Johannes Gundersen,Levanger:
Harald Sundlo f. 09.06.1927 bemerker:
‘Jeg kom først i kontakt med Johs. gjennom Fauskerud på Opplandsarkivet, Maihaugen. Johs. var da i ferd med å forske i historien om utvandring fra Gudbrandsdalen til Trøndelag og jeg var interessert i å få vite om han hadde opplysninger om Anders Larsen Holm. Johs. viste seg å være en gullgrube av informasjon og hjalp meg svært meget i slektsarbeidet. Vi ble etter hvert gode venner og vi har besøkt hverandre, resp. I Odins veg 3 i Levanger og i Erlands veg 13 i Asker.
Johs hadde en vanskelig barndom, ble satt bort til andre som liten, og hadde få muligheter til å lese - noe som var en lidenskap for ham. Men han kom seg frem i verden allikevel, ble formann på et mekanisk verksted, studerte samtidig og var til slutt lærer (rektor?) på yrkesskolen på Gran på Hedemarken.
Johs forteller lite om sin barndom, den er vanskelig for ham å rippe opp i. Tragedien er jo også at hans mor ble satt bort som liten. Det var harde tider i Trøndelag den gangen.
Ved et brev til meg dat 2 feb 1995 sendte Johs. meg følgende avskrift:
“ Til minne om mor
Min mor Bertha Kristine var født 2. Februar 1877.
Hun hadde tre søsken:
Karoline Amalie født 16 juli 1872
Johan Adolf “ 19 april 1875, og
Bergitte Antonie “ 2 feb 1877 (Hun var tvillingsøster til mor)
Deres far, John Kristiansen Holm, var smed på Stjørdal hvor alle barna ble født. Han døde i 1878 bare 39 år gammel.
Disse barna fikk inge oppvekst sammen. De ble ‘satt bort’ som det heter. Karoline Amalie vet jeg ikke hvor, men Johan Adolf og Bergitte Antonie vokste opp hos deres tante Bereth Kristiansdatter Almli, søster til min morfar.
Mor vokste opp på Dullum, en gård i Åsen.
Det som nå følger vil så vidt mulig handle om mor, hennes liv og skjebne.
Som det går frem av det forannevnte ble disse barna tidlig farløse, men ikke bare det, de ble også egentlig morløse, da deres mor, Elen Kristiansdatter Reistadwald (som hun het, før hun ble gift med morfar) reiste til Sverige straks etter hun hadde blitt enke og hvor hun giftet seg igjen.
Jeg har ikke kjennskap til hvor mor oppholdt seg i sine ungdomsår, men jeg går ut fra at hun var på gården i Åsen.
Det jeg vet er at hun var forlovet med Oskar Westrum. Dette førte til at hun fikk en gutt som hun ga navnet Jon og som hadde sin fars etternavn. Han ble født 26 sept 1898. Da hadde Oskar reist til Amerika og kontakt med ham hadde hun ikke senere. Kontakten med Jon varte hele hennes liv og omtanken for ham vet jeg ble gjengjeldt av ham.
Hun ble ved århundreskiftet gift med Bernt Ditlef Gundersen. Dette at hun kom i kontakt med en snill og ansvarsfull mann var for henne et lykketreff. Når jeg så nevner det livsmot de hadde, har jeg trukket frem det arvegods de har gitt oss barna.
Nå var det en aldersforskjell mellom dem på 13 år, i disfavør, og far hadde et arbeide som tok hardt på hans helse, så han døde like før jul i 1918. Dette måtte da ha vøært et hardt slag for mor. Hun fikk eneansvaret for fire barn; Ingebjørg 16 år, Malene 9 år, jeg Johannnes 5 år og Øivind 2 år.
Ingebjørg ble gift året etter, og det lettet noe. Malene og jeg ble ‘satt bort’ våren 1920, nok en ubehagelig avgjørelse å ta alene. Hun sa på sitt dødsleie at det hadde vært noe av det tyngste hun hadde gjort. Dette hadde ingen av oss før snakket til hverandre av forståelige grunner.
Mangel på fritid, for hun var husbestyrer hos en bedriftseier på Levanger, gjorde sitt til at vi ikke så henne så mye som vi ønsket, i tillegg satte økonomien en grense, men vi var alltid i hennes tanker, hva vi hadde mange bevis for.
Jeg tror ikke Øivind var hos mor hele tiden etter at far var død.
I 1925 lykkes det henne å få Malene inn i et tjenesteforholød hos en kjøpmann på Levanger, inntil hun ble gift med Julius Johansen på Levanger den 12 nov 1930.
Hun skaffet meg en læreguttjobb hos Nyenget hvor hun selv var.
Dette var våren 1930.
Ringen var sluttet.
Hun hadde fått oss ‘bortsatte’ tilbake. Foe en tilfredsstillelse for henne, og for oss et vendepunkt. Vi var ikke glemt.
Når jeg tar i bruk ordet ‘glemt’ er det fordi hun selv håpet at vi ikke glemte henne. Det påligger oss som var så heldige å ha henne som mor å bevare minnet om henne.
Vi har i minnet en mor i oppofrelse og omsorg i en for henne vanskelig livssituasjon.
Jeg vil ikke unnlate å nevne hennes forhold til sine svigerbarn.
Ingebjørg ble gift i meget ung alder. De hadde nok mye hjelp av mor i starten av sitt ekteskap. Det var også tilfellet for Malene og Julius.
Og så var det forholdene til svigerdøtrene. Der var det både lys og mørke.
Tilliten til den eldste, Eva, kunne ikke vært bedre. Det er ikke for mye å si at hun satte henne høyt.
Mellom henne og den andre ble det mindre bra etter hvert.
Om den siste delen av hennes liv er å si:
Hun sluttet i tjeneste hos Nyenget 28 jan 1936.
Hun ble 60 år 2. Februar.
Øivind og jeg flyttet sammen med henne til et hus Nyenget bygde til henne. Hun fikk da sitt eget hus. Øivind overtok det senere.
Han ble gift sommeren 1947. Tre år senere måtte mor flytte til aldershjemmet. Om dette vil jeg helst ikke skrive mere. Bare si at hun fikk ikke være sine siste dager der hun skulle ha fått vært.
Motgang var en gjennomgående tilstand i hennes liv.
Hun døde søndag morgen 9. August 1953.
Vi var hos henne, Ingebjørg, Malene, Øivind og jeg. Jon, hennes eldste sønn fikk dessverre ikke varsel i tide.
La meg til slutt nevne timen fra kl 18-19 fredag kveld den 7. August.
I denne timen var hun helt klar. Vi fikk snakket om mye som virket godt for henne, og for meg vil denne timen i mitt minne stå som den største i mitt liv sammen med henne.
Levanger 6. November 1990.
Jhs. Gundersen”
Johs. Skrev også følgende artikkel i tidsskriftet for Sparbu historielag:
Bortsatt som 7-åring
Det er holdt for å være riktig å etterkomme ønsker som man blir bedt om å oppfylle.
Det er med blandede følelser jeg tar til å skrive om mine år som barn. Jeg har undertiden overvunnet mine motforestillinger, da jeg har oppfattet det slik, at det er folk i Sparbu Historielag som står bak ønsket som er begrunnet ut fra at det kan ha en viss verdi å få innblikk i et vergerådsbarns oppvekst, hva som måtte ha forbindelse med dette.
Må jeg først si noe om mine før nevnte betenkeligheter. Jeg håper å bli trodd på det jeg forteller. Det har vært nødvendig å stole på det. Her er det som skrives bare sannhet. Heldigvis er vel ikke det jeg forteller realiteter i dag. Det kan sies å ha både pluss og minus verdi å måtte arbeide fra man stod opp ved sjutiden om morgenen da arbeidsdagen begynte også for niåringen, og som varte hele dagen. Hva var så lengden på dagen? Tro meg eller ikke. Nå nærmer jeg meg grensen til det jeg kan regne med at en som leser dette vil godta som sant, i så fall forstår jeg det godt.
Det siste jeg gjorde om dagen var å gi min beste venn, den lille brune vallaken, det siste av mat før natten. Da var klokken ni, eller kl. 21 som vi sier i dag.
Det som kan føres på pluss-siden, var at han viste sin tilfredshet ved en humring som velkomst. Ingen kunne ta i mot meg med en lignende tilfredshet, det jeg kan minnes.
Nå er det vel på tide å gjøre kjent hvem som skriver dette. Det er Johannes Gundersen, født i Sparbu 19 april 1913 i Haugaleira som i sin tid var en husmannsplass og som ble kjøpt av mine foreldre. De var Bertha Kristine, født Holm, og Bernt Ditlev Gundersen. Hun hadde sine slektsaner fra Fåberg i Gudbrandsdalen, han fra Elverum i Østerdalen. Dette med mine foreldre er vel ikke så interessant. Vi var tre år etter at jeg var født blitt en familie på seks personer, da det kom en gutt til, Øivind.
Det som kom til å bestemme ikke så lite for oss som familie, var at far ble syk og døde like før jul 1918. Vi bodde da på Åsheim forsamlingshus hvor mor hadde renholdet. Det at far ble arbeidudyktig var vel årsaken til at Haugaleira ble solgt og mor måtte overta å forsørge oss.
Mor kunne jo ikke makte det hun ble stillet overfor, og det gikk ikke lengere enn til våren 1920. Ingebjørg som var 17 år i 1919 ble gift da. Malene, som var 11 år, og jeg 7 år ble ‘satt bort’ våren 1920. Når jeg bruker ordet ‘satt bort’ er nok det bare noen ord i språket, men for den det rammer har det en videre spennvidde.
Mitt oppholdssted ble småbruket Løkka. Det at jeg kom dit, tror jeg var en tilfeldighet.
Gustav Gundersen, skomakeren som da eiet Løkka, kom en dag forbi Åsheim, så at jeg satt på trappa og spurte om jeg ville være med ham heim. Dette må mor ha hørt, så var det da straks etter, en søndag, oppholdet der tok til, og som ble av ti års varighet.
Det var før dette, mor og jeg var på Gustad hos det barnløse gårdbrukerparet Kristian Lorås og kona Karen. De hadde nok lyst på å ha en gutt som kanskje kunne overta gården. At det ikke ble noen gårdbruker av meg har neppe samfunnet tapt noe på.
Og så var det å være vergerådsbarn da.
Årsaken til at noen ble det kan vel være så høyst forskjellig. I dag er det jo også et ord. Det har vel også en annen betydning og et annet innhold. Grunnen til at det rammet meg er, håper jeg, klar. Så må det kort sies at kommunen betalte kr. 12.- for oppholdet i Løkka, inntil jeg var 12 år.
Vergerådet så jeg ikke noe til. Det skulle vel være slik. Var det mulig fordi det ble oppfattet slik som det ble sagt, at jeg hadde det godt? Var det fordi, som det også ble sagt, at jeg var en snill gutt? En omtale om denne min ypperlige karakteregenskap lar jeg være, for jeg tror jeg har lært meg å tenke selv.
Jeg har ingen motvilje mot å fortelle at jeg mange netter har ligget og bedt til Gud. Ensomhet og ingen å betro seg til er ikke det beste for et barn, når det synes å ha behov for trøst og hjelp. Mors fang og fars hånd har i denne perioden av livet en større verdi enn det blir tenkt over.
Jeg hadde den lykke å trives med skolegangen. De fagene som var de beste for meg var norsk og historie. Dette har jeg hatt både nytte og glede av senere i livet. Det som er å beklage er, at jeg ikke allerede fikk videre skolegang, men det må glemmes. Må det være tillatt å antyde at det magre miljøet var en hindring?
Jeg vil gjerne skrive litt mere om skolegangen. Begynte på Mære folkeskole den 15 sept 1920. Mon første lærerinne var Målfrid Homnes. Videre nevner jeg Jorid Skarland og ikke å glemme skolemesteren selv, Edvard Wekre. En mann det stod respekt av.
I takknemlighet minnes jeg prost Knut Eik-Nes.
En etter min egen bedømmelse stor opplevelse i skolen var da prosten var på besøk, da jeg gikk i femte klasse og ble bedt om å fortelle om Jesu fødsel. En stor stund for en forsagt gutt. Kanskje var dette årsaken til at tanken kom om å bli prest?
Må jeg så be om å få nevne litt om begrepet isolasjon. Det hører vel inn under det jeg nå skriver. Bra er det vel ikke å være utestengt fra samvær med jevnaldrende, heller ikke fra sine egne. Å måtte be om å få gå til Ingebjørg, som bodde på Leira, noen søndager, ble til slutt en plage som til slutt heller ikke ble gjort.
Henrik Ibsen, som har lært meg mye, lar doktor Stockman si:’Den står sterkest i verden som står alene’. Dette og mye annet har jeg tenkt mye på.
Det å være alene førte også til, tror jeg, at man tenkte i baner som var ualminnelige.
Hva kan sies om at jeg alt i 12 års alderen undret på hvordan det kunne bli, når jeg ble gammel? Var det meningsløst, eller sier det noe om min tilværelse?
Den tålmodige leser synes vel å ha fått nok, men tilgi meg, når jeg uttrykker dette: Ingen ting er som å være i trygghet heime hos mor og far. Det er, håper jeg, ikke rart at jeg sier dette, men nettopp fordi jeg ikke var så heldig, drister jeg meg til disse ordene.
Den 3 mars 1930 var avreisedageb fra Løkka og mor fikk sin eldste sønn tilbake. Det var ikke mors fang, for gutten var blitt stor, men det var mors gode armer som tok i mot og det behøvdes, for til tross for alderen, snart 17 år, var det godt å bli møtt med hjertelag.
Så til slutt: Den viktigste lærdom var vel at man må stole på seg selv.”