Fra Konrad Bertram Holm Sundlos notater:
Mathias Conrad Peterson. Født i Flensburg 21 sept 1761 død 14 feb 1833.
Mathias Conrad Peterson kom til Trondhjem som handelsagent, var en tid bokholder hos handelshuset Alexander H. Friedlieb og Co. samt sekretær på Lysholms kontor.
Var senere kjøpmann i Tr.hj. hvor han i 1801 ble kaptein ved borgergardens artilleri. Han ble av Stortinget valgt til medlem av direksjonen for Norges Bank og døde i denne stillingen 14 feb 1833.
Fra 1795 til 1799 var han redaktør og utgiver av 'Trondhjemske Tidende'. Utga årene 1798 og 1799 'Quartbladet', grunnla i 1798 bladet 'Trondhjems Budstikke' hvori han var medarbeider til 1810 og utfoldet i det hele tatt en ganske betydelig journalistisk virksomhet. I 'Det Norske Nationalblad' for 1821 skrev han ' Om Innskrenkinger i Trykkefriheten' hvorfor han ble satt under tiltale. Saken, som gikk til høyesterett, endte med frifinnelse for alle. Sakens akter utga han i 1823 under titelen 'Justisaction mot M.C. Peterson'.
Skjønt Flensburger av fødsel følte han seg som en fullblods nordmann og ivrig patriot. Han bekjempet i sine tallrike oppsatser ethvert forhold som han anså å inneholde et angrep på nordmennene som et fritt folk. Han var således en ivrig forkjemper for festligholdelsen av frihetsdagen 17. Mai.
I 'Nationen' av 30 sept 1950 kunne man lese følgende artikkel av Olav Myre:
"Syttende mai-festenes far. Han het ikke Henrik Wergeland men Mathias Conrad Peterson.
I den fortreffelige første-utgave av 'Dansk Biografisk Leksikon' (1886-1904) , den vi med et rundt ord kaller 'Brikka' skriver professor Yngvar Nilelsen følgende om Slesvig-trønderen Mathias Conrad Peterson:
'Sin beundring for den norske forfatning ga Peterson uttrykk derigjennom at han først av alle foranstaltet minnefester i Trondhjem for Grunnloven av 17. Mai, der igjen ble forbildet for de nasjonale festligheter på denne dag som fra 1824, med stigende tilslutning, feiredes over hele Norge. Peterson er således med rette betegnet som '17.mai-festenes far' og som sådan har han fått sin plass i Norges nyere historie.'
M.C.Petersons navn har, som man skjønner, ikke vært fremmed hverken for historikere, politikere eller patrioter i det hele tatt. Mannens vesen og virke var slik at det overhodet ikke kunne komme bort i mengden.
Han var ikke bare en innvandret sønder-jyde som følte seg lykkelig over å være blitt naturalisert i et land som hadde kastet av seg både sensur-åk og kongelig majestets enevoldsmakt, den som fortsatt trivdes i hans første fedreland. Han var enda mer en mann med humør og passelig respektløshet, en karakter som likte kamp og åndelige håndbakbrytninger med alt som het surhet, dorskhet og rundrygget lojalitet mot gamle fordommer og stabeisbetonte autoriteter. Han var ikke så lite av en vekker etter firehundredeårs-natten, en ny, levende og mundtlig Pontoppidans forklaring som måtte til for gjennom spørsmål og svar å forklare sine nye bysbarn hva som i virkeligheten hadde vederfaret gamle Norge.
Mathias Conrad Peterson var bare en gutt i 20-års alderen da han fra en skute i Danmark-Norge-traden gikk i land i Trondhjem i 1782. Arbeidet for å skaffe klippelandet et universitet og en bank var da, sammen med mange andre norsk-nasjonale krav, i full utvikling.
Peterson slo seg, som de fleste slesvigere i Norge, på kjøpmannskap. De materielle anliggender var nædvendige for livets opphold. Andre temmelige ulønnsomme og farefulle interesser, særlig journalistikken, tok imidlertid etter hvert en bred plass i hans livsprogram. Han ble 1795 redaktør av '(kongelig) alene privileg. Trondhiems Adresse-Cont. Efterretning', eller 'Adressavisen' som han døpte om til 'Trondhjemske Tidender'. Senere fikk bladet sitt gamle navn igjen.
Peterson bodde i Krambodgaten. Gatenavnet minner om tjæredunker og gammel merkantil konservatisme, riktig et satirisk strøk å bo i for en lyrisk bevinget dansk herre, som intet gildere visste enn å slå vinduene opp, så friske pust kunne strømme rikelig inn fra den vide verden med den store franske revolusjon i spossen.
I 17. Mai-grunnloven hadde det forarmede, men seiglivede og frihetsoptimistiske norske folk fått nettopp slike vinduer, med hasper av gull og av edleste glass, vinduer som stod for storm, av både hav- og Trondhjems-styrke.
Hans nærmeste nabo i Krambodgaten var residerende kapellan til Trondhjems domkirke, senere bisp i Kristiania, Friderich Julius Bech, som hadde det til felles med Peterson at også han var dansk av fødsel, men forvandlet til god nordmann. Bech kunne stundom slå vinduene opp han og, men i en noe annen hensikt enn sin nabo Mathias. De to røk - naturligvis hadde jeg nær sagt - i tottene på hverandre. Men det krever en kronikk for seg og en dertil særlig skikket skribent.
Storparten av embedsmennene var fra det 'sydlige utland' - de gikk omkring den nye forfatningen som katten omkring den varme grøten. De bar skylapper for øynene og stakk bomull i ørene. Og det store folk, almuen kallet, det var lenge helt desorientert. Det hele var så ubegripelig. Så stikk i mot tidens stil og århundreders hevdvunne tilbedelse av landsfaderen på Sjælland og hans tallrike snyltende krets og utsendte futer. Til og med var en ny og ingenlunde mindre nådig landsfader underveis fra Frankrike over Sverige. Snart lød tuktens og vi-alene-vite røsten fra øst, mens den i fire hundrede år tilforn hadde kommet fra sør.
Intet lå naturligere til rette for vår Mathias Conrad Peterson enn å bekjempe alt som smakte av en ny union. Men han - og mange med ham . tapte. Svenskeunionen kom og Carl Johan med den. Så var det intet annet å gjøre enn å resignere - og kjempe videre. Alt var da ikke tapt. Der borte på den fineste veggen hang Norges grunnlov i glass og ramme. Den stod skam fremdeles ved makt. I hvert fall paragraf 100 - opp med 17. mai-vinduene!
Ingen forstod de nye tingenes tilstand bedre enn just ganske alminnelige mennesker der sørfra, de som var alet opp i landsfaderlig tukt og formaning. De forstod og annammet hva Eidsvoll-nasjonen hadde fått av herlige gaver. Landet i solrenningen var ikke lenger bare en godseiertomt for fremmede adelsmenn og andre lykkejegere som kastet sine garn ut etter gullfisk i medgiftsformer.
Blandt disse jevne, brave, begavede mennesker der sørfra var altså skomakersønnen fra Slesvig, Mathias Conrad Peterson. I dag står han for vår bevissthet som kanskje den modigste og merkeligste av dem alle, i hvert fall en av de fremmedfødte som kom til,å sette spor etter seg langt ut over Krambodgaten og Trondhjem.
Tallrike var de mange kloke ideer og reformforslag Peterson fremsatte og kjempet for. Ofte så han gode resultater av sitt strev, men en diger bøyg måtte først ryddes av vegen.
Vetospøkelset oppstod allerede i Petersons tid, men han var starks ute med angrep på Carl Johans vetoproposjon av 1821.
I midten av 1820-årene feiret trønderne17. Mai med tog gjennom gatene, salutt, flaggsmykking, hurrarop og feststemning over hele byen, med Peterson i teten. Carl Johan så i kongelig vrede på denne ubeleilige og helt uberegnede demonstrasjon for et fritt og selvstendig Norge. Etter kongens og svenskenes mening var det 4. November (unionsakten) som skulle minnes. Aller helst ingen av delene. I 1828 kom kongelig forbud mot feiring av 17. Mai, men det fikk ikke engang øyeblikkelig betydning. Vi husker torvslaget i Kristiania i 1829.
Peterson ble naturligvis, særlig for sin modige kamp for trykkefriheten, rettslig forfulgt av stattholder-regjeringen som ikke forstod, eller rettere: hverken evnet eller ville forstå, at nå var det - i hvert fall i en viss grad - nordmennene selv som skulle bestemme hvor skapet skulle stå. Selvfølgelig ble han frifunnet av domstolene. Men den nye galliske konge og hans håndgangne menn tålte ingen opprørere og ingen vet hvorledes det ville gått Peterson økonomisk, om ikke Stortinget modig og upåvirket hadde valgt ham som en av direktørene i den nyopprettede Norges Bank (1816), hvis hovedsete ble lagt til Trondhjem. Denne stillingen lyktes det ikke makthaverne å berøve ham, skjønt de forsøkte. Han satt i Norges Banks direksjon til sin død.
Han ble hedret også på mange andre vis, ble med i komiteer og kommisjoner. Han opplevet endog å bli medlem av det fine, høyvelbårne Kongelige Norske Videnskapers Selskap i Trondhjem.
På toppen av alt fikk han en nesten fyrstelig begravelse.
Flere har skrevet om ham i tidligere tider, men i de siste par mannsaldre har han nærmest vært glemt.
Med hensyn til feiringen av 17. Mai har Henrik Wergelands navn helt fortrengt Peterson. Men Henrik Wergeland ville vært den siste til å ta æren fra andre....."