Byen med det gylne skinn

Julen 1998 fikk jeg av min bror Nils Asbjørn overlevert tre hefter, der vår far – Konrad Sundlo – hadde skrevet et utkast til erindringer fra sin tid i Kaukasus mm.

Som han selv skrev til vår mor i en innledning dat 19 sept 1947 :

” Kjære Katrine. Disse erindringer er skrevet for deg og barna. Det er min mening ved leilighet å finpusse dem og få stilen lagt nærmere opp til min mundtlige uttrykksform som jeg mener er min styrke…….”

Denne finpussingen fikk han ikke utrettet.

Men jeg – Harald Sundlo – har allikevel satt meg fore å renskrive utkastet, som jo var skrevet for oss barna og som forteller mye om vår fars ungdom. Innholdet kan jo kanskje også ha historisk interesse.

Det følgende er min fars egne ord, men jeg har tillat meg å ’modernisere’ rettskrivingen noe:

Konrad Sundlo forteller:

1. Litt av hvert i Schlusselburg.

Det var i mine guttedager alltid en stor begivenhet når der kom brev fra kusine Marie. For Marie var huslærerinne i Kola, og Kola var jo ved verdens ende. Dessuten var min kusine flink til å skrive. Hun fortalte om de skjeggete men godslige russerne, om den norske familien hun var ansatt hos, om selskaper, kaneturer med troika (trespann) under knitrende nordlys, og hun fortalte om uvitenheten og veggelusene. Av og til sendte hun oss illustrerte hefter med russisk tekst og jeg så med ærefrykt på de underlige bokstevene. Det så ut som om de var vrengt.

På Katedralskolen hvor jeg gikk hadde vi Aksel Andersen i regning. Han antok visstnok senere navnet Arstal og var alles skrekk fordi han lugget så fælt. Han dro oss ikke i håret som skikkelige lærere gjorde, men tok tak i håret ved øret og halte oss opp. Jeg kan enda se hvordan mine medkolleger stod på tærne og skar ansikter, ettersom de ble løftet høyere og høyere. Regnetimene imøteså vi derfor med ikke liten gru og det beroliget oss ikke at ryktet sa vår regnelærer engang hadde brukket kravebeinet på en gutt.

Formentlig var jeg den eneste i klassen som beundret vår luggende herre. Og det var ikke fordi ikke jeg også ble lugget. Jeg fikk min rikelige tilmålte del. Men saken var den at jeg hadde hørt at adjunkt Andersen kunne russisk. Og dette ble avgjørende for meg. Tenk å kunne forstå disse vriene bokstavene! Hadde Andersen visst hvordan jeg vesle pjokk beundret ham, hadde han kanskje ikke lugget meg så fælt. Men det er noe jeg først er kommet til å tenke på, etter at jeg er blitt voksen.

På den militære høyskolen tok jeg russisk som valgfag og fikk i professor Olaf Broch den beste sproglærer jeg noensinne har hatt.

Og så strøk jeg i 1907 over til Russland for å lære sproget på stedet. Jeg var da ferdig med to års tjeneste som adjudant ved Sunnmøre Landvernsbataljon så reiseruten ble Molde-Trondhjem-Stockholm hvorfra jeg tok rutebåten til St. Petersburg som den gang var navnet på det som nå heter Leningrad.

I hotell D’Angleterre, rett overfor den praktfulle Isaks-katedralen, fikk jeg et pent værelse og så gikk jeg ut for å finne det norske konsulatet som hadde kontor i Millionaja, ganske nær Vinterpalasset.

Det forkom meg at det beste måtte være å ta en vognmann, så jeg henvendte meg til en av de mange ’isvoschschik’-ene som holdt utenfor hotellet.

”Millionaja 36” sa jeg.

”Tre rubel” svarte den skjeggete røveren

Jeg hadde ikke bedre vett enn at jeg trodde det var faste takster. Jeg visste ikke at pruting og krangling er første bud, når man har med russiske drosjekusker å gjøre, så jeg satte meg inn og kjørte den kilometeren det var til konsulatet. – Men siden lærte jeg andre manerer!

I konsulatet traff jeg herrene Winther-Hjelm, en sønn av min sanglærer på Katedralskolen organist Winther-Hjelm, og Zeiner Henriksen. Begge var overordentlig hjelpsomme og ordnet med opphold for meg i en familie i Schlusselburg.

Dette tok imidlertid et par dager, så før jeg dro, ble jeg innbudt til aftens til vår konsul Olsen, som var svigersønn av den store Nobel. Blandt de øvrige innbudne la jeg spesielt merke til kanaldirektør Sæthren og kaptein Nørregård som hadde vært Morgenbladets krigskorrespondent under japanernes angrep på Port Arthur.

Det ble en meget hyggelig aften. Det elskverdige vertskap forhørte seg om mine planer og ga gode råd, og den lille tørre, brunstekte kaptein fortalte.

Jeg husker især hans beskrivelse av noen opptøyer på Nevski Prospekt i det urolige år 1905, da tusener av mennesker – under ledelse av av presten Gapon – marsjerte opp foran Vinterpalasset og ble møtt med salver fra de oppstilte regimenter.

”Det ble leven etter dette naturligvis” sa kaptein Nørregård ”og særlig var det slemt på Nevski Prospekt, hvor det i den nedre del av gaten samlet eg en veldig menneskemasse. Den øvre del av gaten var tom og der satt det en eskadron kosakker. Da menneskemassen øket og skrålene ble verre og verre, gikk eskadronsjefen til aksjon. Han formerte eskadronen tvers over gaten og så red den fremover – i skritt, trav, galopp og til slutt i karriere med felte lanser. Jeg har aldri sett folk forsvinne så fort som jeg så da” sa Nørregård. ”De røk inn gjennom dører, porter og vinduer. Gaten var som sopt, og eskadronen kom tilbake i triumf. Et kvarters tid senere dukket noen mennesker frem igjen. De begynte atter å skråle og til slutt ble eskadronsjefen lei det. Men nå red han ikke av sted med hele eskadronen. Han ropte bare på en av kosakkene og pekte nedover gaten. Så greide kosakken resten. Han galopperte alene inn i flokken hvor han uten barmhjertighet slo om seg med nagaika-en. (Kortskaftet ridepisk med lange remmer. Kalles også 'knut') Hesten sparte seg heller ikke. Den både bet og slo. Og dermed var gaten atter ren. Det går i det hele tatt friskt for seg, når russerne ordner trafikken!”

Schlusselburg ligger ved Ladoga-sjøen, så jeg tok dampbåten opp dit, og på denne turen fikk jeg se litt av russisk geistlig liv, kan man jo kalle det.

Det var en prest eller munk som reiste med båten og han rant etter hvert full, da han kom sammen med spandable venner. Til slutt var han døddrukken. På et stoppested tojk derfor matrosene og bar ham i land og la ham på kaia. Der lå han, da båten gikk videre, sovende – med nesen i været og to tomme vodkaflasker stukket inn i beltet!

Schlusselburg – eller Schlisselburg som russerne sier – er en liten by som ligger akkurat der hvor Neva løper ut av Ladoga. Gjennom byen passerer kolossale mengder ved og tømmer fra de innenfor liggende skogsdistriktene. For øvrig er byen mest kjent for et politisk fengsel som ligger på en holme ute i Nevaen. I dette fengslet har en rekke historisk kjente personligheter endt sine dager, og husker jeg ikke feil er til og med en keiser blitt myrdet her.

Her i Schlusselburg hadde herrene i det norske konsulatet skaffet meg hus hos Marfa Ivanovna som tok i mot pensjonærer. Hun var et strevsomt menneske, enke etter en kasserer, og gjorde sitt beste for å holde hjemmet sammen og få sine tre småpiker frem i verden. Hun hadde flere pensjonærer som bodde hos henne og desuten noen middagsgjester

.

Den av pensjonærene jeg sluttet meg mest sammen med var Aleksander Ivanovitsch. Han var dyrlege og hadde overoppsynet med alle de hestene som kom trekkende med lektere og flåter, og han hadde meget å gjøre, da han årlig undersøkte noe slikt som 20.000 dyr. Undersøkelsen ble vel kanskje ikke så rar. Det ble vel bare å se om hesten fremdeles hadde fire ben og kunne stå på dem. Men selv en slik ’undersøkelse’ tar jo sin tid.

Aleksander Ivanovitsch var i begynnelsen av 30-årene, liten, tettvoksen, med håret langt ned i pannen, merkelig bevegelige nesefløyer og et mongolsk grin når han ble ivrig. Ofte sa jeg til meg selv at han minnet ikke så lite om en panter. Også innvortes. For han var ivrig revolusjonær og kanskje det som verre var. Da jeg hadde lært å snakke og forstå en del, kom nemlig Marfa Ivanova med lange betroelser til meg: ”Aleksander Ivanovitsch er anarkist. Snart kommer politiet og henter ham!”

’Anarkisten’ var imidlertid ikke noen anarkist mot meg, som han nok anså som et forferdelig gudsord fra landet og derfor holdt sin hånd over. Jeg husker hans fjes en gang jeg fortalte jeg var blitt snytt av politiet i Petersburg ved min ankomst fra Norge. Jeg hadde av hotellportieren fått ordre om å begi meg til politikontoret etter passet mitt, og da jeg kom dit sa vedkommende politimann at det var noe mudder med det, men at jeg skulle få det igjen mot å betale tre rubler til byens fattige syke. Jeg var ny i Russland, svak i sproget og uerfaren, så jeg betalte uten å kny.

Da jeg fortalte historien til Aleksander Ivanovitsch lignet han mer enn noensinne på en panter som gjør seg klar til å forsvare middagsmaten.

”Fattige syke!” hveste han.”Svinepelser! Pakk! Kjeltringer! Slik plyndrer tsarens håndlangere godtroende utlendinger!”

Han var ond i flere dager!

Men så kom han en middag farende med avisen;

”Se her! Se her!”

Det var den oppsiktsvekkende nyheten om mordet på den portugisiske kongen.

”Fine saker!” sa han ”Frihetskjemperne har denne gangen brukt karabiner. Det ser ut til at karabiner er bedre enn bomber!”

Da jeg fra Norge hadde et svært solid grunnlag, varte det ikke lenge før jeg både forstod og snakket russisk ganske bra. ’Anarkisten’ kunne derfor sitte timesvis inne hos meg og fortelle om russiske forhold, likesom han ofte tok meg med ut på inspeksjonstur langs kanalen.

Slik gikk det altså til at jeg sammen med ham stod og så på trafikken en dag. Det var forresten tre av oss, i det vi var stanset utenfor hytta til en av oppsynsbetjentene og stod og pratet med ham, mens lekterne dro forbi trukket av 8-10 hester som gikk etter hverandre. Langs med denne rekken av hester gikk kusken, føreren, hestebetvingeren eller hva man nå skal kalle ham, og lot under uforståelige gaul svøpa suse ned over gampene.

”Noen syke?” var dyrlegens spørsmål ettersom trekk-gjengene passerte forbi. Nei, det var ingen den dagen i allfall. ”A-u! A-u! Hal i! Og svøpeslagene haglet over de små magre økene. Jeg kan ikke huske at jeg så en eneste skikkelig hest i arbeide ved kanalen. De var alle sammen små og magre.

Mens dyrlegen passet sitt arbeide var kanalbetjenten opptatt med sitt. Hver gang en lekter gled forbi, brølte han over til rormannen: ”Kast hit et par skier!” Og så kom noen vedskier farende. Ikke 60 cm vedskier som i Norge, men storfavnskier på to meter. ”En gang blir det vinter og kaldt” gren betjenten ”Jeg må sørge for ved, ellers fryser jeg i hjel!”

En av Marfa Ivanovas middagsgjester var en svær marineoffiser som ble omtalt som ’Inspektøren’. Han ledet nemlig hele den store flåten av små slepedampere som tok flåter av lektere nedover Nevaen, og var altså en av ’spissene’ i Schlusselburg.

Da jeg fortalte ham om min tur langs kanalen og om betjenten som tagg ved, nikket han forstående:

”En meget forutseende mann!”-

”Forutseende?” sa jeg ”Men det var jo tyveri!”

”Det må De ikke si, Konrad Ivantsch. Hva betyr vel et par vedskier for en lekter med flere hundrede favner?”

Men jeg ville ikke gi meg:

”Et par vedskier her og et par der, til hver eneste betjent langs ruten og fra hver eneste lekter, kan i det lange løp bli adskillig ved. Og vi i Norge kaller i allfall slikt for tyveri!”

”Hvem bryr seg om det drittlandet Deres?” sa inspektøren. ”Hadde vi gjort rett, hadde vi tatt det for lenge siden!”

Siden var vi ikke venner. Til Aleksander Ivanovitsch’s udelte fryd. ”Inspektøren er en svindler og en kjeltring, en av dem som ødelegger Russland” forklarte han en kveld han satt inne hos meg og pratet. ”Naturligvis synes han det var riktig at betjenten stjal litt ved, for selv er han en stor bedrager av de verste. Han har leilighet i Petersburg hvor familien bor, og bare for leiligheten betaler han mer enn han har i gasje. Sin hovedinntekt har han gjennom bestikkelser. Det er jo han som skaffer lekterne og tømmerflåtene slepebåter her i Schlusselburg og det gjør han ikke, før han får seg tildelt en viss prosent over taksten. Og det blir penger av det. Det er jo tusenvis av slep i årets løp. De har i inspektøren et bevis på råttenskapen i Russland. Er det noe rart i at vi revolusjonære vil ha forandring?”

En gang fortalte jeg om den presten som hadde drukket seg full på båten, og Aleksander Ivanovitsch var ikke det minste forbauset.

”Vi står lavt” sa han ”Forferdelig lavt. Halve nasjonen kan ikke lese og skrive, ikke en gang alle geistlige kan. Jeg er prestesønn fra Samara og vet hva jeg snakker om. Her skal De høre om våre presters kulturnivå:

På landet får presten sine inntekter av bøndene i landmannsprodukter og presten går selv rundt med sekk på ryggen og samler inn. Så kan det hende at bonden av en eller annen grunn ikke vil ha besøk av presten, og så låser han porten inn til gården. Men porten går aldri helt ned til marken. Den nederste delen av den er skåret vekk for at bikkjer og katter kan passere fritt ut og inn. Og derfor opplever vi mere enn en gang at presten legger seg på fire og med samt sin sekk kryper under porten for å komme inn. Slik er kulturnivået hos oss!”

Det var også en andre ting som gjorde det klart for meg at det var forskjell på Russland og Norge: En dag leste jeg nemlig i avisen om en episode i Syd-Russland som gjorde at jeg følte meg hensatt til den mørkeste middelalder. Noen kosakker hadde forfulgt noen hestetyver, fanget dem og begravet dem ute på steppen slik at bare hodet stakk opp. Så hadde de ridd sin veg og latt kråker, ravn og andre dyr ta seg av de ulykkelige. Og nesten det verste ved det hele: Det inntrufne ble ikke omtalt som noen forbrytelse, men som et utslag av en sunn og rettferdig rettsfølelse blandt kosakkene!

Dyrlegen hadde en venn som ofte besøkte oss. Han var agronom og en høy, vakker mann med gyllent hår og skjegg. Den rene Kristus-figuren. Han var i statens tjeneste og søkte, etter beste evne, å spre opplysning blandt bøndene ved å tale med dem og ved å dele ut tildels forbudte skrifter.

”Agronomen er også revolusjonær” sa Marfa Ivanovna ”Politiet vet om ham og har advart ham”

Så var det blitt jul 1907 og en av juledagene inviterte agronomen til selskap, og jeg var en av gjestene. Alle de tilstedeværende var folk som tilhørte opposisjonen. Selv kalte de seg for reformister, mens det keiserlige politien nok mente at anarkister var et bedre navn. Men de hadde min sympati og det ble en hyggelig kveld, med julesanger og revolusjonære sanger. En av de siste har jeg husket litt av til denne dag da den omhandlet en politisk fanges flukt over Baikal-sjøen:

Slik begynte den:

’Slavnoje morje

Svjistschennyi Baikal

Slavnyi i parus

Kaftan dyirevaty’

Aftenen var altså revolusjonær og den fikk også revolusjonære følger. For da vi gikk om natten, stod politiet i gangen og skrev opp navnene våre, og et par uker etter ble agronomen ’ad administrativ veg’ forflyttet til guvernementet Vologda.

Det rusiske keiserriket som lenge hadde undret seg over at en norsk offiser kunne finne på å slå seg ned i nærheten av et av Russlands mest beryktede statsfengsler glemte heller ikke min ringhet. Jeg fikk høytidelig beskjed om at mitt pass snart var ugyldig og at jeg derfor burde reise ut av landet. Hvilket jeg også gjorde. At jeg la hjemvegen om Moskva for å se Kreml og Tretjakovski’s verdensberømte malerisamling la i Schlusselburg sikkert ikke merke til.

For meg ble dette mitt første Russlandsopphold av meget stor betydning. Jeg hadde lært å kjenne et ukultivert, men godslig og intelligent folk, bosatt i et land med umåtelige naturlige hjelpekilder. Og jeg bestemte meg da og dengang til å komme tilbake til Russland og slå meg ned der. Det gikk an å skape seg en fremtid der og så var det det at i Russland hendte det alltid noe. I Norge ruslet man bare rundt og pustet. Men i Russland merket man at også pulsen slo.

2. A/S Elektrokemisk sender meg til byen med det gylne skinn.

Det er ikke så greit å skrape sammen reisepenger til utenlandsopphold når man er løytnant og får utbetalt kr. 83,- pr måned. Med tid og stunder ble jeg jo kaptein. Men selv dette øket ikke inntektene noe særlig og derfor gikk år etter år uten at jeg kom meg av gårde, inntil verdenskrigen 1914 satte en brå stopp for alle mine planer.

Først i 1918 lysnet det. Jeg hadde da satt meg i forbindelse med min venn artillerikaptein Carl Rustad som jeg visste hadde noe å gjøre med A/S Elektrokemisk som drev forretninger også i Russland. Min venn skrev og sa at det var bruk for meg og så møtte jeg da en dag opp på kontoret til A/S Elektrokemisk og meldte at her var jeg. Hva var det som skulle gjøres?

Det var direktør Christian Christensen jeg konfererte med og direktøren vinket meg bort til veggen hvor det hang et veldig kart over Russland. Han imponerte meg med en gang. Her var det ingen hvis, såfremt, i fall, men grei beskjed med en gang!

”Vi har store interesser i Transkaukasien og må ha en mann nedover. Er De villig til å reise?”

Ja, det var nettopp det jeg ville!

Og så ga direktøren meg en oversikt over firmaets interesser på denne kant av verden og de planer man tumlet med. De var svære! Det var utbygging av elektrisk kraft, skogsdrift, grubedrift og meget annet. Jeg gratulerte meg med at jeg var dumpet midt opp i det og velsignet herrene Rustad og Christiansen.

Det ble ikke utreise med en gang. Man ventet på et par ingeniører som var nede i Transkaukasien og mens jeg ventet, ble jeg satt til å tegne på noen karter over området Vest-Grusien.

Her ønsker jeg straks å snakke litt geografi og historie:

Alle vet at Stalin er georgier og altså fra landet Georgia i Transkaukasien. Men meget få vet at det ikke finnes noe land som heter Georgia i Transkaukasien. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men det faktiske forhold er at Stalin er fra det landet som russerne kaller Grusia, men som de innfødte kaller for Kartvelia. Jeg vil derfor ikke snakke om Georgia og georgere, men om Grusia. Og de for sin skjønnhet bekjente grusinerinner. De er like pene for det…..

Grusia ligger i Transkaukasien, altså på sydsiden av Kaukasus-ryggen. Hovedstaden er Tiflis som ligger nær øst- og syd-grensen og det var i det vestlige Grusia at Elektrokemisk hadde sine eiendommer og sine konsesjoner. Grusia grenser til Svartehavet, men da den viktigste havnebyen Batum var besatt av engelskmennene var landets største havneby, mens jeg var der, det lille Poti som ligger nordenfor Batum.

Så satt jeg altså ut over høsten 1918 i Oslo og tegnet. Dessuten frisket jeg opp russisken min, samtidig som jeg på egen hånd studerte grusinsk.Jeg fikk tak i en lærebok, lærte meg alfabetet – som ikke er det samme som det russiske – og kom bra på veg i en lærebok for begynnere. Det gikk jo ikke an å komme til et fremmed land uten å ha anelse om alfabet og sprog.

Ennvidere pugget jeg forstvitenskap. Jeg hadde drevet med tømmerhogst og merking i Trøndelag, så jeg var ikke helt grønn, og nå forsøkte jeg å lære meg litt teori også. Elktrokemisk hadde nemlig veldige skoger i Transkaukasien og disse skulle jo utnyttes.

Den vestlige delen av Grusien, der hvor nordmennene arbeidet, het Mingrelia, og det var med en fyrste fra Mingrelia at firmaet hadde avsluttet store eiendomskjøp. Såvidt jeg forstod, var det en avtale som var sluttet til begge parters tilfredshet, så utsiktene for Elektrokemisk var de aller beste. Hvem kunne ane at Sovjet skulle trenge inn i Transkaukasien og annektere alt, uten en øres erstatning? Men slik gikk det i allfall. Nordmennene tapte en masse penger på affæren og den stakkars fyrsten gikk det enda verre med. Det ble sagt han sultet i hjel i Leningrad.

Sent på høsten 1918 kom plutselig to av firmaets ingeniører tilbake fra Transkaukasien. Det var nordmannen Ottesen og sveitseren Burgeois. Det hadde vært mange nordmenn i arbeide der nede, men de hadde alle søkt å karre seg hjem etter utbruddet av revolusjonen i oktober 1917. Ingeniørene Ottesen og Burgeois var to av de siste. Nå var det bare en igjen, ingeniør Andreas Faye, som holdt til i Kutais i Vest-Grusia.

De to ingeniørenes rapport om situasjonen i Grusia var ikke optimistisk. Landet hadde fått en regjering som riktig nok ikke var bolsjevikisk, men i høy grad sosialistisk, slik at mest mulig var blitt nasjonalisert. Det norske firma’s eiendom, med skog og jord, var overtatt av staten. Det var ingenting igjen.

”Det blir nå Deres oppgave å få våre eiendommer frigitt igjen” forklarte direktør Christiansen. ”Faye får hjelpe Dem til å begynne med, men så reiser han hjem, så De blir der alene. Vi har tenkt å ha Dem derned et år”

Javel. Det var ingenting i vegen fra min side.

Jeg pumpet naturligvis de to ingeniørene om detaljer vedrørende deres reise og fikk vite at de hadde brukt 3-4 måneder på å komme hjem. Om situasjonen i Transkaukasien sa Burgeois, som ved siden av å være ingeniør også var artillerikaptein i den sveitsiske hær: ”Det ble for ufredelig. Jeg greide ikke å leve år ut og år inn under Qui vive?”

’Qui vive’ er jo som bekjent et fransk militæruttrykk som svarer til det norske ’Hvem der?’

Langt ut på høsten kom direktør Heiler til Oslo. Han var russer og hadde hatt mye å gjøre med forretningene i Transkaukasien. Jeg ble naturligvis forestillet for den store mann som etter hvert ga meg regler for god tone:

”I Russland gjør man alltid forretninger på den måten at man holder middag. Der spiser og drikker man til man er i godt humør, og så snakker man forretning”

En annen leveregel lød slik:

”Gå ut fra at alle folk i Russland er kjeltringer inntil det motsatte er bevist!”

Jøss, tenkte jeg. Hvorledes skal det gå med et gudsord fra landet som jeg, når jeg blir sluppet løs der borte. Det blir som et pattebarn som vandrer rundt alene i jungelen!

Mens jeg tegnet kart og studerte russisk, grusinsk og forstvitenskap, arbeidet de herrer direktører og erklærte en dag at nå var alt bestemt. Jeg skulle reise i januar 1919, løse av Andreas Faye og være i Kaukasus ett år. Det var bare å gjøre seg klar.

Og det gjorde jeg.

Jeg oppsøkte tannlegen og forklarte at jeg ville være borte fra sivilisasjonen et års tid, så han måtte gi gebisset mitt en grundig overhaling. Tannlegen forstod. Han plomberte et hull og trakk ut en tann som virket upålitelig. Jeg kunne være trygg. Kom det bare an på tennene, hadde jeg intet å være redd for!

På Rikshospitalet vaksinerte man meg mot kopper og sprøytet inn serum mot kolera og paratyfus.

”Mot flekktyfus finnes det forløbig ingen vaksine” sa den behandlende lege ”men den kommer nok. Vitenskapen arbeider med den. Foreløbig må De klare Dem med å holde lusene fra livet. For flekktyfusen smitter gjennom lus”.

”Se så!” Han presset sprøyten inn i brystet på meg ”Nå er alt i orden. De kommer nok til å føle Dem slapp i ettermiddag, det hender pasienter må ta bil hjem etter å være blitt vaksinert. Men det skal De ikke bry Dem noe om. Det går fort over!”

Da jeg gikk ut fra Rikshospitalet, kjente jeg det innsprøytede serum som en pølse under huden. Jeg blir vel kraftig sjuk nå, tenkte jeg, men jeg ble det ikke. Behandlingen hadde for mitt vedkommende ingen ubehagelige følger.

Et par dager senere oppsøkte jeg en hyggelig lege nede på Karl Johans gt. og sa jeg ønsket en resept på kinin og noen kraftige saker å rense ut magen med. Jeg skulle til trakter der det var malaria og hadde hørt at det ville være bra å ha med seg kinin og midler til å rense ut magen av og til. Legen var enig. Jeg fikk resept på kinin og noen voldsomt sterke avføringspiller, likesom jeg, på legens råd, også anskaffet meg de nødvendige remedier til å kunne sette inn et klyster.

”Og kom innom, når De er tilbake igjen” sa legen.”Det kan være av interesse å høre Deres erfaringer”.

Jeg tilbragte en 2-3 uker med å få de nødvendige pass og viktige papirer som ’laissez passer’ som bare gis til diplomater, kurerer og lignende fine folk av betydning. Det ble en masse stempler på passet mitt, da jeg måtte gjennom Europa og altså over mange grenser.

Det siste stemplet fikk jeg hos danskene og der fikk jeg også en passende avskjedshilsen. Vedkommende funksjonær slo stemplet på passet mitt, brettet det høytidelig sammen og leverte det meg med et bukk:

”Se der, min herre! Nå er alt ferdig. Og så begynner eventyret!”

På denne tiden gikk i en rekke land pengeverdien til bunns med svimlende fart. Således hadde russiske penger liten verdi. De stabile valutaen var engelske pund som jeg fikk til reisepenger og vekslet inn, etter som jeg fikk behov for det. Dette var de vanlige engelske papirpenger. Men dessuten fikk jeg med meg en gullbeholdning på kr. 10.000,- i engelske sovereigns, som var penger som aldri ville synke i verdi.

Jeg spekulerte på hvordan jeg skulle få disse pengene med meg. Det ble jo i alt 500 stkr sovereigns som jo opptok adskillig plass. Dessuten var de tunge. Jeg tok til slutt og fordelte dem i flere strømper som jeg surret godt med hyssing slik at pengene ikke klirret. Derpå puttet jeg hele stasen i en sterk liten lærkuffert som jeg under hele reisen bar i en ryggsekk. I ryggsekken la jeg likeledes alle de viktige papirer jeg ikke hadde bruk for, før jeg var i Grusia. Så fikk jeg Utenriksdepartementet til å forsegle kufferten og stemple den som diplomatpost.

Da det var gjort, ristet jeg kraftig på kufferten, men hørte ikke en lyd.

Altså. Alt i orden.

Jeg så meget til direktørene i A/S Elektrokemisk i denne tiden, og jo bedre jeg lærte dem å kjenne, dess bedre likte jeg dem. Det var dyktige folk og folk med horisont. Hadde deres planer for Grusia kunnet bli satt ut i livet, ville Transkaukasien blitt et lite paradis hvor også nordmenn ville kunnet leve og trives. Men hvem kunne vite at det skulle bli bolsjevikrevolusjon i 1917 og at Sovjet deretter ganske rolig skulle kunne stjele selskapets og alle andre utenlandske eiendommer uten ubehagelige følger for Sovjet? Ikke alene fikk tyveriet ingen ubehagelige følger for Sovjet, men denne historiens største tyveknekt ble ikke en gang utelukket fra det gode selskap, men ble opptatt som et troverdig og demokratisk medlem. I sær demokratisk.

Noe som gledet meg og gjorde meg stolt var at direktørene ikke en eneste gang undersøkte mine kunnskaper i russisk. Ikke en gang russeren Heiler snakket russisk til meg. Herrene i Elektrokemisk var ikke småskårne og mistenksomme. De stolte på mitt ord. Og derfor gjorde jeg også mitt beste for dem den tid jeg hadde den glede å stå i firmaets tjeneste.

En dag i januar var jeg så inne på kontoret og fikk mine siste instruksjoner. Direktør Heiler trykket min hånd og ønsket meg lykke på reisen:

”Husk at vi betaler alle Deres utgifter, dog ikke champagne og damer!”

Og et par dager senere, jeg tror det var den 28 januar 1919, strøk jeg av gårde. Min venn kaptein Rustad og direktør Christiansen var møtt frem på stasjonen. Været var grått og trist.. Det sluddet og herrene vinket:

”Du må ha det bra da! Lykke til!”

Det pep et eller annet sted. Og så gikk toget.

Hverken Norge, Sverige eller Danmark hadde deltatt i krigen, så turen til Kjøbenhavn var helt ordinær. Men fra Kjøbenhavn begynte det.

På toget til Gedser kom jeg nemlig inn i en kupe, der det satt en enslig reisende. En svarthåret, firskåren liten kar med kattehode. Han satt og dinglet med en gummikølle i høyre hånd og besvarte ikke min hilsen. Derimot så det ut til at han hadde den største lyst av verden til å dra til meg.

Hyggelig kamerat, tenkte jeg, og satte meg. Tro hvad det er for en nellik?

Det fikk jeg greie på, da vi ble tollvisitert i Gedser. Jeg stod nemlig bak ham og hørte på samtalen mellom ham og tolderne. Det viste seg at han var en finsk kurer. Han reiste i oppdrag for den nye finske regjering og var altså en finsk frihetskjemper, og dermed hadde han min fulle sympati, noe som ikke hjalp det grann på konversasjonen. Han bare tidde videre og skulte og var i det hele tatt meget lite selskapsmenneske.

Da var den vesle Berliner-jøden noe ganske annet. Vi kom i snakk med hverandre ombord i fergen og fulgtes helt til Berlin. Han var høflig, hjelpsom og pratsom og i det hele tatt et bekjentskap jeg tenker tilbake på med glede.

I Tyskland var det på denne tid soldatråd og jeg lurte på om de var av samme sorten som de russiske, som forlengst hadde gjort seg berømt og beryktet. Jeg hadde ikke behøvd å gjøre meg bekymringer, i det de soldatrådkarene som tok i mot de reisende i Warnemunde var korrekte, høflige mennesker.

Det var mye tull med den direkte linjen til Berlin, så Berlin-jøden overtalte meg til å reise med ham en østligere rute over Pasewalk. Da toget ble satt opp på Warnemunde og det bare var få reisende, var det ikke vanskelig for oss å komme med. Vi fikk til og med sitteplass. Men ettersom det på de forskjellige stasjonene kom folk på, ble det fullere og fullere i vognen, inntil det nesten ikke var råd å røre seg.

Jeg la merke til en dame som stod trett og lente seg til dørkarmen og reiste meg derfor og bød henne min plass. Hun nikket takk og satte seg, men stirret på meg med slikt et eiendommelig uttrykk at jeg kom til den oppfatning at hun mente hun hadde opplevd sitt livs overraskelse. Høflighet var kanskje en sjelden vare i den tids Tyskland. Krigen hadde vært hård, tiden var uten barmhjertighet og det tyske folk virket barskt og bittert.

Om kvelden ble vi helt ut på Pasewalk. Toget gikk ikke lengere i dag. Men kom igjen i morgen! Da går det tog til Berlin kl. 9. Vi ruslet derfor bort til en kafe og fikk oss litt mat, og da det ikke var hotell i nærheten, innlosjerte vi oss i en låve. Jeg med ’gullryggsekken’ som hodepute. Da jeg lå og koset meg i høyet, husker jeg at jeg spekulerte sterkt på hvor jeg hadde hørt navnet ’Pasewalk’ før. Det forekom meg bekjent. Kanskje svenskene hadde vært der under et av sine krigstog?

Neste morgen var det tåke, barmark og mange kuldegrader. Men det går jo an å få varme i kroppen ved å bære to tunge håndkufferter og en full ryggsekk. Dessuten gikk jeg i vinterfrakk og drasset dessuten med meg en saueskinnspels.

En jernbanemann fortalte oss at det var revolusjon i Berlin, så det var ikke sikkert at toget gikk helt frem. Men man fikk jo bli med til det stoppet.

Denne gangen kom vi i kupe med en tysk major og noen soldater og etter hvert kom det mange soldater på toget. På alle stasjonene stod det noen og ventet og entret ombord. Det var karer som hadde ligget årevis i felten og ikke var vant til å vise hensyn. ”Gi plass! Gi plass!” Og så trykket de seg inn mens det klirret i bajonetter og rifler.

”Harde karer” sa majoren og tygget fornøyet på et av mine smørbrød. ”Dette smaker godt! Disse guttene er frivillige mot Polen. Polakkene er gått over østgrensen, men nå skal de ut igjen!”

Toget kom i rute til Berlin hvor jeg tok inn på hotell ’Adler’. Det var kulehull i speilglassvinduene og en soldat stod i elevatoren og kontrollerte de reisendes papirer. For kampen raste i rikshovedstaden. Bare få kvartaler borte hadde ’Spartakistene’ reist den røde fane og underholdt en livlig ildgivning mot regjeringens tropper.

Da Rusland sprakk som følge av oktober-revolusjonen i 1917, oppstod det en hel del selvstendige småstater idet Lenin erklærte at alle folk skulle være fri. På den måten fikk man i Transkaukasien de selvstendige småstatene Grusia, Azerbeidschan og Armenia som senere er blitt slukt av Sovjet.

Det var i republikken Grusia jeg skulle arbeide og da republikken i Berlin hadde en legasjon, oppsøkte jeg naturligvis denne for å få mitt pass stemplet. Det ble gjort og jeg fikk dessuten med meg en særlig skrivelse som anbefalte alle grusinske myndigheter å ta seg vel av den norske visekonsul. Jeg var nemlig blitt utnevnt til norsk visekonsul med bopel Kutais og virkeområde hele Transkaukasus.

Om ettermiddagen reiste jeg videre til Munchen og en av mine reisefeller var en bayrer som lettet sitt hjerte over krigen:

”Vi hadde vunnet krigen hvis den bare hadde vart noen måneder til. Det var disse panservognene som knekket oss. Vi tyskere er tapre nok. Vi er verdens beste soldater. Men hva kan en infanterist gjøre mot et stålhus som kommer rullende?”

”Du sa dere ville vunnet krigen?”

”Ja. Vi ville gjort det. Vi hadde uteksperimentert et gevær til å skyte gjennom panser med. Et langt, tungt gevær med panserbrytende ammunisjon. Men vi rakk ikke å få masseproduksjonen i gang.”

I Munchen ble det togbytte. Det var mange kuldegrader og da glasset i kupevinduet var borte hengte jeg pelsen foran vinduet for å holde den verste trekken ute.

I kupeen kom de etter hvert inn en gammel stilig herre og en nydelig ung dame.

Da vi om natten passerte grensen mot Østerrike, kunne jeg nok en gang konstatere at det var adskillig forskjell på et tysk og et russisk soldatråd. Representanten for det røde Tyskland var ikke noe uvitende best.

”O la la!” sa han gemyttlig da han fikk se papirene mine. ”Donnerwetter! Du skal langt, kamerat! Hvorledes står det forresten til I Norge?”

Han fortalte meg så, at det under krigen kom tyske og østerrikske tropper helt til Tiflis.

”Du treffer nok noen av dem der. Det er ikke alle som har greid å komme seg tilbake”.

Han rakte frem passet. ”Se her! Alt iorden og lykkelig reise!”

Da toget var kommet i gang, tok den gamle herren frem en liten eske og viste oss medreisende at han hadde med seg brød med smør på og et egg.

”Min hustru er alltid så engstelig for meg og derfor har hun gitt meg også smørrasjonen sin og egget, da jeg skulle en tur til Wien.”

Jeg så på den gamle stilige herre hvis ansikt bar så tydelig preg av nød og savn og kjente et lite stikk i samvittigheten. Hvorfor hadde jeg ikke kjøpt med meg litt smør?,Jeg kunne derved ha gledet en sulten stakkar.

Løytnanten – den unge fyren viste seg å være løytnant – fortalte om krigen på den italienske front og viste frem fotografier han hadde tatt. På et av bildene så man et skjelett i østerriksk uniform.

”Det er en av karene mine som falt, da vi gjorde et fremstøt. Vi ble kastet tilbake til skyttergraven vår og klarte ikke å få ham med oss, så han lå der, til den store offensiven, da vi skysset italienerne ut og ned i Po-dalen. Han lå der i to år”.

”For en fryktelig tid” sa den unge damen.”Tenk å ha en av sine kamerater liggende slik foran seg i årevis, uten å kunne få ham begravet!”

Men jeg tenkte på hvilket underlig treff det var, at jeg skulle høre denne fortellingen her. For, under krigen, leste jeg i en norsk avis om denne østerrikske soldaten som ikke kunne bli begravet, fordi han lå mellom de fiendtlige linjene. Kameratene forsøkte å hale ham tilbake ved å kaste en dregg med line bort på ham. Avstanden til den østerrikske skyttergraven var jo bare noen få meter. Men italienerne passet for godt på.

Den gamle herren hadde erklært at han ville være min cicerone i Wien og at jeg derfor skulle bo på samme hotell som han. Men da vi gikk av toget, kom vi fra hverandre, så jeg tok en drosje og kjørte rundt på egen hånd et par timer, for å finne værelse selv. Men overalt var det opptatt, og så foreslo kusken at vi skulle forsøke et hotell ganske nær stasjonen, et hotell der vi ikke hadde vært, da vi gikk ut fra at her ved stasjonen må nok alt være opptatt.

Men her var værelse ledig. Og ikke bare det, men bestilt. For den som mottok meg ved inngangen med utbredte armer og et gledessmil var ingen annen enn min gamle bekjente!

”De kan tro jeg har ventet, hr. konsul! Hvor har De vært hen?”

Det tok noen dager for meg å ordne formalitetene for reisen inn i Ungarn og i denne tiden viste gamlingen meg rundt. Vi spaserte på Ringstrasse og var inne i Stefansdomen, og en aften havnet vi også inne i Rathauskeller hvor to unge damer ba om tillatelse til å sette seg ved vårt bord.

”Det skal være en fornøyelse å ha damene i vår nærhet” sa den gemyttlige gamling. ”Keiserdømmet og herreveldet er avskaffet og vi er alle demokrater!”

Da vi gikk til hotellet ut på natten, sa han:

”Det var farlige fruentimmer. Men så De hvor fort de forsvant, da de hørte jeg er politimester?”

”I Munchen?”

”Hverken i Munchen eller annet steds. Jeg sier det bare, når jeg vil bli kvitt slike folk som disse. Forresten er jeg jurist”.

Togreisen til Budapest neste natt bød ikke på noe av særlig interesse.En ungarsk matros som endelig ville snakke om bryting:

”Vi ungarere er Europas beste brytere, ved siden av finnene”.

En ung kommunist som deklamerte Ibsen og en jøde som sørget for å forrette sine bønner slik at flest mulige kunne se ham.

Det var alt.

Jøden vakte min særlige interesse da jeg aldri hadde sett slik aftenbønn før. Han tok av seg trøyen, rullet derpå en lang lærrem om høyre arm, tok av remen, rullet den på igjen og slik gjorde han flere ganger. Derpå festet han noe som så ut som en eske av størrelse som en fyrstikkeske på pannen med en lærrem rundt hodet og etter disse forberedelsene, gikk han i gang med bønnen. De andre reisende glodde ikke noe større på ham. De var vel vant til slikt, men jeg glodde. Det er altså dette som heter å gå inn i sitt lønnkammer og be, tenkte jeg.

”Dessverre, her er alt opptatt” sa portieren i det første hotellet min drosjekusk hadde kjørt meg til. ”De allierte tropper har lagt beslag på det meste. Det vil bli vanskelig for Dem å få værelse. Jeg vil derfor anbefale Dem å søke hjelp hos en kommisjonær!”

”Kommisjonær? Hva er det for noe?”

”Det er en mann som hjelper folk til rette. Han greier med hotell, pass, jernbanebillett. Han kjøper bøker for Dem og bestiller plass i restaurant. En slik mann vil være meget nyttig for Dem som utlending og jeg kjenner en som jeg trygt kan anbefale.”

Gode råd skal man alltid høre. Jeg slo til, og inntil kommisjonæren kom, tok jeg meg en tur i hotellets hall.

Så arriverte kommisjonæren- struttende av energi og meget taletrengt:

”Værelse? Selvfølgelig! Ingen vanskelighet! Jeg kjenner jo hele byen. Og De skal til Rumenia? Jeg skal ordne alt for Dem enda rumenerne er noe pakk! Det samme sier min sønn som er offiser og har skutt rumenere i to år. Men mine følelser skal selvfølgelig ikke hindre meg fra å hjelpe Dem på beste måte!”

Den energistruttende var like god som sitt ord. Før det var gått en time, var jeg installert i et værelse i et vaskeri. Værelset tilhørte leiligheten til vaktmesteren og forbi fnisende vaskerijenter, gjennom røk og damp, viste kommisjonæren vegen til mitt paulun.

Så dukket vaktmesteren frem. En mørk kar med lange barter. Jeg spurte om herrene ville ta et glass vin med meg for å innvie bekjentskapet, og det ville herrene gjerne! Det ble både en flaske og to flasker og kanskje enda litt til, så vaktmesteren ble opptødd, strøk sine lange barter og fortalte om den tid da han tjente ved husarene og det var jenter til!

Da rumenerne var herrer i Ungarn gikk jeg neste morgen med kommisjonæren til den rumenske legasjon for å få den nødvendige reisetillatelse. Men jeg fikk en ’støkk’ da jeg kom dit. Trappen var stappfull av folk, og det så ikke bra ut.

Men det er noe som heter ungarsk blod. Og det er krigerblod! Magyarene var engang sine naboers skrekk!

”Gi meg papirene Deres og følg etter!” sa kommisjonæren. Og dermed styrtet han seg inn I den tettpakkede forsmlingen under brølet:

”Kurer! Gi plass for en kurer!”

Men mennesker som står i kø er mistenksomme.

”Kurer?” sa de. ”De er faen ikke noen kurer! Bare hold kjeft og ikke press slik på!”

Men det var oppstått sprekker i falanksen. Kommisjonæren boret seg frem uten hensyn til regler for god tone og jeg fulgte tett etter, slik at kjølvannet ikke fikk tid til å lukke seg. Vi nådde døren og min deabant smatt inn med et:

”Bare et øyeblikk!”

En svær fyr - som hadde fortalt de omstående at han hadde vært her hver eneste dag i to måneder for å få reisetillatelse til Kolomea i Galizia – skulte olmt etter ham:

”De slipper inn kapitalister, men oss ærlige arbeidere har de ikke bruk for! Men det kommer en dag!”

Døren gikk opp og kommisjonæren tittet ut:

”Kom inn hr. Konrad! Kom inn!”

Den svære fyren dultet meg til side og prøvet å komme inn først, men hadde ikke lykken med seg. Min tapre ungarer, og en rumensk soldat som også dukket opp, holdt stillingen, som det heter i militærsproget. Kommisjonæren fikk tak i armen min og halte i veg. Soldaten tok også et tak. Og slik røk jeg da på hodet inn i kongeriket Rumenia’s ambassade, hvor en del sivile og militære herrer ønsket meg smilende velkommen!

En av de sivile grep ordet:

”Det er i dag visse vanskeligheter med å reise, som De ser. Men forhåpentlig blir det bedre for Dem nå. Vi er av Deres ledsager blitt orientert om hensikten med Deres reise og skal sørge for at De kommer til Rumenia på en skikkelig måte. Den herre der” - han pekte på en svarthåret ungdom – ” vil derfor bli med Dem og sørge for at De kommer vel frem!”

Se, se! Rumenerne var sannelig noen herrer! Dette var andre saker enn bråket i trappa!

”Hva angår plass på toget, må De henvende Dem til den ungarske jernbanedirektør ” – fortsatte rumeneren – ”Jernbaneforvaltningen er fortsatt ungarsk. Vi blander oss ikke inn i Ungarn’s indre anliggender.”

Han ga meg tilbake mitt pass – frisket opp med et nytt stempel.

”Når De har fått vite hvilket tog De reiser med, lar De kanskje oss få beskjed?”

Så gikk vi til den ungarske jernbanedirektør som viste seg å være en barsk og gråhåret herre med løvemanke. Straks jeg så ham, kom jeg til å tenke på ’Hærmennene på Helgeland’ og han hadde nok krigerblod i seg han også, for han begynte straks å skjelle ut Bjørnson:

”Dere nordmenn blander dere alltid i saker dere ikke har noe med!” erklærte han. ”Og den verste av dere er denne Bjørnson. Han har støttet rumenere, ruthenere, tsjekkere og annet pakk og har vist seg som en fiende av oss, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal hjelpe Dem?”

Nei, nei. Det er naturligvis ogå et standpunkt.

Så fikk jeg høre et langt foredrag om hvor urettferdig Ungarn ble behandlet, og da den gamle sinnataggen hadde lettet sitt hjerte, ble han sittende og se på meg og sa så plutselig:

”Var det billett til Bucaresti?”

Jo, det var da det.

”Jeg skal reservere en kupe for Dem” sa han. ”Vent litt!”

Han gjorde ferdig en skrivelse, rakte meg den og ønsket meg med et gemyttlig nikk lykke til!

Jeg var som himmelfallen! Jeg fant ingen annen forklaring på det plutselige godværet enn at han hadde funnet ut at jeg ikke lignet Bjørnson!

På denne tiden, altså i februar 1919, hadde de allierte noe som het’Hovedkvarteret for de allierte stridskrefter i sydøst-Europa’. Dette hovedkvarteret lå i Budapest og jeg fant det riktig å begi meg dit for å få mine papirer forsynt også med overkommandoens stempel. Men hovedkvarteret var stengt. Jeg traff en negerskiltvakt som ikke sa et kvekk og en fransk underoffiser som med skingrende røst betrodde meg at general Berthelot, sjefen for de allierte stridskrefter, nå befant seg i Bukarest.

”Han kommer igjen om fjorten dager. Voila, monsieur! Au revoir monsieur!”

Jeg fikk ganske riktig reservert kupe for meg og mine ledsagere. Foruten sekretæren fikk jeg nemlig også med meg en løytnant som skulle til Bukurest i et tjenesteanliggende.

Det var vedfyring på den ungarske jernbanen dengang, så i et regn av gnister suste toget av sted gjennom natten. Da toget var overfylt, prøvde flere å komme inn i vår kupe, men ble prompte ekspedert ut igjen av løytnanten som nok ikke bar navnet Leo (løven) forgjeves. Den eneste som slapp inn var en ungarerinne som skulle til Arad. Men så var da også denne damen overmåte deilig og nettopp noe for en løytnant fra husarene. For det var det vår venn Leo var.

Neste morgen spiste hele kupeen frokost i Arad hvor vi også provianterte for de nærmeste dagene. Løytnanten traff her en offiserskamerat som gikk og ventet på en mulighet til å komme østover og inviterte ham naturligvis til å bli med oss.

De nyankomne, en undersetsig mann i skinntrøye og med en svart, spiss saueskinnslue, presenterte seg med et umulig ungarsk navn og fortalte han var major ved husarene, men nå, etter krigen, stillet i reserve.

”Han og jeg” – sa han og pekte på løytnant Leo – ”har en gang stått ved samme regiment. Men vi kom fra hverandre, etter sammenbruddet”

”Det var etter nederlaget i Nord-Italia, da vi ikke kom over Po” forklarte løytnanten. ”Som rumener følte jeg meg sterkere fristet enn majoren til å trekke meg tilbake, og da jeg hadde en god hest, kan man kanskje si at jeg til slutt ledet retretten.”

”Du skulle vært skutt!” flirte majoren. ”Du deserterte jo!”

Puztaen, den veldige ungarske steppen, er jo blitt besunget i sanger og kvad, og den fanget også min interesse ved sin store ensomhet. Det var ikke meget å se. En hare som ble skremt opp av toget, en brønnvippe mot horisonten langt borte, av og til noen gjetere, kuer og sauer. Det var nesten som å glane ut over havet, og jeg ble sittende å stirre, mens mine reisefeller skravlet og lo.

Nå var altså to kavallerioffisarer kommet i samme kupe, og da var det klart hva samtalen dreiet seg om: Det var hester og jenter, jenter og hester, og den ene historien fulgte den andre. Historiene ble, til å begynne med, fortalt på ungarsk som jeg ikke forstod, men de to krabatene fant snart ut at dette var uhøflig overfor meg som var verten i huset. De slo derfor over i tysk og fortalte historiene om igjen, hvilket hadde den fordel at jeg også skjønte dem, mens de selv fikk anledning til å flire nok en gang av de ganske saftige poengene.

Gode historier er internasjonale skjønte jeg. Flere av de jeg hørte var gamle kjenninger fra norske offisersmesser!

I Asbjørnsen og Moe’s eventyrbok får vi høre eventyret om Mumle Gåsegg, som var så fæl til å ete. Men det var majoren også! For da det led ut på dagen, åpnet han en ryggsekk, halte frem brød, kjøtt og flesk og noe på en flaske og begynte å legge i seg.

”Vi ungarere” sa han og så over på meg ”er fattige og ulykkelige. Men vi spiser godt! Forresten” tilføyet han ”De er jo nordmann. Kjenner De en mann ved navn Hansteen? Jeg gikk imin ungdom sammen med ham på tysk høyskole”

”Hva var han?” spurte jeg.

”En bra kar” sa majoren ”Sist jeg hørte fra ham, var han noe i et departement. Når De kommer til Norge, må De hilse ham fra meg”.

En sur, tåkete morgen stod toget på stasjonen Tovis inne i Siebenburgen og jeg var alene i kupeen. Alle mine reisefeller var drysset av etter hvert. Majoren hadde trykket min hånd og gått og de to rumenerne var, på en større stasjon, gått over på et tog som gikk til Rumania gjennom ’Det røde tårns pass’. Min reiserute gikk derimot gjennom det østligere ’Predeal-passet’ og løytnanten hadde forklart meg, at hvis jeg ikke datt av toget ville jeg ad denne vegen ganske sikkert komme til Bukurest

Det ruslet en del bønder omkring på stasjonen og jeg stod en stund ved kupevinduet og lurte på, hvorfor de hadde skjorteflakene utenpå buksene. Det så ved første øyekast slik ut. Men jeg ble til slutt lei av å stå ved vinduet og gikk derfor av toget og bort til stasjonsbygningen for å se om det var noe mat å få kjøpt.

Det fantes imidlertid ingen ting spisende. Derimot var restauranten stappfull av folk som ventet på tog, og disse reisende slet seg ikke ut ved å stå og henge oppmed veggen. De fleste hadde lagt seg ned, hele gulvet var fullt, og der lå de med hodene oppe på hverandres mage og bryst og snorket og peset. Det var som i et stort fjøs etter en bedre middag! På trøya til en trivelig tykksak spaserte et par veggelus. Jeg nærmet meg altså Øst-Europa!

Da toget gikk videre, etter et par timers stans, kom jeg i prat med noen rumenere som hadde vært i samme vogn som jeg helt fra Budapest. De pumpet meg og jeg pumpet dem, og på den måten fikk jeg vite at de utgjorde en kommisjon som hadde vært i et eller annet ærend i Paris.

Vi var for lengst kommet inn i den delen av Ungarn som var besatt av rumenske tropper, og dette benyttet kommisjonen seg av. Hver gang toget stoppet litt lengere tid på en stasjon, sørget kommisjonen for å få en rumensk soldat til vakt foran vogna. Og soldaten fikk nok sine skarpe ordre, forstod jeg. For alle som forsøkte å komme inn i ’vår’ vogn ble uten nåde og barmhjertighet jaget vekk.

Riktig nok hadde rumenerne under krigen kjempet drabelig for demokratiet, slik at meget talte for at også andre skulle få komme inn i vår store, rummelige vogn. Men herrene forklarte meg at det gudskjelov var forskjell på folk, og da dette synet på livet skaffet også meg rikelig og god plass, fant jeg ingen grunn til å protestere. Jeg syntes kommisjonen var riktig koselige karer!

Så var det en dag utpå formiddagen at vi stod temmelig lenge på en stasjon. Det var adskillig folk som gikk omkring på platformen og blandt dem bet jeg meg straks merke i en tysk marinematros og en ungarsk infanterist. De virket så uvedkommende her mellom alle disse bøndene. Hva i all verden gjorde de her? Siebenburgen er jo en tysk ’øy’ med fremmede nasjoner rundt om på alle kanterog krigsmarine har det nå slett ikke.

Men den ungarske soldaten var i allfall et syn verdig! Han hadde brystet fullt av medaljer og det hårde, skarpe, brune ansiktet bragte uvilkårlig tanken hen på en indianer. Han var middelalderens landseknekt i moderne utgave og så ut for meg til å være en av disse mange soldatene som elsket krigen for krigens skyld.

Så kom det en liten offiser gående langs toget. Uniformen var russisk, men den hvite ørnen på luen viste at han tilhørte det nye Polens arme og jeg så også at han var kavallerist. Han skulle øyensynlig med toget, og da han kom til min vogn, gjorde han alvor av det og gikk opp stigbrettet. Den rumenske soldaten som stod vakt gjorde ingen innvendinger. Han bare strammet seg opp og hilste.

Da han kom inn i vognen hilste han spørrende på meg:

”Er alt opptatt?”

”Neida” sa jeg ”Her er plass nok! Værsågod!”

Og så inviterte jeg ham inn ikupeen min. Slik var det jeg gjorde bekjentskap med rittmester Tverdovski, nå i den polske hær, tidligere adjudant ved dragonregimentet i Tomsk.

Da kommisjonen dukket opp, forsøkte jeg å presentere herrene for hverandre. Dette gikk da på et vis, men noen konversasjon ble det ikke av, da kommisjonen hverken talte polsk eller russisk og andre sprog kunne ikke rittmesteren.

”Det vil si, jeg taler kinesisk, koreansk og japansk” betrodde han meg senere. Men heller ikke disse sprogen skjønte disse herrer.

På en svær slette, åpen mot nord, ligger Hermanstadt, eller Brasso som rumenerne kaller byen. i syd danner snekledte alpeformasjoner grensen mot Romania.

Da toget kjørte inn på sletten, passerte det forbi en liten fjelltopp som stakk opp av slettelandet. På toppen lå det ruiner av en borg og fjellet med boegen minnet om et fyrtårn på et skjær i havet. Slik som sjøen i storm vasker rundt disse våre enslige fyrtårn, slik har nok gjennom tidene Asia’s vandrende folkeslag på tog mot vest sværmet rundt denne enslige borgen som sperret adgangen til den brede, vakre Brasso-dalen.

”Den var uinntagelig i gammel tid” sa min nye reisefelle som hadde lagt merke til min interesse. ”Den kunne bare sultes ut!”

Det hadde gått fort å bli kjent med hverandre. Han fikk vite det nødvendige om meg og hans historie var i korthet fire års krig og senere tysk krigsfangenskap. Nå var han på veg til Odessa, der han ville melde seg til tjeneste ved den polske staben.

Av og til støter man på folk som man synes man har kjent før. Rittmester Tverdovski var en slik mann, så da vi kjørte inn i Brasso, var vi allerede kompisser.

”Vi må ha litt mat og brennevin” sa rittmesteren ”Jeg skal gå opp i byen og kjøpe, men jeg har ingen penger!”

”Det har jeg!” sa jeg.

”Javel. Og så må De låne meg klokken Deres. Tyskerne stjal min, da jeg var i fangenskap hos dem”.

”Stjal de den?”

”Ja. De er noen svin. Jeg hadde tatt den fra en tysk offiser som falt under et stormangrep mot oss. Det var enda jeg som skjøt ham. Han var oppe med sabelen, men jeg var raskere med revolveren. Og pang! Der lå han! Og naturligvis tok jeg klokken. Den var et nydelig stykke arbeide. Men da jeg var krigsfange, ble jeg plyndret for alt av verdi, også klokken. Tyskerne er simple sånn!”

Nå ja. Så gikk min nye venn, godt forsynt med penger og klokke. Han var bare solskinn, men da han kom tilbake, så han ut som en tordensky. Det viste seg at han oppe i en restaurant hadde truffet på et selskap rumenske offiserer som hadde behandlet den gode rittmesteren som den rene luft!

Ikke engang løytnanten hilste på meg! De var forgyllet både foran og bak og trodde nok de var noen allerhelvetes karer! De hadde visst glemt at det var vi som lærte dem opp. Uten oss ville de ikke vært noen ting!”

Han var meget fortørnet og la i lengere tid ut om ’musikantene’ som nok var russernes økenavn på rumenerne. Det krevdes adskillige drammer for å få ham i godlag igjen!

Utpå natten slepte så toget seg videre opp mot Predeal-passet. Stigningen var slem og en hård prøvelse for vårt andpustne lokomotiv som atter og atter holdt på å gi opp. Men til slutt var passhøyden nådd, og med et gledeshyl stormet toget inn på Predeal stasjon. Fra nå av ville det gå stadig nedover mot Bukarest, Øst-Europa’s Paris.

Etter at vi var kommet over grensen og inn i det egentlige Romania, hadde vi ikke lengere vognen for oss selv. Det kom ingen soldat og jaget folk vekk så nå stimet folk inn på alle stasjoner. Men på den tiden spilte det ingen rolle om plassen var trang. Hovedsaken var at man kom med toget og derfor var vi en gemyttlig forsamling som under skrål og sang duret sydover, forbi den rumenske kongens sommervilla ved Sinaia og videre mot Bukarest.

Det var natt, da vi kom dit. Natt og kaldt. Våre medpassasjerer var i en fart forsvunnet inn mot byen, så plutselig var Tverdovski og jeg alene på perrongen.

”Hva vil De gjøre?” spurte han.

”Jeg får gå inn på stasjonsmesterens kontor og spørre meg for”

”Det kan bli vanskelig for Dem” mente rittmesteren. ”Da er det lettere for meg, da jeg allikevel i alle byer har lagt beslag på hotellrom for offiserer som reiser”

Vi gikk imidlertid sammen bort på kontoret og traff et par unge offiserer som satt og hang. Men den skrivelsen jeg hadde fått med meg fra den rumesnke legasjonen i Budapest var nok kraftige saker, for de strammet seg opp og ble svært så elskverdige.

En av dem begynte å ringe i en telefon og den andre tok med seg Tverdovski ut.

”Nåp går jeg til hotellet mitt” sa han. ”I morgen skal jeg oppsøke Dem. Jeg får jo vite adressen Deres her på kontoret. På gjensyn!”

Det tok adskillig tid med denne ringingen. Det var nok ikke så lett å finne et ledig værelse for meg, og før den unge offiseren var ferdig, kom Tverdovski tilbake sammen med sin drabant. Han var svart i øynene og sint:

”Nå?” sa jeg.

”De vil jeg skal bo i en jernbanevogn, men det vil jeg ikke! Jeg vil ha hotellplass! Jeg er syk og jeg er en offiser!”

Rumenerne som ikke skjønte russisk, så spørrende på meg og jeg oversatte til fransk:

”Han sier han er offiser og syk og at han ikke vil bo i en jernbanevogn. Han vil på hotell!”

”Men monsieur …” Og rumenerne forklarte med mange gestikulasjoner at det ikke fantes hotellplass.

”De” sa de til meg ”fikk det eneste ledige værelset som fantes i hele byen!”

Diskusjonen endte med at jeg tilbød rittmesteren å bo sammen med meg og så kjørte vi av gårde til hotell’Kong Carol’ hvor vi arrangerte oss soveplass på gulvet ved hjelp av våre kapper og frakker.da sengen var griset og luset. Det var den gang ikke veggelus, men veritabel grålus.

Neste dag gikk vi ut for å se på byen.

Rumenerne liker å kalle Bukurest for ’Østens Paris’, men det var ikke mye av Paris igjen i februar 1919. De vakre rumenske hestene var borte og erstattet med noen små skinnmagre øk som minnet om ponnier. Og de flotte sledene var også borte. Bukarest’s skinnkledte damer kjørte rett og slett i store åpne kasser med en fjel over til å sitte på, og disse kassene ble altså trukket av disse skinnmagre økene. Da det ikke var mye kraft i de små utmagrede dyrene, var det som regel et forspann på tre av dem foran hver slede – det vil si kasse.

Gatene var triste. Døde hester lå det mange av og like bortenfor hotellet kom jeg over en som nok hadde styrtet for mange dager siden, i det gatens løse bikkjer hadde ett seg langt inn i den. Det var imidlertid mange kuldegrader, så disse døde dyrene spredte ingen stank.

Allerede første formiddag i Bukarest gikk jeg ut og oppsøkte de forbindelsene A/S Elektrokemisk hadde i byen, mens Tverdovski skulle sitte inne og passe væreslet og kuffertene.

Da jeg kom tilbake, strøk han på dør og kom ikke tilbake, før det led mot kvelden. Da hadde han med seg en mørkhåret, velkledt fyr som presenterte seg som ’Peder Karfunkel’.

Rittmesteren fortalte at han var blitt kjent med sin nye venn inne på en restaurant og at denne nye vennen hadde invitert ham ut på et slag kort om kvelden. Om ikke jeg også kunne bli med?

Ja, hvorfor ikke?

Vi traff nærmere avtale for kvelden og så gikk hr. Karfunkel. En pen og høflig herremann som sikkert besatt særlige evner på mange felter, bl a som falskspiller

”Kan De låne meg 500 rubler?” sa Tverdovski ”De skal få skriftlig kvittering!”

Skriftlig kvittering? Den ville ikke være noe verdt. Og 500 rubler? Hvorfor ikke? Det svarte til noe slikt som 25 kroner i norske penger og de kunne min polske venn få. Han hjalp meg jo bedre enn mang en sekretær.

”Værsågod!” sa jeg. ”Men De kommer til å tape alt sammen i aften!”

”Langt i fra!” sa rittmesteren ”Bare vent, så skal De få se!”

Så ble vi altså med hr. Karfunkel hjem. Han bodde ganske pent og vi ble hilst velkommen av en skjønnhet han påstod var hans kone, og et par gode venner.

Jeg deltok ikke kortspillet. Jeg påstod jeg aldri hadde spilt kort, så jeg konverserte ’fruen’ og nippet til den vinen som var satt fem.

Men Tverdovski kastet seg med iver ut i spillet som naturligvis endte med at han til slutt var blanket helt av.

Da vi gikk tilbake til hotellet ut på natten, var han i det angrende hjørnet.

”Du må ikke bli sint, Konrad Ivantsch! Jeg har deltatt i fire års krig og levet som et dyr og siden har jeg sittet i krigsfangenskap. Det skriker i meg etter å få leve, leve…Ikke vær sint!”

Neste dag gikk jeg opp i hovedkvarteret til den franske general Berthelot som var sjef for alle allierte stridskrefter i Sydøst-Europa. Og der fikk jeg tillatelse til å bli med et troppetog som samme ettermiddag kl. 16 skulle gå til Odessa. Rittmester Tverdovski skulle også få lov til å følge med.

En god halvtime, før toget skulle gå, var vi på stasjonen. Det var falt adskillig sne og frem og tilbake på stasjonen gikk en fransk kaptein og frøs. Han var rødhåret, fregmet og så sur og uselskapelig ut. Han lignet slett ikke en franskmann. Sammen med ham spaserte en liten løytnant med en stor flenge i buksebaken. Han var mørk, livlig og ikke sur, men sint.

De to herrenes dårlige humør skyldtes nok en vakker, droplete hest som hadde slitt seg og nå nøt frihetens gleder under vill gallopp rundt om på tomten. Den slengte sne- og isklumper rundt seg og vrinsket utfordrende og brøt atter og atter gjennom ringen av soldater som prøvet å fange den inn.

Vi kom altså i et uheldig øyeblikk og kapteinen viste derfor heller ingen begeistring over å motta general Berthelot’s ordre om å ta med to utlendinger som passasjerer, Han rakte med en knurrende ordre generalens skrivelse til løytnanten som leste den omhuggelig igjennom og derpå vinket til oss om å følge seg. Det lå tykt utenpå ham at han betraktet oss som utøy. Sivilister i et militærtog! Fy fanken!

Vi to lus ble anvist plass i en kupe i enden av den eneste boggivognen som var med toget. i den andre enden av vognen slo eskadronens offiserer seg ned. Det var nemlig en eskadron som var på farten—den skulle til Odessa og styrke forsvaret mot bolsjevikene. Vi antok at eskadronen var fransk, i det de to offiserene vi hadde snakket med gikk i franske uniformer og det samme gjorde alle de menige vi så. Men vi tok feil, Det viste seg senere at eskadronen var oppsatt av rumenske kavallerister i fransk uniform. Bare rittmesteren og løytnanten var franske. De andre offiserene var rumenere og russere.

Når unntas boggivognen bestod toget bare av godsvogner, der alle bar tydelige tegn av krigen. Det var ikke en eneste vogn som var hel. Under tidligere transporter hadde soldatene revet ut deler av veggene for å bruke dette trevirket som brendsel og i åpningene tittet nå soldater og hester ut. Inne i en av vognene holdt noen av karene på å koke. De hadde gjort opp varme på gulvet og om noen hadde sagt dem, at slikt måtte de ikke gjøre, ville de bare svart at det gjorde ikke noe. Det var brendt hull i gulvet fra før.

Det var nok den droplete vi ventet på. For med det samme den var innfanget og på plass, rykket lokomotivet til – og så gikk vi.Og dermed begynte en åtte dagers jernbanereise til Odessa, en ferd som under ordinære forhold bare krever noen få timer.

Eskadronens offiserer brød seg naturligvis ikke meget om oss. De oppholdte seg i sin del av vognen, spilte kort og kranglet. Den rødhårede rittmesteren var dog bortom oss et par ganger og en dag kom en lang løytnant og slo seg ned hos oss en stund. Han presenterte seg som rumener, og det var han som kom med den forbløffende opplysningen om at dragonene var rumenere i franske uniformer.

”Vi har med oss 10 zuaver også”, sa løytnnten ” Det er noen som ble igjen i Bukarest da regimentet deres ble sendt østover. Men når unntas disse, rittmester Michelet og løytnant Deschamps, finnes det ikke en franskmann ved eskadronen. Jeg er rumener og den tredje løytnanten er russer.

Løytnanten fortalte for øvrig at han hadde vært i Norge og viste stolt frem støvlene sine som var håndsydde beksømsko fra Snåsa i Nord-Trøndelag.

Så gikk da dagene, den ene etter den andre, til vi en vakker dag stod på grensestasjonen Reni. Det var falt en del kram sne og soldatene var ute og moret seg med litt sneballkamp.

Mens jeg stod og så på sammen med den rumenske løytnanten, kom en av zuavene bort til oss. Det var en bredvoksen, kraftig kar med et forsorent rabagast-fjes. Han krøket ryggen, holdt seg for brystet og hostet.

”Jeg er syk, hr. løytnant. Jeg har vært elendig i mange dager”

”Hvorfor kommer du til meg?”

”Det er ikke noen lege ved eskadronen, og derfor vil jeg be løytnanten ordne det slik at jeg kan bli sendt tilbake. Jeg tror jeg holder på å få lungebetennelse”

”Ta de bare med ro” sa han og klappet ham gemyttlig på skulderen. ”Det er pene jenter i Odessa også!”

Da toget hadde stått et par timer på Reni, hørtes plutselig et hest, dypt brøl.

”Hører De” sa Tverdovski begeistret ”Det er det russiske lokomotivet som skal skifte inn her. Det er en ganske annen låt i våre lokomoriver enn i de rumenske. Nå skal De se vi kommer til å kjøre fortere. Snart er vi i Odessa!”

Men den godeste rittmester tok feil. Det hjaalp ikke det gran å få et russisk lokomotiv som brølte verre enn det rumenske. Farten ble ikke større for det! Toget sneglet seg som før av sted over den syd-russiske steppen under snefokk og hylende storm, med stopp her og der for å fylle vann og ved.

På en stasjon gikk jeg ’i land’ for å kjøpe dagens kost: Brød, pølse og brennevin

Middagsmat fantes naturligvis ikke. Det snedde og blåste. Det var i det hele tatt en sur dag.

Da jeg kom tilbake til toget etter en times fravær, fant jeg en rumensk soldat sittende på huk i den lille tverrgående gangen for enden av vognen. Han hadde satt seg slik at nederdelen av kappen lå som en beskyttende ring rundt ham og hele karen var hvit av sne. For det føk inn gjennom de knuste rutene.

”Hvorfor sitter du her?” spurte jeg.

Soldaten forklarte at han var ordonans for offiserene.

”Men De kan da ikke sitte her! Bli med inn i vogna!”

Mannen så bare forbauset på meg. ”Gå inn i vogna? Offiserene sitter jo der!”

Svaret røbet hvilket svelg som hersket mellom menige og offiserer på denne kanten av verden. Den menige soldat fant det øyensynlig helt iisin orden at han skulle fryse, mens offiserene satt inne i den varme vogna , spilte kort og drakk.

Det var noen merkelige offiserer forreste. I alle de åtte dagene vi reiste sammen var de ikke en eneste gang ute og inspiserte hvordan soldatene og hestene hadde det. Norske offiserer ville sett til avdelingen flere ganger om dagen, men det gjorde ikke disse offiserene!.

Det var også andre ting som støtte meg:

En natt vi stod på en ødslig liten stasjon, kom en mann inn i vognen. Rittmester Michelet fikk øye på ham, gikk bort til ham og spurte hva han ville. Den fremmede trakk frem sine papirer og begynte å forklare seg, og det virket som han var en hviterussisk ofiser på veg til hviterusserne som da stod nord for Odessa. Og nå ville han gjerne bli med oss.

Men det fikk han ikke!

Til min og Tverdovski’s store forbauselse og forargelse ble russeren rett og slett kastet ut. Hvorpå rittmesteren vendte tilbake til sitt kortspill!

”Hele dagen sitter de ved kortbordet!” fnyste Tverdovski ”Fra morgen til langt på natt. Eskadronen er overlatt til seg selv. På stasjonene renner soldatene ut og inn, kjøper brennevin, krangler og slåss, mens andre sitter inne i vognene, brekker i stykker veggene og fyrer opp på gulvet. Snart detter hestene igjennom! Hva er dette for slags militær orden, Konrad Ivantsch? Det skulle vært min eskadron!”

Så lenge jeg hadde kjent rittmester Tverdovski hadde han sett sykelig ut, og det så ut til at jernbanereisen fra Bukarest var for meget for hans skrøpelige helbred. For nå begynte han å klage over smerter. Han kunne hverken sitte, ligge eller stå uten at det gjorde vondt, og en dag vi satt og så ut på det triste landskapet vi kjørte igjennom, antydet han at han visstnok fikk knekken den vinteren han hadde måttet svømme over Weichsel.

”En gang var jeg like frisk som De er nå” sa han ”Jeg kunne stå på hodet på hesten I full gallopp og var smidig som en panter. Men nå ser De selv hvordan jeg er. Og jeg er jo bare 28 år!”

”Har De stått på hodet på hesten i full gallopp? Det kan ikke være mulig!”

”Jo. Det kan være mulig! Jeg var regimentets beste rytter og ’Ravnen’var regimentets raskeste hest!”

Han ble sittende i tanker.

”Ja, ’Ravnen’ ja. Den var også en av mine venner som nå er borte”.

Litt senere utpå dagen fortalte han meg Ravnens historie.

”Som De vet var jeg ansatt ved dragonregimentet i Tomsk. Jeg var adjudant. Rittmester ble jeg først under krigen.

Regimentets hestemateriell var utmerket, i det hestene i guvernementet Tomsk er de beste i Russland. I århundreder har jo postforbindelsen mellom Europa og Østen vært opprettholdt med hesteskyss, hard kjøring natt og dag. Og derved er det fremelsket en overmåte hardfør og utholdende hestetype som ikke er blitt ødelagt ved kjærlig behandling. Bøndene i Sibiria har nemlig ikke hestene sine inne om vinteren. De har ikke stallrom til det. Hestene går ute også om vinteren og er overlatt helt til seg selv, når unntas av bøndene sørger for at det står ute høystakker som hestene kan søke hen til. Men på denne måten blir ikke hestene noen husdyr. De får ragg som en bjørn og er nesten ville, så vi hadde ikke noe lett arbeide, når vi reiste rundt på den årlige hestekontrollen og skulle titte på tennene til disse dyrene! Det måtte som regel flere menn til, for å få gapet opp på dem!

På en av disse hestevisningene fikk vi så fatt på en kullsvart hingst som jeg døpte ’Ravnen’ og som var verre enn noen annen. Den skrek og slo som besatt, og før den hadde stått mange ukene på stallen, hadde den sparket livet av to av guttene.

Så ble jeg kalt inn til obersten:

”Sørg for at den svarte djevelen blir skutt! Vi kan ikke ha slikt ved regimentet!”

Men jeg var blitt glad i hingsten, som var et ualminnelig vakkert dyr, og derfor sa jeg:

”Tillater hr. obersten? Kunne ikke jeg få prøve den en tid?”

”Vil De bli sparket i hjel?” sa obersten ”Da må jeg få ny adjudant og det vil jeg ikke!”

”Nei,” innvendte jeg ”Jeg vil ikke slutte som adjudant. Men jeg synes det ville være flaut om vi ikke greide å dressere den. Og forresten så ville den jo gjøre seg godt som hest for regimentets adjudant!”

”Ja,ja” sa obersten ”De kan forsøke!”

Og så begynte dressuren. Hesten var da slik, at bare jeg gikk i stalldøren, la den på øra og vrengte øya! Og det var ikke tale om å ta på den! Gjorde jeg det, slo den! Men etter hvert ble det jo bedre. Jeg overtok alt stellet av den, vennet den til å se og høre meg og til slutt kunne jeg ta den ut i kasernegården, hvor jeg lot den løpe rundt i line mens karene mine så på. På den måten vennet jeg den til å se andre mennesker enn meg. Til slutt la jeg også på den sadel.

Så kom dagen da den skulle innris. Jeg lot min opp-passer Ivan sette seg på regimentets raskeste hest og ri ut av byen med ’Ravnen’ etter seg i line. Hingsten var fullt oppsalet. Selv fulgte jeg etter på en annen hest.

Da vi var kommet et godt stykke utenfor byen, red jeg tett inntil Ravnen og tok tøylene. Så ga jeg Ivan ordre om å følge etter og kastet meg i et jump over på Ravnen, tross Ivans protester!

”Ikke gjør det, Barin (Herre)! Ikke gjør det! Den vil sparke Dem i hjel!”

Og jeg må innrømme at hingsten gjorde sitt beste! Men jeg hang på, og da den ikke fikk meg av på den måten, endret den taktikk og fløy ut. Avsted gallopperte den, verst etter verst, time etter time over den veldige sletten som strekker seg rundt Tomsk, og jeg fikk merke hvilke krefter og hvilke lunger det var i det dyret jeg var kommet meg opp på. Ivan og hans hest var snart bare en liten prikk langt bak meg.

Men en hest er jo ikke noen maskin. Før eller senere vil selv den beste hest bli trett, så da vi kom til den lange stigningen opp mot fjellene, slo Ravnen av på farten og gikk over i trav.

Men da kom min tid: Jeg sporet den atter over i gallopp og alle dens forsøk på å sakne farten møtte jeg med sviende sporehugg og susende piskeslag! Det var dyrplageri av verste sort! – Og til slutt begynte trettheten å gjøre seg gjeldende. Den snublet oftere og oftere, og til slutt kom enden! Den klarte ikke å samle seg etter et galloppsprang, sjanglet snublende bortover et stykke og styrtet! Den var hvit av skum og helst ferdig!

Så satte jeg meg ved siden av den, klappet den på hodet og godsnakket med den og da Ivan kom opp til oss, hadde jeg seiret. Ravnen var da kommet seg på benene igjen og godgjorde seg med sukkerbiter jeg hadde tatt med. Den og jeg var blitt venner. Den erkjente meg som sin herre og gjorde aldri senere noe forsøk på å hive meg av. Jeg red med den i flere år og har mer enn en gang seiret med den i ridekonkurranser.”

Den lille rittmesteren falt i tanker; Han ble sittende taus og se på sneen som hvirvlet over steppen.

”Hvordan gikk det så siden?” spurte jeg ”Ravnen var vel med i krigen?”

”Naturligvis” sa Tverdovski ”Jeg red den under hele høtstfelttoget i 1914 i Galizien og der fant den også sin bane. Nå skal De høre: En dag ble jeg sendt ut på patrulje med en tropp av mine karer, da vi plutselig kom ut for en større styrke ungarsk kavalleri. Her var det ikke annet å gjøre enn å ri unna, og vi red unna!

Imidlertid ville ulykken at det var flatt, fint lende der vi gallopperte av gårde, nettopp slikt terreng som passet for de langbente ungarske hestene. Ungarerne halte derfor innpå oss og den ene etter den annen av mine gutter ble innhentet og hugget ned. Til slutt var bare jeg igjen. Men det var bare et tidsspørsmål, når de ungarske veddeløperne også tok igjen Ravnen.

Da ville imidlertid skjebnen at jeg nådde en bekk som rant ganske bratt nedover en skråning til høyre, og uten å betenke meg sendte jeg Ravnen ned gjennom det stenete bekkefaret. En alminnelig hest ville betenkt seg, men ikke Ravnen! Den var jo ikke så lite av et villdyr. Sine første år hadde den tilbragt i skog og mark og var således vant til å gi seg i kast med litt av hvert! Så den bremset ikke på farten! Den kastet seg langflat ned gjennom bekkefaret, sten og grus føk til alle kanter – og jeg fikk atter et langt forsprang. Ungererne måtte nemlig holde igjen hestene sine, for at de ikke skulle brekke bena.

Men så begynte slettelandet igjen og ungererne halte atter inn på meg. Det så stygt ut, da jeg plutselig fikk øye på en russisk eskadron som kom mot oss. Og ungarerne gjorde holdt. Men i stedet for å ri, begynte de nå å skyte, jeg hørte et klask og merket hvordan hesten brøt sammen under meg. Den hadde snudd hodet til siden og fått en kule gjennom hjernen.

Jeg kom meg løs av stigbøylene og tok av sadel og ridetøy. Ungarerne gallopperte tilbake, så jeg ble sittende i fred og ro og vente på mine landsmenn. Til slutt nådde eskadronen frem og jeg skammer meg ikke for å si, at da kosakkene stanset rundt meg, satt jeg og klappet stakkars Ravnen’s hode og gråt som et barn.”

Det hadde vært snevær og surt hele turen fra Bukarest til Akkermann. Men den morgenen vi kom dit, var det deilig solskinn.

Akkermann er en ganske liten by ved Dnjepr’s utløp i Svartehavet. Toget gikk ikke lenger, så det var bare å si farvel til rittmester Michelet og krabbe seg av toget

”Jeg rir nå med eskadronen et stykke oppover elven og går der over på isen” sa rittmesteren ”men dere, mine herrer, vil muligens kunne følge med det toget som av og til kommer fra Odessa til den russiske stasjonen på, den andre siden av elven, rett overfor Akkermann. Jeg håper dere må ha lykken med dere!”

Den sure rittmesteren var plutselig blitt hyggelig! Kanskje fordi han nå var kvitt oss!

Så var det på’n igjen for Tverdovski og meg. Etter en del trasking rundt, lykkes det oss å få et bakværelse i en restaurant, og der gikk vi i gang med å barbere og vaske oss. Jeg mønstret meg i et speil, før operasjonen og konstaterte at jeg ikke så bra ut! Ingen barbering, ingen vask, men bare skitt og lort i åtte dager setter uten tvil sitt merke på en mann!

Vår vert fortalte at det lå en rumensk divisjonsstab i byen og da rittmester Tverdovski var blitt dårligere og dårligere, bestemte jeg meg for å be rumenerne om hjelp. Følgelig satte jeg sammen et brev på fransk, heftet ved mitt visittkort som også var på fransk og viste at jeg var norsk konsul, og sendte hele stasen til den rumenske divisjonssjefen. Om ikke divisjonen kunne la en lege undersøke den russiske rittmester Tverdovski som nå vendte hjem fra krigsfangenskap, men nå hadde gjort et opphold i Akkermann på grunn av sykdom.

Jeg har hatt en del å gjøre med rumenere og alltid oppdaget at de var honette folk. Og denne rumenske divisjonssjefen var ingen unntagelse fra regelen. For neste morgen kl. 9 kom en stram rumensk soldat og meldte at det ville komme en rumensk militærlege og undersøke den syke rittmesteren. Soldaten ble imidlertid stående inne i værelset uten å gjøre mine til å gå, så jeg spurte om han skulle ha noe svar med tilbake?

”Nei” sa han ”Jeg skal ikke ha noe svar. Når jeg blir stående her er det bare fordi generalen har sagt at jeg skal bli her for å passe på om doktoren kommer”

Jeg ble absolutt imponert! Slik var altså denne ukjente generalen. En mann som ikke bare kunne gi en ordre, men som også kunne det som er langt vanskeligere: Passe på at de ordrene han ga virkelig ble utført!

Selv Tverdovski ble blid, så blid at han innrømmet at det også blandt ’musikantene’ var ofiserer som kunne sine ting!

For doktoren kom. Det var en doktor av den gemyttlige typen. Han banket rittmesteren både her og der og erklærte til slutt at hele sykdommen skyldtes forstoppelse.

”Forgifting av systemet! Ta et kraftig avføringsmiddel og alt vil ordne seg!”

Og medisinmannen fikk rett. Om natten måtte forstoppelsen til pers for alt det Glauber-saltet Tverdovski hadde slukt i seg og dermed var sykdommen – det vil si reumatismen – borte! Og dermed fikk jeg se en rittmester jeg ikke hadde sett før. En lettvint, blid og vittig kar som det var hyggelig å være sammen med!

At rittmesteren nå var frisk fikk jeg merke ut på dagen, da han kom innom med en russisk sykesøster han ville vi – det vil si jeg – skulle spandere middag på.

”Hun var pleierske på det hospitalet jeg lå i da jeg ble såret foran Lemberg i 1914, og nå vil jeg gjerne gjøre litt for henne”

Javel. Vår gjest var et hyggelig menneske. Hun tenkte nå å komme seg over til Vest-Europa og vi ble sittende og prate til jeg kom til å si at jeg var fra Trondhjem.

”Trondhjem” sa hun ”Der har min bror også vært. Han var der i 1913 sammen med 30-40 russiske lærere og lærerinner. Kanskje De husker det?”

Om jeg husket det? Jeg husket en lang tarm av russere og russerinner som beveget seg oppover Kjøpmannsgaten med en nordmann i spissen. Og denne nordmannen var jeg! Den russiske konsulen i Trondhjem, kjøpmann Ivar Lykke, en ikke ukjent mann i norsk politikk, hadde bedt meg møte russerne nede ved Bratøra og vise dem veg til hotellet. Så jeg var sammen med denne tarmen i flere dager, til vi tok høytidelig avskjed med hverandre under konsul Lykke’s store fest for selskapet på Fossestuen.

Så jeg kunne med god samvittighet betro sykesøsteren at jeg husket den begivenheten. Og var ikke hennes bror en en middels høy, mørk mann i 30-årene?

”Jo, det er riktig. Jeg har forresten billede av ham” Og hun viste meg et amatørfotografi av en artillerikaptein som sammen med noen soldater stod rundt en kanon,

”Var deres bror offiser?”

”Nei, han var lærer, men vernepliktig offiser. Han rykket derfor i krigen som løytnant, men avanserte til kaptein”

”Og hvor er han nå?”

”Han falt i 1915. Nitschevo!”

Nitschevo er et utmerket ord. Det er et uttrykk for russernes fatalisme og skjebnetro og kan ofte best gjengis med vårt ’Det er så laga!’

Så det var ingen grunn til å snakke mere om han som var borte. Istedet ofret vi naturligvis litt tid på å drøfte dette ”Hvor verden er liten”, i sær etter at jeg hadde fortalt ’søster’ at det i Trondhjem bodde en mann som var fra Akkermann. Og denne mannen var tobakkshandler Gavriloff som hadde butikk i Innherredsvegen, straks over broen og like ved Bakke kirke. Jeg hadde kjent ham i mange år og ofte røket en sigarett i hans butikk.

”Jøss” sa ’søster’ ”At verden var så liten hadde jeg ikke trodd!”

Verten hadde fortalt oss at neste ettermiddag ville det fra Odessa komme et tog til stasjonen på den andre siden av Dnjepr. Hvis vi var om oss, ville vi nok få bli med der.

I god tid neste dag gikk derfor Tverdovski og jeg ned til elven for å spasere over, men oppdaget at dette ikke var en så liketil affære, i det elven var en halv kilometer bred. Imidlertid var vi tilfeldigvis kommet ned til elven på et sted der det stod en rumensk dobbeltpost og så fikk jeg en ide:

”Hvor meget vil dere ha for å bære kuffertene mine over?” spurte jeg.

De to soldatene som stod med skarpladde rifler på vakt mot ’arvefienden’ ble ikke det minste forarget over dette uhyrlige spørsmålet. Den ene, som var lang og rødhåret, så på den andre, som var liten og svart, og svarten nikket.

”Femti rubel!” sa rødhåringen

Jeg stakk til ham pengene.

”Du skal få femti til, hvis du vil bære kuffertene helt frem til toget!”

Toget var nemlig kommet og stod noen hundrede meter innenfor bredden.

Og så gikk den rumenske hær til aksjon! De to stridsmenn puttet våpen og belter inn under en vedstabel, tok kuffertene og bar dem etter kontrakten over elven, inn gjennom det ’fiendtlige’ russiske området og hen til toget, der de stablet dem på plass. Raskt og omhyggelig. Det er det jeg alltid har sagt: Rumenerne er honette folk!

Da karene var ferdige med jobben, trakterte jeg dem med en røyk og så forsvant de tilbake til jobben sin. Forhåpentlig var skjebnen dem huld, så det ikke hadde vært noen inspeksjon der i mellomtiden.

Men vi som tok med toget fikk en fin reise østover.Det var jo sol og jernbanelinjen lå like nede ved sjøkanten, så vi fikk en herlig utsikt over det glitrende Svartehavet.

Tverdovski så derfor lyst på fremtiden og pratet i veg:

”Når vi kommer til Odessa, skal vi få det bra. Det er en polsk stab der og den vil skaffe oss ordentlige hotellværelser med god forpleining, så vi skal slippe å spise svart brød uten smør. Og så skal jeg kjøpe ’Ekteskapsbladet’ og studere det!”

”Ekteskapsbladet? Hva skal De med det?”

”Jeg skal finne meg en rik enke. Det er mange rike enker nå og de averterer i Ekteskapsbladet. Jeg skal finne meg en med mange penger og ha det bra resten av mitt liv. Jeg tar avskjed som offiser. Jeg har hatt nok krig. Nå kan de slåss de som vil!”

På mitt spørsmål om han hadde vært forlovet, svarte han:

”Jeg var forlovet i Tomsk, og hun hadde det nydeligste svarte hår som jeg har kysset mere enn en gang. Men dette var for lenge siden. Det var den gang jeg var et menneske. Siden kom jeg i krigen. Da regimentet rykket ut, rev hun håret av hodet på seg og skrek som en gal. Hun ble visst gal. Det var noen som fortalte meg det. For fra henne har jeg aldri hørt et ord!”

Det var natt, da toget kjørte inn i Odessa som naturligvis lå i mørke. Det var ingen gatebelysning.

”La meg få pistolen Deres” sa Tverdovski. ”Jeg er mere vant til skyting enn De er og vil ikke betenke meg på å bruke den. Jeg bryr meg ikke mer om å skyte et menneske, enn om å tyne en flue!”

Den polske staben var en skuffelse. Det var en trist Tverdovski som kom ut igjen.

”I staben sa de at de ikke hadde noe hotell. Gå med Gud, sa de, og finn dere hotell selv!”

Heldigvis var drosjekusken vi hadde fått tak i en hjelpsom kar. Han visste om en kone som hadde et værelse til leie. Beliggenheten var ikke bra, og den stadige skytingen i gatene ikke tillitvekkende. Men det var jo en urolig tid man var oppe i, så det var ikke verdt å ta alt dette for høytidelig. Vi kjørte derfor til kjerringa og fikk værelset, og da det ikke var lås i døren, dro vi sengen fremfor, gnog i oss litt pølse og tørt brød, drakk noen drammer og delte deretter sengen broderlig mellom oss.

Neste dag gikk jeg til den danske konsulen i Odessa, da det ikke var noen russisk konsul i byen, og dansken skaffet meg reisetillatelse og billett med en damper som dagen etter skulle gå til Batum. Tverdovski var gått ut for å kjøpe seg Ekteskapsbladet og konferere nærmere med den polske staben.

Da vi møttes igjen, var han meget nedtrykt.

”Jeg har fått ordre om å melde meg ved det kavalleriregimentet som rykker ut i morgen. Det skal settes inn mot bolsjevikene!”

Det var altså det. Mennesket spår, men Gud rår.

Om kvelden holdt vi avskjedsfest. I en bakerbutikk hadde jeg kjøpt noen kakesmuler som lå igjen i bunnen av en sekk. Det smakte enda sekkestrie av dem. Vertinnen kokte oss te på tørkete tyttebærblader, og så ’turet’ vi!

Neste morgen red regimentet ut og min venn med det. Liten og tynn og trist, men god og varm så lenge det varte. Riktig nok var ikke uniformen rar, men under var han godt kledd, da alt hans undertøy var norsk – og splitter nytt.

Så la jeg kursen mot havna hvor jeg gikk ombord i ’Rossija’ som nå i tre uker skulle bli mitt hjem.

Det er mange hjelpsomme mennesker rundt om i verden, folk som gjør sitt beste uten tanke på vederlag, og et av disse var den danske konsulen i Odessa. Takket være ham kom jeg ombord før noen annen, ja selv før de mange hviterussiske offiserene som skulle ha førsteretten. Derved fikk jeg anledning til å sikre meg et sofahjørne i salongen, før svermen stormet inn og slo seg ned over alt.

Det kjentes bra å komme til sjøs igjen, høre stempelslagene og knirkingen i rorkjettingen. Knasingen av isen da båten gled ut av havnen, de rød-hvite blink av fyrene i den mørke vinternatten, alt dette var kjært og kjent og minnet om Norge.

De fleste passasjerene som fulgte med fra Odessa var offiserer og soldater som skulle til den hviterussiske hæren på Krim. Men i Jalta, Feodosia og Sebastopol kom også en mengde sivile ombord, så selskapet fikk etter hvert et sterkt preg av Asia. Kosakker, tatarer, persere, tyrkere og representanter for mange andre av Kaukasus’ tallrike folkeslag fylte opp lugarer, korridorer, salonger og dekk og skapte en babelsk sprogforvirring. Dekket så til slutt ut som en felles-seng med sovende mennesker liggende over alt, på tepper, kapper eller annet som kunne brukes som underlag. Mørke mødre med lynende øyne diet ugenert sine pattebarn, mens større unger løp omkring og hentet tevann, lekte, kranglet og slåss.

Sjøen var nok et uvant element for de fleste. Jeg hadde derfor min store fornøyelse av å se på hvorledes de som hadde vært ombord en tid tok med seg sine nyankomne landsmenn og viste og forklarte alt det rare som var ombord på en damper.

”Det derre er skorstenen! Der kommer røyken ut, og nede i bunnen her er maskinen. Titt ned gjennom vinduet her, så ser du den! Men propellen kan du ikke se, for den er under vannet!”

Det var som å høre småbarn prate!

Etter som vi kom sydover ble klimaet mildere og til slutt hadde vi, etter norske begreper, sommervarme. Da var vi kommet til Sebastopol der et infanterikompani stod på kaia, klar til innlasting. Soldatene var kraftige karer, med brede, harde ansikter, og geværene med de lange, rustne bajonettene øket inntrykket av brutal kraft. Det så ut som om ikke noe kunne bite på de karene.

Men sjøen greide det, og det i en håndvending!

For like utnfor Sebastopol møtte vi en pen liten sommerdønning som fikk ’Rossija’ til å rulle litt, og dermed var det slutt på krigsmakten! Før det var gått et kvarter, var kompaniet kaputt. Som halvdøde fluer klorte de sjøsyke krabatene seg fast i rekka, hvis de da ikke hadde gitt opp helt og - med klirrende sabel og rifle – rullet rundt på dekket og ofret til havets guder!

For et syn! Dekket så ut som en slagmark!

Da ’Rossija’ på grunn av minefaren aldri gikk om natten og dessuten fikk usedvanlig lange opphold i de forskjellige byene på grunn av vanskelighetene med å få kull, trakk reisen ut. I stedet for de vanlige tre døgn fra Odessa til Batum brukte jeg nitten, så det ble en slitsom tur. Jeg turde ikke fjerne meg lengere tid fra bagasjen men satt i den overfylte salongen og gjetet den døgnet rundt. Av og til måtte jeg forlate den, men jeg var alltid lykkelig, når jeg ved tilbakekomsten fant mine kufferter på plass og låsene i orden. Livet var slitsomt. Jeg stod i kø for å få vaske meg, jeg stod i kø for å komme på wc. Middagsmat fantes ikke, så jeg gnog på frukt og tørrmat som handlende kom ombord med. Når jeg av og til gikk i land for å strekke benene, gikk jeg aldri lengere vekk enn at jeg kunne se landgangen og døren til salongen som var på dekket.

Etter en ukes tid, fant jeg at dette ikke gikk lengere. Jeg kunne se den dagen komme, da jeg var helt ferdig og ikke lengere kunne passe på noen ting, så jeg kom til det resultat at noe måtte gjøres. Og derfor oppsøkte jeg kapteinen og spurte om han ikke kunne skaffe meg en lugar.

Kapteinen så igjennom legasjonspapirene mine:

”Jasså. De er nordmann?”

Og begynte dermed å snakke om Norge og norske venner. Det hørtes ut til at han hadde luftet seg bra i sin ungdom med norske sjøgutter, og særlig var det en viss Kristian som hadde vunnet hans hjerte.

”I Equador var det ti poliser som prøvde å arrestere ham, men de greide det ikke!”

”Var han så stor og sterk?”

”En kjempe! Han klarte seg lenge alene, men så kom jo vi andre og hjalp ham!”

Det måtte sikkert ha vært et nydelig slagsmål der nede i Syd-Amerika et steds, og snakket kapteinen sant, hadde de equadorianske småtassene av politibetjenter hatt det ondt!

Men det var altså dette med køya.

Og kapteinen kom straks tilbake til saken;

”Selvfølgelig skal De få køye!”

Dermed vinket han til seg en matros, hvisket noe til ham og ba meg bli med matrosen ned på 1. Plass. Der gikk matrosen inn i en lugar, jeg hørte prat som etter hvert gikk over i kjeftbruk, og plutselig kom en jøde farende hovedstups ut av lugaren! Et par kufferter ble slengt etter ham, og så viste matrosen seg i døren:

”Barin!(Herre!)” sa han ”Her er det ledig køye! Hvor er sakene Deres? Kapteinen ga meg ordre om å bære dem ned for Dem!”

Jeg innredet meg nå koselig i overkøyen. Underkøyen og gulvet var liggeplass for et pikebarn, en undersetsig russer i 30-årene med skaftestøvler og skinnvest og en jødeungdom i 20-års alderen. Pikebarnet og russeren hørte øyensynlig sammen og betraktet seg nok som vertskap. For de hilste meg med et:

”Velkommen! Den klarte du fint!”

De ville vite hvor meget jeg hadde betalt kapteinen for å få køyeplass og trodde ikke et øyeblikk på min forsikring om at jeg ikke hadde betalt noe.

”De er en stor skøyer!” sa pikebarnet. ”Jøden hadde jo betalt 500 rubler for køya si!”

Men det er sant. Jeg hadde køya gratis og har alltid ment jeg fikk den, fordi den russiske kapteinen husket sin venn Kristian og ville gjøre hans landsmann en liten tjeneste.

I tidens fylde kom vi endelig til Novorossisk, men så gikk ikke ’Rossija’ lengere. Herfra og til Batum var det et annet dampskipsselskap som besørget trafikken så det var bare å ta det med ro og vente på båt.

Jeg oppsøkte derfor den norske visekonsul Gelmuyden og ble elskverdig innbudt til å bo hos ham de 14 dagene jeg måtte bli i Novorossisk til det gikk båt til Batum. Hr. Gelmuyden inntok en fremtredende plass i byen da han ikke bare var norsk konsul, men også britisk visekonsul. Han hadde derfor stadig besøk av britiske offiserer og et par av dem bodde også hos ham hele den tiden jeg var der. Hans elskverdige frue var en gresk skjønnhet.

”Men guttene mine skal bli engelskmenn” sa konsulen ”Derfor er de nå på skole i England.”

Da jeg hadde vært i byen en ukes tid, benerket jeg en dag ved bordet at det var merkelig man brukte så lite fisk i huset. Vi hadde alltid kjøtt til middag enda Novorossisk jo er en sjøby.

”Det kan jeg nok gi Dem en forklaring på” sa min vert. ”For noen måneder siden nådde bolsjevikene helt inn til Novorossisk og gikk til angrep på de store militærkasernene vi har her. De greide imidlertid ikke å ta kasernene, som ble forsvart av 400 marineoffiserer, og fant derfor på en krigslist, i det de tilbød offiserene fritt leide, hvis de ville komme ut og overlevere sine våpen. Og offiserene gjorde det. De kom ut og overga seg, i tillit til løftet, men ble alle sammen ført ombord på noen prammer, fraktet ut på havna og druknet. Siden spiser ikke folk her i byen fisk!”

En dag jeg var nede på havna for å undersøke om ikke damperen snart var ventende, ble jeg stående og prate med en politimann. Politimannen hadde rifle.

Så kom et muldyr snublende mot oss fra en av gatene. Det var øyensynlig et dyr engelskmennene hadde latt bli igjen, da det engelske ekspedisjonskorpset trakk seg ut av Novorossisk. For engelskmennene hadde hatt med seg en mengde muldyr. Og dette muldyret vi så var sykt. Tungen hang blårød og oppsvulmet ut av gapet på det og det snublet ustanselig. Av og til var det helt nede på begge knærne, men karret seg møysommelig opp igjen.

Det var et stygt syn. Derfor sa jeg til politimannen:

”Skyt det muldyret!”

”Hvorfor det?”

”Du ser jo det er sykt!”

Men da snudde mannen seg mot meg, klappet meg på skulderen og sa:

”Det er ikke nødvendig! Det dauer av seg sjæl!”

Under en av mine turer ned i byen traff jeg på min venn den unge jøden som hadde delt lugar med meg ombord på ’Rossija’.

Han het naturligvis Moses og var ikke jøde for ingenting, i det han foreslo en form for samarbeide som jeg fant meget tiltalende. Hr, Moses skulle være min sekretær:

”En konsul reiser jo aldri alene!” forklarte min jødiske venn.

Og fordi en konsul ikke reiser alene, skulle jeg utvirke den nædvendige reisetillatelse for ham og meg. Og når det var gjort, skulle han stå i kø for å få billetter.

Takket være hr. Gelmuyden var det ingen sak å få reisetillatelse for meg og min sekretær. Jeg hadde inntrykk av at hr. Gelmuyden var allmektig! Så fikk jeg tak i Moses, ga ham papirer og penger og avventet i ro begivenhetenes videre utvikling

Så kom båten, og dermed stillet Moses seg i kø. Jeg ble med for å se ham i arbeide og angret ikke på bortkastet tid. For Moses var virkelig god.

Det var tre køer foran billettluken. I den ene stod generaler og andre offiserer. I nr 2 stod soldater og i nr 3 stod skrapet, altså sivilistene! Og bakerst i nr 3 stod en stillferdig liten fyr—og det var Moses. Jeg tok meg derfor en tur rundt i byen på en times tid, da jeg regnet med at det ville være lenge, før Moses kom frem til luken.

Men jeg kjente nok ikke min venn. For da jeg kom tilbake, stod han i offiserskøen og like bak et par generaler! Han forklarte etterpå at han hadde sagt til offiserskøen at han kom som representant for den britiske konsul, som skulle ut å reise. Og da forholdet mellom England og hviterusserne var meget godt, fant offiserene det i sin orden at Moses fikk hente sin ferdige billett med det samme!.

Han greide også å skaffe oss lugar og jeg stod selv og hørte på, hvordan han klarte den jobben ved denne gang å understreke at han opptrådte på vegne av den norske konsul. Det viste seg nemlig at kassereren, altså mannen i billettluken, var grusiner og min sekretær slo derfor straks på de nasjonale strengene. Han betrodde kassereren at jeg var kommet for å etablere forbindelse mellom de to demokratier Norge og Grusia og at derfor grusinerne måtte hjelpe på det gode forhold ved å skaffe meg lugar.

”De forstår, hr. kasserer. Konsulen er en eldre mann. Det vil være ubekvemt for ham å reise uten å få lugar og De er naturligvis klar over, hvilken betydning det har at konsulen blir møtt med elskverdighet, når han nå kommer ombord i en av Grusiens båter!”

Joda, Kassereren forstod. Den gamle og svake norske konsulen (jeg var 38 år og hadde sommeren 1918 tatt idrettsmerket i gull!) fikk en flott akterlugar som min sekretær og jeg beholdt i fred helt til Batum. Båten var nemlig grusinsk og skipperen hadde nok fått sine ordrer!

Reisen til Batum var ganske hyggelig, da båten ikke var overfylt, og jeg fikk nå anledning til å studere en rekke kaukasiske typer. De fleste av passasjerene var dog grusinere – høye, mørke, vakre karer hvis smatrende ”araperi-ara” (’aldeles ikke!’) gjenlød over hele båten.

Da ’Vachtang’ var kommet ut i åpen sjø og begynte å rugge på seg, forsvant nær sagt alle passasjerene fra dekket. Men en liten flokk ble igjen og spaserte stolt opp og ned, tydeligvis krye over at de var ’sjøfolk’. De smilte til hverandre og pratet og lo ettersom folk gikk nedenunder eller la seg til hvile langs rekka, grønne i ansiktet.

Etter hvert begynte disse sjøkarene å glane på meg. Først var de forbauset, men senere ble de tydeligvis forarget. ’Hvorfor stikker ikke fyren av? Hvorfor blir han ikke sjøsyk?’

Til slutt klarte de det ikke lengere, men kom bort til meg og en svær kar med den lange ’kinschal’ (dolk) dinglende på magen hilste og spurte:

”Vas katschajet?” (Føler De Dem sjøsyk?)

”Nei” sa jeg.

Men forhøret fortsatte:

”Er De tysker?”

”Nei. Nordmann”.

Nordmann? Hva var det? Flokken glodde og tidde. Men den lange var nok belest og kunne sine ting:

”De er altså landsmann av Nansen?”

Jo. Jeg var da det.

Den lange vendte seg mot sine kamerater med en flom av ord som jeg ikke skjønte noe av. Men det måtte være noe morsomt, for alle gliste.

Jeg forstod hva de tenkte. En landsmann av Nansen – og sjøsyk! Umulig! Aldri i verden! ’Araperi-ara!’

Kystlandet forandret seg etter hvert. Syd-Russlands stepper var gjennom det bakkete landskapet på Krim gått over i Kaukasus’ fjellformasjoner. Ikke i nakne, stupbratte fjell som i det norske kystland, men i skogkledte, ofte ganske bratte, bakkeformasjoner som lengere inne i landet steilet opp i ville fjellpartier dekket av is og sne. Luften var mild, og den lumre, fuktige atmosfæren i forbindelse med den frodige vegetasjonen som oppviste palmer og veldige bregner, brakte uvillkårlig tankene hen på tropene.

Blandt de reisende var det en fyr jeg la spesielt merke til. Han stod ved nedgangen til 1. Plass og slik at han hadde ryggen dekket, mens han selv så alle som passerte opp og ned trappen eller gjennom døren til dekket. Han stod der i allfall i to døgn, med nevene trofast om pipen på geværet som han hadde satt med kolben på dekket. Jeg så aldri at han gikk fra denne plassen, jeg så aldri at han forsøkte å ta seg en lur og jeg spekulerte ofte på hvorfor han stod der. Grusiner var han ikke. Han hadde en helt annen drakt enn grusinerne som forresten aldri snakket til ham. Det så nærmest ut til at denne mørke karen med høkeansiktet hørte med blandt dem som er ’alles fiende, men ingens venn’.

Senere, da jeg ble bedre kjent med folketypene, kom jeg til det resultat at mannen måtte tilhøre Laterne, en muhammedansk stamme i fjelltraktene sønnenfor Batum. Laterne bor dels på russisk, dels på tyrkisk område og er – etter hva man fortalte meg – fremragende slagsbrødre og absolutte tilhengere av blodhevn og voldelig avgjørelse av tvistigheter.

Tyrkiets diktator, Kemal Pasja, følte seg øyensynlig tiltalt av disse egenskapene, i det han i sin livvakt fortrinsvis hadde Latere som i sine bløte skinnsko lusket om som tigre i hans palass og gjennom alle år med hell voktet diktatorens liv.

Det duskregnet og skodden hang lavt over åsene da jeg, med min sekretær Moses Lurendreier, steg i land på kaia i Batum. Vi ble møtt av noen fillefanter med bæreputer på ryggen. De viftet med lange lærremmer og stimlet under skrål og skrik sammen om oss, mens de dultet hatske og skinnsyke til hverandre.

”Det er bærere” sa Moses ”Vi tar den lange der. For han er sterkest”.

Jeg så på mine to tunge håndkufferter og på sekretærens sine to ditto og antydet at vi måtte ha to bærere. Men sekretæren bare blåste:

”Det er ingen ting for den fyren der. Han bærer gladelig sine 200 kilo!”

Imens var bybudet gått i gang med å stable på seg kuffertene og min kjære Moses hadde nok rett. Alle fire kom på plass. Så slo fyren en rem rundt hele stasen, snøt seg i fingrene og ventet på videre ordre. Han var klar til avmarsj.

Jeg ba ham vise veg til jernbanestasjonen og der parkerte jeg hele stasen i oppbevaringen. Dog ikke gull-ryggsekken! Den beholdt jeg på ryggen!

Og så bar det ut i byen for å få oss mat.

Dette var om ettermiddagen og om kvelden skulle toget gå. Vi satt og snakket om dette, og så sa Moses:

”Jeg har undersøkt på stasjonen. Kl 1 i natt er vi på Rion og der kommer vi til å skilles, for der må De ta en sidelinje opp til Kutais”

”Enn De da?”

”Jeg fortsetter til Tiflis-Baku og videre over det Kaspiske Hav til Merv.”

”Er det i Merv De bor da?”

”Jeg har mitt hjem i Merv, selv om jeg ikke har vært der siden revolusjonen. Revolusjonen slengte meg til Taschkent i Turkestan, men nå vender jeg altså hjem igjen.”

Han fortalte at han i 1917 hadde vært på en forretningsreise i Russland, da krigsfronten sprakk og soldatene deserterte. Han hadde forsøkt å komme med et tog som gikk på vestsiden av det Kaspiske Hav til Baku, men da det kom til stykket, hadde soldatene tatt kommandoen over toget og beordret det østover til Turkestan, hvor de hørte hjemme.

”Det var en fæl bande” sa Moses ”De tok ikke noen hensyn til trafikkregler, signaler eller lignende småtterier, men truet betjeningen til å kjøre dit soldatene ville. De grasserte med toget som om det skulle være en alminnelig bondekjerre som hadde hele steppen for seg selv!. Når det allikevel gikk bra, var det fordi det nesten ikke var noen trafikk og fordi togbetjeningen, av hensyn til sitt eget kjære liv, gjorde det beste for å unngå ulykker. Jeg hadde fått fatt i en uniform og utga meg naturligvis for desertør. Mine nye kamerater ville vite ved hvilket frontavsnitt jeg hadde stått og jeg hadde snakket med så mange soldater under krigen, at der satte de meg ikke fast. Jeg pratet om byer og elver og fortalte i detalj om enkelte slag jeg hadde vært med i. Vi ble fine venner, og til slutt ble jeg bandens sjef!”

Dette hendte på en stasjon hvor en fortvilet stasjonsmester hadde vist faresignal og stoppet toget. Han sa at han ville ha toget til å kjøre inn på et sidespor og bli stående der, da det var et uvedkommende tog som ikke hadde noe å gjøre innen hans område.

Men da mente jeg nledningen var der og spratt opp:

”Kamerater” sa jeg ”Skal vi la oss stanse av en fordømt byråkrat? Ert det ikke vi som er herrer i Russland?”

”Jo” hylte banden.

”Vi henger den satanen, hvis han ikke gir avgangssignal, ikke sant, kamerater?”

”Du har rett! Vi henger’n, kamerat!”

Naturligvis ble stasjonsmesteren vettskremt! Han snakket ikke mere om sidesporet, men sendte oss av gårde med en eneste gang!

Men mine brødre var stolte av meg!

”Du er en kjekk kar” sa de ”Og når vi er fremme, skal vi sørge for at du kommer trygt i hus!”

Jeg hadde sagt jeg bodde i Taschkent, så da vi kom dit om natten, tok en 8-10 av karene riflene sine og erklærte at de ville følge meg ’hjem’. Det ville være farlig for meg å gå alene opp gjennom de mørke gatene.

”Hvor bor du” sa de.

”Jeg skal vise vegen” sa jeg ”Bare kom!”

Så gikk vi inn mot sentrum av byen hvor jeg antok de peneste husene var, og da vi kom til et riktig flott et som jeg følte meg sikker på ikke eides av noen bolsjevik, stoppet jeg:

”Her er det! Takk for hjelpen, kamerater!”

”Ikke enda” brølte banden ”Vi vil se deg trygt i hus først! Bank på!”

Så banket jeg på, men uten at noen viste seg, så banden ble forarget:

”Vi skal få opp døra for deg!”

Og dermed hamret de løs med riflekolbene.

En forskremt gamling dukket frem i døråpningen og jeg stormet inn:

”Her har du meg, onkel!” skrålte jeg og slo armene om gamlingen som var for vettskremt til å si noe.

Men banden var begeistret!

”Nå er du hjemme, kamerat! Det var hyggelig for deg! Morsomt at vi kunne hjelpe deg! På gjensyn, kamerat!”

Så gikk de.

Men jeg forklarte situasjonen for gamlingen og ble i huset, inntil jeg forlot ham for noen måneder siden for å se litt på forholdene i Russland. Og nå vender jeg altså tilbake til min hjemlige Merv.

”De er jaggu en smart faen!” sa jeg

Moses smilte fornøyd.

”Vi må jo alle prøve å leve. Og det går da bra med oss to, ikke sant?”

Da vi ut på kvelden gikk inn på stasjonen, opplevet jeg en liten forskrekkelse. Med det samme jeg kom inn gjennom porten, ble jeg stanset av en lang indisk soldat som uten dikkedarer begynte å knappe opp frakken min.

Det viste seg at Batum var okkupert av engelskmennene som derfor besørget kontrollen med all reisetrafikken.

Jeg likte meg slett ikke der jeg stod i porten. Rundt om gikk det fullt av kaukasiske banditt-typer som jeg aldeles ikke ønsket å vise mine papirer og enda mindre min gullbeholdning! Så jeg slo over i engelsken:

”I should like to see your lieutnant!” sa jeg til den skjeggete sikh.

Og det var en setning jeg var heldig med! Den virket som en trylleformular. For soldaten ble plutselig sol over hele fjeset, nikket og smilte, knappet i en fart igjen frakken min og puffet meg inn på stasjonen hvor et helt indisk kompani stod oppstilt. Jeg kan ikke si annet, enn at jeg følte meg lettet!

Så merket jeg at noen fomlet med ryggsekken min og kjek meg rundt. Der stod Moses! Med det samme situasjonen klarnet, hadde han gitt seg å bestille med ryggsekken og tydelig latt den indiske soldaten forstå, at han var tjener til ’engelskmannen’. Så da jeg ble puffet gjennom sperringen, fulgte min sekretær med, mens fingrene hans var travelt opptatt med snøringen på ryggsekken.

Ja den Moses! Det var gutten sin som kunne sno seg!

Så kjørte vi da om natten ut fra det britisk-okkuperte Batum, passerte grensestasjonen Nataneti og suste deretter frem gjennom det grusinske lavlandet. Landskapet var flatt. Vi kjørte inn gjennom en bred dal, med Kaukasusryggen langt i nord og grensefjellene mot asiatisk Tyrkia ikke så langt borte i syd.

Da vi ved midnattstider kom til stasjonen Samtredi som betyr ”Duenes møtested”, ble det en lengere stans, så jeg gikk inn på stasjonen for å få meg litt kaffe. Været var grått og trist, med noen snefiller, hvilket er sjelden på disse kanter av verden, hvor det kan gå år mellom hver gang det faller sne i lavlandet.

Gjennom stasjonsmesteren fikk jeg først sendt et telegram til ingeniør Faye, Kutais, om at jeg kom, i løpet av natten, og så gikk jeg inn i stasjonsrestauranten for å vederkvege meg med et eller annet. Men det ble bare med tanken. Restauratøren var noen tanker for ’stram’ for meg, og her skal dere høre:

Han holdt på med å vaske gulvet da jeg kom inn. Da det var gjort, snøt han seg i fingrene og uten å vaske seg gikk han bak disken, for å ekspedere.

En grusinsk løytnant hadde sittet og sett på hele forestillingen og gikk nå frem til disken og ga sin bestilling. Restauratør-grisefanten nikket og gikk i gang med jobben. Fra de forskjellige fat med oppskjær og brød plukket han sammen en pen liten nattmat, og han gjorde det nett og sirlig, men selvfølgelig med fingrene, Hu-ha! Det veltet seg inni meg, men serveringsmåten generte ikke løytnanten, som la i seg med god appetitt!

Den kaffen jeg hadde bestilt lot jeg også stå og gikk ut for å trekke frisk luft. Jeg ville ikke ete og drikke meg til dysenteri, kolera eller tyfus allerede første dagen jeg var i Kaukasus!

Utpå morgenkvisten kom vi så til Rion, hvor Moses og jeg skulle skilles. Jeg tok ham med meg inn i restauranten hvor betjeningen virket ganske anderledes renslig enn i Samtredi og rev på ham noen drammer og litt annet. Gjennom de åpne vinduene flagret flaggermus ut og inn og langt borte slo nattergalen sine triller.

Så holdt jeg en liten tale for ham og sa:

”Uten Dem ville ikke jeg vært her i dag!”

Men Moses var ikke høflig sekretær for ingen ting:

”Hr. konsulen behager å spøke! Forholdet er jo akkurat omvendt!”

Og så gikk toget med min jødiske venn!

Da jeg en times tid senere gikk av toget i Kutais, ble jeg møtt av en ung soldat i russisk uniform. Ungdommen meddelte meg at han var sendt ned for å ta i mot meg, og så dro vi av gårde opp bakken til Faye’s hus.

Der ble jeg motatt av fru Faye, den høye, mørke, vakre Regina Antonovna, som fortalte at Faye var bortreist, han var i Baku. Men hun hadde åpnet mitt telegram til ham og ordnet med mottakelsen. Jeg skulle ha hjørneværelset med utsikt nordover, alt var klappet og klart!

Så stablet jeg mine kufferter på plass, satte meg i en stol og trakk et lettelsens sukk! Jeg var fremme!

56 døgn hadde jeg vært på farten fra Oslo og i over 40 netter hadde jeg ikke ligget i seng men tilbragt natten på et gulv eller en benk i en jernbanevogn. Men jeg hadde ikke vært syk en dag, ikke hatt så mye som snue engang, og alle mine kufferter hadde jeg fått velberget frem.

Derfor sa jeg: ”Vel blåst, Konrad! Hittil er alt gått bra. Nå kommer altså fortsettelsen!”

Dermed strakte jeg meg på sengen og tok meg en lur som varte aldri så lenge!

Til middag første dag hadde Regina Antonovna innbudt Faye’s ’europeiske’ venner som alle var polakker. Det var byggmester Kuljavik som bodde tvers over gaten, ingeniør Pfeiffer som drev med landmåling og den eldre bebrillede ingeniør som het Boschenski eller noe lignende. De var alle sammen vrakgods fra den store krigen. De var alle sammen flyktninger fra Polen, da millionhærene veltet inn over de polske sletter fra øst og vest, og nå eksisterte de på en eller annen måte her i Kutais.

De var alle optimister. Etter å ha hørt på meg, erklærte de at det kunne sett værre ut enn det gjorde i Europa. I løpet av året ville de vende tilbake til det frie og store Polen som var under oppbygging, og da ville nok alt bli bra.

Kuljavik’s 12 år gamle sønn ga meg et innblikk i fremtiden:

”Vi vil få Europa’s fineste hær og jeg skal bli ulan og spidde tyskere og russere!”

”Hysj, gutt!” sa Kuljavik’s bleke, nervøse hustru ”Ikke snakk slik!”

”Men mor” sa den vordende rytter ” Har ikke russerne undertvunget oss og kastet ikke tyske fly bomber etter oss da vi reiste gjennom Ukraine? Bom, bom sa det. Skal vi ikke hevne oss, kanskje?”

Men fru Kuljavik svarte ikke. Hvorfor mere krig? Hun var så trett, så trett.

Faye hadde leiet et lite enetasjes hus av grusineren Noa Gamkrelidse og hadde vært meget heldig med sitt valg. Huset lå på et høydeparti i byens sydlige utkant og med fri utsikt over mesteparten av byen og den veldige sumpsletten elven Rion her danner. Nordenfor sletten, 2-3 norske mil borte, steg Kaukasus til værs – først slakt og fint med grønne åser, så brattere og brattere og mere nakent, inntil det grønne og svarte gikk over i skinnende hvite topper med evig sne. Jeg kom mere enn en gang i sommerens løp til å stirre med lengtende øyne mot snefokket som drev over fjellene 4000 meter til værs, mens jeg selv satt og tinte med bortimot 40 grader celsius i skyggen dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned.

Huset var uten kjeller, men bygget på en ca 1 meter høy grunnmur som stod oppe på marken. Det fremkom derved et stort hulrom under hele huset, og allerede første dag krabbet jeg langt inn under gulvet og grov ned mitt gull på et passende sted. Så skrev jeg på norsk en forklaring på hvor jeg hadde gjort av det og satte lappen fast på veggen i værelset mitt. Dette i tilfelle det skulle hende meg noe.

Verten, Noa Gamkrelidse, bodde i et lignende hus som Faye, bare 20-30 meter bortenfor en felles gårdsplass. Og rundt denne felles eiendommen var det satt opp et gjerde som minnet om en god, norsk skigard. Forbi husets forside gikk en gate som var brolagt med knyttnevestore steiner, og på den andre siden hadde vi naboer med haver, høns, fikener og unger som kløv over garden og stjal fikener fra våre fikentrær.

Det var i det hele tatt en masse haver i Kutais, så mange at byen nesten kom bort i et hav av grønt. De 50.000 innbyggerne byen hadde bodde altså ganske rummelig og følgen av dette var at byen inntok et betydelig areal.

Da jeg var i Oslo hadde jeg av herrene hørt en del om Grusia’s historie og bl a at Kutais var grekernes Kolchis. Da Jason dro ut med sine argonauter for å hente det gylne skinn i Kolchis, kom han altså til den byen som i dag heter Kutais. Jeg befant meg med andre ord i en by med historie, en by som var residens for konger og prinsesser for noe slikt som 4.000 år siden. Like overfor slike tall kommer man ikke langt med 1814 og 1905! Ikke engang slaget ved Svolder teller. For det fant sted i år 1.000, og det er jo ikke noe årstall å varte opp med når det gjelder Kutais!

Mens jeg ventet på ingeniør Faye, rotet jeg i hans bibliotek og fant der en bok på russisk om Grusia’s historie. Den pløyde jeg meg igjennom, og fikk der bekreftet at Kutais ganske riktig er det samme som Kolchis.

Vedkommende historieforfatter sier grusinerne mener å kunne føre sin historie tilbake til Noa. Til dette sier vitenskapen hverken ja eller nei, da den enda ikke har gitt seg alvorlig i kast med grusinerne som nok er et alvorlig problem. Det er vanskelig å plassere dem etnologisk og like vanskelig filologisk, da sproget er noe for seg selv. Det som imidlertid er sikkert er at grusinerne i årtusener har levet på sydsiden av Kaukasus og at de har bevart sitt nasjonale særpreg, uaktet de atter og atter har vært underkuet av andre folk, bl a perserne, mongolene, russerne. Landets hovedstad var i den dunkle oldtid Mtschet (Tiflis). Kristendommen ble innført av den hellige Nina, og den store dronning Tamara levde samtidig med at kong Sverre og birkebeinerne huserte her i landet, altså ca år 1150-1200. I 1801 var landet okkupert av russerne. Da grusinerne kom løs igjen ved oktoberrevolusjonen i 1917, erklærte de seg for selvstendige og opprettet en uavhengig republikk med sosialistisk program. I 1921 ble landet besatt av Sovjet’s tropper.

Jeg kom altså til å arbeide i Grusia i den korte tid det hadde sin nasjonale frihet, i den korte pausen mellom tsaristisk og bolsjevikisk trelldom.

Så kom da Faye en dag og jeg oppdaget hurtig hvorfor A/S Elektrokemisk hadde latt ham bli igjen for å ta den verste tørn i Kaukasus.

Han var en drivendes kar, full av ideer og planer, en glad laks med et freidig og skøyeraktig syn på livet. Han hadde bodd mange år i Russland, var gift med en russerinne og var vel inne i russisk mentalitet.

Vi ble snart enige om hva som burde gjøres.

Først måtte vi en tur ned til byens store bank, hvor A/S Elektrokemisk hadde en konto. Det gjaldt om å vise at forbindelsen med Norge var i orden og at virksomheten nå ville komme til å ta tid.

Da jeg var ferdig med banksjefen og andre fine folk han hadde tilkalt pr telefon for å gjøre mitt bekjentskap, kom Gdselief bort til meg – Gdselief som gjennom et år ble min trofaste tjener og hjelpemann i mangt et knipetak Jeg kan enda se hvordan han stod foran meg den gangen; i sin hvite lerretsdrakt som han hadde fått av Faye, helene sammen og et forlegent smil på sitt brede fjes. Han var ikke den typiske grusiner. Han var ikke høy, slank og mørk, han var ingen sydlandsk Adonis. Man kunne tatt ham for en bondegutt fra en norsk dal, hvis det ikke var for det, at han ikke hadde en eneste feil i sine 32 tenner.

”Batoni!” sa han. Og det grusinske ord ’Batoni’ betyr ’Herre’.

”Batoni! Jeg har vært ansatt hos de norske herrer som var her før Dem og ville sette pris på å få fortsette i stillingen!”

”Det er en faen så bra kar” sa Faye ”Bare ta’n!”

Og slik ble Gdselief ansatt på flyende flekken og virket med iver og nidkjærhet for det norske konsulat hele den tiden jeg var der nede. Om formiddagen var han opptatt i banken, men om ettermiddagen kom han rett som det var settende og gjorde seg nyttig på forskjellige slags vis.

Noe av det første vi måtte gjøre var å underrette den grusinske regjering om at det var kommet en norsk konsul til landet og at formålet med hans utnevnelse var det og det.

Altså satte Faye og jeg oss ned og laget en fin skrivelse. På russisk. Så fikk vi tak i Gdselief og ga ham ordre om å forbedre vårt verk, så det fikk den rette offisielle sving over seg. Og da det var i orden, sendte vi vår skrivelse til regjeringen for republikken Grusia, adresse Tiflis.

”Nå har de idiotene fått vite at De er kommet” sa Faye ”Men nå må vi ta oss sammen og se å gjøre noe utav det!”

Derfor fattet vi den selvfølgelige beslutning å reise til Tiflis for å underhandle med regjeringen, og når det var gjort, ville Faye ta seg en tur igjen til Baku som var hovedstad i tatarrepublikken Azerbeidschan.

Men før vi reiste, holdt vi selskap. Samarbeidet mellom Faye og meg burde jo innøves og dessuten pleier visst splitternye konsuler å krympe stillingen, når de er blitt utnevnt.

Det var Regina Antonovna som stod for arrangementet, og da Faye hadde en 8-10 høner, fikk jeg ordre om å ta livet av de feteste av dem. Så jeg fant meg en øks og gikk i gang. Men da skrek Gdselief opp. Han var også innbudt og stod og så på drapet.

”Ikke slik! Ikke slik!”

”Åssen da da?”

”Jeg skal vise det” sa Gdselief og dermed tok han en høne og presset den fast mellom siden og venstre overarm. Hodet stakk frem og det tok han tak i med venstre hånd og bøyet det bakover. I høyre hånd holdt han en pennekniv og mdns han lett og lekende konverserte meg om fordelene ved metoden, filte han forsiktig halsen av på den sprellende tuppe. Ved å knipe til med venstre hånd nedenfor snittet hindret han en større blødning. Og dermed kreperte høna som følge av ’kombinert skjæring og kvelning’!

”Der kan De se” triumferte drapsmannen ”Høna blødde bare et par dråper, men når De hugger hodet av den, mister den jo alt blodet!”

Jeg tenkte et øyeblikk å innlede en diskusjon med noen bemerkninger om dyrplageri, men lot det være. Gdselief ville ikke forstått det.

”Dyrplageri?” ville han ha sagt. ”Hva er det for noe? Det er i allfall ikke noe som finnes her i Grusia!”

En tre ukers tid etter min ankomst til Kutais, reiste Faye og jeg til Tiflis og søkte foretrede for regjeringen.

Vi traff ikke statsministeren. Han var i Europa og arbeidet for at stormaktene skulle anerkjenne Grusia’s selvstendighet. Men vi traff alle de andre ministrene i samlet ministerråd og under ledelse av handelsministeren, som hadde vært lærer i Moskva og var vel orientert i europeiske spørsmål.

Da hverken Faye eller jeg kunne grusinsk, ble samtalen ført på russisk som alle ministerene talte flytende.

Handelsministeren ønsket oss et hjertelig velkommen og understreket overfor sine kolleger betydningen av at Norge sendte en nordmann som konsul i Grusia. Jeg var derved ’consul emissus’, det vil si ’utsendt konsul’, hvilket begynner å grense inn på diplomatiet, og situasjonen var i det hele tatt den, sa handelsministeren, at min ankomst kunne tas som bevis på at kongeriket Norge ville anerkjenne Grusia som selvstendig stat

Det er unødvendig å si, at etter en slik presentasjon så ministerrådet på meg med velvilje. Ja, med den aller største velvilje til og med.

Så gikk handelsministeren i gang med å fortelle sine medarbeidere hva og hvor Norge var, og her var han flink. Han festet seg særlig ved folkeopplysningen hos oss, skogsdriften og fiskeriene og endte med å si at Norge var et land hvor bankene er smekkfulle av penger

”Norge er så rikt, mine herrer, at bankene nå har besluttet ikke engang å ta imot innskudd i gull!”

Dyp og beundrende taushet fra hele ministerrådet.

”Faen” sa Faye ”Den var jaggu tjukk!”

Så gikk han og jeg løs på spørsmålet A/S Elektrokemisk-Grusia. Den nye republikken, som ikke var kommunistisk, hadde nemlig nasjonalisert alle selskapets konsesjoner uten å gi et øre i erstatning, og det gjaldt nå å få dem tilbake og mulighet til å utnytte dem.

Men da begynte de herrer ministre å konferere seg i mellom og nå gikk det på grusinsk. Da jeg hadde studert sproget, før jeg kom til Grusia, og da grusinsk er et sprog som uttales som det skrives, greide jeg å snappe opp enkelte ord, bl a ’tumani’. Det gikk ofte igjen i diskusjonen, men så betyr det også ’penger’.

Til slutt kom handelsministeren tilbake til russisk og til oss:

”Det skal selvfølgelig være oss en fornøyelse å gi de norske herrer anledning til å arbeide hos oss. Det vil jo bidra til utviklingen av vårt lands naturlige muligheter, så De kan regne med at vi vil oppheve beslagleggelsen. Vi er imidlertid av den oppfatning at De til gjengjeld for våre innrømmelser muligens ville hjelpe oss til et lån i Norge, og skulle gjerne høre hva De mener om det”.

Hva jeg mente? Jeg var sendt ut for å redde millionverdier for A/S Elektrokemisk som på godt norsk var plyndret for sine eiendommer. Dessuten var den norske reghering langt borte! Uten å blunke erklærte jeg derfor:

”Jeg skal prøve å ordne et lån for dere!”

Ny konferanse på grusinsk mellom de herrer ministre.

”Kunne De garantere oss et lån på 300 millioner skal Deres firma få sine konsesjoner igjen” sa handelsministeren.

Jeg betenkte meg. ”Det var jaggu mye” sa jeg til Faye.

”Si ja” sa denne ”Faen spare lampekupler i tider som disse!”

Og jeg garanterte. 300 millioner å utbetale republikken Grusia den dag A/S Elektrokemisk fikk sine beslaglagte eiendommer tilbake. Det ble ikke sagt i hvilken valuta millionene skulle utbetales. Jeg trøstet meg med at det var i grusinske rubler som stupte med svimlende fart mot dypet. Men for alt jeg vet, gikk ministerrådet kanskje ut fra at det skulle være i engelske pund!

Den slanke, mørke, vakre Paul Tumanov var direktør for den store Tiflis-banken som var vårt selskaps største bankforbindelse i Grusia. Faye dro meg altså til ham, for at vi skulle bli kjent, og direktøren ba oss fluksens hjem til seg til middag.

Der ble vi presentert for hans frue som var polsk, og dessuten for en liten polakk som jeg senere skulle få meget å gjøre med, en ingeniør Josef Adolfovitsch Gurski.

Direktør Tumanov tilhørte en av de mnge grusinske fyrstefamiliene og tiltaltes derfor som ’Fyrste’ eller ’Prins’. Hans tro på Grusias fremtid og muligheter var rørende. Det var bare en sky på hans blå himmel: Tordenskyen Sovjet i nord.

Og denne tordenskyen veltet i 1921 inn over hans fedreland og ødela alt hva han hadde ønsket og håpet. Selv måtte han rømme av landet og hviler for lengst på en kirkegård i Paris. Men alt dette visste vi ikke denne sommeren i 1919. Vi var heldigvis ikke fremsynte og derfor kunne han gi sin optimisme fritt løp.

”Deres firma skal få albuerum her hos oss” sa han ”Vi vil jo heller arbeide sammen med representanter for en liten stat enn for en stormakt, og vi vil mere enn gjerne at nordmennene setter inn kapital her og hjelper oss med å bygge opp dette vårt land som er så rikt, men så sørgelig forsømt”.

”Men hvorledes kan vi samarbeide med dere, når dere konfiskerer vår eiendom?”

Hr. Tumanov bare blåste.

Det er en overgang. Selvfølgelig får dere eiendommene tilbake. Hva synes De for øvrig om vår regjering?”

”De gjorde på meg inntrykk av å være dyktige folk med en ærlig vilje til å reise sitt land. Men de har en vanskelig oppgave.”

”Ganske riktig. Det blir ikke lett å bygge opp en stat hvis befolkning har så liten almenopplysning som vår. Det er jo de fleste som ikke kan lese og skrive.”

Neste dag spiste vi middag sammen med min nye bekjente, ingeniør Gurski, og han ga oss sin mening om regjeringen:

”De fyrene kan ingen ting! De er som barn! De leker stat! De innbillere seg de kan reise penger ved å konfiskere eiendommer og skjønner ikke at dette er det beste middel til å holde utlendingene borte!”

Han fortalte i denne forbindelsen at regjeringen hadde beslaglagt de store kullfeltene ved Tkvartscheli, nær Svartehavet, noen mil nordenfir Batum. Kullfeltene var hr. Gurski’s eiendom og en million-affære, så det var ikke noe rart i at han var sint.

”Hva sier De til regjeringens løfte om å gi oss våre konsesjoner igjen?”

”Jeg skal tro det, når jeg ser det!” sa Gurski ”Fem og tyve års opphold i Kaukasus har lært meg at grusinerne er gjestfrie og hyggelige folk, men fulle av ville planer og absolutt upålitelige!”

”Han har rett” sa Faye ”Akkurat slik er det disse karene er! Man kan ikke stole på dem!”

Et par dager etter ministerrådet skiltes Faye og jeg, i det han dro til Baku, mens jeg vendte tilbake til Kutais. Da han kom etter, to uker senere, satte vi oss til å lage en inngående rapport om forholdene i Transkaukasien og pekte på de felter der norsk virksomhet hadde gode sjangser til å kunne gjøre seg gjeldende. Jeg nevner bare slike ting som skogsdrift, grubedrift, utbyggingen av vannkraft, utnyttelse av fiskerikdommene i det Kaspiske Hav. Fra Baku hadde Faye med seg bestillinger på all slags redskap til havfiske, og dessuten bestillinger på det nødvendige utstyr til opprettelse av hermetikkfabrikker. Kaukasus’ naturrikdommer er jo umåtelige, men landsdelen savner fagfolk og midler til å utnytte disse rikdommene., så her – mente vi – hadde nordmennen store sjanser. Vi har ingeniører, vi har skogsfolk, fiskere og jordbrukere. I det norske kystland er det nok av folk som er eksperter både på sjø og land, så det skulle ikke være vanskelig å få sving på både fiskeriene og skogsdriften hvis vi bare kunne få norsk arbeidskraft nedover.

Vi så meget lyst på situasjonen og Faye var optimist:

”Her kan De banne på at vi skal svinge opp!” sa han en dag ”Folk her nede vasser jo i muligheter uten å kunne utnytte dem. Jordbruket f.eks. Kom og bli med ut så skal De se hvordan disse idiotene pløyer!”

Naboen vår holdt på å pløye, vi gikk ut for å se på og kom ut for et rystende syn. ’Plogen’ var ikke annet enn en gråstein som var hugget spiss foran! Den ble trukket av to bøfler som hver for seg var gode for to hester, så ’plogen’ måtte frem. Men noen premiepløying ble det ikke. Torven ble bare revet opp og flådd til side, så pløyelandet så ut som en mark hvor griser hadde gått og rotet.

Her ville en stålplog gjort underverker! Det var Faye og jeg enige om.

Og stålploger, harver, ljåer og slåmaskiner var noe Norge kunne skaffe. Det var bare å få Faye snarest tilbake til Oslo så direksjonen i A/S Elektrokemisk kunne bli orientert.

Faye’s motto ble derfor nå: ”Pakk sammen skrammelet og kom deg av gårde!”

’Pakke sammen’ er imidlertid ikke det riktige uttrykket. ’Realisere’ dekker det riktige forholdet, i det Faye jo ikke kunne ta med seg møblene sine til Norge. I stedt for å pakke, kunngjorde han derfor for venner og kjente, at han solgte ut, da han nå forlot Kaukasus, og dermed begynte en travel uke. Penger var det jo blandt folk, da var det verre med varer, men her hos Faye kunne man kjøpe både sengetøy, spisetøy og klær!

Så kjøperne kom settende!

Det var våre polske venner, og dessuten en hel del grusinere. Politimesterens frue kom og dessuten fruen til tolderen, han som bodde på den andre siden av elven og hadde de to nydelige døtrene.

Naturligvis handlet jeg også. Jeg hadde førsteretten og slo til meg alt jeg trengte og formentlig betalte jeg bra. For Regina Antonovna ble blidere og blidere og forærte meg til sist, attpå handelen, en diger myrteplante i potte. Jeg sa takk og ære og var rørt. Først da Fayes var reist, oppdaget jeg at det ikke var liv i planteuhyret. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å kappe det opp til ved og bruke det i kjøkkenovnen hvor det brant storartet.

Den kjære Regine hadde skuffet meg! Men slik er altså kvinnens treskhet!

Dagen før Fayes reiste holdt jeg naturligvis stor fest for dem og alle våre venner var til stede. Atter var det noen høner som måtte holde for, og denne gang var det Faye’s mann, kosakken Alexej, som agerte bøddel. Han var kommet ned fra fjell-landsbyen Muri hvor han var bosatt som en slags oppsynsmann for A/S Elektrokemis, og skulle nå hjelpe Faye med reiseforberedelsene.

Kamerat Alexej likte ikke Gdselief’s ’file’-prinsipp, med lommekniven. Han var vant til den blinkende sabel, så han fikk fatt i en øks, da det ikke fantes sabel i huset, og dermed røyk hodet av tuppene, og i gryten med dem!

Operasjonen var blitt overværet av vår vert Noa’s husbestyrerinne Anastasija fra Don, og hun hadde kanskje et horn i siden til den 6 fot lange kosakk, for hun hvisket til meg, da han var forsvunnet inn på kjøkkenet:

”Aleksej er en slakter. Han har vært fengselsbetjent og pint fanger. Han er et ondt menneske!”

Men de halshuggede hønene smakte i allfall godt. De ble skyllet ned med passende kvanta vodka, konjakk og vin. Det ble talt og sunget på norsk, polsk, russisk og grusinsk og alt var bare idel glede og velstand.

Neste ettermiddag kl. 16 fant avreisen sted. Jeg hadde tilbudt meg å bli med til Batum for å se Faye og frue vel ombord, men Faye ville ikke.

”Jeg tar med Alexej til Batum” sa han ”Så det er helt unødvendig at De blir med!”

Nei, nei. Så ble jeg altså ikke med. Jeg næret ingen frykt for den reisende Faye som var vant til å sno seg. Og penger hadde han nok av. Foruten de pengene han hadde fått ved salget av sitt bohave, hadde han fått en del papirpenger av meg og dessuten gull-sovereigner til et beløp på kr. 3000. Han burde komme vel frem til Oslo.

Så jeg fulgte ham bare ned til jernbanestasjonen i Kutais,hvor jeg sammen med hans mange venner så ham og fruen vel installert. Vi trykket deres hender, ønsket dem lykkelig reise og vinket og vinket.

Lite ante vi at dermed reiste Anders Faye og Regina Antonovna for alltid ut av vårt liv. Det var skrevet i stjernene at de aldri skulle komme til Norge. De skulle ikke engang komme ut av Kaukasia.

For samme natt møtte de på kaien i Batum sin skjebne. Snikmordere klippet livstråden til disse to mennesker som var våre venner og som vi hadde lært å elske.

En tid før Faye reiste hadde vi hatt besøk av et eldre, polsk ektepar som hadde slått seg ned i Kutais.Familien hadde tidligere i mange år bodd i Nachitsevan, på grensen til Persia, hvor mannen hadde en god stilling i det russiske tollvesenet. Men så kom krigen, Tyrkia ble med mot Russland, kurdere og armenere begynte å slå hverandre i hjel og derfor flyttet familien til Kutais.

Nå hadde ekteparet hørt at Faye skulle reise, mens jeg skulle bli igjen, og hensikten med visitten var derfor å spørre om ikke fruen kunne få stillingen som min husbestyrerinne.Hun var villig til å gå uten lønn, hvis hun bare kunne beholde barna hos seg. Den soldaten som hadde møtt meg på stasjonen ved min adkomst til Kutais var hennes 21-årige eldste sønn. Så var det en datter på 19 og en liten gutt på 9 år.

”Det ville glede meg overmåte hvis min hustru kunne få stillingen” sa den polske herre. ”Så visste jeg at alle mine var i trygge hender, når jeg nå reiser bort. Hviterusserne har nemlig gitt meg ordre om å gå inn i tollvesenet i Transkaspie og dit reiser jeg om noen dager”.

Jeg betenkte meg ikke lenge.

Formentlig var det den gode fe som hvisket litt i øret på meg, for jeg slo til med en gang

”Det er i orden!” sa jeg ”Deres hustru skal ha stillingen!”

Og mangen gang har jeg sagt til meg selv at med denne raske svgjørelsen gjorde jeg ikke minst meg selv en stor tjeneste. For min husbestyrerinne var et praktmenneske som aldri sparte seg. Og tyve års opphold i Transkaukasien hadde gitt henne en erfaring som i høyeste grad kom en grønnskolling som meg til nytte.

Jeg skal nevne noen eksempler:

Hver morgen kl 4 var hun i byen for å kjøpe inn for dagen og kjøpte hun kjøtt, var det stekt ved 9-tiden. Det var jo en slik varme at kjøttet ikke kunne holde seg til middag. Det begynte å gå i forråtnelse, noe som ikke var så rart, når man vet at fra mai til oktober var det i skyggen hver evige dag 38-40 grader celsius. Altså i skyggen!

Så vasket hun hver eneste dag alle gulv og utvendige trapper med en paraffinoppløsning. Dette holdt alt utøy borte. I mitt hus fantes derfor hverken grå lus eller veggelus, noe som nesten var uhørt i Transkaukasien.

Men slik er den menneskelige hukommelse at hennes navn har jeg glemt. Jeg husker navn på folk jeg har sett en enkelt gang for over førti år siden, men jeg kan ikke erindre hva hun het denne damen som stelte for meg og var omkring meg i ¾ år. Og jeg innrømmer at det er en skam! Men slik er det!

Da Faye var reist, flyttet altså hun inn med sine barn, og noen dager senere var jeg atter med på et avskjedsselskap, denne gang hos en polsk familie som ville gjøre litt for min husbestyrerinnes mann som nå hadde fått marsjordre.

Så fulgte vi også ham til stasjonen og skjebnen ville det så at jeg atter fulgte en venn som aldri kom tilbake. For noen måneder senere overrasket jeg min husbestyrerinne i hjerteskjærende gråt, og da jeg spurte hva som stod på, fikk jeg vite det var kommet brev om at hennes mann var død. Et eller annet sted på Trans-Kaspias sydlige ørkengrense hadde flekktyfusen drept ham.

Vi ordnet oss slik at min husbestyrerinne med barn fikk de to soveværelsene. Jeg tok det tredje, som var et prektig hjørneværelse med en vidunderlig utsikt mot nord. Så var det en spisestue og en storstue. Kjøkkenet var i en egen bygning.

For alt dette plus vedskjul og have betalte jeg 45 rubler om måneden. I norske penger ble det et par kroner, tenker jeg. Men jeg var rundhåndet. Jeg la på til 60 rubel da fader Noa en dag, med begredelig stemme og megen rykking i sitt lange skjegg hadde uttalt seg om tidenes pinaktighet og de økende prisene.

”45 rubel? Hva er det for noe, Konrad Ivanovitsch? De må selv forstå at det er for lite!”

Joda. Jeg forstod. Derfor la jeg på også og min vert ble så begeistret at jeg ble hentet inn til ham og traktert med både vått og tørt, samt presentert for hans barn, av hvilke en liten pike var '’lilliput'’- dvs dverg. Men dverg heter merkelig nok ”lilliputter”på russisk.

Da jeg en gang fortalte min venn Gorski om dette, sa han:

”Det er mange dverger blandt grusinerne som jo i regelen er høye, flotte folk. Men de drikker for mye. I generasjoner, i hundreder og tusener av år har grusinerne tyllet i seg vin og brennevin, så rasen viser tegn på degenerasjon. Det er derfor ikke det grann rart i at noen av ungene er dverger.”

Men om den vesle jentungen til Noa var dverg, var hun ikke ulykkelig for det. Hun hoppet og spratt og sang like godt som noen annen og var med på alle spillopper, fra å kaste sand på hønene til å erte terrieren min, eller dra katta i rumpa!

Da Faye reiste, hadde jeg nemlig fått to gaver med liv i: Den ene var en glatthåret, svart og hvit terrier som lød navnet ”Munk”. Den andre var en svart kattunge som ble omtalt som ”Mons”. ’Munk’ begynte som min fiende, men ble etter hvert min hjertevenn. ’Mons’ derimot startet med maling, solskinn og halen rett i været, men utviklet seg til en djevel og endte derfor sine dager med en kule gjennom skallen. Og den kulen sendte jeg!

Hva nå Munk angår, så kom den fra en terrier-familie som engang holdt til i Munchen. Derav navnet, som altså ikke har noe med munker og kloster å gjøre. Faye hadde fått den som hvalp av fyrst Murat som hadde den med til Kutais, en gang han hadde vært i Europa.

Fyrst Murat trenger en forklaring: Det finnes en grusinsk fyrstefamilie Murat og den har sitt navn fra den store Murat som vil være kjent fra Napoleonstiden, i det en av den store Murat’s etterkommere utvandret til Kaukasien og slo seg ned i Grusien. I 1919 traff jeg den daværende representant for familien i det britiske hovedkvarteret i Tiflis. Faye og jeg hadde oppsøkt ham i anledning av noen eiendommer A/S Elektrokemisk hadde i nærheten av Kutais, og jeg oppdaget da at fyrst Murat var tolk for engelskmennene. Jeg erindrer ham som en høyvoksen, forholdsvis lys mann, den fullendte europeiske verdensmann.

Det var av ham Faye hadde fått Munk, og som sagt, Munk likte meg ikke. Den skulte ondt på meg når jeg snakket høflig til den og gikk unna, når jeg førsøkte å klappe den. Jeg tror at dens trofaste bikkjehjerte var kommet til det resultatet at jeg var skyld i at dens herre var reist. Hvilket jo for såvidt var riktig.

Så lot jeg den være. Man skal aldri true sitt vennskap inn på bikkjer og unger. Disse vesenene har sine instinkter i orden og føler hvem som er deres venn eller uvenn. Så jeg ventet.

Og en dag var omslaget der; En formiddag kom nemlig Munk haltende hjem, blodig og forreven, etter en drabelig kamp med et uhyre av en kjøter. Øyenvitner fortalte meg at det hadde gått varmt for seg, da Munk ikke var terrier for ingenting! Og til slutt hadde fienden flyktet! Men da var det ikke mye igjen av Munk heller!