Russland & Byen med det gylne skinn – del 2

Konrad Sundlo: ”Byen med det gylne skinn” – bok 2

Det var så vidt den krekte seg opp til meg. Så tok jeg meg av den. Bar den inn på kjøkkenet og vasket den med varmt vann. Etterpå fant jeg frem borvann og forbindingssaker og stod i!

Og fra den dag var Munk min venn. Den fulgte meg hvor jeg gikk og stod og forsvarte med vill tapperhet min hage mot griser og fremmede bikkjer. Vi hadde funnet hverandre!

Da var det anderledes med katta. Det var Regina Antonovna som eide den, så det var henne jeg fikk den av. ”De vil være snill mot den, Konrad Ivanovitsch, ikke sant? Den er så søt og en dag vil den være en voksen og flink liten ’mons’”

Så tok jeg da i mot katta. Jeg hadde ikke noe i mot gaven, for jeg liker katter, og i flere dager var det bare hjertevennskap mellom meg og kattungen som vel var noe slikt som et halvt år gammel. Vi satt borte ved vinduet og fanget fluer sammen og ’mons’ spaserte rundt på skuldrene mine, malte inni ørene på meg og hadde det hyggelig.

Men så en dag sluttet den å fange fluer. Den bare satt og så på dem. Den krøp sammen og bare glodde. På fluene. På Munk og på meg.

”Kattungen er syk” sa jeg til min husbestyrerinne.

Hun tittet på den:

”Den har ett i seg noe griseri, men den kommer seg nok snart igjen”.

Så gikk det et par dager og katta ble meg et problem. Det kom etter hvert et eiendommelig villt uttrykk i øynene på den, og husker jeg ikke feil var pupillene store, selv i skarpt sollys, mens de da skulle vært som knappenålshoder. Også min husbestyrerinne begynte å undre seg over hva som feilte ’mons’.

Men så, en ukes tid etter at Fayes var reist, fikk vi forklaringen; Jeg hadde vært nede i byen en tur og da jeg kom hjem fant jeg en vettskremt husbestyrerinne. ”Skynd Dem! Skynd Dem! De må gjøre noe med katta! Den er gal!”

”Gal? Er katta gal?”

”Ja. Den har vannskrekk. Den fløy på Vasja og klorte opp leggen hans. Bli med inn, så skal De få se!”

Så ble jeg med inn da, og der satt ganske riktig Vasja (min husbestyrerinne’s lille sønn) og ble vasket med borvann av søsteren. Han hadde et langt risp nedover leggen. Borte i en krok satt ’mons’ og glodde med store pupiller.

”Katten har vannskrekk” gjentok min husbestyrerinne ”Den er gal!”

Jeg ble i farten litt ergerlig. Lage slikt oppstyr for et katterisp! Og vannskrekk? Det er sikkert bare noe tøys. Riktignok hadde jeg lest om en sykdom het vannskrekk eller hundegalskap, men dette var jo ikke en bikkje, men en katte! Så blåste jeg i min husbestyrerinne’s mangeårige erfaring og kom med min norske visdom som ofte er forbausende lik enfoldighet:

”Det feiler ikke katta noen ting!”

Og dermed satte jeg ’mons’ opp på skulderen min. Men enfoldigheten fikk prompte sin belønning! Katta begynte å klore meg i nakken, så jeg slo kloa i den og bar den ut i kjøkkenet for at den skulle sitte der og skamme seg.

Så gikk det et par timer og min husbestyrerinne gikk ut på kjøkkenet for å gjøre i stand middagen, men en som kom brennfort ut igjen var hun: ”Jeg tør ikke gå inn i kjøkkenet! Katten er gal!”

Her måtte altså mannfolk til, så jeg gikk over i kjøkkenbygningen og inn på kjøkkenet. Min husbestyrerinne stod et bra stykke unna og beundret min dåd. Jeg så meg om etter ophavsmannen til alt levenet og fikk øye på en lurende ’mons’ borte i en krok. Den så slik ut at jeg med respekt å melde kvakk til. Jeg hadde aldri kunnet tenke meg muligheten for at en pen, svart kattunge kunne anlegge et slikt uttrykk av ondskap! Den så ut som en djevel!

Og den ikke bare så ut som, den var en djevel! For plutselig gikk den til angrep! Jeg skjønner ikke hvorledes den fikk det til, men faktum er at den slengte seg sine gode 3 meter gjennom luften og opp på låret mitt der den gikk i gang med alle fire labbene! Men den var ikke der lenge. Jeg dro til den så den datt ned, og da den kom igjen, fikk jeg en fin fulltreffer på den med den ene støvelen, så den føk i den andre veggen! Så løp jeg ut og smelte igjen døren etter meg.

”Nå?” sa min husbestyrerinne.

”Jeg skal bare inn etter pistolen!”

Da jeg kom tilbake, var jeg forsiktig og gløttet bare på døren. Der satt ’mons’ og hveste! Den klorte i dørsprekken og ville ut! Men så satte jeg pistolmunningen mellom øya på den og drog av!

Etter middag hugg jeg hodet av katta og gikk ned til byens dyrlege for å høre hans mening om saken. Jeg fant dyrlegen i sengen. Han hadde malaria og var ikke rar, men det kvikket ham øyensynlig opp å høre at jeg var klort av en katte med vannskrekk, for han kjørte straks i veg:

”Dessverre har jeg ingen midler til å undersøke kattehodet, men det er ingen tvil om at dyret var sykt. Hver sommer har vi jo her i byen noen tilfeller av vannskrekk, vi har allerede hatt et tilfelle med et esel. De må derfor ta med kattehodet og snarest reise til Tiflis, hvor vi har en Pasteur-avdeling. Det gjelder å få begynt behandlingen, før det er gått 11 dager. For da kan man risikere at sykdommen bryter ut!”

”Bryter’n ut?”

”Ja. De blir gal! Og er først sykdommen kommet til utbrudd, kan De ikke helbredes. De kommer til å krepere ved en langsom kvelningsdød. Den er nok fæl. For de som stryker med av vannskrekk tilbringer sine siste timer med å klatre oppover veggene!”

Jeg hadde ikke det spor lyst til en slik øvelse, så jeg skyndte meg hjem og kalte sammen mitt folk. Gdselief løp av gårde for å kjøpe billetter, mens vi andre gjorde oss reiseklare. Alle ville av gårde, også den 19-årige datteren som ikke var klort. Hun turte ikke være alene tilbake i huset.

Det var et par timer til toget gikk og disse timene brukte Gdselief til å fortelle redselshistorier!

”Bikkjer, ulver, katter, sjakaler, rever og esler kan få vnnskrekk, men ikke bjørnen. Verst er grisene. Når de blir gale, er de som djevler sluppet ut av helvete!”

Så gikk han videre i teksten:

”Hvis De, hr. konsul, får vannskrekk er det beste man kan gjøre å binde en sten rundt halsen på Dem og kaste Dem ut i elven. For De kan aldri bli frisk igjen!”

Så fulgte han oss på stasjonen og så oss vel av gårde. Stemningen blandt oss reisende var trykket. Gdselief så ut som om han fulgte med i begravelse og det regnet godt og trutt! Det var i det hele tatt en hyggelig aften!

Vi hadde liksom dampen på topp hele tiden, så da vi kom til Tiflis, gjorde vi ikke vegen lang til sykehuset og Pasteur-avdelingen. Der fikk vi vite at Vasja skulle behandles hver dag i 14 dager, mens jeg måtte komme der hele 30 dager, siden jeg var klort så nær hjernen. Og dermed fikk vi innsprøyting nr 1 og ble sendt ut igjen.

Min husbestyrerinne hadde kjenninger i Tiflis og slo seg ned hos dem, mens jeg – ved Gurski’s hjelp – fikk værelser hos en grusinsk madame. Jeg sier madame. For min foreløbige vertinne, som lød navnet Chotjakovskaja, var rund som en bolle. Det var imidlertid en stor fordel ved henne: Hun bodde ganske nær sykehuset, så det var ikke så langt å gå.

Etter 14 dagers forløp reiste familien min tilbake til Kutais, mens jeg fortsatte med å få stukket hull på mageskinnet. I dag på høyre, neste dag på venstre, osv. Det ble vel vekslet for at jeg ikke skulle bli alt for sår, tenker jeg. Det var mange pasienter og jeg fikk i denne måneden et overveldende inntrykk av hvilken velgjører Pasteur er for den lidende menneskehet, i det hans serum år om annet redder tusener av mennesker fra en forferdelig død.

Det var pasienter fra de forskjelligste kanter. Det var en tyrker med sin lille sønn som hadde fått ansiktet skambitt av en gal hund. Det var folk fra Tiflis, og det var folk fra den andre siden av det Kaspiske Hav. Og alle hadde sin historie.

En fattigslig kone med to smågutter fortalte:

”Vi hadde en stor hund som alltid lekte med barna. Den gjorde dem aldri det minste, den var så god og snild, inntil den en dag plutselig glefset til disse to her. Noen dager etter skjønte vi at det var noe i vegen med den, og så kom vi hit!”

Konen fortalte videre at noe av det uhyggeligste ved vannskrekken er at bitt av tilsynelatende friske hunder kan føre smitten med seg. Blir en hund bitt av en gal hund kan det enkelte ganger gå måneder før den viser symptomer på vannskrekk. Men har den i mellomtiden bitt noen, er dens bitt likefullt giftig. Regelen er derfor i Kaukasus den, at blir du bitt av et dyr som kan få vannskrekk, må du sørge for å bli serumbehandlet!

I Europa heter sykdommen ’hundegalskap’ et navn jeg aldri har hørt i Russland. Der sier man alltid ’vannskrekk’ (vodobajasn).

Den pasienten jeg husker best er en gammel kone fra en eller annen fjellstamme. Hun var alltid alene, snakket ikke med noen, men krøp sammen øverst på trappen hvor hun satt ubevegelig og stirret mot snefjellene i nord. Hun hadde en strålende profil. Det var ørnens ville hode og funklende øyne. Tenk om jeg hadde kunnet tegne! Jeg ble med respekt å melde nesten forlibt i kjerringa! Men så var hun også et syn!

Det er en skapning som er kjent og fryktet av hver eneste russer og denne skapningen heter ’klåp’, hvilket er det samme som på norsk ’veggelus’. Det er mulig russeren sover om dagen, men om natten sørger i allfall ’klåp’ for at han er frisk og våken! Det er som den store humorist Tschekov skriver:

”Går du nedover en gate tidlig på natten vil du se det er slukket opg mørkt over alt. Men så glimter det opp et lys – snart her og snart der – og du forstår. Aha! sier du, nå våkner de! De kan ikke sove lenger. Nå tyner de veggelus!”

Som jeg har sagt før, så var det ikke utøy hos meg hjemme i Kutais. Men til gjengjeld var det bedre forsyning av dem hos madame Chotjakovskaja. Den måneden jeg tilbragte i Tiflis ble derfor en prøvelse for skinnet mitt. Hver dag, søndag som hverdag, gikk jeg til sykehuset og ble stukket i magen med en butt nål som, som regel, ikke ville inn ved første trykk. Og resten tilbragte jeg under stadig kamp med kamerat ’klåp’ som rykket frem i regimenter! Naturligvis var jeg forberedt på litt av hvert, da jeg flyttet inn hos ’madame’, så jeg hadde med meg et halvt kilo med insektpulver. Persisk lusepulver, til og med! Det skulle være ufeilbarlig. Så jeg strødde det ut over sengen og krabbet til køys i glad forventning om en herlig natt.

Jomen sa jeg smør!

Jeg våknet etter et par timer med en følelse av at jeg hadde tærne mine inne i en varme, tente derfor lyset, slo teppet tilbake og tittet etter. Der gallopperte første kompani i skjul til alle kanter! For veggelus liker ikke lys. Jeg fikk spiddet noen etternølere på en spiss fyrstikk, strødde ut mere lusepulver, og da alt atter var stille og rolig på slagmarken hvor det ikke såes en fiende, slukket jeg lyset og køyet.

En time etter var det samme levenet og på’n igjen! For å få litt nattero måtte jeg for fremtiden alltid la lyset brenne.

Jeg traff naturligvis også andre disposisjoner. Sengen dro jeg godt ut fra veggen og rundt sengebenene strødde jeg rundelig med pulver, så jeg liksom befant meg i en festning med vollgraver. Men allikevel kom veggelusa!

Så begynte jeg å ta bort sengklærne, ut fra det ressonementet at det ville være lettere å holde lusa borte, jo mindre sengklær det var. Det hjalp aldri det gran! Til slutt hadde jeg ikke annet i sengen, enn et laken. Det lå jeg på splitter naken. Llikevel ble jeg lusebitt og det uansett at jeg hadde vasket hele sengen – en jernseng med ståltrådben – med kokende vann. Formentlig slapp de seg ned fra taket!

Slik er veggelusa i Tiflis! Det var noen riktig livlige netter jeg hadde der! Men ’madame’ ble høylig forbauset da jeg beklaget meg! ”Det finnes ikke lus her hos meg” sa hun. Og hun snakket på en måte sant, da de innfødte kaukasiere ikke blir så angrepet som vi tilreisende som formentlig er nytt og friskt blod! Veggelusa går først og fremst løs på oss!

Med det samme jeg er inne på emnet ’insekter’ vil jeg fortelle om mitt møte med Tiflis-fluen. Jeg stod en dag og pratet med vertinnen, da det kom farende noe som så ut som en spyflue og satte seg på låret mitt. Jeg tok naturligvis og børstet den vekk, men jeg la merke til at den nødig ville slippe. Og flua kom igjen. Men da ble jeg ergerlig og klasket til den. Klasket hadde ingen annen virkning enn at flua slo et slag rundt om i værelset og satte seg på låret mitt igjen.

Men da dro jeg til den med godt hjertelag i den tro at nå skulle det være slutt!

Ikke tale om! Etter en frisk tur rundt i værelset kom flua igjen og satte seg på leggen min.

Nå hadde jeg fått tak i en lang vedski og med den dro jeg til flua så det smalt! Jeg var øm i leggen lenge etterpå. Og jeg er sikker på at jeg traff!

Men den som var like god og like uredd var flua! Den kom atter og satte seg på leggen min!

Det var nesten nifst! Hva i all verden var det for slags insekt?

Men nå fikk jeg tak i en kniv, presset flua mot leggen min med vedskien og skar den i stykker. Så den måtte til pers! Men jeg har senere fått høre av mine venner, at Tiflis-fluen er beryktet for å være en av de mange plagene som rammer mennesker og dyr på denne kant av verden. For dyr må den være fryktelig. De kan jo ikke få slått den ihjel og den henger fast som en borre!

Faye hadde sagt at ingeniør Gurski, som jeg hadde truffet under mitt første besøk i Tiflis var en mann firmaet vårt kunne ha nytte av.Så nå da jeg kom til Tiflis igjen, oppsøkte jeg ham der han bodde i Sapjornaja og sa, at her var jeg. Om han kunne gi meg noen opplysninger og gode råd?

Det viste seg at Gurski kunne begge deler. Han hadde bodd i Kaukasus i 25 år og skjerpet over hele området mellom det Svarte og det Kaspiske hav. Han hadde funnet gull, kull, olje og meget annet og måtte, før bolsjevikrevolusjonen, kunne sies å være en meget rik mann, i det han eide de svære kullforekomstene i Tkvartschele hvor produksjonen var i god gang. Men da jeg traff ham, stakk tærne ut gjennom skoene hans.

Jeg inviterte ham flittig på middag – ellers ville han neppe fått noen. Vi ble fine venner, enda han var meget eldre enn jeg, og en dag fortalte han meg derfor sin livshistorie:

Han var av polsk adel, nasjonal til fingerspissene og kom derfor tidlig med i den polske nasjonale ungdomsbevegelsen.

”Da jeg var 12 år, utgjød jeg for første gang mitt blod for Polen. Jeg hadde vært i kirken med min mor, og da vi gikk ut, kom jeg til å trampe en russisk gendarm på tærne. Han ble sint og dro til meg i munnen, så jeg begynte å blø. Det var første gang!”

”Og siden?”

”Siden var det mange ganger. Som student var jeg ofte med på å erte det russiske politiet, og da gikk det ofte varmt for seg! Imidlertid var jeg etter hvert blitt et par og tyve år, da jeg fikk en sjanse til å komme ut. Det var krig på Balkan, der Makedonerne prøvet å komme seg løs fra Tyrkia og derfor ba alle kristne stater om hjelp. En hel del polske ungdommer besluttet å dra av sted og så lurte vi oss da over grensen, gjennom Galizien og ned til Donau. I alt var vi 120 mann. Da vi rodde over Donau, var vi utsatte for en beklagelig misforståelse, i det de rumenske grensevaktene tok oss for smuglere og skjøt på oss! I Romania måtte vi derfor begrave våre første seks døde.

Så dro vi videre og kom til slutt til Makedonia, der vi ble stillet under kommando av en frihetskjemper som viste seg å være den rene banditten! Hele frihetskrigen var forresten ikke noe annet enn mord og røveri, snikmord og overfall. Jeg husker et tilfelle fra Yskyb. Vi hadde omringet byen og hadde streng ordre om å skyte hvert eneste menneske som forsøkte å komme seg ut, og det enten det var mannfolk, kvinner eller barn!

Men vi polakker greide ikke å utføre ordren. Vi var ikke gode nok ’frihetskjempere’, vi var bare kristne mennesker som trodde vi var med på et korstog mot Islam. Så da en kone kom med en liten gutt forbi mitt poststed om natten, forklarte jeg dem vegen og lot dem gå. De slapp også heldig igjennom. For tyve år senere traff jeg under et besøk i Roma en prest som viste seg å være den lille gutten jeg en gang lot komme ut fra Yskyb. Han og moren var kommet lykkelig over til Italia, der hun hadde slektninger som hjalp dem”.

”Hvor lenge holdt du på i Makedonia?”

”Omtrent et år. Da var det bare igjen to av oss. De andre var døde, eller desertert, og derfor mente vi to at det riktigste ville være at vi også forsvant Vi dro nordover og holdt sammen til vi kom inn i Herzegovina, der vi fikk de østerrikske tolderne etter oss, og mens vi løp og lekte gjemsel med dem, kom min kamerat og jeg bort fra hverandre. Jeg trodde han var blitt tatt, inntil jeg for et par år siden støtte på ham i Baku. Han fortalte at det var lykkes ham å komme unna og at han senere, ad mange underlige veger, var kommet til Kapstaden, der han hadde skapt seg en god forretning. Da jeg traff ham, var han på forretningsreise i Kaukasus.”

Gurski så på sine fillete sko:

”Han hadde vært meget heldigere enn jeg!”

”Men hvordan gikk det så videre med Dem, da” spurte jeg.

”Det gikk skitt. Fælt skitt også. Nå skal De høre: Jeg var altså kommet meg vekk fra disse tolderne og fortsatte nå østover, til jeg en vakker dag var nådd frem til elven Pruth i Galizia. Det var enda julekvelden jeg kom dit, og kaldt og surt var det.

I et hus gikk jeg inn og tagg meg litt mat. Kjerringa der var snild og trakterte både med det ene og det andre. For hun syntes vel synd på meg som jo var rene unggutten.

Mens vi pratet, kom det plutselig bud etter henne. Hun skulle ut. Det viste seg at hun var jordmor, og da hun var askillig til års, sa mannen hennes at han skulle trekke henne på en kjelke.. Nå var heller ikke han noen ungdom, og da de hadde vært snille mot meg, tilbø jeg meg å dra kjelken.

Så satte kjerringa seg på kjelken, den gamle mannen pakket godt om henne og jeg dro i veg. Jeg var god og mett, i godt humør og det var blank is på vegen, så det var ingen tyngde i kjelken. Jeg løp derfor bortover vegen som her gikk langs Pruth 60 meter nedenfor.

Og så hendte det: I en sving på vegen sveivet kjelken ut mot elven, tok en overhaling og dermed stupte jordmora utfor og rett i elven!

Jeg ble stående stiv av skrekk! Da jeg kom til meg selv igjen, kastet jeg kjelketauet og løp som en vanvittig! Jeg hadde tenkt å gjøre en god gjerning og så var jeg blitt en morder, og det på selveste juleaften!”

”Gud bevares for en ulykke!” sa jeg

”Ja, ikke sant? Det var en ulykke! Jeg gjorde det jo ikke med vilje!”

Gurski fortalte så videre at det var lykkes ham å komme seg til Polen. Men der hadde russisk politi nappet ham og som et ’uønskverdig’ individ forvist ham for godt til Kaukasia.

En dag gikk jeg opp i regjeringsbygningen for å høre hvorledes det gikk med konsesjonene, og ble tatt i mot av landbruksministeren. Han så merkelig norsk ut og jeg grep meg i å tenke: Du ser akkurat slik ut som en agronom skal se ut!

Det var en velvillig sjel. Han forklarte meg at man mer enn gjerne ville la oss få konsesjonene igjen. Husker jeg ikke feil, hadde A/S Elektrokemisk konsesjon på ca en million mål skog og jord. Men vanskeligheten lå i at man måtte behandle alle nasjoner likt.

”Hadde det bare vært dere!” sa landbruksministeren

Så pratet vi om fremtiden og han var optimist. Det grusinske folk skulle løftes opp på Vest-Europa’s kulturnivå og bli rikt og lykkelig! Ingen av oss ante at den stakkars mannen to år senere skulle bli stilt opp mot en mur og skutt , da Sovjet slukte Grusia. Det ble ikke noe av med Grusia’s frihet. Grusinerne kom under den russiske jernhel.

Da jeg var på tilbaketur fra landbruksministeren og var kommet forbi teateret, hørte jeg et drønn og så folk løpe. Jeg fulgte med strømmen og kom til en vogn som så ut til å ha vært ute i hardt vær, og noen fortalte:

”Det var en mann som kastet en bombe mot vognen der en av ministrene satt. Men ministeren kom fra det uten en skramme. Bombekasteren løp nedover til elven, men ble innhentet av en patruljerende politimann og skutt!”

Ingen arrestasjon. Intet forhør. Bare eksekusjon. Enkelt og greit!

Dagen etter fikk jeg se en politimann i aksjon på nærmeste hold:

Jeg gikk nedoverMichaelovski Prospekt og støtte på en kjerring som stod og stirret intenst på noen mennesker som stod omkring noe på den andre siden av gaten.

”Hva er det for noe?” spurte jeg kjerringa.

”De har skutt en tyv” svarte kjerringa, snudde seg og gikk videre.

Her, tenkte jeg, må du se å få et billede, så jeg dro frem fotografiapparatet og stilte det inn på gruppen. Politimannen ble oppmerksom på dette og fikk det travelt med å komme rett foran gruppen. Der stod han med skrevende ben, blid og fornøyet og med pistolen dinglende fra høyre hånd.

Mens jeg holdt på med dette, kom det flere forbi som spurte meg hva det var som stod på. Mitt svar: ”De har skutt en tyv!” vekket ingen panikk. Noen ble stående en stund og glo, andre ruslet rolig videre.

Så kom det en hestedrosje og den sårede – eller døde – ble slengt opp i bunnen på den, så hodet stakk ut på den ene siden og benene på den andre. En kone som hadde hjulpet til med å vaske ham slo resten av vannet over hodet på ham der han lå i vogna, kusken langet ut med svøpen – og så kjørte politiet med sitt bytte!

Etter hva jeg hørte senere hadde stakkaren stjålet en ’arbus’ (en slags vannmelon) til en verdi av kanskje et par øre. Da han løp av sted med den og ikke ville stanse, skjøt politimannen.

Grusinerne er i det hele tatt svært glade i å skyte. Når de har et skytevåpen, vil de gjerne høre det smelle! Dette viste seg en dag en fyr løp nedover en av hovedgatene for å unngå lovens arm. To politimenn var etter ham, men fyren jumpet på en sporvogn som gikk i den riktige retningen, så sjansene for politiet ble null. Hva gjorde så de to politimennene? Jo, de stoppet og begynte å fyre løs med riflene sine på den overfylte sporvognen, i håp om å treffe knekten. De traff naturligvis ikke ham, men skjøt fordervet to kvinnemennesker!

Dette var dog for meget, selv for grusinerne. Den avisen jeg leste var virkelig fortørnet og kritiserte det inntrufne: ”Politiets opptreden ved denne leilighet var utilbørlig!” skrev avisen. Så der fikk politiet den! Pressen i Tiflis er nok både våken og uredd!

Da min husbestyrerinne reiste tilbake til Kutais, hadde jeg bedt henne sende mulig post fra Faye. Han skulle skrive, straks han kom til Batum.

Jeg fikk imidlertid ikke noe brev fra Faye, bare et kort fra min husbestyrerinne som sa at det ikke var noe fra Faye.

Jeg undret meg litt over dette, men kan egentlig ikke si at jeg var urolig. Det var ikke akkurat første klasses postgang i Grusien på den tiden. Det kom nok brev senere.

Så var jeg så til slutt ferdig med behandlingen på sykehuset og jeg tok farvel med legen.

”Er jeg sikker nå? Sa jeg

”Absolutt. Et helt år! De kan kvele en gal hund med nevene, hvis De vil. Det er ingen risiko.! Men hvis De blir bitt, når året er omme, er det sikrest å komme hit igjen!”

Da Gurski og jeg spiste middag, fortalte jeg at jeg reiste med 20-toget om aftenen.

”Ikke tale om!” sa min venn ”De skal reise i morgen! I aften akal vi være sammen og ha det hyggelig!”

Så ble jeg over for å rangle litt i all beskjedenhet og det er det som heter ’Soldaterlykke’ For denne ranglingen reddet muligens for tredje gang skinnet mitt og sparte meg i allfall sikkert for mange ubehageligheter. Det er som tyskerne sier: ”Gluck muss der mensch haben!” (’mennesket må ha lykken med seg’). Og jeg hadde lykken med meg, det er sikkert!

For den damperen som løp inn i Batum havn foran den damperen jeg kom med, var blitt plyndret i åpen sjø av banditter som var kommet ombord som passasjerer. Og det toget som gikk etter ’mitt’ tog fra Batum til Kutais var blitt stanset om natten og passasjerene plyndret. Jeg slapp altså frem akkurat midt i mellom disse to begivenhetene, og så kom tredje slumpelykke:

Det toget som jeg hadde tenkt å reise med, og som jeg ganske sikkert ville reist med om jeg hadde vært avholdsmann og snild gutt, dette toget ble overfalt! På et sted der toget gikk i en liten dal var skinnene revet opp så toget stanset og noen vogner veltet, og så begynte bandittene plyndringen. Det var en 8-10 mennesker som mistet livet, dels pga togavsporingen og dels pga skytingen.

Moralen er altså: Det lønner seg ikke alltid å være avholdsmann!

Jeg tok toget neste morgen og da vi passerte ulykkesstedet, brant det enda i det ramponerte toget.

I Kutais fikk jeg høre at det enda ikke var kommet noen underretning fra Faye, og nå var jeg urolig. Jeg telegraferte til kontoret for de dampskipene som gikk på Konstantinopel og fikk til svar at de ikke kjente noe til fru og ingeniør Faye. Så gikk jeg til påolitimesteren i Kutais. Hans område strakte seg like til Batum som var okkupert av engelskmennene, og jeg ba ham undersøke om det var hendt noen ulykke.

Politimesteren benektet dette. Det hadde ikke vært noen uregelmessigheter i trafikken siden Faye reiste, og slike reisevante mennesker som han og fruen ramlet ikke av toget, presiserte politimesteren.

Nei, nei. Det kunne jo være noe i det.

Imidlertid tenkte jeg, at om det ikke var hendt noe på toget eller i Batum, kunne det være hendt noe på grensestasjonen Natanibi hvor toget stod et par timer om natten for tollettersyn. Jeg reiste derfor til Natanibi og oppsøkte sjefen for den grusinske grensevakten , en kaptein. Kapteinen var både elskverdig og trøstefull:

”Her er ikke hendt noe alvorlig i løpet av den siste måneden. Vi var riktig nok så uheldige å slå ihjel en tatar som forsøkte å smugle. Men ellers har det vært stille og rolig”.

Den britiske havnekommandanten som jeg oppsøkte i Batum kunne heller ikke gi meg noen opplysninger av verdi.

”Jeg har undersøkt for Dem på D/S-selskapet, men der har Faye ikke vært. Men det sier ingen ting, for han kom jo hit med toget om natten og er derfor antagelig gått rett ombord. Det er ingen grunn til å være urolig!”

Mine undersøkelser førte altså ikke til noe. Jeg sluttet meg derfor til havnekommandantens mening at Faye og frue hadde gått rett ombord og at han hadde hatt Alexej med seg. Han hadde slått på, at han i allfall ville ha ham med seg til Konstantinopel. Jeg slo fra meg tanken på at tre voksne mennesker skulle kunne myrdes, uten at politimesteren i Kutais fikk greie på det.

Virkeligheten viste at jeg tok feil.

Sommeren 1920 kom jeg atter ned til Grusia, etter noen måneders fravær i Norge og fikk da vite sannheten av Gurski: Den morgenen Faye skulle komme til Batum hadde en venn av Gurski gått ned på dampskipskaien. Der var det litt sammenstimling av folk. For på kaia lå tre nakne lik. To av de døde, derav den ene en dame, så ut til å ha vært dannede europeere. Den tredje var sansynligvis en kosakk.

Dette fikk jeg altså først vite sommeren 1920. I hele 1919 trodde jeg Faye var kommet velbeholden hjem til Norge og gikk og ergret meg ikke så lite over at jeg ikke hørte noe fra firmaet, som jo burde ta standpunkt til alle Faye’s og mine store, og som vi mente, gode planer.

Men A/S Elektrokemisk fikk aldri se våre planer. De forsvant med de kuffertene som bandittene tok med seg da Faye og frue og Alexej ble slått ned. Planene kom aldri til Oslo. Stakkars Faye’s mange glimrende ideer gikk i graven med ham.

Da jeg kom tilbake fra Batum, gikk jeg i gang med å etablere meg som konsul. Jeg fikk fatt i en snekker som høvlet til en fin flaggstang, ikke en til å stå rett opp og ned, men en til å stikke ut fra et vindu eller en balkong. Stangen ble forsynt med trinse, snor og annet tilbehør, spikret fast ute på balkongen med digre spiker og en dag vaiet altså det norske flagget over Kutais! Jeg hadde hatt med meg et ¾ meter høyt emaljeskilt hvor det stod, rundt den norske løve: ’Det Norske Visekonsulat’. Dette skiltet festet jeg ute på hoveddøren og dermed var alt klart. Nå kunne folk bare komme!

Jeg hørte aldri om noen ordfører. Politimesteren var øyensynlig den store mann, så jeg avla ham høytidelig visitt og spurte om han ikke ville gjøre meg den glede å spise lunsj hos meg neste dag.

Jo, den gleden ville den store mann gjerne gjøre meg. Han kom kjørende i galopp i en firehjulet vogn, og ved siden av kusken satt det en i høy grad skarpladd soldat.

”Jeg må jo ta mine forholdsregler” sa den høye gjest, som til ytterligere personlig sikkerhet gikk rundt med en pistol som merkelig nok var sikret. Jeg så etter! For grusinerne er noen likeglade kropper når det gjelder skytevåpen.

Det var noen andre gjester foruten politimesteren og de var alle sammen glade lakser så stemningen ble upåklagelig. Ved den 7de eller 8de drammen begynte derfor politimesteren å snakke om damer:

”Hvordan liker De småpikene våre, Konrad Ivantsch?”

”Hm” sa jeg. ”Med respekt å melde har jeg ikke noe større greie på det. De er jo så pene at jeg ikke tør snakke med dem!”

Men da lo politimesteren!

”Ha ha!” brølte han og klasket meg på ryggen ”De kan sannelig få sagt det!”

Og det var nok han som sørget for at disse gullkorn som var falt fra min munn kom ut over hele byen! I allfall sa Gdselief at det forholdt seg slik, og han trøstet meg med at ingen skade var skjedd:

”De er blitt fryktelig populær” påstod den brave mann ”Alle er begeistret over at kongeriket Norge har sendt oss en slik konsul!”

Imidlertid pratet vi ikke bare om damer under lunsjen. Vi kom også inn på politimesterens virkefelt og da fikk jeg høre mye rart. Blandt annet om en landevegsrøver som holdt til rundt Kutais og skjøt ned for fote.

”For noen dager siden” sa politimesteren ”stanset han en kone som kom gående sammen med sin 20-årige sønn. Han skjøt sønnen og plyndret konen. Slik er han. En fæl banditt. Men heldigvis er han ikke grusiner!”

”De er vel ute etter ham?”

”Nei, det er vi ikke. Ikke på den måten De tror. Det ville koste mange penger og sikkert også menneskeliv. Jeg har satt en belønning til den som overleverer ham til meg og det vil nok ordne saken. En eller annen av hans kamerater vil nok stikke en kniv i ham, når han sover.”

Den kloke mann kjente sine pappenheimere. En vakker dag fikk banditten en kule gjennom skallen, mens han satt og spiste. Politiet hentet den døde, la ham på en bøffelkjerre og kjørte ham til torget i Kutais, der han ble lagt på utstilling. Alle som ville kunne komme og overbevise seg om at fyren var i enhver henseende dau!

Politimesteren ville ha orden i sine papirer. ’Skal det være jul, så skal det være jul’ var nok et motto hr. politimesteren likte å følge.

Lunsjen var som sagt meget vellykket! Men så var den da også tilberedt i røyk og damp og under salte tårer. For kjøkkenovnen røyk så forbannet! Min husbestyrerinne gjennomgikk skjærsilden hver gang hun brukte ovnen. En stund etter at hun hadde fyrt opp, var kjøkkenet så fullt av røyk at det ikke var mulig å være der med øynene åpne!

Noe måtte altså gjøres, så jeg gikk ut i kjøkkenbygningen for å inspisere udyret.

Det viste seg at kjøkkenovnen var et ovns-ilegg i en svær mursteinsmasse. Det var rett og slett et hull i en mursteinsblokk, et hull forsynt med jerndør på siden og hull oventil til kasseroller mm. Tanken var naturligvis at mursteinsmassen skulle holde på varmen, noe den også gjorde. Den var god sånn. Men massen holdt også på noe annet, og det var røyken. Den kom ikke ut.

I alle kristne land er det som kjent slik at det bakerst i alle ovner er et rør som røyken stiger til værd gjennom. Røyken er jo varm og vil derfor opp. Men i kjøkkenet mitt var oedningen en annen. Kanalen for røyken gikk ikke opp, men ned og under selve ilegget, derfra horisontalt gjennom mursteinen og ut. Nå var det ganske kjølig om natten, slik at røykkanalen om morgenen var fylt med kald luft, og så lenge den var der den var, kunne ikke røyken komme ut annen veg enn gjennom ovnsdøra og ovnsringene. Før middagen eller annen kokt mat var ferdig, så derfor kjøkkenet ut som et lite helvete!

Jeg var i begynnelsen ikke oppmerksom på dette arrangementet med sotrøret. Jeg trodde bare pipa var tett, så jeg lovet hurtig hjelp

”Jeg klyver opp på taket og feier pipa” sa jeg.

Det er jo slik feierne gjør i Norge. De spaserer bortover takene bort til pipene, slipper ned et tau med noe i den nedre enden og går i gang.

Slik gjorde jeg også. Av noen busker laget jeg en fin sopelime, gjorde fast en line i historien og slapp den ned gjennom pipa. Så til å hale!

Det gikk bra en stund, men så var det stopp. Ikke ville den opp og ikke ville den ned. Men til slutt sa jeg, at i allfall så skulle den opp, tok spenntak og la hjertelaget til! Men da røyk lina og jeg holdt på å ramle ned av taket, under vill jubel fra Vasja og Noa sine unger som stod og så på. De hadde aldri sett en mann som var så morsom!

Så måtte naturligvis Gdselief hentes og Gdseliesf hentet en murer som spyttet på kjøkkenovnen og forklarte at her måtte det slås hull. Det gjorde han også. Sopelimen ble befridd og mens vi nå hadde fagmannen til stede, fikk jeg ham til å lage en brukbar røykutgang, så røyken kunne stige opp, i stedet for å prøve å dukke ned. Og når enden er god, er jo allting godt. Min ekspedisjon opp på taket hadde dog, tross alt, bare vært til det gode!

Så var det vedhoggingen: Mens jeg var borte, hadde min husbestyrerinne klart seg ved å slå i stykker noen kasser og brekke i stykker litt tørr kvist. Men da dette var slutt hadde jeg kjøpt et lass ved, og det var saker som det ikke gikk an å plukke fliser av med fingrene.

Mens jeg en dag stod og plagdes med denne veden som nettopp var kommet - jeg forsøkte å hugge litt kokved av den – kom fader Noa settende:

”Det er ikke slik De skal gjøre! Se på meg!”

Dermed tok han en vedski og drev øksen i den. Resultatet var omtrent som et loppestikk på en elefant. For vedskiene i Grusia er som veden i en norsk storfavn, altså 2 m lange. Dessuten er all ved i Grusia steinhard. Vanlig norsk ved er som papp i sammenligning!

Det skal med andre ord en god øks til for å gjøre inntrykk på en vedski i Grusia, men øksene i Grusia er ikke gode. Øksehodet har ikke kileform som hos oss, de er tynnbladede helt opp til skaftehullet og kløver altså like godt som en bordkniv!

Min verts anstrengelser resulterte altså bare i at han fikk hugget fast øksen.

Men så kom det fine med tingen: Noa brølte på sin tjenestepike som kom ut med en stor klubbe, og dermed begynte en forestilling av den annen verden. Mens Noa holdt i økseskaftet, drev jenta til med klubben på øksehodet. Støvet gjøv av bakken for hvert slag og de kjempende danset bortover hele gårdsplassen. Til slutt fikk jenta langet ut en drei med dynamitt i! Øksa røyk gjennom vedskien ned i bakken og skia sprakk!

”Slik skal De gjøre det!” sa fader Noa

Men jeg bestemte meg på flyende flekken å innføre sivilisasjonen i Grusia og begynte med å lage en sagbukk. Da den var ferdig, ville jeg prøve den, tok frem vedsaga og la i veg. Men saga ville ikke bite.

”Ta og smør saga med fett” sa min vert som stod og så på ”Slik gjør vi alltid her hos oss”.

Men jeg ville ikke smøre noen sag med fett! Jeg fikk i stedet rotet frem en knipetang og satte meg til å vike tennene på saga, så den kunne skjære seg fri. Derpå filte jeg saga og nå var det ingen sak. Jeg saget ved så det var en fornøyelse!

Men så var det huggestabbe! Regina Antonovna hadde gitt meg en myrteplante som var død. Den hadde stått i en tredunk som ble holdt sammen med jernbånd, og nå tok jeg og fyllte ut to jernbånd med meterhøye vedskier. Jeg kilte godt inn i toppen med mindre vedstykker, og i en-to-tre var huggestabben ferdig!

Så begynte jeg for alvor med vedsjauen. Først saget jeg opp en passende haug med ved og etterpå gikk jeg i gang med å knerte den i stykker. Men da ropte Noa over gjerdet til naboen! Jeg var et ’mirakels’, som de sier nordlendingene. Det var første gang i deres liv at de to brave borgere så en mann knerte ved med en hånd.

Det var skjedd et gjennombrudd! Sivilisasjonen var endelig kommet!

Mens jeg stod og hugg ved en dag, kom det to kvinnemennesker som ville tale med meg. Den ene, som var ung og pen, sa:”Vi er kommet fra Muri. Jeg er konen til Alexej og vil gjerne vite, hvor han er”.

Muri er en liten landsby ved foten av Kaukasus og ca 90 km fra Kutais, hvis jeg ikke husker feil. Mine to besøkende hadde altså en nett liten spasertur bak seg.

Men hva skulle jeg si til den bedrøvede konen? Jeg kunne ikke si annet enn at hennes mann var reist med Faye som hadde sagt han kanskje ville ta ham med over til Europa,

”Kanskje han er blitt med helt til Norge” trøstet jeg ”Han vil nok ha mye rart å fortelle, når han kommer tilbake!"”Så spurte jeg henne om barna -–hun hadde to – og om forholdene i Muri.

”Det er bare bra” sa hun ”Men snart får vi krig!”

”Krig?”

”Svaneterne kommer. De har ikke mere salt og derfor vil de komme og ta det hos oss!”

Svaneterne – Svanyi, som russerne kaller dem – er et villt fjellfolk nord for Kutais. De bor i en dal som i ni av årets måneder er avskåret fra omverdenen på grunn av sne og de lever stort sett av jakt. De er så usivilisert at det keiserlige Russland hadde fritatt dem fra verneplikt. De kunne ikke gå i spann med andre folk. Det interessante er, at en mengde svaneter – kanskje de fleste – er lyse. Jeg hadde anledning til,å se dette, da det alltid kom noen svaneter til Kutais på onsdagene, da det var markedsdag. De hadde med seg vilt, skinn og levende bjørneunger. Og da så jeg at disse jegerne var høye og lyse. En gang så jeg en med rødt hår og de unge jentene som var med så ut som norske bondejenter. Jeg er derfor kommet til den oppfatning at svaneterne er etterkommere etter germanere som ble presset opp i Kaukasus under den veldige folkevandringen som foregikk i det 4. Og 5. Århundrede. Deres forfedre var kanskje de østgoterne som fulgte hunnerkongen Attila, og som, etter nederlaget på de Katalaniske marker – nå Chalons sur Marne – i Frankrike år 461 strømmet tilbake til Russland.

Konen til Alexej interesserte seg ikke for svaneternes historie. Derimot interesserte hun seg for penger:

”Jeg har ikke mere penger, Batoni (Herre). Hva skal jeg gjøre?”

”Du skal få av meg” sa jeg ”Du skal få Alexejs lønn, mens han er borte!”

Og så gikk hun, glad og lykkelig, og med den smidige, lydløse gang disse folk har. Hennes ledsager, som ikke hadde ytret et ord, diltet etter. Hun var ikke noe for øyet. Gammel, stygg og skjeløyet.

Jeg spurte min husbestyrerinne: ”Hvem var den derre gamla?” og svaret var forbløffende: ”Hun var anstand! Det passet seg ikke for den unge konen å gå alene opp til Dem som er ungkar. Det ville vært mot all god moral!”

Det er med andre ord slett ikke så sikkert at vi vesteuropeere har noe å lære Kaukasus’ ville folkeslag, når det gjelder god tone. I Tiflis for eksempel, har jeg mangen gang gått hjem sent på natten, men er aldri blitt tiltalt av noen gatetøs. Men i Oslo? Gudbevares! På det noble strøk Drammensvegen er de etter en stakkar som klegg!

Etter Faye overtok jeg 2 gjess og 5 høner. Jeg ga Gdselief en gammel bukse som driftskapital og ba ham skaffe mere fjærkre. Han kom tilbake med 10 høner til og en hane som straks tok kommandoen i hønsegården.

Da den ene av hønene lot til å være av en utsvevende karakter, knyttet kjeg en lintråd rundt foten på den og tjoret den fast ute på gressplenen. Så kunne den ha det så godt! Hanen var det verre med, da den var både stor og sint. Den ble derfor utstyrt med en styerk hyssing om leggen og i den hyssingen hang det en pinne. Hver gan hanefar fløy over garden, ble den hengende fast i pinnen og gikk, under mye kakling og og flaksing, på trynet. Jeg vet ikke om det var mine metoder eller det at hønene hos meg fikk ordentlig stell med korn og gode greier som gjorde utslaget. Jeg kan bare konstatere faktum: Hele banden slo seg til ro hos meg. Ingen rømte!

Faye hadde hatt ved og favner i ett skur. Jeg kastet ut veden, som jeg anbragte i et rum ved siden av kjøkkenet, og så feide jeg skuret og vasket veggene med kalkvann. Derpå satte jeg opp vagler og laget verpe- og rugekasser med høy i. Resultatet var meget oppløftende. Hanefar med fruer fløy opp i god betids om kvelden og for øvrig verpet madamene natt og dag som rasende!

Plutselig en dag hadde vi kyllinger. En hel drøss. Det lykkes meg og min familie å berge de fleste. Men noen ble tatt av katter, rotter og strevsomme naboer.

Så anskaffet jeg meg gris –To stykker. Jeg hadde på forhånd gjort i stand grisebinge i skuret.Fin binge med tregulv, avgrenset rum med høy i som sengeplass og hull i bingeveggen for matkoppen. Etterpå gikk jeg ned på torget for å se om det var noe å kjøpe. Og det var det. Jeg fant en mann som hadde to stk 1 1/2 fot lange smågriser å selge og han tilbød meg dem for praktisk talt ingenting i norske penger.

”Men de er jo daue!” sa jeg. For dyrene lå ubevegelige med sammensurrete bakben på steinbroleggingen og det var over 60 grader i solen.

”Neida” sa fyren, og sparket til dem ”De ser jo at de rører på øra!”

Så kjøpte jeg dem og leiet et bybud – dvs en fillefant – til å bære dem hjem for meg. Fillefanten tok de to i bakbena og slengte dem over skulderen, så de ble hengende med trynet ned, og dro av gårde.

”Du må ikke gjøre slik!” sa jeg ”De dauer jo!”

”Ikke griser” beroliget han meg ”Det er bare høner som stryker med, hvis de henger for lenge etter bena!”

Da vi kom hjem, skar jeg av båndene og slo noen bøtter vann over grisene, som straks etter lot til å befinne seg i beste velgående. Den ene var hvit oh ’herre’, mens den andre var en svartflekket frøken som jeg døpte ’Margrethe’. Den hvite fikk ikke noe navn. For etter et par dager ga jeg den bort til Gdselief som manglet gris.

I Norge hadde jeg aldri sett svartflekkete griser, men i Grusia var grisene hvite, svartflekkete eller helt svarte. Grisene hadde børster som på et villsvin, en rygg skarp som kanten på en spekefjel og glimrende ben og lunger. I Grusia er det ingen gris som er så fet at den kan sette buken ned i bakken. Langtifra! De grusinske grisene er ikke forette overklassesvin men magre, forsultne proletarer og store sportsmenn. Norske skribenter har utbredt seg om at grisene i Gudbrandsdalen enganmg var sånn at de kunne kappløpe med skysshestene, men hvis en gris i Grusia var blitt spurt om den kunne det samme, ville den tatt det som en blodig fornærmelse. Fly omkapp med en norsk skyssgamp? Det skulle bare mangle! Kom med en bikkje, så skal dere få se hvem som er best av oss!

Det er ingen overdrivelse! De magre grusinske grisene gallopperte omkapp med bikkjer! Kom ikke der! Hele sitt liv tilbragte de i rassiar etter mat og i Kutais var de byens høyt skattede renovasjonsvesen. Min nabos gris førte således følgende tilværelse:

Når mannen kom ut om morgenen, var det første han gjorde å lukke opp porten ut til gaten og gi grisen et spark. Så føk den ut med et hvin og ernærte seg om dagen så godt den kunne ved å rekognosere over hele byen. Fruktavfall, kjøttavfall, døde katter og bikkjer var alt sammen herlige saker, så når grisen kom hjem om kvelden, var den kanskje mett.

Det vil forstås hvilken oppsikt det vakte, både blandt mennesker og griser, da de oppdaget at ’Margrethe’ ble foret! Hver morgen fikk hun sin solide frokost og dessuten fikk hun mat brakt ut til seg senere på dagen, når hun stod tjoret ute på gressplenen i lang line for å få passende mosjon og for å spise gress. Det varte ikke lenge, før grise-åsgårdsreien fikk snust opp at i det norske konsulatet var det mat å hole! Flere morgener hadde jeg invasjon av fremmede griser, inntil jeg fikk forsvarlig lås på porten, og i denne krigen hadde min hund ’Munk’ det travelt. Den var jo klar over at den måtte forsvare mitt gods og gikk også inn for oppgaven med glød! Jeg kan ennå se for meg den ville kamp med ei svær purke som den hadde bitt seg fast i baken på!

Men ’Mathilde’ levet i herlighet og glede, matet, vasket, klappet og forkjælet av oss alle, til den ruslet rundt etter oss som en tro hund. Intet forstyrret idyllen, før den dag kom, da jeg erklærte at nå måtte vi slakte henne.

Da ble set oppstyr i kongeriket Norge’s konsulat! Min husbestyrerinne ble bedrøvet og datteren gråt en skvett. Og så kom alle til meg i deputasjon:

”Du får ikke slakte ’Margrethe’!” sa Vasja

”Fy, hvor stygg De er!” sa frk nitten år. ”Tenk, slakte ’Margrethe’ Hun er jo som et menneske!”

Nå ja. Hadde jeg tatt en beslutning, var jeg vel ikke dårligere karen enn at jeg kunne bestemme meg om igjen! Så jeg sa det var bare tøys dette med slaktingen!

Men om høsten bestemte jeg meg for å reise hjem og noe måtte gjøres, så med ’min families’ samtykke tilbød jeg Gdselief grisen, på den uttrykkelige betingelse at han skulle la den leve, til min husbestyrerinne og hennes familie var reist fra Kutais. Dette lovet Gdselief med mange besvergelser og kors på halsen.

Så var det spørsmålet om hvordan vi skulle få fraktet ’Margrethe’ til Gdselief som bodde en times veg borte på ’erkebisphaugen’ på den andre siden av byen.

”Hadde den vært slaktet, hadde det vært en enkel sak” sa han ”Men nå er den jo levende!”

Men min husbestyrerinne visste råd:

”Vi leier den gjennom byen! Vi har aldri gjort den annet enn godt, så den vil ganske sikkert bli med oss!”

Så slo vi en smekker line om halsen på ,Margrethe, og vandret av gårde, hele familien med Gdselief i spissen. Og ’Margrethe’ øff-øffet og fulgte med, så inderlig fornøyet. Men vi vakte oppsikt der vi kom frem. Folk stoppet og glodde. De hadde aldri sett en så blank og fin gris! Og da vi passerte kirken, kom presten farende ut:

”Gdselief!” hojet han ”Gdselief! Hvor har du fått den grisen hen? Er den fra et sirkus?”

Et par uker senere var jeg oppe hos Gdselief og da jeg ikke kunne se noe til ’Margrethe’ spurte jeg:

”Hvor er ’Margrethe’? Du har vel ikke slaktet henne?”

”Slaktet henne!” sa min tro tjener og rullet med øynene ”Har jeg kanskje ikke lovet at jeg ikke skulle slakte henne? Jeg har sendt henne på landet for at hun skal ha det godt! Det sverger jeg ved min gamle bestemor!”

Ena av de siste dagene før sin avreise stod Faye sammen med meg foran huset og talte med husbestyrerinnens eldste sønn som hadde fått ordre om å melde seg ved sin avdeling. Han var utskrevet til den hviterussiske arme, sjef general Denikin (som sommeren 1947 døde i Michigan, USA) og reiste noen dager senere.

Så kom det en eldre dame oppver bakken. Hun var europeisk kledt, bar en sammenrullet paraply i høyre hånd og syntes å ha gjort seg noe, da hun stakk ikke så lite på den ene bakfoten. Jeg stod og lurte på, hvem det kunne vare , da hun skrådde over gaten til oss og kom inn porten.

”Der kommer jaggu frk. Muller!” sa Faye.

”Aha!” tenkte jeg ”Tysk altså.”

Men frk. Muller hadde nok trykk på siste stavelse og var aldeles ikke tysk. Og det viste seg straks. For da hun så oss, svingte hun med paraplyen:

”Ah, monsieur Faye! (Trykk på siste stavelse!) De er kommet tilbake! Voila! Jeg er henrykt!”

og hinket oss med bra fart i møte.

”Det derre gamle skramlet har i 30 år vært huslærerinne i fransk for ungene til fyrst Murat og pleier spise middag hos meg en gang i uken” sa Faye ”Det må De fortsette med, så lærer De fransk!”

Så hilste jeg på den gamle damen. Hun var tørr og mager, men rask og livlig i sine bevegelser og de små fugleøynene for i alle retninger.

”De er konsul? De er fra Norge, det kalde land? Vi skal tale sammen om det! Vi skal nok bli venner!”

Så var det soldaten.

”Hvem er det? Hva skal han? Han er soldat! Han har gevær! Han sikter sånn (hun siktet med paraplyen) Han skyter! Bomm!"

Da vi satt ved middagsbordet, forsøkte jeg også å få sagt noe, og da jeg var bedre i russisk enn i fransk, brukte jeg russisk. Men mademiselle kunne ikke russisk og da jeg spurte om hun kanskje talte greusinsk, slo hun avvergende ut med hånden:

”Lære russisk? Lære grusinsk? Pourquoi? De er jo alle sammen banditter!”

Det viste seg at hun hadde tilbragt en menneskealder i Kaukasus, uten å kunne snakke med andre enn de som kunne fransk. Foe en livsskjebne! Men det lot ikke til at frk. Muller var trykket. Hun var alltid i godt humør og strålende fornøyet med fyrst Murat og hans familie.

”Hvert år reiser de en tur til Frankrike, og da er jeg med! Jeg får se mitt fedreland! Jeg får se Strasbourg hvor jeg er født! Herlig!”

Da Faye var reist, fortsatte hun å komme til meg og spise middag, men jeg spekulerte ofte på hvor meget fransk hun hadde greid å lære ungene til fyrst Murat. For det var ikke mye jeg lærte! Det var jo ikke tale om konversasjon. Det var bare såvidt jeg av og til fikk inn et spørsmål på høykant, ellers var det mademoiselle som hadde ordet!

”De er gift, hr. konsul? Ikke det? Det var skade! De er forlovet? Hun venter! Storartet! Fortell meg om ’La Belle’!”

Men jeg fikk aldri snakke om ’den skjønne’. Mademoiselle lot meg ikke komme til orde. Det gamle, skikkelige skinn suste av gårde med sine: akk og ve, admirablement, epatant og voila. Ikke et øyeblikks stans! Hun hadde vel i blodet arven fra de ryttere som under den store keiser herjet over Europa og slo alt ned. ’En avant! Chargez!’

Jeg ble derfor glad, da jeg noen år senere fikk høre at hun var død under et besøk i Frankrike. Hun ble ikke lagt til hvile mellom banditter og røvere. Den er fransk den torven som dekker henne og det flagget hun ser er hverken russisk eller grusinsk. Det er fransk! Det er trikoloren! Au revoir, chere mademoiselle Muller. Vive la France!

Vinteren 1918/19 var ekstraordinær. I Oslo fantes det nesten ikke sne. Bare sneslaps. Da jeg reiste i slutten av januar, hadde det ikke vært en eneste skikkelig vinterdag,,men hadde jeg ikke hatt vinteren i Norge, fikk jeg den senere! Det ble kaldere og klaldere jo lengere syd jeg kom! I Tyskland var det surt, i Ungarn full vinter og i Romania var det sprengkaldt. Lokeså i Syd-Russland.

Da jeg reiste fra Batum til Kutais, snedde det, noe som ikke hender på år og dag i Grusias lavland, så vi hadde ganske surt i huset mitt i Kutais, inntil det kom så langt at jeg fikk fatt i ved og kunne fyre litt.

Men så i april kom omslaget og fra mai til oktober hadde jeg varme nok. 30 grader Reaumur i skyggen i ukesvis er ikke å spøke med, så jeg drakk te så svetten rant! Jeg kunne jo ikke drikke vin som tørstedrikk, kokt vann var ikke godt og ukokt vann var gift. Jeg drakk ikke ukokt vann fra jeg reiste fra Norge til jeg kom hjem igjen, og mener dette var hovedgrunnen til at jeg ikke var syk en dag. Etter hva Gdselief fortalte meg hadde de andre norske herrer som kom dit ned ikke vært så forsiktige, men derfor var også hver eneste en blitt syk, en så alvorlig at han døde ved hjemkomsten til Norge.

Det gjelder i det hele tatt å være forsiktig med mat og drikke. Uskrellet frukt var farlig å spise og min vert Noa fortalte meg en dag at jeg aldri burde spise selv skrellet frukt uten samtidig å drikke vin til!

”Vinen desinfiserer” sa Noa.

Varmen var så intens at det ikke var godt å sitte på en stein i solveggen. Man fikk svidd i stykker halerota!

”Det går an å steke egg i solskinnet” erklærte Gdselief ”Det er bare å legge egget på en stein!”

Jeg har imidlertid aldri forsøkt det. Men jeg hadde med meg hjem fotografiet av en kaukasier som stekte brød på fjellveggen. Brødene minnet av størrelse og form om norske potetkaker, så de var ikke tykke. Men allikevel, Bakerne hadde rett og slett klasket deigen fast mot bergveggen og der satt den, til den var blitt stekt. For å holde varmen ute opptrådte bakeren i skinnlue og saueskinnspels. Hadde han sittet i en norsk bakerdrakt, ville han blitt stekt!

Jeg hadde satt meg som oppgave å sage opp ig kjøyve en storfavn ved, så jeg fikk henge i. Hele dagen stod jeg i bukse og turntrøye og saget og hugget. Jeg svettet så det rant og ble svartbrun overalt der solen kunne komme til.

Men min husbestyrerinne ble betenkt:

”De må ikke arbeide så hårdt. De vil bli syk!”

”Neida” sa jeg i min visdom ”Jeg blir ikke syk!”

Ved middagen kom vi atter inn på spørsmålet og jeg fikk vite at europeere måtte v’ære forsiktige i varmen. De klarte seg som regel bra det første året, men senere bke det verre.

”Og så bør De begynne å ta litt kinin!” sa min husbestyrerinne ”Jeg ser malariamyggen har begynt å komme!”

Jeg hadde også lagt merke til en ny slags mygg som stakk så innmari. En vesterygg eller bukse var ikke noe for den! Det så ut for meg som om den hadde hvite flekker på kroppen og så svingte den bakbena opp, når den stod og stakk. Og så var den så rapp i vendingen! Det var nesten uråd å få klasket til den.

”Men hvorfor skal jeg ta kinin? Jeg er jo ikke syk!”

”De har alt fått giften i Dem” sa min kloke husbestyrerinne ”Jeg kan se det på øynene Deres!”

Og så tok jeg kinin. Regelmessig. Man skal høre på folk med bedre vett! Og derfor ble jeg aldri sengeliggende av malaria i Kaukasus.

En dag sa jeg til Gdselief at han måtte bli med ut av byen og vise meg bondelandet. Og vi av gårde!

Det første vi møtte var en gris. Den gikk med en firkantet ramme rundt hodet. Det så ut som den hadde stormet gjennom en vindusrute og som om vindusrammen var blitt hengende om halsen på den.

”Hva er det for noe?” sa jeg til Gdselief

”Det er noe vi setter på grisene for at de ikke skal komme gjennom gjerdet” sa denne.

Lenger frem spaserte en høne. Tvers over ryggen på den og gjennom det øverste av begge vingene var det stukket en 1 meter lanh kjepp. Høna likte seg ikke, det var greit å se. Men hva skulle den gjøre? Den myndigheten som hadde satt fast kjeppen spurte nok ikke høna hva den mente!

”Den kjeppen er for at høna ikke skal fly bort eller smette gjennom hull i gjerdet” forklarte Gdselief.

Det var morsomt ute på landet. Folk arbeidet på de små jordlappene sine, varmen var ikke verre enn at vi greide den, og det var mye rart å se. Et sted gikk det en ungdom og gjetet gjess. Over hundrede gjess var det, og mens jeg så på dem, la jeg merke til noe rart: Det fantes ikke fjær på dem! De hadde bare halen og de svære svingfjærene.

”Er gjessene dine syke?” spurte jeg ungdommen.

”Nei, vi har bare plukket dem”

”Plukket dem?”

”Ja. Tatt duna av dem!”

”Men det kan dere da ikke gjøre uten å vri halsen om på dem!”

”Joda! Hvis vi vrir halsen om på dem kan vi jo bare plukke dem en gang. Men nå plukker vi dem vår og høst!”

Gdselief ville endelig vise meg en smie, så vi gikk til et sted der smeden og hans hjelpere skulle til å sko en bøffel. Det var svære greier. Smeden hadde tydeligvis sine erfaringer, for han tok de kraftigste forholdsregler. Først bandt han opp den ene fremfoten, så dyret ble stående på tre ben og etterpå slo han et tau rundt mulen på bøffelen og halte ’hue rundt’ på den, så mulen kom til å ligge oppe på ryggen av den.

Så kom siste akt: Et tau ble gjort fast i det benet bøffelen stod på og ført under buken, bort til en mann som halte til av alle krefter. Smeden og et par hjelpere som stod på samme side av dyret som det ’opphengte’ benet, la seg på siden av bøffelen og dyttet til av all makt, og bøffelen deiset overende.

”Der ligger du, svinet!” kunne jeg tenke meg at smeden sa.

Resten gikk lett. Bøffelen ble skodd med en liten jernplate for hver halvklov. Den kunne altså som før sprike med tærne og jernplatene var glatte og ikke tykkere enn et vanlig visittkort.

Så ble den løsnet, reiste seg og viste merkelig nok ingen tegn til å ville myrde sine plageånder!

Da vi gikk videre hadde jeg fått i foræring en omgang bøffelsko og en omgang hestesko. Hesteskoene er ikke som våre. De er rett og slett en tykk jernplate som spikres fast til hoven med 6 sømmer. Jernplaten har hverken haker eller grev slik som vi er vante til å se, men den nødvendige friksjonen oppnås ved at sømmene – som er håndsmidd – har et stort hode som stikker omtrent en cm ut av platen. Det er disse seks sømmehodene som griper fast i bakken og hindrer at hesten glir.

Under vår videre spasertur sa jeg at det skulle vært artig å komme ut på jakt. Om det var noe å skyte på. Og tanken tiltalte Gdselief. Han la i veg med en beskrivelse av bjørn, ville geiter og mye annet og spurte om jeg ville ha med 20 eller 30 mann.

”Jeg vil ikke ha med andre enn deg” sa jeg

Men da korset min tjener seg:

”Det går ikke an, Batoni! De er konsul og stor mann og alle ville tro at deres land var et ynkelig lite land, om De reiser bare med meg. De må ha med Dem minst 20 mann!”

Så oppga jeg planen. Det kunne vært mening i å gå til den utgiften å starte en kostbar ekspedisjon hvis denne kunne påregnes å være av betydning for A/S Elektrokemisk. Men jeg kunne ikke innse at den ville være det. Alt var usikkert. Den grusinske regjeringen hadde lagt beslag på nordmennenes konsesjoner og Sovjet rykket truende frem i nord. Jeg slo ideen om en jakttur ut av tankene, slik at det eneste vilt jeg har skutt i Grusien er katta ’Mons’!

Da Kaukasien ligger ganske langt mot syd hadde jeg ingen lyse sommernetter der nede. Nettene var mørke, som våre vinternetter, hvis det da ikke var måneskinn. For da var det med stor måne så klart at jeg kunne lese bokstavene. Disse mørke aftenene brukte jeg til å komme meg gjennom noen bøker om Grusias historie, som i korte trekk er følgende:

I sagnet fører grusinerne sin historie tilbake til Noa, da han ruslet ut av arken og fordelte jorden mellom sine sønner. Så kommer det en mengde beretninger om mord og drap og krig og huttetu, inntil det til slutt eksisterer en stat med klare grenser. Landets eldste hovedstad het Mtschet. Den ligger ved elven Kura, noen timers jernbanereise øst for Kutais og er nå bare en avglans av fordums herlighet. Den hadde sin glanstid, da Abraham dro ut fra Ur i Kaldea, altså for noe slikt som 4-5000 år siden. Grusinerne er derfor ikke et folk som er født i går, men for lenge, lenge siden.

For å forstå grusinernes vanskelige stilling gjennom tidene, må man være oppmerksom på at menneskene vandrer fra øst mot vest. Fra Asia er de kommet, alle de mange folkeslag som i dag befolker Europa. Men mange av disse grupper, stammer og raser tok ikke vegen tvers gjennom Russland, men da de var vel forbi det Kaspiske Hav, svingte de av og mot Kaukasus. Mellom de Svarte og de Kaspiske Hav raste det derfor gjennom årtusenene rasende kamper mellom fremtremgende erobrerfolk og fast bosittende stammer. Hvis disse ikke klarte å ri stormen av, var det ingen annen utveg for dem til å redde skinnet, enn å trekke seg tilbake til fjelltraktene.

Dette har hendt atter og atter, og derfor er også Kaukasia en slik mølje av folk som tildels har bevart sine nasjonale særpreg ved at forbindelsen mellom de enkelte dalene har vært så vanskelig. På en strekning på få norske mil kan man støte på stammer med vidt forskjellige sprog. Jeg vil, til illustrasjon av forholdet, bare nevne at det mellom det Svarte og det Kaspiske hav snakkes mer enn et hundrede forskjellige sprog. Det er derfor sansynligvis riktig det jeg leste i en russisk historiebok: Sprogvirvaret og folkevirvaret i Kaukasus er så omfattende at vitenskapen hittil har kviet seg for å gi seg i kast med området!

Grusinerne var nødt til å slåss. Og de slåss. Av og til med hell, men av og til ikke. I århundreder av gangen lå de under andre folk, mongoler, persere, egyptere, makedoner og romere. Men det er det beundringsverdige: De ga aldri slipp på sitt sprog og den kristne tro som de antok i år 300, altså 700 år før den ble innført hos oss.

Den grusiske prsonlighet som er mest kjent i Norge er formentlig dronning Tamara som levde samtidig med kong Sverre Sigurdsson og hans birkebeinere. På hennes tid (hvis jeg ikke husker feil) levet den store dikter Rustaveli som kanskje kan sies å være en grusinsk Homer. (Jeg tror det er han som skrev heltediktet: ’Han med panterskinnet’)

Det som imidlertid interesserte meg mest i den historieboken jeg hadde fått fatt i, var at forfatteren slo fast at Kutais var det samme som grekernes Kolchis og altså den byen som Jason dro til med sine argonauter for å hente det gylne skinn. Elven Rion som renner gjennom Kutais kommer nemlig fra fjell der det finnes gull. Den er med andre ord gullførende, og i oldtiden fikk byens innbyggere fatt i gullet på den måten at de la saueskinn i elven. Gullet som elven førte med seg ble hengende i ullen, og når skinnet ble tatt opp og ullen tørket og svidd av, var det lett å skrape sammen gullet.

Slik oppstod altså ryktene om saueskinnet fullt av gull, og langt borte i Hellas samlet derfor Jasom om seg en del bra karer, fikk tak i en livbergende båt som ble kalt ’Argo’ og dro avgårde. Antagelig et par tusen år, før Kristus.

Og i den byen der sjørøveren Jason og hans karer hadde herjet satt altså jeg, puslet med A/S Elektrokemisk’s affærer, høner og grisen ’Margrethe’. Langt i nord stakk Elbrus sin hvite topp opp mot himmelen. Den er Kaukasus’ høyeste fjell og har også sin plass i den hellenske mytologi, i det den er den fjelltoppen som gudene lenket Prometeus til. Som kjent hadde denne herren det vondt, i det det hver morgen kom en ørn og hakket ham i leveren. Når han i den anledning skrek og bar seg, skalv hele jorden. Slik var hellenernes forklaring på jordskjelv. Men det mprsomme er at da jeg var i Kaukasus, fortalte man meg at fjellfolkene fremdeles snakket om en veldig kjempe som holdt til nord i fjellet. Man måtte ikke komme ham for nær!

En dag i juni reiste jeg atter til Tiflis for å høre hvordan det gikk med konsesjonene våre. Men jeg oppnådde ingen ting. Jeg fikk bare høre masse talemåter om at ’regjeringen arbeider med saken’, og at jeg kunne være sikker på at alt ville være ordnet til min tilfredshet om en måned. Da kunne jeg komme igjen.

”De bare lyver” sa Gurski som jeg oppsøkte ”Alle grusinere lyver! De er noen fæle kjeltringer!”

Vi hadde slått oss ned i en friluftsrestaurant for å ta en kopp kaffe og noen smørbrød, og ble servert av en ung armensk pike. Den rene skjønnhet!

”Det var sannelig en pen pike!” sa jeg.

”Henne må De ta et bilde av” sa Gurski ”Så kan De vise Deres landsmenn hvorledes armenerne ser ut. Jeg skal spørre henne!”

Men den unge piken ville ikke bli fotografert. Hun bare smilte og gikk sin veg. Da jeg kom til Norge, hadde jeg ikke annet å vise for meg enn prospektkort, når talen var om hvorledes en armener ser ut.

Grusinerne er formentlig Kaukasiens vakreste folkeslag, men armenerne er ikke langt etter. Og om de ikke er like pene som grusinerne så er de i allfall langt klokere! Dette er også uttrykt i en regle som lyder omtrent slik: ’Det skal fem jøder til for å lure en greker, men fem grekere for å lure en armener’. Armenerne er overordentlig intelligente mennesker. Men forhatt. En grusiner vil ta det som en blodig fornærmelse om du spør om han er armener.

Gurski arbeidet for å få tilbake sine kullfelter ved Tkvartscheli og hadde godt håp.

”Jeg får dem nok igjen!” sa han ”For jeg er engang blitt spådd at jeg skal bli rik!”

Det var den gang jeg kjempet i Makedonia. En natt lå jeg på forpost med noen kamerater. Vi lå like nede ved elven Vardar og holdt forbannet god vakt, da vi ventet å bli overfalt av albanerne. Og mens vi lå der og lurte, hørte vi noen som kom tassende. Vi gjorde oss klar til å ta i mot albanerne, som vi trodde, og så var det ikke annet enn en kjerring som kom gående. Nå hadde vi vært ute for spioner og på den måten mistet en del folk, så kameratene mine var vaktsomme og rasende:

”Kjerringa er spion! Kom så tar vi og slår’a i hjel!”

Men jeg fikk dem fra det, så kjerringa fikk gå. Men før hun gikk, ville hun spå oss og det gjorde hun. Hun spådde oss at vi alle ville være borte, når året var omme.

”Den eneste som skal slippe hjem er du som bad for meg” sa hun ”Også du skal få det vanskelig, men til slutt skal du bli rik, dog først så sent at du ikke kan gjøre deg nytte av rikdommen!”

Og kjerringa fikk rett: Før året var omme, var alle mine kamerater drept eller fanget. Jeg var den eneste som kom tilbake til Polen og jeg har ganske riktig hatt det vanskelig siden. Men jeg trøster meg til den dagen jeg blir rik. For det har vist seg, at kjerringa var sannspådd”.

Og stakkars Gurski levde og døde i troen. Han ventet på den rikdommen som skulle komme og var ikke oppmerksom på at kjerringas spådom var gått i oppfyllelse! Han hadde fått rikdommen. Han eide en gang kullfeltene ved Tkvartscheli. Men han kunne aldri gjøre seg nytte av dem!

På en kirkegård i Konstantinopel hviler dennne polske hedersmann uten frykt og daddel. Det var andre som bekostet hans begravelse. Selv eiet han ikke en skilling. Men han etterlot seg et uplettet minne og en mengde venner. Og av disse er jeg.

Da jeg skulle reise om kvelden, var atter min ’soldaterlykke’ ute og gikk. Det var to tog vestover, det ene med avgang kl. 20 og det andre kl. 424 og Gurski sa:

”Nå skal vi ha oss en hyggelig stund! For De reiser naturligvis kl. 24?”

”Nei, kjære venn” sa jeg. ”Det er akkurat det jeg ikke gjør. Det har vært stille med togoverfall en stund, men de kommer nok igjen. Og forsøker bandittene seg på noe fanteri i natt, blir det på siste tog!”

Så jeg reiste kl. 20.

Og ganske riktig. Det toget som gikk 4 timer senere ble avsporet, beskutt, plyndret og en del mennesker drept. Men dette fikk jeg først vite, etter at jeg var kommet frem til Kutais.

På Mineralnyje Vådy (’De mineralske vann’) gikk jeg inn på stasjonen for å få meg litt te og smørbrød. En kineser stod på perrongen og stiret med uutgrunnelige øyne, en drept hund lå med hodet i en blodpøl ved inngangen til restauranten og noen innfødte satt på huk ved inngangen og skulte mistenksomt. Dette er mine inntrykk denne morgenen av Mineralnyje Vådy!

Etter en times kjøring videre, bråstoppet toget, og etter å ha stablet opp kufferten min som var ramlet ned fra hyllen, gikk jeg ut for å rekonosere.

Vi hadde kjørt inn i en flokk bøfler og togbetjeningen var i full gang med å skjære løs en som var mast i stykker av lokomotivet. De andre bøflene gresset fredelig rundt omkring, og den lange, solbrune gjeteren glante interessert på oss passasjerene. Det lot ikke til at han brød seg det minste om det ihjelkjørte dyret. Så pep lokomotivet og vi dampet videre!

Tschiaturi er en stasjon av de større og her kom en armener og en grusiner inn i kupeen. De hadde proviantert kraftig, både med tørt og vått, så her skulle det berges liv! Kaukasisk gjestfrihet er ikke bare talemåter. Det kunne ikke falle noen av karene inn å gå løs på varene, uten at jeg ble med! Jeg ble opptatt i selskapet og hadde det ’knas’ til vi skiltes på Rion. Armeneren rev i stykker en stekt høne og delte ut. Grusineren tok seg av brødet. Og vodkaflasken gikk flittig rundt med felles og uvasket glass. Jeg tenkte på advarslene i Norge: ’Spytt ikke på gulvet! Og ’Rens omhyggelig fremmede spiseredskaper!’ Jo,jo. Det fantes regler som det av og til gikk an, ikke å holde!

Det er meget rart å se på en togreise fra Tiflis til Kutais. Landskapet f.eks. Den vide, tørre høysletten som Tiflis ligger på og som først stanses langt i vest av den fjellryggen som forbinder Kaukasus med de sønnenfor liggende fjellene i Lille-Asia. Denne fjellryggen skiller mellom to verdener: i øst den til dels tørre steppe og i vest det lavt-liggende, fuktige, dampende Rion-dalføret som ligger i Vest-Grusia. Toget passerer gjennom fjellryggen i en lang tunnel og så bærer det urfor! Får håpe at bremsene holder! Noen måneder etter at jeg hadde reist her, holdt de ikke, så passasjerene – de som overlevet historien – fikk en minnerik reise!.

Ved en stasjon her ser man oppe i fjellet noen huller. Det er inngangen til en underjordisk by der befolkningen bodde i den dunkle oldtid. Og ved en annen stasjon befinner man seg nær det stedet hvor grusinerne antok kristendommen i år 300.

Herom forteller sagnet følgende: Grusinerne pleide hvert år å møtes her ved Kure for å feste til ære for sin gud som holdt til i et veldig gudebilde de hadde bygget her. Gudebildet var bygget slik som bare Østens folk kan bygge gudebilder: Det var av mektige dimensjoner og prydet med både gull og sølv og edle stener.

Så var det i år 300: Midt under festen innfant det seg en ung grusinsk pike ved navn Nina. Hun ville tale med kongen, og da hun kom frem til ham, sa hun at hun kom fra Jødeland hvor hun var blitt kristnet. Og nå forlangte hun at også kongen og hans folk skulle omvende seg fra hedendommen og la seg kristne.

Kongen bare lo!

Så truet Nina med himmelens vrede, som også kom! Det trakk opp til uvær med torden og lyn og med et veldig brak slo et lyn ned i gudebildet og splintret det!

Men da ble kongen redd! Han lot seg straks døpe av Nina som ble Grusias apostel og øvet en så intens misjonsgjerning, at grusinerne flest – allerede i hennes levetid – gikk over til kristendommen.

Et interessant sagn! Et sagn som i meget minner om det norske sagn om den måten Olaf den Hellige innførte kristendommen på i Gudbrandsdalen. I Grusia var det lynet som knuste avguden, i Gudbrandsdalen køllen til Bjørn Stallare. Det er stort sett hele forskjellen!

Det var et eiendommelig sikkerhetssystem som var i bruk ved jernbanen i de årene jeg var i Grusia. For det første var det noe jeg kunne forstå, og det var de vaktpostene som stod langs hele linjen for hver halve kilometer. Om dagen vinket de klar med flagg og om natten med lanterner, så det var jo greit.

Men så var det noe jeg ikke kunne forstå: Togets konduktør hadde alltid med seg en jernstang som var omtrent en fot lang. Stangen hadde en rekke hakk i seg og minnet altså litt om nøkkelen til en sikkerhetslås, og denne stangen skiftet han på hver stasjon. På hver stasjon stod det nemlig en jernsøykle så høy som en mann, og når toget kom til en stasjon, gikk konduktøren bort til søylen og puttet den stangen han hadde med seg inn i et hull i søylen Så tok han ut av søylen en annen stang som satt der, og så kunne vi kjøre videre.

Det ble forklart meg at så lenge konduktøren hadde denne jernstangen, kunne intet møtende tog komme inn på linjen. Mere vet jeg ikke om dnne saken.

Konduktørene var alltid meget elskverdige mennesker. Grusinerne er hyggelige folk, så jeg har mere enn en gang sittet og kost meg på reisen sammen med konduktøren og en flaske vin. Men av og til må jeg si at det gikk rundt for dem. Jeg husker således en gang to konduktører kom gående ned etter vognkorridoren og skulle gjennom en dør. Døren gikk ut og disse to kinduktørene hadde ganske sikkert lukket opp slike dører mange tusen ganger. Men nå rablet det for dem! Den forreste begynte nemlig å dra i døren og da denne naturligvis ikke gikk opp, kom konduktør nr 2 til hjelp! Begge to tok tak i døren og med spenntak i karmen la de kreftene til, mens jeg stod undrende og så på. Til slutt sprakk døren og stolt vandret de to herrer ut gjennom ruinene, mens de samtalte livlig om bedriften!

Da det under denne min tur til Tiflis raste både dysenteri, kolera og tyfus i Kaukasia, hadde jeg tatt billett til tredje klasse, fordi lusa som skaffer oss flekktyfus helst vil reise i plysjen på 2. Klasse. Jeg kjente ikke et lusebitt på hele turen og gratulerte meg derfor med min lurhet, inntil jeg kom inn på værelset mitt og fikk av meg skjorten . Da så jeg at jeg var oppett av lus over hele brystet! Jeg var helt rød!

Så tok jeg og vasket brystet med brennevin. Jeg vet ikke om det hadde noen betydning, men jeg ble i allfall ikke syk. Derimot ruslet to av mine kjente i veg den sommeren. Den ene var tschekker som hadde startet turnforening i Kutais. Han var en ivrig tilhenger av den tschekkiske ’Sokol’ bevegelse, og da han ikke hadde landsmenn å tumle med, tok han seg av den grusinske ungdommen. *Sokol’ betyr nemlig ’Falk’ og var navnet på en ungdomsorganisasjon som arbeidet for å reise tsjekkernes fysisk og nasjonalt. Vi var blitt kjent og jeg hadde under en turnoppvisning fått anledning til å se at hans gutter var riktig flinke, selv om de ikke var kommet så langt at de gjorde ’kjempeslengen’. De holdt seg til den mildere idrett som ’å tre nåla’ i svingstang og lign., men linjegymnastikken var jo bra.

Den andre som jeg ikke skulle få se mere var en gammel gråskjegg av en jøde. Han nedstammet fra de jøder som ble bortført til Babylon og som babylonerne sendte opp i Kaukasus, hvor de senere har levet som bønder.. De ser ikke slik ut som vi vanligvis forestiller oss en jøde, men er solide, kraftige folk. Og denne jøden var riktig en firkantet stabbe. Jeg likte ham. Han kom regelmessig og solgte frukt til mitt hus og snøt oss bestandig! Men herregud! Hva gjorde det på mitt budsjett? La ham ha den gleden å kunne snyte den norske konsulen for 10 øre!

Men nå var både han og tsjekkeren borte. Flekktyfusen hadde tatt dem begge.

Mens jeg var borte hadde hønene fått kyllinger. Jeg ble derfor holst velkommen av en strålende familie som stolt viste meg en mangfoldighet av fjærkre, en sprek ’

Munk’ og en fet ’Margrethe’ som øffet rundt i lang line og spiste gress.

Men så kom hønsepesten;

Den kom ett eller annet asteds fra og listet seg nok av sted på kattepoter om natten akkurat som svartedauen. For jeg hverken så eller hørte den. Jeg bare konstaterte resultatet av hennes besøk og det var daue høner i massevis! Hos min venn Noa var det på en formiddag 22 høner som vendte bena i været og var ferdige. Så min familie viste tegn til panikk.

Men jeg sendte ilbud etter Gdselief med beskjed om at nå gjaldt det. Og Gdselief kom så svetten rant og med mange trøstefulle ord:

”Ikke vær redd, Batoni! Jeg skal lage medisin, sterk medisin!”

og satte seg til å rote sammen noe griseri. Jeg var dum og skrev ikke opp resepten, men blandingen bestod i allfall av mel, parafin og en kaukasisk plante. Dessuten litt til.

”Du kan da skjønne at hønene ikke vil ete i seg det der!” sa jeg

”Hø!” sa Gdselief og blåste ”Bare vent!”

Dermed tok han høne nr 1 med det samme flotte taket han brukte når han opptrådte som slakter. Med venstre hånds peke- og tommelfinger tok han tak om strupen på pasienten, mens han med høyre hånd strakte frem en pille av roteriet.

Høna bare rullet med øya!

Så gikk Gdselief til aksjon: Han klemte til så høna holdt på å bli kvalt og da han løsnet taket, gapte den i vilden sky for å få luft. Men da var medisinmannen snar: Inn røk medisinen og for at tuppa ikke skulle spytte ut, knep han med høyre hånd igjen nebbet på den.

Men pasienten ville ikke svelge, noe som viste seg å være nytteløs sabotasje! Gdselief bare gjentok kvelningsoperasjonen og nå slukte høna – ikke bare luft, men også medisinen! Gdselief gned omhuggelig ned over strupen på høna for at medisinen skulle komme på riktig plass og så triumferende på meg.

”Du er et geni!” sa jeg.

”Jeg er glad Batoni er tilfreds med meg. Nå skal jeg ta de andre!”

Hanen og alle voksne høner ble behandlet og etterpå puttet i karantene i kjellerrummet under huset og sannheten må sies: Ingen av mine dyr ble syke! Da de kom ut igjen, var de alle i flott kondisjon og verpet og kaklet som rasende!

Men på den andre siden av gårdsplassen var det sorg og tenners gnissel! Ikke bare var de fleste hønene strøket med, men nå ble også Noa sine to griser syke og krøp under trappa for å dø.

”Hva skal jeg gjøre, Konrad Ivanovitsch? Hva skal jeg gjøre? Jeg må visst slakte dem, enda det er flere måneder til de er voksne!”

”Hva har du gjort med de daue hønene? Har du gravet dem ned?”

”Gravet dem ned? Neida! Jeg har kastet dem over gjerdet til naboen! Det var mye lettvintere!”

Neste formiddag hørte jeg galloppslag og så en rytter stige av borte hos Noa. Vasja kom inn og rapporterte: Det er brorsønn til Noa, og han er kommet for å slakte grisene!

Så startet forestillingen for åpen scene og med alle ungene som tilskuere. Det gjaldt jo å lære dem teknikken!

Gris nr 1 ble halt frem etter bakbena og under behørig griseskrål og grisehvin anbragt oppe på operasjonsbordet. Der ble den av slakteren, Noa og hans husholderske veltet over på ryggen. Ungene stod spent. Grisen skrek. Slakteren satte forsiktig knivspissen mot hjertet – og så røk kniven inn!

Dyp stillhet! Intet dødshyl! En grusiner kan håndtere sin kniv!

Og like flott gikk det med gris nr 2!

Om ettermiddagen traff jeg Noa. Han var rund og blid og fornøyd.

”Det gikk jo riktig fint med slaktingen” sa jeg ”Hvor har du gjort av grisene?”

”Jeg har vært nede på torget med dem og solgt dem”

”Har du solgt dem? Men de var jo syke! Du skulle ha gravet dem ned!

Men da smilte fader Noa og klappet meg på skulderen:

”Konrad Ivanovitsch! Ikke snakk tøv, De som er en fornuftig mann! Lungene til grisene var fulle av blærer, men jeg skar dem vekk så ingen kunne se noe. Og derfor fikk jeg riktig god betaling for grisene mine!”

Men jeg spekulerte:Hva skal vi egentlig med kjøttkontroll her i Norge? Riktig nok er det noen som blir hundrede år av og til, menslike finnes det da i Grusia også? Kunne det ikke være en ide å sløyfe kontrollen? Poenget synes jo å være at når man ikke vet det er griseri man eter i seg, så gjør det heller ikke noe!

Det hadde vært uavbrutt solskinn i flere uker, men så kom regnet! Ikke pent og pyntelig som i Norge, men som et styrtbad! Jeg ble faktisk klissvåt av å løpe de fem meterne over til kjøkkenbygningen.

Og så lynte det også, og det så det sa seks! En gang talte jeg 65 lyn i ett minutt og da må en jo si at lynguden har det travelt! Tordenskrallene var voldsomme, og da uværet var rett over hodene på oss hørtes det ut som om det stod artilleri på taket og fyrte løs!

Så kom plutselig Vasja farende inn i stuen der jeg satt. Han var vill i øynene, fektet med armene og med et vræl slengte han seg på gulvet, der han ble liggende og rulle rundt under ville hyl og med hendene for ørene.

”Hva i allverden!” tenkte jeg.

Så kom moren inn og tok ham inntil seg og trøstet ham. Og da snart etter uværet var dratt forbi, var Vasja atter den samme kvikke gutten som før.

Men min husbestyrerinne ble sittende lenge inne hos meg og fortalte sin umåtelig triste historie:

”De har sikkert ofte hørt min sønn skrike om natten, har De ikke?”

Jo, jeg hadde da det.

”Det kommer av det han så i Nachitsevan. Dette er en by på Persia-grensen der vi bodde i flere år, inntil vi for kort tid siden kom til Kutais. Min mann var jo ansatt i det russiske tollvesenet som De vet, og vi hadde det så bra som man med rimelighet kan forlange på denne kanten av verden.

Så brøt krigen ut og dermed begynte feiden mellom armenerne og kurderne. Kurderne er en nomadestamme inne på tyrkisk territorium og er noen forferdelige udyr! De kaller seg mohammedanere, men en del av dem tilber Satan som høyeste gud, ut fra den betraktning at Vår Herre er en rimelig mann som man nok kan komme ut av det med, mens Djevelen er fæl. Drfor gjelder det å holde ham i godt humør ved å ære ham som den høyeste guddom!

Og så hendte det en dag at disse djevlene kastet armenerne tilbake og nådde inn i byen, som de begynte å ransake. En armener hadde gjemt seg under sengen hos oss, men de fant ham og dro ham ut i hagen, der de skar halsen over på ham! Dette så vi alle sammen. Min eldste datter ble gal og begikk selvmord ved å helle en gryte med kokende vann over seg! Lille Vasja er gal og min yngste datter som er her vil også komme til å bli gal!”

Det grøsset i meg.

Og som alt dette ikke skulle være hjemsøkelse nok, døde senere på sommeren hennes mann langt øst i Transkaspia og fra gutten som var soldat hørte hun aldri et ord.

Jeg vet at hun med sine to barn kom tilbake til Polen vinteren 1919/20. Men hva opplevet hun der? Ufred og spetakkel innenlands og til slutt verdenskrig nr 2.

Sannelig. Liver farer ofte ille med mange av oss skrøpelige mennesker!

Jeg følte det som min plikt å prøve å lære grusinsk og var derfor allerede i Norge gått i skarp trening. Jeg hadde tilegnet meg det grusinske alfabetet som skrives med dets egne vakre bokstaver som ikke er de samme som de russiske, og jeg hadde lært meg det grøvste av grammatikken. Og nå ansatte jeg Gdselief som lærer. Jeg skrev stiler som han rettet, vi konverserte, pratet og stod i og Gdselief oppmuntret meg:
”Litt mere skarring og gurgling i halsen, så snakker De som en innfødt!”

Men som alle grusinere var denne min professor svært elskverdig, hvis det da ikke var riktg som Gurski sa:

”Han bare juger!”

Så jeg tok ham ikke alvorlig!

Grusinsk er et interessant sprog, med en rekke eiendommeligheter. Ordet ’Mama’ for eks. I alle andre sprog jeg kjenner til er ’mama’ betegnelsen for ’mor’, men når en unge i Grusia bæljer ’mama’ betyr det ”Pappa”. Og hyler ungen ’papa’ betyr det ”Hit med grauten!” For ’papa’ betyr grøt!

Hva ”Mamma” heter på grusinsk? Det heter ’deda’.

Så det er jo litt av hvert å lære.

Men om jeg gjorde fremskritt var det en annen som gjorde enda større fremskritt, og det var Vasja, og det selv om han ikke hadde andre enn vertens småunger til læremestre. Før det var gått mange ukene, hadde jeg inntrykk av at denne ungebanden konverserte fritt på grusinsk! Dog var nok ordforrådet noe annet, enn det jeg beskjeftiget meg med.

Jeg husker således en dag en grusiner gikk forbi huset, da Vasja ropte noe etter ham. Til min forbauselse stoppet fyren opp og med et rasende ansikt sa han noe som ganske sikkerty var ubehageligheter. Så gikk han, men da han var kommet langt ned i gaten, hylte Vasja:

”Virischvili!”

Men fyren hørte det visst ikke, for han gikk hurtig videre.

”Hva var det du skrek?” spurte jeg Vasja ”Heter han Virischvili?”

Men da lo Vasja! Han vrinsket og hylte, og til slutt datt han i bakken og vrælte:

”Vet De ikke hva ’Virischvili betyr?” hikstet han

”Nei”

”Det betyr: Du sønn av et esel” sa den håpefulle pode.

Så det er som jeg sier: Vasja og hans venner la seg etter andre gloser enn jeg!

Mens nå Vasja og jeg drev og studerte grusinsk, hver på vår måte, ble jeg bedt til middag hos en bekjent på den andre siden av byen. Det var ikke noe stort selskap. Det var vår forretningsforbindelse, den drabelige Dateschidse, vår advoket, dn lille runde Madjavariani, en grusinsk mjor i uniform og noen andre. Til sammen ca 10 personer.

Men om selskapet ikke var stort, var det i allfall stort nok til at jeg fikk et inntrykk av ritualet ved en grusinsk festmiddag. Så da jeg vandret hjem, var jeg fullt klar over at en norsk avholdsmann ikke kan regnes å bli populær i Grusia!

Før grusinerne går i gang med bordets gleder, velger de – som pkt i festprogrammet – en ’tolumbasch’ som skal lede drikkingen. Han bør derfor være tykk og blid, ha godt humør og kunne tåle meget! Han kommer imidlertid først i sving, etter at man har slukt noen drammer og spist de vanlige forrettene, som i mngt og meget minner om svensk smørgås. Nå begynner nemlig vindrikkingen og det er her at ’tolumbasch’en får anledning til å vise seg, i det han med vitser og passende oppmuntring skal lede de tilstedeværende til dåd.

Først utbringer han skålen for eldste tilstedeværende ved bordet:

”Må han leve og blomstre!”

Alle er enige og tømmer glasset til bunns. Tilbunns vel og merke. Hvis noen lurer’n av betyr det at han ikke vil at vedkommende skal leve og blomstre.

Så kommer skål nr 2 og slik bordet rundt. Er det 10 mann til bords har man altså slått i seg 10 hele glass, før man er ferdig med runden.

Etter det skåler man, på, samme måte, for de fraværende koner som ikke er blitt bedt til festen.

”Gid de må leve og alltid være i godt humør!”

Når denne runden er forbi, kan man altså notere seg for glass nr 20!

Men dette er bare begynnelsen! Nå kommer skålene for moren og senere for faren til hver evige mann ved bordet. Må de leve og blomstre! Skulle noen være død, skåler man for at de må ha det hyggelig der de er…og det er klart, at nå begynner det å leite på!

Men slaget går videre! Når man er ferdig med familien, skåler man for alt mulig: Veggene, gulvet og pipa på taket, og er lykken god, drikker man til slutt av et drikkehorn. Da disse ikke har stett, må de tømmes på stedet, og da de tar noe slikt som en halvflaske og kommer ovenpå flere snes glass, er det klart at det oppstår resultater!

Til slutt ligger kanskje alle gjestene på gulvet. Men verten gnir seg i hendene, når han er blitt edru! Det var vel en fest! Ingen av mine venner vil glemme at det var jeg som bevertet dem så rikelig!

Slik er det.

Nå var det som sagt bare en liten fest denne søndagen, så jeg slapp fra det med livet. Det var ikke mange gjester og det ble ikke drukket av horn. Dessuten fikk jeg, som utlending, lov til å drikke annet hvert glass i selters. Men jeg slo dog allikevel i meg tre hele flasker rødvin, mens de andre gjorde kål på seks. Så enhver kan skjønne at det er alvorlige saker, når en grusiner kaller sammen til virkelig fest!

Det hendte forresten noe eiendommelig mens vi satt og turet: Det kom inn en gammel mann som verten hadde en lang samtale med, i det han pekte på oss foreskjellige. Om meg snakket han lenge. Og så, en stund etter, stod gamlingen frem på gulvet og kvad til vår pris. Et kvad for hver av oss, og et riktig langt et for meg. Da han talte grusinsk skjønte jeg ikke hva han sa, men advokat Madjavariani fortalte meg etterpå at han – skalden – i sin dråpa hadde behandlet min ferd fra Norge til Grusia, og videre hadde utbredt seg om det vennskap som nå ville blomstre opp mellom det fjerne, kalde Norge og det solbeskinte Grusia.

”Og det som det er verdt å legge merke til” sa advokaten ”er at denne skikken med en skald som opptrer under festen er tusener av år gammel. Den var kjent hos oss i oldtiden og den var også kjent hos hellenerne, i det De vil se, at skikken ble omtalt av Homer. Under de gamle hellenernes drikkelag opptrådte skalder og kvad mektige dråpaer til de tapres pris”.

Mens jeg var som travlest opptatt av å lære grusinernes sprog og drikkeskikker, fikk jeg uventet besøk. En vakker kar i midten av femti-årene oppsøkte meg og presenterte seg som ingeniør Tanner. ”Når han kom til meg”, sa han ”var det fordi han i Nord-Russland hadde arbeidet sammen med Edvard Hannevig og gjerne ville vedlikeholde forbindelsen med oss nordmenn”

Om seg selv fortalte han for øvrig at han hadde vært ingeniør i russisk ststjeneste og at det var han som hadde ledet byggingen av den sentralasiatiske jernbanen gjennom Ferghana og Bukhara. Han var nå på farten for å lete opp fruen. Hun var kommet bort fra ham revolusjonsdagene i Leningrad høsten 1917, men han hadde grunn til å tro at hun hadde reddet seg over til hviterusserne og nå befant seg i Vladikavskas, hvor den hviterussiske øverstkommanderende, general Denikin, hadde sitt hovedkvarter. Han ville nå reise dit.

Så kom han med et forslag: Om ikke han og jeg skulle lage litt forretning sammen? Han hadde kapitalen og jeg var konsul for et vennligsinnet land og kunne skaffe den passende solide rammen rundt foretagendet, og general Denikin var hans venn. Det måtte kunne gjøres noe med alt dette!

Jeg erklærte meg enig og sa, han bare kunne kjøre i veg. Vi drøftet en rekke muligheter de to dagene han bodde hos meg og så strøk han av gårde til Vladikavkas. Oppriktig talt så ventet jeg aldri å se ham igjen.

Men den som kom igjen var hr. Tanner. Han kom igjen, etter en måneds forløp og med en kontrakt som nesten var for god til å være sann!

Men for først å tale om hans private affærer, så hadde han funnet igjen fruen og han var nå på jakt etter leilighet i Tiflis, hvor de ville slå seg ned. Hans frue hadde hatt det fælt, i det bolsjevikene en tid før Tanners ankomst hadde erobret Vladikavkas. Og med det samme de hadde fått makten i byen, hadde byens borgermester satt opp en liste over alle kvinner under 35 år. De skulle overleveres til de røde og unge fru Tanner stod øverst på listen.

Det gikk imidlertid ikke etter planen. Hviterusserne satte inn et motangrep og tok igjen byen, og borgermesteren ble fanget og hengt.

”Og det var over hundrede menn som meldte seg frivillige som bøddel!” sa hr. Tanner.

Så var det kontrakten: Den var fantastisk! Den gikk ut på at sjefen for den hviterussiske hæren, general Denikin, var villig til å bistå firmaet – den norske konsul Sundlo og den russiske borger, ingeniør Tanner - i deres forretningsvirksomhet, bl a i innkjøp av persianerskinn.

Og nå kommer det: Sjefen for den hviterussiske hæren ga oss enerett til innkjøp av persianerskinn i området Trankaspia, altså landet østenfor det Kaspiska Hav. Generalen garanterte oss at vi skulle få skinnene til en pris som i hvertfall ikke svarte til mer enn ti norske kroner, og det beste av alt: Han ville forsvare våre interesser med hele sin vepnete makt!

Man skulle ikke tro det var sant, men det er sant. Og jeg kom straks i den syvende himmel! Hvilke umåtelige sjanser for A/S Elektrokemisk! Fra Transkaspia hadde det ikke vært eksportert skinn på flere år pga krigen. Det var lagre på titusener av skinn og prisen på disse i Norge var oppe i kr. 200! Jeg vet det. For jeg kjøpte ett for ca kr. 7.- og fikk det i Norge verdsatt til bortimot kr. 200. Er det derfor noe rart at jeg skrev under på kontrakten! General Denikin stilte jo ikke et eneste motkrav!

Både den gang og senere har jeg grublet over om den gamle generalen hadde mistet vettet! Men da jeg nødig vil tro noe slikt om en tapper kriger og kollega, er jeg kommet til det, at han gjennom denne gesten mot meg – dvs mot A/S Elektrokemisk – ville prøve å komme i nærmere forbindelse med Norge for å søke støtte der for sin videre krigføring. Norge kunne jo levere en mengde av de varer hans tropper trengte, om ikke akkurat krigsmateriell, så fisk, konserver, maskiner og verktøy. Tøys, sier De? Det er slett ikke tøys. Norge var allerede en populær makt innen visse kretser i Kaukasus, i det de hr. diplomater som dengang påtok seg jobben med å ordne opp i verden, drøftet spørsmålet om ikke vårt kjære fedreland burde få overlatt Armenia som mandatområde. General Denikin kunne altså tenke seg, at det en vakker dag kom en norsk okkupasjonsarme til Kaukasia. Han og Norge ville stå på samme side i spørsmålet om holdningen overfor bolsjevikene, så hvorfor ikke allerede nå gå i gang med å knytte forbindelser som senere kunne skaffe ham hermetikkbokser, spader, hakker, kanskje patroner og kanskje penger?

Men var det nå var for planer som rumsterte rundt i skallen på ham; kontrakten var en kjennsgjerning! Jeg tok derfor avskjed med Gdselief og min familie, uten at noen av dem gråt en skvett, og reiste fluksens til Tiflis sammen med hr. Tanner. I Tiflis fikk jeg fatt i Gurski, hadde også en lærerik samtale med vår bankforbindelse, det vil si med bankdirektør Tumanov – og så gikk Gurski og jeg i gang med å etablere vårt forretningshus.

Først måtte transittspørsmålet ordnes. De innkjøpte skinnene måtte jo gå med jernbane fra Baku ved det Kaspiske Hav til Batum ved det Svarte Hav, altså gjennom tatarrepublikken Azerbeidschan og den grusinske republikk Grusia. Min medarbeider Gurski dro derfor til Baku for å forhandle med tatarene, mens jeg tok meg av grusinerne.

Da vi møttes, etter et par ukers forløp, hadde vi gjort samme erfaringer:

Begge republikkenes handelsministre hadde sagt, at det var deres høyeste ønske å hjelpe oss med våre transporter. Dette ville skaffe penger i statskassen og dette trengtes sårt. ”Dog” sa de hr. ministre ”de ville opptre ærlig overfor oss og derfor med beklagelse konstatere at utenom toll og transport var det skikk og bruk å erlegge en prosent av varens verdi som assuranse. Da kunne vi være sikre på at det ikke ville oppstå vanskeligheter”

”Til hvem var det vi skulle betale assuransen?”Ministeren i Tiflis var like elskverdig som ministeren i Baku, for de sa begge:

”Innbetal beløpet til meg, så skal jeg sørge for at pengene kommer i de rette hender”

Som dere ser: Overordentlig hyggelige mennesker – selv om Gurski kalte dem for noen fordømte kjeltringer!

Da altså dette med transitten var i orden, fikk jeg fatt i ewn tatar som var skinnekspert og som, på provisjonsbasis, skulle kjøpe inn skinnene. I henhold til hva direktør Heiler i A/S Elektrokemisk hadde sagt til meg i Oslo, ordnet vi alle detaljer ved en bedre middag og tataren reiste mett og blid og rund og under kraftige forsikringer om at nå skulle det bli forretning!

I Tiflis kaget Gurski og jeg fraktsedler til å klistre på vognene som skulle transportere våre skinn. Sedlene var forsynt med det norske flagg og alt tok seg storartet ut!

Da dette var gjort, satte firmaet Sundlo/Tanner seg ned og ventet på rikdommen! Men vi hadde ikke regnet med bolsjevikene! De er som kjent ondsinnede mennesker og de sendte nå en svær hær ned i Transkaspia. Det ble sagt de gjorde det for å gi hviterusserne en dukkert, men min mening er nå at de hadde fått snusen i skinnaffæren og ikke unnet A/S Elektrokemisk disse skillingene! Så det røk opp til et veldig slag mellom de røde og de hvite inne mellom sandhaugene i Transkaspia, og enda ’mine’ tropper sloss som rasende for sine og mine skinn, måtte de gi seg og stikke av! Det ble fortalt meg at slagets utfall lenge hang og vippet i vektskålen og at det ble avgjort til bolsjevikens fordel av et rytterregiment som ble satt inn ’på rette sted og til rette tid’ som det står i de militære lærebøkene. Og dette rytterregimentet bestod av ungarske krigsfanger som var gått i Sovjets tjeneste.

Det var et hårdt støt! Og jeg innrømmer gjerne, at jeg ofte har tenkt stygt om ungarene!

Hva var det så å gjøre?

Ingenting!

Hvis man da ikke sier at vi gjorde noe ved å få vekk våre fine fraktsedler fra jernbanevognene! Dessuten betalte vi reisen frem og tilbake til Transkaspia for en tatarer.

Han hadde kanskje rett: ”Det var skjebnens vilje” sa han.

Men jeg er ikke enig. Det var ikke skjebnen. Det var ungarerne som gjorde det! Det var de som ødela forretningen for oss, de svinepelsene!

Da jeg kom tilbake til Kutais ble jeg av Gdselief innbudt til å komme og se på den nyfødte jentungen han hadde fått og trasket av gårde i solskinnet, i håp om litt avveksling fra noen ukers forretningsprat.

Da jeg gikk forbi kirken nede i byen, møtte jeg en diger gris. Den stod midt i gaten og filosoferte og ved siden av stod en fyr og klødde den. Det var en slik idyll, at noen skritt lenger borte i gaten snudde jeg meg for å se hva det var for en grusiner som var så dyrevennlig.

Jeg fikk snudd meg tidsnok til å se de siste spjettene til grisen, som lå i en blodpøl. Grusineren hadde stukket den, kvikt og netthendt og uten grisehyl,og grisehvin. For såvidt intet nytt. Men det nye var, at grisen var slaktet midt på dagen og midt i en av byene hovedgater. Men slikt hender altsåp i Grusia. Det er det som gjør livet der nede så avvekslende!

Hos Gdselief var bare den gamle mora hjemme. De andre var ute på innkjøp, og derfor slo jeg meg ned hos den gamle damen som ikke kunne et ord russisk.

Alle har lest om de tyrkiske sultanene som fylte sine haremer med ’cirkasserinner og georgieninner’, eller på et mere korrekt sprog: tscherkessiske og grusinske pikebarn. Da jeg så på mor til Gdselief skjønte jeg at sultenenes innkjøpssenter ikke hadde visst om henne, for selv nå, i sitt 60de år, var hun praktfull! Ansikt, holdning, figur, alt pekte i retning av at hun ville vært den rette modell til et maleri av middelalderens skjønne og stolte borgfrue!

Så kom Gdselief og hans vakre kone Kana. Denne ’k’en uttales ikke som norsk ’k’, men som en kombinert ’kg’lyd som begynner som et svakt hark bakerst i munnen. Og det lykkelige ekteparet trakk meg inn i stuen og gikk i gang med en liten forfriskning. Det var vodka, brød, kjøtt, litt ost og vin. Og til slutt nøtter. Og nå ble det vist meg en stor ære. Hr. og fru Gdselief satte seg til å knekke nøtter – med tennene, naturligvis – og forærte så meg kjernene.

Griseri? Kanskje. Men ingen av dem hadde noen sinne vært syk, og det fantes ikke feil på deres sammenlagt 64 tenner!

Jeg skrøt av disse tennene og begynte å spørre om han ofte hadde tannpine.

Tannpine? Nei – Ingen der i huset hadde noensinne trukket en tann og derfor kunne de si seg fri for tannpine.

Familiens stolthet, den 10-årige Vachtang, kom inn, en nydelig liten gutt. Jeg fikk ham til å ta på seg den grusinske festdrakt og fotograferte ham, til hans og foreldrenes store glede. Og så fortalte Gdselief om hvorfor gutten var døpt Vachtang og om hvilken fremtid foreldrene håpet han skulle få:

Vachtang er en grusisk heltekonge. Han levde i den tidlige middelalder og var en drabelig høvding som reiste et folk fra fornedrelsen. En gang jeg sammen med Gdselief avla et besøk i klosteret Gelati utenfor Kutais viste han meg en gråstein – 3 x 1,5 x 0,5 meter og fortalte at denne steinen hadde kong Vachtang båret dit. Så det var med andre ord en herre som hadde fysikken i orden! Av begeistring for denne heltekongen hadde derfor Gdselief døpt sin sønnmed hans navn.

”Men gutten min akal ikke bli soladet!” sa Gdselief ”Jeg var det en gang, men jeg slapp bare fra det mewd livet, fordi jeg drakk meg full!”

”Nå snakker du tull!” sa jeg

”Neida, Batoni! Jeg reddet livet fordi jeg drakk meg full! Jeg var elev på underoffiserskolen i Tiflis og da vi hadde hatt avgangseksamen, holdt vi fest, og jeg drakk meg full. Vi holdt et fryktelig leven, og da vakthavende løytnant kom, skjelte jeg ham ut, ble utvist fra skolen og degradert. Da krigen med Japan kom, ble alle mine kamerater sendt til fronten og ingen kom tilbake. Japanerne slo ihjel alle sammen. Det er bare jeg som lever, og det fordi jeg var full dengangen for 15 år siden!”

”Ja, du har alltid vært en heldig gris” sa jeg

Så fikk jeg se den nyfødte og min tro tjener slo helene sammen og ble høytidelig:

”Kana og jeg håper” sa han ”at Batoni vil gjøre oss den store ære å stå fadder tttil vesle Tschitunja. Det vil kaste lys over hennes liv og ære over oss og vårt hus!”

Så lovetjeg det og ble fulgt langt ned i vegen av den lykkelige familien!

Fra denne dag husker jeg Vachtang best. Han hadde på seg søndagsstasen og den fremmede mann som hans far skrøt av hadde klappet ham på skulderen og sagt han var en kjekk kar . Så han så på meg med et strålende smil, da jeg tok farvel!

Hva ante vel han og jeg om fremtiden? I 1921 da bolsjevikene erobret Grusia var det på nippen at hans far ikke ble skutt! Så kom de politiske utrensingene ut gjennom årene hvorunder de bolsjevikiske eksekusjonskommandoene ikke sparte på kruttet, og så kom krigen i 1941. Vachtang var da et par og tredve år, og kom naturligvis med.

Hvorledes gikk det ham der?

Det vet jeg ikke.

Jeg vet ikke om mannen med ljåen, under den store høst også tok med seg denne vakre lille gutten som, sammen med sine smilende foreldre vinket et ’far vel og på gjensyn’ til den fremmede, rare mannen som hadde vært deres gjest og lovet å være fadder for hans søster.

Jeg håper skjebnen sparte deg, kjære Vachtang. Du er et av de mennesker jeg ikke kan glemme.

Så var det en tur til Tiflis igjen. Jeg måtte jo purre på dette med konsesjonene.

Det gikk som før. Jeg traff en meget elskverdig minister som sa, at nå ville det ikke være lenge før alt ordnet seg. Om jeg ikke kunne komme igjen om en måneds tid?

For å forandre tema spurte jeg om ikke Grusia kunne eksportere noe, og hr. ministeren var straks fyr og flamme! Jo, det var sikkert. Grusia kunne eksportere veldige masser av litt av hvert. Det var tobakk, det var druer og vin, og det var mangan. (NB: Mangan er et mineral som brukes meget i stålproduksjonen. Kaukasia er en av verdens hovedleverandører)

Og ministeren doserte:

”Vi leverer varene i Svartehavshavn, hvortil Deres dampere kommer med de varene vi trenger. Det vil på den måten oppstå det enkleste varebytte, til fordel for begge parter”

Da jeg antydet at de norske herrer måtte ha garantier, de kunne ikke sånn uten videre sende full-lastede dampere nedover, slo ministeren ut med protesterende armer og hender:

”Garantier? Det er den grusinske stat som er leverndør. Handelen er jo statsmonopol. Det er altså den grusinske stat som garanterer og jeg skulle anta at dette er godt nok!”

Jeg innrømmet at dette var en utmerket garanti, så vi skiltes som de beste venner, etter å ha skildret for hverandre den strålende norsk/grusiske handelsvirksomhet som nå stod for døren. Og så gikk jeg til den koselige restauranten nede ved Kura, der hvor det ligger en gammel mølle og der gjestene kan sitte og se på kokken steke ’schaschlyk’ på spidd. ’Schaschlyk’ er en kaukasisk rett, hvis hovedandel er små skiver med kjøtt om stekes på spidd over åpent bål.

Jeg fortalte min venn om min samtale med ministeren, og han strøk seg over sitt lange skjegg og erklærte stillferdig:

”Tanken er god, men ugjennomførlig. Denne regjeringen har ikke makten over sine egne folk, så dns garantier er ikke noe verdt. Med det samme Deres båt kommer, vil lossearbeiderne streike for å få høyere lønn. Kanskje de losser båten, uten å streike, men de kommer aldri til å laste den uten etter streik eller spetakkel. Dessuten er det ikke sikkert at det er noe å laste inn. De må absolutt ikke stole på regjeringens forsikringer!”

Det gjorde jeg da heller ikke. Jeg var jo nå ganske bra husvarm i Grusia og begynte å kjenne mine pappenheimere!

Mens grusinerne på mange måter minnet om smågutter som lekte handel, var armenerne en helt annen type. Jeg merket det neste dag, da jeg ble oppsøkt av en høy, kraftig armener som antydet en rekke muligheter for A/S Elektrokemisk i Armenia. Det var ikke tvil om at det var muligheter. Jeg hadde hørt om dem før. Det var bare det triste, at de bare kunne utnyttes av dem som disponerte over statsapparatet og som hadde politi og militær i ryggen.

Men jeg hørte tålmodig på armeneren og hans forslag, og vi skiltes med gjensidig uttrykk for høuyaktelse. Det var en intelligent mann som kunne sine ting og han hadde ikke gjort annet, enn under en fornuftig og forretningsmessig samtale, prøvet å narre meg og A/S Elektrokemisk opp i stry.

Da Gurski og jeg neste dag satt og inntok en liten lunsj i ’Mefisto’, en liten men hyggelig kafe nær teateret, kom Gurski med en av sine merkelige historier. Jeg hadde pumpet ham om skjerping, han hadde fortaltr meg om olje, kull og meget annet, og så kom det:

”En gang jeg skjerpet i N.N.-dalen kom jeg hos en av de innfødte som jeg bodde hos over en pil. Den hang på veggen og jeg spurte ham, hvor han hadde den fra. Han fortalte at han hadde funnet den i et svært is-ras. En gletcher var rast ut i en bredde på flere hundrede meter og i raset hadde de innfødte funnet en død mann.

”Var det hos ham du fant pilen?” hadde Gurski spurt.

Ja, det var da det.

”Men hvem var den døde mannen?”

”Det var en mann som var blitt borte på fjellet 15 år tidligere.

”Men han hadde da ikke pil med seg?”

”Nei. Det hadde han ikke . Han var gått ut med gevær. Men det er ingen annen som er kommet bort i den siste mannsalder, så det var nok ham, enda vi ikke kunne kjenne ham igjen. Han var blitt helt svart i fjeset av å ligge i isen så lenge”.

”Jeg tigget til meg pilen” fortsatte hr. Gurski og innrapporterte funnet til de russiske myndighetene, da jeg kom tilbake til Tiflis. Men russerne grep saken uriktig an. De skulle sendt en vitenskapsmann for å undersøke funnet, men i stedet sendte de en oberst med hundrede kosakker og det til og med for sent. Da obersten kom frem, var mannen begravet, og da obersten ville vite hvor han lå – da han aktet å grave ham opp – rømte hele landsbyen til fjells. I deres øyne finnes det jo ikke større forbrytelse enn å forstyrre gravfreden.

Men dette var synd. For funnet ville sikkert vært av stor vitenskapelig verdi, da det ikke kunne være tvil om at den døde hadde ligget i isen i hundreder, kanskje tusener av år.

”Enn pilen?” spurte jeg

”Den forærte jeg til museet i Tiflis og der hang den i allfall til revolusjonen brøt ut i 1917.

En nydelig ung dame hadde slått seg ned ved et sidebord og tatt seg en kopp sjokolade. Jeg kom til å se på halskraven hennes. Der spaserte det en diger lus! Dette ikke som noen kritikk mot damen. For hvem kan vel berge seg mot utøy i Kaukasia?

Ute på fortauet ble Gurski og jeg stående og prate en stund, da det hørtes rappe galoppslag nede i gaten hvor en drosje kom farende i voldsom fart. Kusken satt halvt oppreist og pisket på hesten, mens passasjeren – en grusisk offiser – under ville hyl hugg løs på kuskebukken med sin lange kinsjal (dolk). Den ville jakten for forbi ’Mefisto’ og forsvant i en støvsky rundt et hjørne.

Tittel over dette avsnittet: ”Øyeblikksbillede fra Tiflis”.

Da jeg denne gangen reiste tilbake til Batum, ble vi stående lenge, før krysning på en liten stasjon. På det møtende toget var det militæreskorte og en av soldatene som stod alene på en vogn var en svinaktig stram kar. Samtidig stod det på stasjonen en vogn forspent en kvige, en vogn som visstnok hadde vært med i Arken. For de fire hjulene var runde treskiver og hele doningen var fabelaktig! I vognen satt det en bonde.

Jeg fikk lyst til å fotografere soldaten på toget og bonden på stasjonen og beklaget meg overfor en grusinsk medreisende over at toget stod så kort at jeg ikke fikk tid.

Men jeg burde husket på den grusinske elskverdigheten! For fyren jumpet i land og bort til stasjonsmesteren og forklarte at kongeriket Norges konsul ønsket å fotografere. Tiden var dog kort, om ikke stasjonsmesteren….

Og stasjonsmesteren visste råd: Han stoppet både øst- og vest-gående tog til konsulen i ro og mak hadde knipset, først bonden – som ikke merket noe – og etterpå soldaten. Begge togs passasjerer hang ut gjennom vinduene og så på forestillingen og fant øyensynlig alt i orden!

Slik er grusinerne!

Så var det Kutais igjen da. Det var noe jeg gjerne ville se, og det var litt av arbeidslivet, så jeg fikk atter fatt i min Gdselief og ba ham vise veg. Først gikk vi til en våpensmed, da jeg hadde tenkt å kjøpe meg en ’kinsjal’. Det ble imidlertid ikke noe av dette kjøpet, men i stedet fikk jeg fatt i en damascener-klinge, smidd av en av Kaukasiens beste våpensmeder hvis stempel stod på klingen.

Det morsomste ved hele handelen var imidlertid våpensmedens opptreden. Han snakket og pratet, slik som en våpensmed i oldtiden må ha pratet, for jeg følte meg hensatt til de blanke våpens tid, lenge før det fantes noe slikt som krutt!

”Når De nå skal anskaffe Dem en klinge” sa mesteren ”må De sørge for å få en med den riktige balanse. Det vil jo lett kunne hende – når De sitter til hest og hugger etter Deres motstander – at De hugger feil, hugget går rett ned. Det vil da bli et voldsomt press på håndleddet Deres,når De stanser hugget og vipper sabelen opp igjen, noe som må gjøres hurtig, da De jo er våpenløs så lenge klingen peker mot bakken. Det gjelder derfor å ha en klinge som uten alt for stort press på håndleddet kan stanses i hugget!”

”Og denne klingen er slik?” sa han og rakte meg damasceneren.

Jeg så på de flammete stripene etter sveisingen og beundret den.

”Knips på den!” sa mesteren.

Jeg knipset på den med neglen og det klang i klingen som i en stemmegaffel!

”Knips på denne!” fortsatte mesteren og rakte meg en vanlig fabrikkarbeidet kosakksabel.

’Det klang i den som i en spekefjel, og samme klangen var det i min offisersabel da jeg kom hjem og knipset i den!

Så tok mesteren damasceneren, satte spissen mot gulvet og bøyet klingen i rett vinkel, noe som det skulle sdskillig kraft til. Han hjalp da også til med foten ved å trå på den nedre delen av klingen. Da han løsnet på presset, sprang klingen tilbake igjen som en stålfjær!

Jeg kjøpte klingen. Jeg hadde sett at klinge og klinge er vidt forskjellige ting og ønsket å ha et våpen som det virkelig kunne være livberging i.

Så gikk vi til sølvsmeden som satt på fortauet og laget de nydeligste ting. Jeg kjøpte noen serviettringer med gjennomskårne mønster, tynne som løv. De kostet ikke stort.

Derpå var det bakeren:

Da vi gikk forbi torget, satt det noen svanetere der med en levende bjørnunge.

”Kjøp den!” sa Gdselief.

”Hvorfor det?” spurte jeg

”Bjørnunger er så morsomme når de aker seg på rumpa bortover gulvet!”

”Jeg kan ikke” sa jeg ”Bjørnungen vil jo bli stor en gang, og da må jeg skyte den og da blir det bare leven! Du husker hvordan det gikk, da jeg ville slakte Margrethe?”

Bakeren var i full aksjon da vi kom inn i gården hans. Han holdt på med å bake noen brød som i form og tykkelse var omtrent som norske potetkaker og som var meget gode og sterkt drivende på uvante europeer-mager. Jeg fløy slik ut og inn en formiddag, at Faye sa:

”Skriv testamentet med en gang! For dette er begynnelsen til dysenterei!”

Men Faye var jo alltid en stor skøyer!

Det var altså disse brødene bakeren var i gang med, og han opptrådte som dykker! Bakerovnen var rett og slett et loddrett hull i bakken. Det minnet ikke så lite om en stor flaske, i det det smalnet inn øverst. Det var kledd med stein og i bunnen gløet restene av et bål. Bakeren stod i – skal vi si turnbukser og turntrøye – og om hode og barter hadde han et tørkle som dryppet av vann.

Jeg skjønte ikke noe av det hele.

Så begynte han å steke: Fra et brett tok han en ferdiglaget deigkake og med den i høyre hånd dukket han forsyne meg ned i flasken! Han holdt seg fast i ’flaskekanten’ med venstre hånd og flasken var så dyp at han da kunne rekke helt ned til bunnen med høyre hånd, og der nede klasket han så deigkaken fast i veggen. Så dukket han opp etter ny deig, og slik drev han på til hele innersiden av ’flasken’ var dekket med ’brød’!

Så tok han seg en pause. Slo over seg en bøtte med vann og heldte i seg et spann vin, og dermed var det på’n igjen, for nå dykket han etter ferdige brød! Han begynte nederst og ga seg ikke, før alle de delikate små brødene var bragt helskinnet opp og stablet pent på et brett. Det var en meget morsom oppvisning og jeg har aldri sett en sprekere baker! Metoden anbefales til alle bakere som begynner å bli tjukke! Anskaff dere en flaskeovn og gå i gang med å steke vørterkaker, så vil det ikk vare lenge, før flesket er borte1. Metoden er ufeilbarlig for alle som overlever dykkingen!

Under vår videre vandring var vi i utkanten av byrn innom en venn av Gdselief og så på silkeormen i arbeide. Da jeg kom inn i det store rummet, hørte jeg en svak sus. Den kom fra de tusener av silkeormer som krøp rundt på morbærbuskene og tygget. Gdselief forklarte hvilken fin mann jeg var og grusineren forklarte meg derfor meget grundig hvorledes arbeidet med silkeavlen drives. Jeg fikk inntrykk av at dette er en meget utbredt hjemmeindustri i Grusia, hvor silken bl a brukes til vevning av slør og sjal. Jeg kjøpte en del små sjal. De var nydelige. Lette og fine og kostet – i norske penger – femti øre stykket.

Herved kom vi inn på spørsmålet valuta og pengekursens stigning og fall.

”Da vi gjorde revolusjon og rev oss løs fra Russland” sa Gdselief ”ble det sagt at nå skulle det bli billigere og at vi skulle få reise gratis med jernbanen. Men det er ikke gått slik. Alt er blitt dyrere, billettene på jernbanen også, og skattene er også blitt verre. Nå er det skatt på alt mulig – til og med på møblene mine! Hva kommer det av?”

En kosakk holdt på å ri oss ned, så jeg slapp å svare. Vi ble begge for opptatt av å stirre rasende etter fyren som stod i stigbøylene, lenet seg bakover og lot nagaikaens (knuttens) snert suse sviende inn mellom bakbena på hesten.

”Kosakksvin!” hveste Gdselief

Så vendte vi tilbake til valutaspørsmålet igjen.

”Hvorfor faller våre penger?” ville Gdselief vite. ”Hvorfor blir engelske pund dyrere og dyrere?”

Jeg innrømmer uten å blues at jeg ikke kunne forklare ham det. Han savnet all den forkunnskap som er nødvendig for å kunne forstå en slik ting, så jeg vred meg fra spørsmålet med noen talemåter om kriger, og om at Grusia ikke hadde vært selvstendig så lenge at det kunne fått orden på sin valuta. En forklaring som fullt ut tilfredsstilte den trofaste sjel.

Jeg kommer plutselig til å tenke på noe i forbindelse med min omtale av svaneterne som var på torget:

Svaneterne er, som jeg sa, et jegerfolk og de bor i en avdal høyt til fjells. Men gjennom denne dalen deres gikk i oldtiden og i middelalderen den store handelsveg mellom Europa og Asia. Romerne, byzantinerne, venetianerne og genoeserne har brukt denne vegen som ble sikret med militærposter hvis vakttårn seees den dag i dag. De ville svaneterne har øyensynlig funnet ut at disse vakttårnene var fornuftige saker, for de har bygget sine hus med dem som mønstyre. På avstand ser derfor en svaneter-landsby nærmest ut som en liten by som har vært herjet av brann, slik at bare skorsteinspipene står igjen. Svaneternes hus er nemlig ikke annet enn et smalt tårn i flere etasjer. I første bor det husdyr, i annen sover familien og i øverste etasje, eller oppe ved murkransen på taket, pleier husherren å ta plass med skarpladd rifle, når fremmede er meldt. For han er en forsiktig mann og man kan aldri vite!

Et annet karakteristisk trekk ved svaneterne er at de har tre søndager i uken. En for de kristne, en for muhammedanerne og en for jødene. Som den lure fanten han er vil svaneteren gjerne holde seg inne med alle guddommene. Så han må formodentlig sies å være demokrat, selv om han synes at blodhevn er en fortreffelig innretning!

Keiserinne Katarina den Store av Russland var tysk og søkte alltid å trekke tyskere til landet for å heve dettes nivå. Derfor foregikk det i det 18 århundrede adskillig bosetting i Russland av tyskere som til dels slo seg ned i egne kolonier, hvorav kanskje den mest kjente er den tyske kolonien ved Volga.

Så kom det etter Napoleonskrigen i begynnelsen av det 19 århundrede et nytt og kraftig tilsig av tyskere til Kaukasus-området. Man fortalte meg at det var nøden som hadde tvunget disse tyskerne til å utvandre. Dog spilte også religiøse momenter inn, i det det i tiden 1820-30 gikk en voldsom religiøs vekkelse over Syd-Tyskland, blandt annet med profeti om at verden snart ville forgå. Hvorfor tyskerne av den grunn strøk til Kaukasus er ikke godt å si, de trodde kanskje at denne avkroken ikke ville bli tatt med i verdens undergang. I allfall utvandret de, mange tusener av dem, og begav seg av sted – til fots – gjennom Syd-Russland og rundt Svartehavet. Det var en spasertur som tok år, og mangfoldige omkom undervegs av sykdommer, anstrengelser og overfall. Reisen gikk jo gjennom vegløse strøk og til dels vannfattige og tynt befolkete strøk. Kolera, tyfus og lignende svineri herjet blandt utvandrerne som naturligvis også fikk merke, at røverhåndverket alltid har vært ansett som en hederlig leveveg blandt de ville fjellstammene.

Men de fleste kom frem, og en hel del slo seg ned et stykke østenfor Tiflis, hvor det etter hvert oppstod en livskraftig tysk koloni, der samtlige snakket tysk, ved siden av russisk og mulige andre sprog.

Under mine besøk i Tiflis ble jeg kjent med mange av disse tyskerne. De kom for å høre nytt fra Europa og noen av dem ba meg hjelpe dem i deres sorger og bekymringer. Således hadde jeg en dag besøk av en høy, kraftig kar hvis 17-årige datter var syk. Det var nok noe med brydtet, og derfor ville mannen sende datteren til Darmstadt der det skulle være en lege som han hadde tillit til. Men så var det omkostningene.

Han la frem på bordet foran meg en haug med keiserlige rubler. Det hadde vært en formue i den gamle gode tid. Men nå?

”Disse rublene er nesten ikke noe verdt” sa tyskeren ”Kanskje de blir det en gang? Hvem vet?. Men i dag kan jeg ikke dekke min datters reiseutgifter med dem. Vil De veksle inn noen av dem for meg i solid, europeisk valuta? De vil derved skaffe min datter anledning til å komme til Darmstadt. Siden greier hun seg nok, for der har vi slekt!”

Og selvfølgelig vekslet jeg inn. Tyskeren fikk de få hundrede kronene han trengte, mens jeg fikk noen tusen rubel. For det første syntes jeg synd på ham, det var nå en ting. Og dernest var det det, at i 1919 var verden aldeles ikke sikker på om ikke keiserdømmet kom tilbake igjen i Russland, og da ville rublene stige. Jeg foretok med andre ord en liten spekulasjon i tsar-rubler, og tapte, i likhet med mange tusen andre som hadde innlatt seg på lignende affærer for å bli rik i en fart!

Så var det de to gamle tyske søstrene. De var mellom 70 og 80 år, tynne og gjennomsiktige, og ville gjerne til en spesialist i Berlin. Om ikke jeg kunne hjelpe dem?

Dette ble en innviklet historie. De allierte hadde nemlig bestemt, at ingen tyskere skulle få lov til å vende hjem til Tyskland. De skulle bli der de var, da krigen sluttet, og derfor var de to søstrene blitt sittende i Tiflis, der de var på besøk, da kanonene ikke lenger tordnet.

Jeg spekulerte lenge på hvordan jeg kunne hjelpe disse to stakkarene. De var jo ikke norske borgere. Men til slutt fant jeg en utveg: i mitt arkiv hadde jeg en bok i rødt bind. Det var en håndbok og vegleder for norske konsuler verden over, og som det står i Wessel’s dikt om dommeren i det berømmelige kvad om smeden og bakeren:’Han blader i sin bok omhyggelig’.

Det gjorde jeg også og fant en bestemmelse om at en konsul må handle på egen hånd og etter beste skjønn, hvis situasjonen er den, at han ikke kan komme i forbindelse med sitt departement. Og jeg kunne ikke komme i forbindelse med noe departement! Jeg var helt avskåret fra det kjære fedreland!

Derfor skred jeg til handling og spurte de to gamle hvor de var fra i Tyskland. Det viste seg at de var fra Elsass-Lothringen, som nå skulle tilfalle Frankrike.

Så sa jeg til dem:

”Skriv en ansøkning til meg om at dere vil slå dere ned i Norge, etter at dere har mistet deres fedreland. Så skal jeg se hva jeg kan gjøre!

Og de to gamle skrev. De skrev at de ikke ville bli franske borgere. Derimot ville de gjerne bli norske!

Så fylte jeg ut et norsk pass for dem, for reise til Oslo over Berlin, i det jeg samtidig skrev på passet at deres borgerskap var meddelt dem av meg – rent foreløbig – og at dette måtte bekreftes av Departementet. Og for å få dem vel av gårde, fulgte jeg dem til Batum som stod under britisk overhøyhet. Jeg gikk også med dem opp til den britiske kommandanten, en mann på min alder og med en masse ordener og medaljer.

Det som jeg husker best ved denne offiseren er at han var et hjertemenneske og en gentleman. Han pumpet de to gamle damene og han pumpet meg, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han skjønte svindelen. Men han hadde ryggen fri og han kunne ikke knipe oss i noe uriktig. Damene ønsket å bli norske statsborgere og jeg hadde behandlet dem som norske borgere ’i påvente av Departementets godkjennelse’.

Altså var alt i den skjønneste orden!

Og kommandanten lot passene stemple, skrev under, bød meg en sigarett og ønsket søstrene en hyggelig reise! Han var en god sjel og en gentleman, og da verdenskrig nr 2 huserte som verst, har jeg derfor mere enn en gang ønsket at krigens gud i sitt raseri måtte spare ham!

Så reiste altså de to søstrene. Men mange år etter traff jeg min venn Johan Wulfsberg fra Drammen. Han hadde vært over hele jorden og høsten 1919 hadde han vært i Grusia som representant for det amerikanske Harriman-konsernet som aktet å overta mangangrubene i Tschiaturi. Han fortalte meg at han hadde vært med samme damper som søstrene og da han så at de viftet med norske pass, snakket han til dem for å få seg en real norsk prat.

Men, o ve! De kunne ikke ett ord!

Så tittet han på passene, så min underskrift, snakket litt med damene på deres tidligere morsmål – og forstod situasjonen.

Og så reiste damene videre i herlighet og glede. For Johan Wulfsberg er ikke en mann som vil ødelegge en god historie. Damene kom til Berlin, jeg fikk hilsen fra dem, og den ene kom på operasjonsbordet i siste liten. Passet som den norske konsulen utstedte hadde reddet hennes liv!

Så jeg har notert meg denne passhistorien som en av de ting som bør anføres til min kredittside, når det store oppgjøret en gang kommer. Men om det ærede Departement er enig med meg er kanskje noe tvilsomt! Departementer er jo ofte så liddeli’ rare!

I november fikk jeg for følrste, siste og eneste gang et brev fra Norge. Det var en skrivelse fra A/S Elektrokemisk som viste meg at Faye ikke var kommet til Norge. Det var altså ikke blitt til noe med våre planer. Firmaet var ikke orientert om forholdene i Kaukasus. Det kunne ikke gå i gang med noen ting, før jeg kom hjem og ga beskjed.

Så jeg besluttet meg til å reise. Jeg hadde jo heller ikke lovet å være i Grusia mere enn ett år, og når jeg nå fant at det var ødsling av både tid og penger å fortsette å være der, var min beslutning fattet.

Det var folk som sa at de beklaget dette. Først og fremst alle de som regnet med forretningsforbindelse med Norge, og dessuten en del som påstod at de likte meg. En av disse var min vert Noa Gamkrelidse. En mann hvis navn viser at Arkens byggmester og skipper ikke er glemt i Grusia. Han kom til meg og sa:

”Vi har vært venner og derfor vil jeg holde fest for Dem. Men den festen skal ikke være avskjedsfest, men fest for hyggelig reise og velkommen tilbake!” Min husbestyrerinne fortalte om forberedelsene;

”Det blir svære greier” sa hun ”Mye mat og en masse drikke! Tro hvorledes det kommer til å gå Dem? Jeg er ikke så lite urolig!”

Men jeg var norsk nordmann fra Norge og trøstet henne:

”Skitt” sa jeg ”Det er ikke farlig! Hvis disse grusinerne kan greie å bælje i seg noen bøtter vin, kan vel jeg også greie det!”

Men jeg var ikke så stor i ånden som i kjeften, så jeg hadde mine anelser! Før jeg gikk til Noa sin fest, spiste jeg derfor en solid middag for å få ballast så jeg ikke kantret for fort.

Om festen er å si, at den var strålende! Noa hadde gjort det beste for sine ca 20 gjester, deriblandt også min husbestyrerinne, og da han var en mann med strenge nasjonale prinsipper gjorde han ikke noe brudd på det hevdvunne ritualet!

Vi fyrte altså opp med smørgås, altså diverse smågnask og drammer, og så oss om etter middagen. Den kom! Det var alt muli godt, dog ikke fisk, gudskjelov, men kjøtt og grønnsaker i de forskjelligste former, og Noa – som selv forrettet som ’tolumbasch’ – hevet sitt glass og ønsket oss alle velkommen.

Jeg tenkte på den ballasten jeg alt hadde inne og tømte med lett hjerte glasset til bunns. Men min husbestyrerinne viste begynnende tegn til engstelse!

Så gikk vi i gang med det store hovedslaget. Vi skålte, snart for den ene, snart for den andre, at han måtte leve og blomstre – og jeg kjente at bukselinningen trutnet til og at det ikke stod særs godt til øverst i skallen. Det la seg skodde om toppen merket jeg!

Så kom Noas store tale! Han fortalte folket hvilken bra kar jeg var og at takket være meg var staten Grusias forbindelse med den store verden og anerkjennelse som fri stat helt og fullt sikret! Som et bevis på hans og Grusias tekknemlighet ville han derfor få lov til å overrekke meg et drikkehorn til evig ihukommelse.

Dermed ga han meg et nydelig sølvbeslått horn som strøk med da mitt hus brant i Narvik under krigen 1940. Veggene i hornet var så tynne, at man kunne skimte kyset gjennom dem, og på sølvbeslaget var det på grusinsk inngravert, at det var en gave til Konrad Ivanovitsch Sundlo fra hans evige venn Noa Gamkrelidse.

Det er derfor klart at jeg alltid har ønsket at den fyren som sendte granater i huset mitt i 1940 må ha det kraftig varmt der han er!

Men nå kommer fortsettelsen, idet den glade giver forlangte å få hornet tilbake igjen, da det skulle fylles med vin og tømmes av meg!

Hornet tok en god halvflaske og vi hadde tømt våre glass for en snes gjester, så jeg syntes ikke fremtiden artet seg så lys lenger! Det gjaldt nok nå – om ikke å holde øra stive – så i allfall om å holde seg på bena!

Imidlertid fikk jeg en utsettelse, i det hornet først ble levert til eldste gjest, en hvithåret gamling over de 70. Han tok det uten frykt, tittet beundrende på innskriften og veltet i seg hele stasen, nesten i en svelg!

”Var det melk tro?” spekulerte jeg.

En latterlig tanke, som viste hvor lavt jeg var sunket! En grusiner ut over spebarnsalderen drikker ikke melk, men ganske anderledes sterke og friske saker!

Så var det min tur. Nå hadde Gdselief fortalt meg at de norske herrer som hadde besøkt Kutais hadde vakt litt misstemning blandt grusinerne ved at de ikke gjorde sin plikt ved drikkebordet. De fulgte ikke landets skikk og hadde altså begått en dødssynd! Dette måtte det rettes på!

Jeg tok derfor hornet med begge hender, lukket øynene og slukte giften! Min vertinne stirret redselsslagen på meg og sa senere, at da jeg tømte hornet, svimlet det for henne!

Det gjorde det forresten for meg også! Det rablet ganske kraftig og jeg forstod alvoret i Noa sine ord, da han rakte meg det fulle hornet med:

”Ori achali sachareba schegedslios!”

hvilket betyr:

”Må det nye og det gamle testamentet være deg nådig!”

For jaggu trengtes det!

Skal vi late teppet falle? Jeg følte meg nemlig ikke i toppform, så jeg tok avskjed og vaklet over gårdsplassen og inn i min hule. Det var fælt vær den natten, husker jeg. I allfall var det et kolossalt jordskjelv, så det var nesten ikke råd å holde seg på bena, så jeg skallet mot veggen og fikk en bulk i planeten! Men ellers gikk alt bra! Hupp! Den som hadde hatt en salt sild!

Neste dag var Gdselief til stede med kommentarer:

”Det var en herlig fest hos Noa i går” konstaterte han ”Hele byen vet at De ble syk. Men alle skjønner De ble syk fordi De ville følge våre skikker, og derfor er De i dag veldig populær!”

Ser man det! Den rosen ville aldri en avholdsmann fått!

Så reiste jeg en dag i desember 1919 og mange fulgte meg på stasjonen, der Gdselief tolket sine følelser:

”Vi gråter når De reiser, for De har vært som en far for oss! Vi tror De kommer igjen – vi er sikre på det – og derfor skal lille Tschitunja ikke bli døpt, før De kan være til stede. For vi elsker Dem og jeg – Gdselief – er villig til å gjøre alt for Dem. Ja, jeg er villig til å gå i sjøen for Dem og det så langt at vannet rekker meg til knærne!”

Og så gikk toget. Fra min familie, fra fader Noa og fra min ærlige, trofaste Gdselief.
Jeg har aldri sett noen av dem igjen.

I Batum var jeg innom en lege for å få vaksinasjonsattest for å være vaksinert mot kopper. En slik attest ble forlangt for å passere Konstantinopel. Jeg betalte legen for attesten, men da jeg spurte om han ikke skulle vaksinere meg, sa han at det var ikke nødvendig. Det er ingen grunn til å gå i gang med noe slikt. Hadde jeg ikke attesten?

Den var italiensk den båten jeg reiste med, og jeg fikk en deilig tur etter ruten Konstantinopel-Korinth-Korintherkanalen-Tarent. Det går jernbanebro over kanalen ved Korinth og da vi passerte, kjørte et tog over hodet på oss. Så dypt ligger altså kanalen.

Tarent er en vakker by med de snekledde Appeninene i bakgrunnen. Der var jeg en dags tid, og så bar det videre med toget til Rom, hvor jeg julaften 1919 satt i en liten restaurant på Trajans torg. Det satt et engelsk ektepar der også, og vi ønsket hverandre en gledelig jul. Så gikk turen til Milano hvor jeg fikk en titt på den vidunderlige domkirken, videre opp gjennom Nord-Italia, gjennom St. Gothardt-tunnellen og Sveits, langs Rhinen til Warnemunde-Gedser, Kjøbenhavn og Oslo der jeg ankom nyttårsaften.

Reisen var slutt!

Jeg kan kanskje her passende anføre noe av ’storpolitisk interesse’.

Sommeren 1918 hadde jeg skrevet til Bjørn Bjørnson som da bodde i Tyskland og spurt om han ikke kunne hjelpe meg til å komme til fronten og se litt av krigen? Jeg fikk et velvillig svar som gikk ut på at tyskerne ville gi meg beskjed.

Så gikk det en tid og så fikk jeg en skrivelse fra den tyske legasjon som gjerne ønsket å tale med meg. Jeg av gårde, naturligvis, meget spent! Krigen var jo slutt, så det kunne ikke lenger være tale om å reise til fronten.

Det var også noe ganske annet:

Den tyske gesandt fortalte at Tyskland hadde foreslått for de allierte at ødeleggelsene i Belgia skulle undersøkes av en nøytral kommisjon. Og nå ville han vite om jeg kunne være villig til å delta som Norges representant i denne kommisjonen.

Dette sa jeg ja til. Dog med det forbeholdet at jeg ikke kunne delta i kommisjonens arbeide, såfremt arbeidet i den ville kollidere med min reise til Grusia. Gesandten hadde intet å innvende mot dette.

Imidlertid ble det ikke noe av hele kommisjonen. De allierte gikk ikke med på det tyska forslaget.

Så var det en ting til:

Like etter at jeg var kommet hjem fra Kaukasus, fikk jeg av direktør Christian Chriatensen i A/S Elektrokemisk høre følgende historie:

”De var så vidt kommet av gårde, Sundlo, da jeg ble kalt opp til den britiske legasjon. Der ble jeg forelagt en bunke papirer med fotografi av Dem øverst, og legasjonen meddelte meg at den av avisene hadde sett, at De skulle til Kaukasus, og nå ville man stoppe Dem. For De var kjent som tyskervenn og kommunist. Jeg protesterte, naturligvis. De var ingen kommunist, sa jeg. Og jeg fikk også general Åvatsmark, general Strugstad og redaktør Retvedt i ’Nidaros’ til å gå god for at De ikke var kommunist”.

Jeg ble altså ikke stoppet. Men det underlige er, at jeg under hele reisen sydover, hadde hatt følelsen av at det var noe fanteri som skulle skje. Så da jeg kom til Bukuresti reiste jeg videre gjennom Syd-Russland og ikke over Konstantinopel. For der satt engelskmennene.