg blir jo ikke mere enn en måned her”:

”Da skal vi i allfall ta en kopp kaffe sammen” sa hr. Friis ”Her er det jo elektrisk strøm og jeg har elektrisk kaffekoker, så her skal det nok bli greier. Og mat har jeg nok av, bare se der!” og han pekte på flere kasser som stod rundt om på gulvet. Noen var slått opp, så jeg kunne se både brød, smør og hermetikk.

”De er jamen lur!” sa jeg ”Hvordan kunne De finne på slikt? Har De vært i Russland før?”

”Neida” sa hr. Friis ”Men min bror Jakob har vært her. Han var her for tre måneder siden, og han sa jeg måtte ta med meg mat, hvis jeg ikke ønsket å sulte ihjel, så jeg har tatt med meg mat for tre hundrede svenske kroner”.

Slik var det altså. Jakob Friis hadde fortalt sannheten til sin bror. Men hjemme i Norge agiterte og løy han og innbilte sine landsmenn at det var bedre i Laningrad enn i Oslo. Og da jeg kom tilbake og sa hvordan det var i Russland, smilte folk overbærende. De visste bedre. De hadde hørt Jakob Friis!

Etter vel en ukes opphold i Leningrad, fikk jeg sent en aften besøk av to sovjetkarer. De kom for å fortelle meg at Sovjet nå hadde stillet en damper til min disposisjon, og at jeg litt senere på natten ville bli kjørt ned til båten som i øyeblikket ble undersøkt av politiet for det tilfellet at noen uvedkommende hadde stukket seg vekk ombord.

Den ene av de to karene var en fyr som det sprutet energi av! Han hadde sine standpunkte på det rene! Med slike folk kan det nok bygges opp et nytt samfunn og jeg hørte med interesse på hans fortellinger fra Arkangelsk-fronten, hvor han hadde vært øverste leder i kampen mot hviterusserne og de alliertes hjelpekorps. Jeg antar han må ha bragt det langt i det nye statssamfunn han var med på å bygge opp.

Så kjørte vi da ned til havna. Det var fint måneskinn og stille. Det var ikke mye liv i millionbyen den natten. Og jeg ble satt av hos havnekommandanten, mens mine ledsagere gikk ned til båten for å undersøke om alt var i orden.

Så ble jeg sittende og prate med vakthavende som var en marinematros i uniform. Belysningen i rummet var et stearinlys i en tomflake og vi var hyggelige mot hverandre, i det jeg forærte matrosen sigaretter, mens han trakterte meg med noe som var enda kosteligere: Stykker som han brakk av et svart rugbrød.

Jeg spurte hva han mente om utviklingen i Russland, og han svarte at det gikk bra. Det var for alltid forbi med adelsveldet. Nå ville det simple folket få sin rett, så selv ubemidlede kunne oppnå utdannelse og komme opp i de høyeste stillingene.

Med det samme jeg var kommet ombord i båten, kastet den loss og gikk. Det viste seg at det var lille ’Subotnik’, som før krigen gikk mellom Arkangelsk og Vadsø. En nett liten båt på størrelse med en av våre mindre fjordbåter, bare mye lavere enn de fleste av disse. Det skulle ikke mye sjø til, før den vasket inn over akterdekket.

Besetningen bestod av kaptein, styrmann, maskinist og noen matroser og fyrbøtere. Dessuten av en kvinnelig stuert. Men så var det to herremenn som jeg aldri har truffet maken til på noen norsk båt, og det var to politiske kommisærer. Den eldste var en bebrillet jøde i 30-årene, mens den andre var en 17-18 års guttehvalp.

Vi kom uten viderverdigheter til Viborg, der det ene klippfiskpartiet lå, men der begynte det! Havnelegen entret ombord og erklærte at vi måtte ligge i karantene i – jeg tror det var seks uker – siden vi kom fra Leningrad som var kolerasmittet.

Stor ståhei ombord! Jeg protesterte og russerne svor! Alt til ingen nytte.

Så lå vi da der, dag etter dag og uke etter uke, og intet er så galt at det ikke er godt for noe. For jeg ble kjent med den beste skrønefanten jeg noensinne har støtt på, og det var den jødiske kommisæren.

Han var fabelaktig, og hans forråd av skrøner uutømmelig!

Og slik som han kunne fortelle!

Han refererte ikke skrønene. Han spilte dem. Han hermet etter dialekt og minespill, han lo og gråt, fektet med armer og ben og vrinsket. Han fikk oss alle til å stå tvekroket av latter og til å lykkønske oss med å ha fått ham med oss ombord.

Han var i sannhet et funn! Gid det må gå ham godt i denne verden som er så slem mot Abrahams barn.

Vi hadde forresten også andre ting å hygge oss med.

Det var for eks den lange magre finnen som skaffet oss brød og brennevin og annet godt, da våre beholdninger slapp opp. ’Subotnik’ var ikke utrustet for en lengere ekspedisjon, men for en tripp på noen dager, og den provianten vi hadde fått med oss var nøye beregnet. Det var ingen overflod i Sovjet-Russland. Vi hadde værsågod å sulte like mye som de som var hjemme.

Men da alt var oppspist og karantenen vedvarte, måtte jo noe gjøres. Og skipper’n hadde penger. Så vi vinket på vår venn skipshandleren, som mange ganger om dagen tøffet rundt ’Subotnik’, og ba ham komme ombord. Der fikk han en drabelig bestilling på brød og smør og lignende. Men så var det brennevin.

”Forbudt!” erklærte vår venn ”Det er totalavhold hos oss nå!”

Skipper’n så på ham og knipset med fingrene:

”Skal vi si 5 flasker vodka? Det er nok litt lite, men vi kan vel få mere siden?”

Det er ikke mere å si om dette. Hver eneste gang ’nyckterhetsapostelen’ senere kom til oss, halte han opp en vodkaflaske eller to fra bukse- eller trøyelommen. Han fikk sine rikelige prosenter og alt gikk fint. Det var bare en forretning som klikket for ham og det var da han forsøkte å prakke på oss drikkevann som var utelukkende preparert for dampbåter!

Den gikk ikke. Skipper’n firte ut en av sine ’flere etasjers’ eder, og den skrønefortellende kommisæren storlo. Finnens frekkhet var så storslått at den tiltalte jødens humor og forretningssans!

Foruten skipshandleren var det også andre mennesker som rodde eller dampet rundt ’Subotnik’ og så på oss, og det var ydelig å merke at de fikk ondt av åse på det røde flagget med sigd og hammer. Det var jo bare tre år før at finnene hadde kjempet sin frihetskamp og sluppet fri fra Russland, så finnenes kjærlighet til bolsjevikene var ikke så varm, at det ikke gikk an å ta på den. Det de besøkende ropte over til oss var derfor ganske sikkert ikke ønsker om god helse og langt liv!

Jeg husker spesielt en søndag. Da kom det en riktig fin mahogny-motorbåt like oppunder ’Subotnik’. Jeg gikk og spaserte på akterdekket og sa til meg selv at de velkledde menneskene ombord sikkert måtte tilhøre Viborgs høyeste kretser, da en av herrene reiste seg, ropte noe opp til meg og etterpå snudde seg og klappet seg på baken!

Meningen var tydelig nok, og de damer og herrer som satt i båten, lo da også i villen sky over den behandlingen deres venn hadde gitt ’bolsjevik-skipperen’. For de trodde naturligvis jeg var skipperen, siden jeg gikk der og spradet i en skikkelig dress.

Borte ved et av trelastbrukene lå det en svær amerikaner og lastet og en dag kom det roende en båt fra amerikaneren. Det var flere skipsoffiserer ombord og etter å ha hilst, sa den ene opp til meg:

”Har De noen diamanter å selge?”

”Diamanter?”

”Ja, de diamantene dere har tatt fra keiseren. Vi skal betale godt!”

Jeg kom meg ikke til å svare. En av matrosene som var estlender kunne engelsk og overtok den praten som var nødvendig, og han talte flytende. Jeg vet ikke hva han sa, for de glosene han brukte hadde jeg aldri hørt om på skolen. Men det må nok ha vært kraftige saker. For amerikaneren ble rød i toppen og rodde bort igjen i en sky av noe som formodentlig var ukvemsord!

Etter en del telegrafering frem og tilbake til vårt konsulat (legasjon?) i Helsinki lykkes det meg personlig å slippe fri fra karantenen, etter et par ukers forløp. ’Subotnik’ derimot ble liggende karantenetiden ut.

Jeg tok meg derfor en tur til Helsinki, der jeg ved hjelp av professor Mikola fikk et hyggelig værelse på ’Munksnes’, på finsk ’Munkinjemi’, utenfor byen. Jeg hadde oppsøkt professoren med det samme jeg kom fra Norge og traff i ham en av de ledende menn i den finske frihetsbevegelsen. Såvidt jeg husker hadde han tatt i mot det tyske hjelpekorpset som under general von der Golz ble landsatt i Finland, og fulgt det under fremrykkingen mot Helsinki. Jeg husker tydelig han sa til meg:

”Noen kilometer før vi nådde Helsinki så jeg de første døde bolsjeviker”.

Det var profesor Mikola som var leder av den delegasjonen som reiste rundt til Europas regjeringer og ba om støtte til og anerkjennelse av det frie Finland.

Professoren, som var liten av vekst, var en meget elskverdig og omgjengelig mann.

Men han hadde en søster….

Hun var bekjent forfatterinne. Jeg synes å huske at hennes forfatternavn var noe slikt som ’Maila Taivilo’ og det var en dame med klare linjer! Hennes bror professoren hadde da også funnet det nødvendig å gi meg en liten orientering, før jeg traff henne:

”Min søster er utpreget finnoman. Hun kan ikke fordra svenskene og taler derfor aldri svensk”

Så traff jeg dama en kveld jeg var innbudt til professoren og hun var meget tydelig:

”Jeg vil ikke snakke svensk med Dem! Jeg vil snakke tysk, men jeg vil sette pris på at De snakker norsk, da jeg ønsker å sette meg inn i en del eiendommeligheter ved Deres sprog”

Så brukte altså hun tysk og jeg norsk, og det gikk galant! Men jeg kom litt i knipe, da hun ville ha meg til å forklare forskjellen mellom en del norske ord, som f eks ’ås’ og ’li’. Hva slags trær var det i et ’skogholt’ og hvilke i en ’lund’? Osv. Jeg følte meg virkelig ute i hardt vær. For det var en skarp dame!

Bland andre jeg traff den kvelden var Finlands største lyriker. Jeg har glemt hva han heter. Han ble behandlet med megen respekt, så det var meg en glede å motta av ham hans siste store dikt som nettopp var kommet i trykken. Det var på finsk, og som så meget annet vakkert brant det opp under krigen i Narvik i 1940.

Jeg vendte tilbake til ’Subotnik’ noen dager før karantenefristen var utløpet og så da at den allerede hadde begynt å,ta ombord fisken.

Denne fisken var ikke bra, men det var ikke Nansens skyld. Den hadde bare vært lagret for lenge i gamle lektere som øyensynlig trakk vann. For jeg så ikke en eneste fisk som var hvit eller gulhvit. Alle hadde samme farge som brunt innpakningspapir, og i noen kasser var fisken så elendig at det så ut som om innholdet bare var noe brunt klister.

Vi nektet derfor å ta ombord en del kasser

Jeg likte meg ikke. Jeg følte meg flau overfor russerne, enda de alle sammen sa at vi nordmenn ikke hadde noe ansvar for dette. Hele mannskapet la skylden på ’de fordømte finnene’ som de mente med hensikt ikke ville la dem få god fisk.

Siste ettermiddagen gikk vi opp i byen for å handle, og der kjøpte kapteinen all den mat og drikke som han dristet seg til å kjøpe. Han skulle jo gi regnskap, når han var i Leningrad igjen. Men det gikk ganske sikkert bra på regnskapets dag, for den jødiske kommisæren var med og tok personlig ut en masse gode saker som ikke fantes i Leningrad, således f eks ost, smør, sukker.

Jeg likte skipperen vår. Det var en høy, vakker alvorlig kar og jeg ble på hans vegne fornærmet på den finske butikkbetjeningen som sendte ham alt annet enn vennlige øyekast.

Men vi handlet oss da ferdige, gikk ombord og stakk til sjøs ut på kvelden. Kur sydvest.

Da jeg kom ut på dekket neste morgen vente jeg å finne oss i havn, men istedet så jeg ikke land noe steds. Det viste seg nemlig at vi kjørte nesten helt over til Reval for å komme utenom et minebelte. Så gikk vi på østlig kurs og inn gjennom det opprenskede, smale farvann. På den måten tok det et par dager å komme fra Viborg til Leningrad.

Klippfisken var nok brun, men den var god. Vi spiste den til alle mål, blandet vodka og vann i forholdet 50-50 og holdt fest på, denne klippfisken som ville voldt mytteri på hvilken som helst norsk ekserserplass hvor man ville forsøkt å servere den. Nordmenn er jo forferdelig forvent, når det gjelder fisk.

Besetningen gikk ut fra at jeg var sjømann, da det russiske ordet ’kapitan’ akkurat som det norske ’kaptein’ kan bety både militærkaptein og sjøkaptein Og jeg lot dem bli i troen. Jeg ble altså betraktet som kompis og vi hadde det riktig hyggelig sammen, der vi satt rundt den brune fisken og pimpet vodka og vann!

Da vi var kommet et stykke inn i Finskebukten fikk vi den russiske losen ombord. Jeg forærte ham et halvt kilo sukker da vi skiltes, og jeg kan enda se de takknemlige øynene på den pene gamle gråskjeggen.

Førstemaskinisten var fra Ukraina og vi pratet ofte sammen. Han fortalte meg at den jødiske kommisæren var til stede for å påse at besetningen gjorde sin plikt, at båten gikk dit den skulle osv. Han likte ikke kommisæren og var for øvrig ganske åpen i sine uttalelser. For da jeg spurte om hva han mente om revolusjonen, svarte han:

”i fire åe drev det russiske folk med revolusjon. Det brente, plyndret, stjal og slo ihjel, og når det nå ser seg omkring oppdager det at det ikk er noen ting tilbake.”

Kommisær nr 2 – den vesle spirrevippen – hadde holdt seg i bakgrunnen til vi nærmet oss Leningrad. Da dukket han frem og begynte å sprade opp og ned på dekket.

”Hva gjør du her, kamerat?” spurte jeg.

”Jeg passer på at kapteinen gjør sin plikt!”

Da jeg senere spurte kapteinen om det forholdt seg slik,,sa han at det var tilfellet.

”Nå betyr det ikke noe” sa han ”Nå steller vi oss som vi finner det riktig. Men i den første tiden etter revolusjonen var det svinaktig, i det en hel del av disse uvitende fyrene blandet seg inn i ting de ikke hadde vett på”

Så la vi da inn til kaia i Leningrads øde havn og en skiltvakt ble plassert ved landgangen. Da jeg gikk ut fra at det ville komme en eller annen autoritet, ble jeg ombord.

Skiltvakten ble meg et problem, for han stod der ustanselig. Og derfor sa jeg:
”Skal du ikke ha avløsing, kamerat?”

”Nei. Ikke enda”

”Hvor lenge skal du stå,da?”

”Det er to av oss på vakten, så vi står tolv timer hver!”

Her var det altså ikke tale om to timers skift og åtte timers arbeidsdag!

”Men har du noe med,da?”

Soldaten stakk hånden ned i lommen og viste frem en skalk svart rugbrød:

”Joda. Jeg har da mat med meg!”

Da det ikke kom noen autoritet, gikk jeg opp på vaktkontoret og ba om å få slippe ut. Jeg forklarte hvem jeg var, viste frem alle mine russiske papirer og regnet med at saken ville være i orden i en fart.

Men det gikk ikke så lett! Sjefen, eller hvem det nå var jeg snakket med sa ”Nei!” Jeg forklarte og forklarte, men like lite hjalp det.

Så kom jeg til å se på en av keisertidens tollfunksjonærer som stod i sin uniform, bak fyren jeg talte med. Han blunket til meg og banket seg betydningsfullt på pannen.

Aha! Det gikk altså rundt for sovjetmannen! Og dermed erklærte jeg at ville melde ham, hvis han lenger la hindringer i vegen for den klippfisken som skulle inn til byen!

Dermed slapp jeg forbi og strøk så rett opp til ’departementet’ og rapporterte at fisken var kommet, samt at jeg ville være til stede ved utdelingen.

Noen dager senere fikk jeg vite, at fisken var delt ut og at en nærmere bestemt skole hadde hatt den til middag.

Jeg gikk opp på skolen og traff skoledirektøren, en lang, utsultet mann som takket meg hjertelig for fisken.

”Det er mange år siden vi har spist så godt som i dag” sa han.

Professor Nansen hadde bedt meg overbringe en hilsen fra ham til Russlands store dikter Maxim Gorki. Så nå gikk jeg ut til Gorki, som bodde i nærheten av Peter Paulsfestningen hvor bolsjevikene skjøt sine politiske fanger om natten.

Et barbent kvinnemenneske holdt på med å feie trappeavsatsen utenfor dikterens leilighet. Jeg sa hvem jeg var, ba om å få hilse på Gorki og ga henne mitt visittkort.

Hun fortalte meg hun var Gorkis hustru. Så snudde og dreiet hun på visittkortet og slo opp en liten latter:

”Finnes det fremdeles steder i verden hvor man bruker visittkort?”

Kjempekaren Gorki lyste opp da jeg bragte ham hilsenen fra Nansen. Men hans ansikt ble hårdt og kaldt da vi kom inn på den aktuelle situasjonen i Russland.

”De har skutt noen i natt igjen” sa han, og fortalte at bolsjevikene om natten hadde henrettet noen professorer og andre som var hans personlige venner.

Om Nansens arbeide sa han:

”Si til Deres professor Nansen at all mat, og alt annet som sendes hit må deles ut av utlendinger. Han må ikke la dette arbeide utføres av Sovjet.

Vi satt og snakket sammen en times tid, og da jeg skulle til å gå, tilbød han meg å kjøre med seg innover byen, da bolsjevikene hadde latt ham beholde hestene sine. Og på den måten fikk jeg en rask kjøretur gjennom de mennesketomme gatene. Alle som kunne var jo reist ut på landet, gresset grodde i gatene og bare de færreste hadde alle vinduene hele. Det var et trist syn.

Da vi skiltes, sa jeg til Gorki:

”Til slutt et spørsmål. Hva mener De om revolusjonen?”

Han løftet på sine mektige skuldre:

”Unge mann. De har opplevd verdenshistoriens største tragedie!”

Han så på meg et øyeblikk og rakte meg hånden:

”Men det er jo også et minne!”

Siden har jeg ikke sett Russlands store proletarforfatter. Geniet som begynte sin tilværelse som vagabond.

Det vil være kjent at han i noen år inntok en høyt aktet stilling i Sovjet, inntil man til slutt fant at han var for besværlig og kvittet seg med ham med gift.

Det var skjebnen proletardikteren fikk i proletariatets fedreland.

Så var det fiskepartiet i Åbo:

Jeg tok toget tilbake til Helsinki fra Leningrad og oppdaget nok en gang, at jeg kom til en annen verden med det samme jeg passerte grensen ved Riihimaki. På den russiske siden skitt, lort og elendighet. På dn finske siden velkledde, dannede mennesker og i jernbanerestauranten alt hva et skikkelig menneske venter å finne i en moderne jernbanerestaurant.

Jeg slo i meg noen kopper kaffe med fløte og kjlørte i meg en slump smørbrød med smør og ost på, mens jeg tenkte på oberstfamilien i Leningrad som var lykkelig om den bare fikk det tørre brød i det bolsjevikiske paradis.

Og så den kjeltringen Jakob Friis som reiste rundt og fortalte at det var bedre i Leningrad enn i Oslo!

På stasjonen Riihimaki kom jeg i prat med sjefen for den finske grensevakten på dette stedet. Husker jeg ikke feil var det en kaptein Stålhane. Han gjorde meg oppmerksom på, at finnene ikke ville ha de russiske togene over grensen. Derfor hadde de ikke reparert jernbanelegemet fra stasjonen og over grensen, slik at vi passasjerene måtte spasere et lite stykke, fra det russiske toget, som var stanset på russisk side og over til Riihimaki.

I Helsinki oppsøkte jeg Sovjets legasjon og sa jeg ønsket at Sovjet skulle oppnevne en mann som kunne bli med meg til Åbo og se på fiskender. Jeg sa at fisken i Viborg ikke hadde vært så god som ventet og at vi nordmenn ikke ville ha noe ansvar for det.

Det ble oppnevnt en mann, en jødisk jurist, og så reiste jeg til Åbo sammen med ham og den finnen som hadde hatt med lagringen av fiskepartiene.

Det viste seg at fisken, ca 300 tonn, var lagret i en solid, pen kjeller. Det hadde imidlertid regnet litt og regnvann var trengt inn gjennom døren, så gulvet var noe fuktig. For ikke å grise til skoene, la vi derfor noen bord bortover gulvet.

Vi slo opp noen kasser og noen fustasjer. Fisken var nemlig delvis pakket i vanlige fiskekasser, delvis i små, ca en meter høye fustasjer, og jeg har inntrykk av at disse fustasjene var av eik. Da fisken var kritthvit, ikke gulhvit som på Møre, var det antagelig klippfisk fra Sør-Norge. Den fisken som vi tok i Viborg var Møre- eller Trøndelagsfisk, da navnet til vedkommende fiskehandler stod på kassene. Jeg synes å huske at han het noe som begynte på ’B’ (Bruvoll?) og at han bodde i Trondhjem.

Fisken var fin. Det var ikke tvil om det. Og sovjets mann erklærte seg meget tilfreds.

Da jeg skulle hjem til regimentssamling, hadede jeg fått Nansens tillatelse til å ordne leveringen av Åbo-partiet på den måten at jeg ekspederte det til grensen, der så Sovjet overtok det. Jeg ordnet derfor det fornødne med Sovjets menn og vår finske representant, hvorpå vi skiltes som beste venner og vel forlikt.

Men Sovjet er Sovjet og dets moral er ikke vår.

Jeg hadde ikke vært hjemme mange ukene, før jeg mottok en skrivelse fra Nansen som ba meg uttale meg om et par skrivelser han hadde mottatt fra Sovjet.

Den første skrivelsen gjaldt fisken i Åbo. Om den skrev Sovjet at det var beklagelig å måtte konstatere at man prøvet å levere Sovjets borgere uspiselig mat. For deres representant hadde undersøkt partiet i Åbo og rapportert at det var ¾ meter vann i kjelleren og at fisken var råtten.

Den andre skrivelsen gjaldt fordelingen av det første fiskepartiet og her hadde Sovjet satt opp en hel folioside med steder hvortil fisken var sendt.

Jeg var ikke sen om å svare Nansen!

Jeg sa at Sovjets påstand om råtten fisk i Åbo var løgn og pekte på at Sovjets egen mann overfor meg hadde sagt at fisken var fin. Og hva Sovjets fordelingsliste angikk, så viste den, skrev jeg, at Sovjet øyensynlig trodde at nordmennene var idioter! Det gikk bare ett tog om dagen hver veg mellom Leningrad og Moskva, og jernbanetrafikken i Sovjet var forøvrig i den villeste uorden. Men allikevel prøvde Sovjet å innbille Nansen at fisken var fordelt over hele landet, til og med til Kasakstan og Turkestan!

Hele rapporten var svindel, skrev jeg. Men forreste så spilte det jo ikke noen større rolle for den internasjonale hjelpekomiteen hvor det ble av fisken, bare den kom inn i Sovjet. Det var overalt mere enn nok av sultne mennesker som ville ha den!

Jeg vil til slutt ta med, at jeg skrev til Nansen at, etter min private mening skulle ikke verden streve slik med å sende mat til Sovjet. De skulle i stedet sende regimenter for å rydde opp i det ondskapens reir som der var i full gang med å klekke ut et eller annet som ikke ville bekomme verden vel.

Ut på høsten 1921 fikk jeg forespørsel fra Nansen om jeg ville overta og lede en mattransport som skulle starte i Genua og gå inn til Svartehavet.

Jeg sa nei takk.

Som min etterfølger anbefalte jeg kaptein Vidkun Quisling som jeg var blitt kjent med i Helsinki,hvor han var militærattache, hvis jeg ikke husker feil.

Vilna 1922

Polakkene hadde uten videre besatt Vilna og, for å bringe orden i forholdene planla de allierte en folkeavstemning under betryggende kontroll av fremmede tropper.

Norge skulle sende et kompani og som ’overinspektør’ ble utnevnt vår general Carl Gulbrandsen som under seg skulle ha noen distriktssjefer. En av disse var jeg.

Det ble ikke noe av hele affæren. Det ble ingen folkeavstemning i Vilna. Men vi som skulle av sted hadde fått penger til å fiffe oss opp, så jeg hadde anskaffet meg ny, fin uniform.

Noe utbytte hadde jeg altså hatt av planen!

Slutt

Som avslutning på disse mine erindringer vil jeg sende en takk og en vennlig tanke til mine foreldre som tross dårlig råd skaffet meg den solide utdannelse jeg hadde. Uten den ville jeg ikke ha kunnet ferdes så lett som jeg gjorde, blandt alle disse fremmede folkeslagene, og uten den ville jeg ikke kunnet ha åpent øye og øre for alt det underlige jeg så og hørte. Jeg ville heller ikke hatt forutsetninger for å forstå det som foregikk rundt meg..